Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Da Reidar Haug jobbet i Bufetat, dro han rundt til ulike barnevernsinstitusjoner og skjønte at få av dem som jobbet der visste hvordan de andre institusjonene jobbet.

I en doktoravhandling har han forsøkt å finne ut hvordan de ansatte jobber med ungdom med alvorlige atferdsvansker i behandlingsinstitusjonene i barnevernet. Og hvordan måten de jobber på formes av ulike føringer og rammer.

Miljøterapi, omsorg, behandling, kontroll og medvirkning forstås og praktiseres nemlig ulikt. Dette til tross for økte krav til kvalitet i institusjonsbarnevernet og politiske reformer som har hatt som mål å gjøre tjenestene mer likeverdige.

– Det er problematisk at ungdom og familier ikke har tilgang på likeverdige tjenester. Hvilket tilbud du får, avhenger av hvor i landet du bor, sier forsker og førsteamaneunsis ved Høgskulen i Volda, Reidar Haug.

– Motstridende

Fra Norges første barnevernslov i 1896 og fram til i dag, så har mye endret seg i språk, lovverk og profesjonalitet i barnevernsfeltet. Men noen premisser ligger fast, påpeker Reidar Haug.

Målet er fortsatt å gjøre de som faller utenfor til velfungerende borgere i samfunnet. Men metodene har utviklet seg.

I dag skal ungdommer medvirke og deres rettigheter skal tas hensyn til.

– Samtidig har mange av disse ungdommene en atferd som vi skal beskytte dem mot, og som vi vil stoppe eller begrense, sier Haug.

Disse to retningene, i tillegg til «vag» faglig styring fra øverste hold, gir institusjonene et stort rom og ansvar for egen praksis.

I loven står det at institusjonene skal drives forsvarlig, men det står for eksempel ingenting om hvordan det skal gjøres i praksis.

– Mandatet til institusjonene er todelt og til tider motstridende, sier Reidar Haug.

Lokale beslutninger

I stedet for at institusjonene drar lasset sammen og utnytter erfaringene til hverandre, gjøres det i dag beslutninger lokalt, viser Reidar Haugens studie.

Han har valgt å kalle avhandlingen «Den svarte boksen» og forklarer det slik:

– Vi vet mye om de som flytter inn på institusjon og litt om hvordan det går når de kommer ut, men mindre om hva som skjer inne på institusjonene.

Haug sammenligner det med de svarte boksene på fly. Det er først når noe går galt at man åpner opp boksene og ser hva som har skjedd.

– Det er lurt å drive mer i fellesskap i stedet for at alle skal sitte og finne på ting selv. Skal det for eksempel være opp til meg som institusjonsleder å gjøre det jeg tenker er riktig for en ungdom som er på vei inn i kriminalitet? Eller skal det jeg gjør baseres på forskning, erfaringskunnskap og en felles tanke? 

– Hjelper det ikke på den felles tankegangen at de som jobber på barnevernsinstitusjonene har tatt samme utdanning?

– De har ikke nødvendigvis samme måte å tenke på av den grunn. En barnevernsinstitusjon er ikke én ting og har ikke ett felles opersasjonalisert kunnskapsgrunnlag. Når jeg nå utdanner folk til barnevernet, er spørsmålet hva jeg utdanner dem til. Det kan være forskjellig fra region til region.

Det er ikke nødvendigvis et problem at man tenker forskjellig, men det er bakvendt at det skjer når man i så mange år har jobbet for en likere praksis, påpeker Haug.

Likere praksis?

Haug mener ikke man skal standardisere møtet mellom ungdom og miljøterapeut. Samtidig er rommet for fleksibilitet og skjønn stort.

– Siden Bufdir ikke definerer hvordan institusjonene skal jobbe i større grad, delegeres den oppgaven til institusjonseier og leder. Hvis ikke de tar ansvaret, delegeres det videre til miljøterapeut. Det legger for mye ansvar på hver enkelt og bør være et felles ansvar.

Det er de som ikke ønsker at et direktorat skal komme inn og rote med en arbeidsmetode som fungerer godt – fordi det gjør den på noen institusjoner.

– Men hvis målet er likere praksis, må det gjøres, sier forskeren.

Haug reagerer på at det i dag er sterk kontroll av institusjonene, men at bestillingen som sier noe om hvordan de skal jobbe, er vag.

Viktigste i barnevernet

Nå håper Reidar Haug at studien hans vil øke forståelsen av hvordan denne varierte praksisen ser ut for dem som står i det. Og han håper det vil få politisk oppmerksomhet.

– For å minke avstanden mellom politikerne, direktoratet og miljøterapeutene, må systemet erkjenne at miljøterapeutene er de viktigste personene i barnevernet. Ikke hvem som sitter som direktør. Det er ikke på toppen man forstår hvordan variasjonene i institusjonsbarnevernet utarter.

Hvis dagens styring fortsetter som nå, må politikerne slutte å kreve at det skal være likere praksis, understreker Haug.

– For slik systemet er nå, legger en ikke opp til at det skal være lik praksis.