Mannlige vernepleiere er mangelvare. I et bofellesskap i Lillesand får de menn på kroken

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

En liten fiskebåt tøffer utover Tingsakerfjorden utenfor Lillesand. Ombord sitter tre menn; Jonas, Per og Eivind. 34 år gamle Jonas bor i Fagertunveien, en habiliteringsbolig i kommunen. Han og de ansatte drar ofte ut på tur, og flere ganger er det bare menn.

Alle de tre som bor i Fagertunveien er menn, og over halvparten av de ansatte. Og mens én av damene er utdannet vernepleier, er fem av mennene det. Per Gunnufsen Brandal (33) er én av dem.

Han styrer båten mens Jonas sitter ved siden av og ser utover sjøen. Da han sakker farten, slenger de begge ut snøret, en mer håpefull enn den andre etter å få noe på kroken.

Jonas sier aldri nei takk til en tur utpå sjøen med fiskestanga, Vi har valgt å bare referere til 34-åringen med fornavn.

Hanna Skotheim

Vernepleier Per Gunnufsen Brandal styrer skuta mens Jonas venter (litt utålmodig) på å få ut fiskesnøret.

Hanna Skotheim

Kvinner og menn

Brandal har jobbet i boligen i 14 år. Han har knyttet seg til de tre beboerne, og han trives godt blant kollegene. Det at de er nesten like mange kvinner som menn, mener han er en viktig grunn til det gode arbeidsmiljøet.

– Jeg merker forskjell på de dagene med mange damer på jobb og de med mange menn. Når vi er flere menn, er det en mer løssluppen stemning og en høylytt, spøkefull tone, sier Brandal.

Det kan være positivt, men det kan også bli for mye av det gode, synes Brandal. Dessuten er det vel så positivt med alle damene.

– Du skal jo også drifte et hjem her. Jeg har lært alt jeg kan om vasking, klesvask og matlaging her - og det er ikke av mennene jeg har lært det.

Hverdagen til de ansatte i Fagertunveien er variert. Etter fisketur står husstellet for tur.

Hanna Skotheim

Denne dagen står bogskinke på menyen. Jonas hjelper Per Gunnufsen Brandal med matlagingen inne i hans egen leilighet.

Hanna Skotheim

– Får røsket opp

I tjenester til personer med utviklingshemming er én av fire menn. Til sammenligning er det kun én av ti som er menn i barnevernstjenesten.

Avdelingslederen i Fagertunveien, Ingunn Githmark, leter helt bevisst etter menn når de trenger flere ansatte. Blant annet fordi beboerne er menn selv og fordi det kan kreve styrke hvis de utagerer. Det handler også ofte om interessene til de hun ansetter og hva beboerne liker å gjøre. Like interesser kan gjøre det enklere å knytte en relasjon til hverandre, mener avdelingslederen.

Githmark mener også mennene utviser en annen type trygghet og at de får en annen respekt fra beboerne, men at det vel så mye handler om hvor godt de kjenner beboerne. Ellers merker hun seg at mennene ofte blir lenge i jobben.

Vernepleier Espen Sæbø Larsen (47) har jobbet i boligen i 11 år og trives særlig godt fordi de både er menn og kvinner på arbeidsplassen.

– Da får vi røsket opp i arbeidsmiljøet. Det blir en helt annen stemning her da enn hvis jeg hadde vært en enslig svale. Det er noe som knyter seg inni meg når det er en overvekt av damer, sier Larsen.

Han har jobbet på flere steder der det var flest kvinner.

– Det var en tendens til at det var mye prat om ting vi ikke kunne gjøre noe med. Da tappes man for energi.

Vernepleierne Espen Sæbø Larsen (t.v.) og Vidar Byrkjeland er både gode kolleger og kamerater.

Hanna Skotheim

Kolleger og kamerater

De ansatte i boligen drar ofte på tur med beboerne. Siden de gjerne bare er menn som drar, kan det bli litt guttastemning, avslører Larsen.

Det er det også tendenser til blant de mannlige kollegene. Flere av dem møtes også på fritida. Larsen har for eksempel en egen ølklubb sammen med to andre.

Før han drar hjem og venn, kollega og vernepleier Vidar Byrkjeland (59) starter på sin vakt, diskuterer de to hvordan det står til med den ølen de har brygget til jobbfesten de snart skal ha. De setter begge pris på at kollegene også er blitt kamerater.

– Det er viktigere med trivsel enn med høy lønn, sier Larsen.

Selv om han er sikker på at høyere lønn ville tiltrukket flere menn til yrket.

Naturlig overgang

Vidar Byrkjeland er enig. Turnus med intense jobbperioder og en del fri er også et trekkplaster, mener han.

Selv havnet Byrkjeland i yrket etter at han som agronom fant ut at han var allergisk mot ku. Nå har også han jobbe her i 11 år.

Yrkesvalget var med andre ord kanskje ikke så gjennomtenkt. Det var det heller ikke for Espen Sæbø Larsen. Han jobba først som ufaglært støttekontakt og fikk gjennom den jobben vite om vernepleieryrket.

Vidar Byrkjeland og beboeren som han ofte har ansvar for, driver ofte med ved når de er sammen.

Hanna Skotheim

Etter at beboeren (t.v.) er ferdig med å klyve dagens ved og frakte den dit den skal, setter de to seg ned for å snakke om planene for resten av dagen.

Hanna Skotheim

Larsen har inntrykk av at mange menn som ender opp i en bolig allerede har hatt sommerjobb eller deltidsjobb der. Han mener også flere utdanner seg til å bli vernepleier etter å ha jobbet i noen år.

Derfor mener Larsen at det bør rekrutteres flere unge ufaglærte til yrket fordi de da kanskje etter hvert vil ta vernepleierutdanningen.

Det er også strategien til avdelingsleder Ingunn Githmark. Hun sjekker alle som har søkt sommerjobb innenfor velferd i kommunen og kontakter dem.

Forebygging eller brannslukking

Per Gunnufsen Brandal kom også inn i vernepleieryrket etter å ha jobbet et år som personlig assistent og som vikar i den boligen han i dag jobber i. Men han ble satt på tanken allerede som ung, da mammaen til bestekompisen hans sa at han kom til å bli vernepleier som voksen. Hun mente at det passet godt for han som var så følsom og omsorgsfull.

– Hadde ikke hun nevnt det, så hadde ikke jeg visst at yrket fantes, sier Brandal.

Hanna Skotheim

Vernepleieren husker godt at ingen av damene på studiet rakk opp hånda da de fikk spørsmål om hvem som ville jobbe i bolig. Brandal har en teori om hvorfor.

– Kanskje tenker damer at de kan gjøre en større forskjell med forebygging andre steder. I boligen driver vi mye med brannslukking. Samtidig kan vi jobbe med små endringer og så lærer du deg å sette pris på de små tingene når mange dager er veldig krevende.

33-åringen har også en teori om hvorfor så få menn søker seg til omsorgsyrkene.

– Jeg tror de heller trekkes mot realfag fordi det er mer håndfast. Her skal du ta og føle på og snakke om hvordan små atferdsendringer påvirker det store bilde.

En del av arbeidshverdagen til Brandal handler også om å håndtere utagering. I begynelsen husker han at han tenkte det hørtes kult ut at det kunne være litt action på jobb.

– Men de slåsskampene jeg har hatt i senere tid har vært vonde å være med på. Det gir meg ingenting.

Frisk luft over penger

Mørket er i ferd med å senke seg over fjorden utenfor Lillesand. Brandal og kollega Eivind Eftestøl har forberedt Jonas på at de snart må sette kursen hjemover. Etter noen ekstra minutter med snøret i sjøen, drar Jonas det inn. Han finner så fram en kost og vasker deler av dekket.

Eivind Eftestøl peker på hyttene ute på øyene. En av hyttene har til og med sin egen øy.

– Du har ikke råd til noen av disse boligene hvis du har en av våre jobber, sier han og smiler.

Pengene er uansett ikke det viktigste for de to mennene. De vil mye heller være ute i frisk og være med personer de har knyttet seg til enn å sitte på et kontor.

– Jeg lever på sånne dager som vi har hatt på sjøen i dag, sier Brandal.

– Det er stort sett de mannlige ansatte i boligen som drar ut med båten siden det er de som kan håndtere den best, forteller Per Gunnufsen Brandal.

Hanna Skotheim

En fornøyd Jonas sitter i bilen etter dagens fisketur - selv om fisken uteble.

Hanna Skotheim