Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Barnevernspedagoger og sosionomer støtter seg først og fremst på sin egen og kollegaenes erfaring, samt informasjon fra klienter, når de skal ta beslutninger på jobben. Forskning er en mindre viktig kunnskapskilde i det daglige arbeidet. 64 prosent leser ny forskning sjeldnere enn to ganger i året eller aldri, ifølge Joakim Finne, stipendiat på OsloMet.

Redd for verdiene

Finne tar doktorgrad på temaet, og har gjennomført kvalitative intervjuer med ansatte i barnevernet og Nav. I tillegg baserer Finne seg på tidligere innsamlede data om sosialarbeideres kunnskapsgrunnlag.

– Det er skepsis til å jobbe mer evidensbasert i sosialfagene. Mange er redde for at metoder som opprinnelig kommer fra naturvitenskapelige fag skal fortrenge verdiene, etikken og det mellommenneskelige i sosialfagene, sier Finne.

Den frykten er ubegrunnet, mener han. Å jobbe evidensbasert betyr ikke å se bort fra eget faglig skjønn, det handler om å ha med seg den best tilgjengelige kunnskapen i arbeidet med klienter.

– Evidensbasert praksis, eller kunnskapsbasert praksis, handler om å bruke forskningsresultater, klinisk ekspertise og brukermedvirkning, sier Finne i en artikkel på OsloMet sin nettside, der studien hans først ble omtalt.

Kronikk: Effektive tiltak tas sjelden i bruk når barn lever med omsorgssvikt

Beste praksis

Evidensbasert praksis stammer fra medisin og kom inn i samfunns- og sosialfagene på 1990-tallet. Det innebærer at yrkesutøverne finner og bruker relevant forskning når de skal besvare kliniske spørsmål. Relevant forskning blir da en av kunnskapskildene de støtter seg på, sammen med egen erfaring og informasjon fra klientene.

Deretter skal yrkesutøverne selv evaluere utfallet i de ulike sakene, og denne øvelsen skal igjen legge grunnlag for såkalt beste praksis, altså at erfaringen fra en sak blir med videre som en del av den totale kunnskapen man støtter seg på i det daglige.

Må komme nedenfra, ikke som statlig styring

Finne er selv sosionom og har jobbet i barnevernet. Der opplevde han ikke at ny forskning ble brukt aktivt da han og kollegene diskuterte saker og fattet beslutninger.

– Jeg opplevde absolutt at den faglige diskusjonen kan styrkes.

– Er det grunnlag for å si at tjenestene ville bli bedre dersom de ansatte jobbet mer evidensbasert?

– Det er vanskelig å si når vi ikke har testet det ut tilstrekkelig i Norge. Men jeg har tro på å jobbe evidensbasert. Jeg mener at man bør være så godt informert og oppdatert som mulig i arbeidet med klienter.

– Det virker jo litt rart å være motstander av å bruke den best tilgjengelige kunnskapen?

– Sosialarbeidere støtter seg jo på kunnskap. Men veldig mange vet ikke hva det betyr å jobbe evidensbasert. Det trengs en god innføring. Det er viktig å styrke sosialarbeideres evne til å evaluere forskning kritisk. Slik får sosialarbeideren en selvstendig og aktiv rolle i beslutningsprosesser, i motsetning til ren implementering av statlige manualer og retningslinjer.

Mindre skepsis i barnevernet

Finne finner at skepsisen til å jobbe evidensbasert er noe mindre i barnevernet enn i sosialtjenesten. Det mener han kan skyldes at barnevernet jobber mer evidensbasert, og at de ansatte dermed er mer vant til det. Skepsisen er også mindre blant dem som har utdanning utover bachelorgraden. Det er naturlig, fordi mastergrader og videreutdanning i større grad trener studentene i å søke systematisk etter forskning, ifølge Finne. For at alle sosialarbeidere skal jobbe mer forskningsbasert, må utdanningsinstitusjonene ta asvar, mener han.

Studentene må øve seg på å søke systematisk etter forskning og bruke den aktivt i møtet med klienter, praksisveilederne må følge opp, og det må tilbys kurs i hvordan man kan jobbe evidensbasert, påpeker Finne.

Må begynne i utdanningene

Ledere og mellomledere i barnevern og Nav må også ta et større ansvar, blant annet ved å sørge for at de ansatte har tid til å oppdatere seg faglig, mener Finne.

– Har du en oppfordring til sosialarbeidere som er skeptiske til å jobbe evidensbasert.

– Selv om man jobber evidensbasert skal man fortsatt forholde seg til informasjon fra klienter, egen arbeidserfaring og informasjon fra kollegaer. Men man skal ta med relevant forskning. Det finnes mye tilgjengelig forskning på nett. Men dette kan ikke legges på den enkelte sosialarbeider, det må legges på utdanningene. Sosialarbeidere må klargjøres til å finne relevant forskning for jobben de skal gjøre.

– Arbeidsgivers ansvar

– Det skjer store endringer på utdanningene. Nye studenter har helt andre krav enn tidligere kull, sier Lise Cecilie Kleppe, nestleder på Institutt for sosialt arbeid på OsloMet.

En stadig større andel av de ansatte har såkalt førstekompetanse, det vil si at de selv forsker. Nye retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene har styrket vitenskapsteori, metode og kunnskapsutvikling. Studentene har mye mer forskning på pensum, og kravene til bachelorgraden er skjerpet, forklarer Kleppe.

Hvis endringene skal bety noe i praksisfeltet, må arbeidsgiverne ta et større ansvar, mener hun. Hun husker fra sin egen tid som sosionom at tidspresset var stort, og det ble sjelden lagt til rette for å sette seg inn i ny forskning.

– I tillegg til tidsmangel finner Finne en skepsis blant sosialarbeidere som frykter for det faglige skjønnet. Kjenner du igjen det?

– Forskning viser begge deler; noen mener det fortsatt er rom for godt faglig skjønn, mens andre er bekymret. Det er viktig at dette gjøres systematisk på arbeidsplassen. Det kan ikke være opp til hver enkelt ansatt, sier Kleppe.