Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Neo-darwinismen, «survival of the fittest», er vår tids melodi. Det rammer den arbeidsledige aleinemoren som får straffes økonomisk hvis hun ikke gjør som sosialtjenesten sier. Og det rammer flyktningen som krysser Middelhavet i en livsfarlig gummibåt. Alt forstås som individuelle valg, ikke som resultat av sosiale strukturer. Det sa professor i sosialt arbeid Walter Lorenz da han foreleste for 300 norske helse- og sosialarbeidere på FO-dagene 2016, som pågår i Oslo nå.

Les også: Musikalsk start på FO-dagene: «Det eneste som var sikkert i min barndom var at han var full, alt annet var usikkert»

Mister venner ved et tastetrykk

Lorenz er opprinnelig tysk, utdannet seg til sosionom i London og er i dag professor på et italiensk universitet.

Han mener vi lever i situasjonismens og individualismens tidsalder, der hvert enkelt individ må gjøre det beste for seg her og nå. Solidariteten og de lange tidsperspektivene er oppløst, mener han.

Arbeidslivet er deregulert og mer utrygt enn før. Over halvparten av unge i Italia har ingen utsikter til å få en jobb. Også i privatlivet er strukturene bygget ned over tid. Livslange ekteskap er sjeldnere enn før, men antall skilsmisser øker.

– Før var det krevende prosesser over tid å få venner, og det var sorg knyttet til å miste dem. Nå kan du få og miste venner med et tastetrykk på facebook. Dette påvirker sosiale relasjoner, sa Lorenz.

Sosialarbeiderens vekst og fall

Vår digitaliserte og globaliserte verden endrer samfunnsstrukturene like voldsomt som den industrielle revolusjonen, fastslår professoren.

Han mener at opplysningstiden først ble fullt ut realisert da den moderne velferdsstaten vokste fram etter andre verdenskrig. Etter årtier med tautrekking mellom liberalismen, konservatismen og sosialdemokratiet, vokste det fram en stat som verdsatte individets frihet, men som balanserte denne ideen opp mot prinsipper som likhet og rettferdighet.

– Sosialarbeideren ble oppfunnet for å styrke denne balansen, og var vel ansett. Men det endret seg med murens fall i 1989, mener Lorenz.

– Nesten pinlig

– Etter 1989 ble alt som har ordet «sosial» i seg forbundet med sosialisme og begrensninger i individets frihet. I dag assosieres det med noe negativt, nærmest pinlig. Individuell terapi er greit, men den sosiale dimensjonen vil vi ikke ha med, sa Lorenz.

Når prinsippene og strukturene er borte og mennesket er redusert til summen av sine egne valg, blir den samfunnsbyggende politikeren erstattet av populister som gir folk det de vil ha her og nå, mener Lorenz.

– Det hadde selvsagt ikke vært noen sak for Europa å ta imot to-tre millioner flyktninger. Men i stedet for å vise solidaritet sier vi at de skulle ikke ha reist.

Også verdens priviligerte tynges av den overdrevne vektleggingen av individets selvstendighet, ifølge Lorenz. Vi blir syke og hjelpeløse av å hele tiden skulle bygge vår egen identitet.

– Mennesket er den mest hjelpeløse av alle raser. Likevel har det blitt noe negativt å være avhengig av andre. Solidaritet har blitt et privat ansvar.

– Vær en motvekt!

Lorenz oppfordrer sosialarbeidere til å være en politisk og kulturell motvekt. Den sosiale dimensjonen trengs mer enn noen gang, samtidig som den er upopulær, påpeker han.

– Kjernen i vår kompetanse er å etablere og sikre sosiale bånd. Problemene vi jobber med springer ut av relasjonsbrudd. Vårt mandat er, som alltid, å ta tak I problemer på individnivå, men relater til de sosiale strukturene.