Forfatter Lisbeth Pipping fikk det travelt med å selge og signere bøker på FO-dagene.

Forfatter Lisbeth Pipping fikk det travelt med å selge og signere bøker på FO-dagene.

Solfrid Rød

Forfatter Lisbeth Pippings råd til sosialarbeidere:

– Forestill deg at det er ditt eget barn! Hva ville du ha gjort da?

Forfatter Lisbeth Pipping vokste opp med en utviklingshemmet mor uten evne til å ta vare på barn. Journalist Thomas Ergo graver i de grusomme enkeltsakene. På FO-dagene utfordret de to sosialarbeidere på åpenhet, mot og vilje til å lære av feil.
03.11.2016
15:53
03.11.2016 15:57

solfrid.rod@lomedia.no

Det var aldri laken på senga til Lisbeth Pipping da hun vokste opp. Det var aldri nok mat, ingen som trøstet og plastret oppskrubbede knær.

Det vil si; far prøvde en stund før alkoholen tok overtaket og han forsvant. Deretter var det Lisbeth, som den eldste av tre barn, som tok ansvar. Mor hadde en kognitiv funksjon omtrent som en seks-sju-åring. Hun hadde ikke begrep om tid og hadde ikke utviklet empati. Når barna gråt, gråt moren også.

– Derfor sluttet jeg å være lei meg, erindrer Lisbeth Pipping, svensk forfatter som torsdag gjestet FO-dagene 2016.

Les også: Musikalsk start på FO-dagene: «Det eneste som var sikkert i min barndom var at han var full, alt annet var usikkert»

Taust om utviklingshemning og foreldreskap

– Når man vokser opp med en voksen som ikke har foreldreevne, kan man bli så redd at man nesten dør, sier hun.

Pipping overlevde. Nå bruker hun sin egen historie til opplysningsarbeid blant voksne og barn.

I Sverige blir rundt 1400 barn hvert år født inn i en familie der enten en eller begge foreldrene har en utviklingshemning. Mellom 50 og 60 prosent av dem blir plassert av barnevernet. Mange vokser opp, som Pipping, med å være foreldre for sin egen mor og far.

– Vi vet at barn som fødes av utviklingshemmede fødes for tidlig og veier mindre enn andre når de blir født. Nesten halvparten blir utviklingshemmede selv. Og de har 50 prosent større risiko for overgrep. Vi vet en del, men er redde for å snakke om det, sier Pipping.

Læring for barn og voksne

Sverige har vært rystet av enkeltsaker der babyer har blitt alvorlig skadet og har dødd. En utviklingshemmet mor ble dømt til fire og et halvt års fengsel, trolig uten å forstå hva hun hadde gjort galt. Likevel er det taust om utviklingshemning og foreldreskap, ifølge Pipping.

– På skolen lærer barna å sortere epleskrotter riktig, at de må bruke refleks når det er mørkt og hjelm når de sykler. Men barn lærer ikke om utviklingshemning og alkoholisme. Det må de lære. Og så må de lære at de ikke er aleine og at det ikke er deres feil, sier Pipping.

Og like viktig: Voksne må lære å se at andre voksne ikke er gode foreldre, understreker Pipping.

Håpet det holdt med kjærlighet

Altfor ofte blir det med de vage mistankene, sa hun. Og ga de frammøtte følgende oppgave:

– Tenk på en av de familiene der du mistenker at barn ikke har det bra. Tenk deg så at du har to barn. Du pakker en koffert og kjører dem til denne familien, der de skal tilbringe helgen. Så kjører du hjem og tar et glass rødvin. Tanken på hvordan barna har det vil gjøre deg søvnløs. Allerede fredag kveld vil du kjøre og hente dem, sa Pipping.

– Jeg håper dere våger å se og handle neste gang dere har en mistanke. Når det trengs, må noen tørre å ta den tunge avgjørelsen å skille foreldre og barn. Alle dere som våger å se, dere er reddende engler, sa Pipping.

Selv hadde hun en sosialarbeider som ville vel, men som ikke ville splitte familien.

– I journalen står det mellom linjene at det var mye kjærlighet i familien. Og sosialarbeideren håpet at det skulle være nok, forteller Pipping.

Kollektiv dårlig samvittighet

I en seinere utredning står det at henne små søsken nok skulle ha vært flyttet, men ikke Lisbeth.

– Da ville mamma ha blitt ensom, det ville hun ikke ha taklet.

Så de satte mors behov over dine?

– Ja, helt klart. Det gjør man fortsatt i Sverige, særlig når foreldrene er utviklingshemmede. Om de er alkoholikere eller psykisk syke, er man raskere til å flytte barna.

Hvorfor tror du det er sånn?

– Jeg tror det skyldes en kollektiv dårlig samvittighet. Vi har jo sterilisert dem og behandlet dem dårlig gjennom tidene.

Blir ikke hørt

Journalist Thomas Ergo har avdekket grove overgrep i offentlig regi både i Dagbladet og Stavanger Aftenblad. Om utviklingshemmede Mona som ble seksuelt misbrukt av en offentlig ansatt i 20 år. Om Jonny som ble torturert i hjel av kompisene i en rystende sak der alle involverte mottok massive hjelpetjenester fra kommunen. Og nå sist om glassjenta Ida, saken som trolig vil forandre norsk barnevern for alltid.

Disse og andre tragiske enkeltsaker har en del fellestrekk, mener Ergo.

Det ene er at hovedpersonene har forsøkt å si fra, men de har ikke blitt hørt. Det har vært flere sjanser til å unngå at det gikk så galt som det gjorde, men ingen grep de sjansene.

Å sette fyr på en barnevernsinstitusjon er en nokså kraftig handling, sier Thomas Ergo. Han synes det er underlig at ikke kommunen spør hva som ligger bak. Hvorfor må det en journalist til?

Å sette fyr på en barnevernsinstitusjon er en nokså kraftig handling, sier Thomas Ergo. Han synes det er underlig at ikke kommunen spør hva som ligger bak. Hvorfor må det en journalist til?

Vil ikke finne feil

Det andre er at de ansvarlige alltid først leiter etter det kommunen har gjort riktig, og er lite interessert i søkelys på feilene som ble begått.

Ytterst få av de kommunene Ergo og hans kolleger har skrevet om har på eget initiativ satt i gang en gransking av hva som gikk galt. Hvis kommunene er interessert i å bli bedre, må de endevende disse enkeltsakene, finne feilene og lære av dem, mener Ergo.

Et tredje fellestrekk er at ansatte lenger ned i systemet enten ikke blir trodd eller havner i trøbbel når de sier fra om kritikkverdige forhold. Et fjerde er en kollegialitet der man dekker over for hverandre heller enn å lære av egne og andres feil.

– Vi journalister gjør jo masse feil. Men vi prøver å systematisk lese hverandres saker for å luke ut feil. Det bør ansatte i sosialsektoren gjøre mer, mener Ergo.

Mer enn 100 personer på ni dager

Et femte fellestrekk er isolerte instanser med vanntette skott. Ergo synes det er vanskelig å stille seg bak kravet om mer ressurser til barnevernet.

– Ofte er det utrolig mye ressurser, men de snakker ikke sammen. I Idas sak var det en hel haug av instanser. Det var tre ulike fylker, med barnevern, psykiatri, helsevesen, Bufetat m.m. i hvert av dem. Jeg har vondt for å identifiserere onde sosialarbeidere. Jeg tror dere gjør deres beste. Men se på Ida: På ni dager møtte den redde jenta 100 profesjonelle fremmede. Jeg hadde også blitt livredd av det, sa Ergo.

Han avsluttet med et råd:

– Vær åpen overfor pressen. Det er ikke gøy å bli ringt opp av journalister. Men hvis det først er en sak, har barnevernet alt å tjene på åpenhet. Åpenhet fjerner ukultur og bidrar til læring.

Les også: Professor Lorenz på FO-dagene: – Sosialarbeideren er mer upopulær og viktigere enn noen gang

03.11.2016
15:53
03.11.2016 15:57