Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

20 kvinner har benket seg i fjerde etasje på Kompetansesenteret i Sandvika. Professor Halvor Fauske snakker om utviklingen i norsk barnevern fra 80-tallet fram til i dag, om veksten i hjelpetiltak, om marginalisering og sosial ulikhet.

Det er den tredje av totalt fem samlinger i videreutdanning i barnevern, 30 studiepoeng for å styrke den gode saksbehandleren. Utdanningen startet opp høsten 2016 etter initiativ fra Bærum kommune og i samarbeid med Barne- og familieetaten i Oslo kommune. Da den nye utdanningen ble sendt på anbud, vektla de to at den skulle utvikles i samarbeid mellom dem og utdanningsinstitusjonen som fikk jobben. Valget falt på Høgskolen i Lillehammer, som nå har byttet navn til Høgskolen Innlandet.

At tjenestene selv har en hånd på rattet når utdanninger formes er noe flere utredninger og stortingsmeldinger har etterlyst.

Ruster opp saksbehandleren

– Denne videreutdanningen tar ikke for seg ett bestemt tema, men skal favne hele kompleksiteten og barnevernsarbeidet, forteller Frøydis Trædal, fagutvikler i barnevernstjenesten i Bærum kommune.

NEDENFRA: Viktig at praksisfeltet preger videreutdanningen, mener Frøydis Trædal (t.v.) og Siv Dimmen.

Solfrid Rød

Saksbehandlere i Bærum og Oslo prioriteres, og ledige plasser selges til kommuner i omegn. Studentene jobber til daglig i Bærum, Drammen, Asker, Oppegård og flere bydeler i Oslo.

– Jeg lærer mye om ny teori og nye forskningsresultater. Mye har skjedd siden jeg var ferdig barnevernspedagog i 1999, sier Anne-Lene Baastad, barnevernskonsulent i Oppegård kommune.

I en travel hverdag er det lite eller ingen tid til å oppdatere seg faglig. Å sette av tre hele dager til bare å tenke fag, er luksus, mener Baastad. Hun har også blitt oppmerksom på hvor lite teori hun og kollegene bruker i det daglige.

– Vi beskriver, og vi begrunner opp mot loven. Men vi bruker nesten ikke forskning. Det burde vi gjøre mye mer. For eksempel når vi møter foreldre som ikke forstår at vold skader barnet, da kan det kanskje hjelpe å vise til forskning, tror Baastad.

Tetter hull

Hun er glad for å ta videreutdanning sammen med kollega Jeanette Arntzen, da blir det lettere å ta med ny lærdom tilbake til hverdagen og dele med andre.

– For meg er den personlige gevinsten at jeg ser linken mellom teori og praksis mye bedre enn da jeg tok bacheloren. Særlig når det gjelder etikk. Nå har jeg konkrete saker å knytte det til, forteller Arntzen, som var utdannet barnevernspedagog for fire-fem år siden.

– Jeg synes bacheloren var nokså svart/hvitt. Litt sånn: Hvis mor har fødselsdepresjon, så vil barnet bli rusmisbruker. Her er det mye mer nyanser, sier hun.

De to kollegene synes begge de ble kastet ut i barnevernsarbeid uten tilstrekkelig faglig tyngde. Særlig etterlyser de mer og bedre praksis.

– Utdanningen bør nok bli femårig, og da med mye mer praksis. De må slutte med rollespill, der man skal spille et voldsutsatt barn, mener Baastad.

– Enig. Mye mer praksis, og så må skolene bli tøffere til å stryke studenter som er uegnet. Barnevern er et ekstremt felt, vi er en utsatt yrkesgruppe som jobber med utsatte mennesker. Det er ikke alle som egner seg, erfarer Arntzen.

Underdogen

Pausen er over. Førsteamanuensis Bente Heggem Kojan står klar med dagens oppgave: Studentene skal reflektere rundt sine møter med høystatusforeldre. Om klassebegrepet kanskje ikke brukes så ofte i barnevernshverdagen, er det like fullt en variabel som slår tungt inn i de ansattes vurderinger og beslutninger.

Familier som kan sies å tilhøre lavere klasser, er overrepresentert i barnevernet. Særlig gjelder det foreldre uten tilknytning til arbeidslivet. Likevel blir barn fra disse familiene sjelden akuttplassert. Når det gjelder akutte plasseringer er det nemlig høystatusfamiliene som topper statistikken, forteller Kojan. – Hvorfor er det sånn? Er det fordi det er lettere å planlegge en plassering når foreldrene ikke har ressurser til å argumentere imot? Er det vanskeligere å få til en god undersøkelse i høystatusfamiliene fordi familien har et nettverk som holder tilbake informasjon? spør Kojan.

Hun skrev doktoravhandlingen sin Klasseblikk på et barnevern i vekst, og har forsket mye på dette.

Hun har også forsket på hvordan de ansatte opplever møtene med foreldre fra ulike sosiale lag. Hun mener begrepet underdog er dekkende for møtene med høystatusforeldre:

De ansatte forventet at de skulle «tape», de opplever at de ikke får brukt kompetansen eller gjort den beslutningen de mener er riktig.

KLASSEBLIKK: Førsteamanuensis Bente Heggem Kojan fra NTNU foreleser om barnevern og sosial klasse.

Solfrid Rød

Integriteten trues

Flere av studentene kjenner seg igjen i Kojans forskning.

Fra gruppearbeidene meldes det om foreldre som raskt spør hvor lang utdanning du har, om du har barn selv, om du egentlig har peiling. Andre trekker i tvil motivene til den som står bak bekymringsmeldingen, unndrar informasjon og kobler på advokat.

– Den faglige integriteten vår trues i møte med advokater. Man føler seg liten og klarer ikke helt å stå opp for at man kan det man driver med, sier en.

– Det tar mer tid å komme til kjernen i disse familiene. Lavstatusforeldre har ofte dårligere selvfølelse, mens i disse familiene tar det mer tid å komme gjennom muren. Jeg tenker det er viktig å ta seg god tid, rådføre seg med jurister, ta pauser i møtene, diskutere med kolleger. Vi må være skjerpet. Det bør vi i alle saker, men i alle fall i i møte med disse familiene, sier en.

– Fra en annen gruppe kommer en oppfordring om å glemme klasse og gjøre det som skal til for å få foreldrene til å ta barnets perspektiv, uansett.

– Det positive er at ressurssterke foreldre har ofte kognitive ferdigheter som gjør at de ser sammenhenger godt. Det kan være en styrke i seg selv, mener en annen.

– Det viktigste er at dere som jobber i barnevernet reflekterer over maktrelasjonene her, at dere er bevisste på dette. De praktiske løsningene er det dere som kan komme fram til, sier Kojan.

Hun er bekymret for at barnevernet går mer og mer i retning av psykologiske teorier, og at man mister fattigdom og sosial ulikhet av syne. Det er alvorlig at begrepet levekår er fjernet i forslaget til ny barnevernslov, mener Kojan.

– Økt refleksjon

– En veldig nyttig dag, oppsummerer Karin Rørvik, barnevernskonsulent i bydel Bjerke i Oslo.

– Jeg kjenner veldig igjen den underdog-følelsen hun snakket om. Og det gjorde alle i gruppa mi. Det er vanskelig å komme i posisjon i disse familiene, mener Rørvik.

Det har lett for å bli mye oppmerksomhet på barnevernets møte med innvandrerbefolkningen, derfor er det fint å rette blikket mot den andre enden av den sosiale skalaen, synes Rørvik, som har seks års fartstid i barnevernet.

Hun er fornøyd med videreutdanningen så langt.

– Det gir økt refleksjon på det vi driver med, ikke minst på maktutøvelsen.