Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Det er åpenbart at dommene i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) går ut over barnevernets omdømme, sier Merete Havre, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved institutt for sosialt arbeid, OsloMet.

Norge ble dømt i ni saker i Domstolen i Strasbourg tirsdag denne uken, og frikjent i 12 saker torsdag. Klagene i de 12 siste sakene ble funnet grunnløse av Domstolen. Klagerne fikk ikke medhold i at retten til familieliv er krenket. (Se faktaboks om bruken av begrepet frikjent).

– Årevis med feil

Antallet saker Norges dømmes i er ikke så relevant for omdømmet, mener Havre.

Hun påpeker at Norge stort sett dømmes for det samme i alle sakene. Det vises tydelig i de nyeste sakene, som har fått felles behandling.

– Krenkelsene konstateres med et par setninger, sier Havre.

Merete Havre er ikke overrasket over dommene mot Norge i Strasbourg.

Privat

Selv om Norge er frikjent i 12 saker denne uken, forventer hun at det kan bli flere fellelser framover.

Alle saker som er avsagt før mars 2020 vil i større eller mindre grad innebære menneskerettsbrudd, ifølge Havre.

– Systemfeilene som er gjort ligger i nesten alle sakene, og feilene er begått i årevis, sier hun.

Havre har i flere år forsket på de menneskerettslige begrensningene for tvangsinngrep og sier selv at hun har forutsett disse domfellelsene i lang tid før den første dommen mot Norge falt.

– Hvor mange av sakene som vil føre til domfellelser i EMD, kommer an på hvor mange familier som tar omkostningen med å bringe saken til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, påpeker hun.  

Fra arkivet: Intervju med Arnfinn Bårdsen, dommer i Menneskerettsdomstolen

Barnevernet får skylden

– Så, hvem må ta på seg skylden for at Norge har brutt menneskerettighetene?

– Dette er først og fremst beslutningstakerne – med jurister i alle ledd, sitt ansvar. Saker som ikke kan legitimeres innenfor det menneskerettslige handlingsrommet, skal stoppes av beslutningstakerne. Det må faktisk barnevernstjenesten som part i disse sakene kunne stole på, sier Havre.  

– Kan du utdype dette?

– Barnevernet har ikke beslutningskompetanse til å avgjøre at omsorgsovertakelser skal skje, om foreldrene skal fratas foreldreansvaret, eller at fosterforeldre får adoptere mot foreldrenes vilje. Det er i første omgang barneverns- og helsenemnda som har denne kompetansen, og deretter domstolene, i noen tilfeller helt opp til Høyesterett. Det er de som har ansvar for å anvende de menneskerettslige normene korrekt.

– Det har ikke skjedd i disse sakene, påpeker Havre.

Barnevernsnemnda og domstolene har ikke fanget opp de menneskerettslige normene fra domstolen i Strasbourg, som har vært gjeldende norsk lov fra 1999.

– Dette er i all hovedsak min egen fagdisiplin – juristenes ansvar, sier hun.

Les også: Samvær i barnevernet: – Mindre rigid enn jeg trodde

Annerledes i Nav-skandalen

– Er det ikke da urettferdig at barnevernet må bære omdømmetapet?

– Jo. I barnevernssakene får barnevernet skylden helt klart – og de får skyld for en beslutningskompetanse som de ikke engang har. Det er ikke riktig at de alene skal bære skyld, understreker Havre.

Hun synes det er påfallende at juristene ikke i større grad har tatt på seg ansvar for menneskerettsbruddene.

– I Nav-skandalen, der trygdede ble feilaktig dømt, tok juriststanden i stor grad på seg ansvaret. Det ser ut til å være fraværende på barnevernsfeltet, mener Havre.

– Tar barnevernet på seg for mye av ansvaret?

– Ja, det tror jeg, barnevernet er så vant til å få kritikk og ta imot. Men noen ganger burde de klare å differensiere hva de selv tar ansvar for og hva andre faggrupper og myndigheter må ta ansvar for, sier Havre.

Viktig å reparere

– Er det et poeng å dele ut skyld?

– Det er viktig for å sikre at ansvaret blir tatt alvorlig av alle profesjoner som er involvert i en barnevernssak.

Hvis man ikke ser på rollen som beslutningstakerne har hatt, så vil ikke alt fanges opp, og vi vil da få nye menneskerettsbrudd. Derfor er det viktig at alle profesjoner tar sin del av ansvaret og justerer praksis.

– Går det an å reparere et dårlig omdømme?

– Det må være mulig! Vi er avhengig av et velfungerende system for å beskytte barn. Nå trenger barnevernet ro til å jobbe inn nye retningslinjer i sin praksis.

– Hva anbefaler du ledere i barnevernet å si til sine ansatte for å holde motet oppe?

– Jeg anbefaler dem ikke å legge så mye vekt på antallet saker og domfellelser i EMD. De må huske på at dette dreier seg om systemfeil. Det synes jeg ledere kan vektlegge overfor medarbeidere, sier Havre.

Les også: Ansatte i barnevernet hadde ett viktig krav. Da lyttet politikerne

Snu tankegangen

Hun mener barnevernsledere også kan legge vekt på at det er satt inn virkemidler for å heve kvaliteten og at dette arbeidet må få gå sin gang. Blant annet er barnevernsutdanningene pålagt å øke den juridiske kompetansen. Det er innført en nasjonal eksamen i juss for alle som tar master i barnevern og barnevernsarbeid.

– Det vil kunne bidra til at barnevernet får en bedre forståelse for hva som må dokumenteres, og hvor sterke grunner det må være for å foreta de ulike inngrepene, slik at beslutningstakerne får et riktig beslutningsgrunnlag.

Hun understreker at barnevernet også må fortsette å utvikle tjenestene sine og at de kanskje må snu tankegangen sin: De skal beskytte familielivet – det er en rett både for foreldrene og barnet.

Havre minner også om at det er viktig at barnevernet, med sitt omdømmetap, ikke går for langt i den andre retningen.

– Vi kan ikke havne der at noen barn ikke får den beskyttelsen de trenger og at Norge ikke oppfyller den menneskerettslige plikten etter FNs barnekonvensjon til å gi barn beskyttelse, sier hun.

Man kan reparere omdømme

Peggy Simcic Brønn, professor emeritus ved Institutt for kommunikasjon og kultur på BI legger merke til at barnevernsdommene får sensasjonelle overskrifter i mediene. Blant annet skrev Dagbladet Gigasmell for norsk barnevern, da de ni fellende dommene kom tirsdag.

– Det er en perfekt storm! Jeg forstår at dette blir et omdømmetap som kan oppleves demotiverende for ansatte i barnevernet, sier Brønn.

Peggy Simcic Brønn, professor emeritus ved BI.

BI

Hun mener det er viktig at de oppmuntres i rollen de har.

– Hvor viktig er det at barnevernet selv sier unnskyld til familiene og barna som er utsatt for menneskerettighetsbrudd?

– Vel, dette er saker som har pågått i ti år, så «unnskyld» virker å være litt sent, sier Brønn.

Fagartikkel: Norske menneskerettsbrudd – hva kan vi lære?

– Endring må bli synlig

Hun mener det er viktig at det formidles til folk hva slags læring som pågår i etaten.

– Det er viktig at de som har ansvar tar ansvar, diskuterer hva som må endres, og så må folk må bli fortalt at praksis endrer seg, sier hun.

Hun mener det i hovedsak er mulig å reparere et dårlig omdømme, men ikke alltid.

– Det som er viktig for barnevernet er å ikke la media alene definere dem. Derfor er blant annet nyanserte fagartikler og kronikker viktige for å bringe inn flere perspektiver, sier hun.

– Tar det mange år å endre et omdømme?

– Ja, det er ikke gjort i en håndvending. Endringer man gjør må kommuniseres og bli synlige for folk.

Brønn tror også det kan være lurt å bringe inn de negative stemmene, lytte til dem og lære.