Lina Boudouch og Thea Franck Bjørnstad

Illustrasjon: Øivind Hovland

Lina Boudouch

Privat

Sosionom med master i offentlig administrasjon og styring fra OsloMet, rådgiver i Kriminalomsorgen. 

Thea Franck Bjørnstad

Privat

Master i offentlig administrasjon og styring og bachelor i administrasjon og ledelse fra OsloMet, tidligere forskningsassistent ved NIBR, skribent for nettverket «barn og unges fritid og medvirkning i KS, backoffice-medarbeider i Santander consumer bank.

Alle som utsettes for vold i nære relasjoner, skal få hjelp og støtte, fastslår Krisesenterlova (2009).

Dette høres både enkelt og selvsagt ut. Helhetlig og tilgjengelig hjelp er imidlertid ikke alltid realiteten ute i praksisfeltet. Når rus er en del av livssituasjonen, blir voldsutsatte ofte henvist videre til andre instanser, ofte fordi krisesentrene ikke er godt nok rigget for deres behov (Bakketeig et al., 2014). 

Krisesentertilbudet består vanligvis av et dagtilbud og et midlertidig botilbud: Dagtilbudet gir samtalebasert støtte og rådgivning, og er i større grad tilgjengelig for flere. Botilbudet, altså selve overnattingsstedet og den fysiske tryggheten, er den viktigste beskyttelsen mot vold.   

Det er i botilbudet mange voldsutsatte i aktiv rus møter den største barrieren. Mange krisesentre har nemlig nulltoleranse for rusbruk på sentrene, noe som potensielt ekskluderer de som kanskje trenger denne tryggheten aller mest (Varde & Hartmark, 2017b). Dette handler ikke nødvendigvis om rusen i seg selv, men uforutsigbarheten og utfordrende atferd som ofte følger med rusbruk. 

Nå pågår det en revidering av krisesenterloven, der målet er å tydeliggjøre kommunenes ansvar overfor brukergrupper med tilleggsutfordringer som rus, psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser. En slik presisering kan bidra til å styrke rettssikkerheten og sikre et mer inkluderende og likeverdig krisesentertilbud.  

Krisesentrene befinner seg altså i et dilemma: De ønsker å gi hjelp til alle, men møter begrensninger i form av regelverk, krav til sikkerhetsrutiner og knappe ressurser. Resultatet er at enkelte grupper, særlig voldsutsatte med rusproblemer, risikerer å falle utenfor. Dette er et systemproblem, der motstridende behov og løsninger ikke alltid imøtekommer kompleksiteten ute i praksisfeltet (Bakketeig et al., 2014; Actis, 2024).    

Tre kommuner, tre modeller

I studien «Innovasjon ved et veiskille: En casestudie av styringslogikker og institusjonell respons på «wicked problems» ute i krisesenterfeltet» (Bjørnstad & Boudouch, 2025) har vi undersøkt hvordan tre ulike kommuner har forsøkt å utvikle et hjelpetilbud til voldsutsatte i aktiv rus. De er blant de få i landet som faktisk har et slikt tilbud. Studien er en kvalitativ casestudie som bygger på semistrukturerte intervjuer med ni informanter fra tre ulike kommuner og krisesentre. Disse er valgt ut for å representere tre typiske måter kommunene gjerne organiserer krisesentertilbudet til voldsutsatte i aktiv rus (Varde & Hartmark, 2017a).  

Kommunene vi undersøker har valgt tre ulike strategier eller modeller: En har valgt å organisere hjelpetilbudet inne på det ordinære krisesenteret, en annen har opprettet et spesialisert krisesenter for de i aktiv rus, og en tredje har bygget en løsning i tett samarbeid med andre aktører i kommunen. Valg av modell avhenger i stor grad av kommunens ressurser, kapasitet og organisatoriske muligheter. De tre modellene presenteres i tabellen under: 

Internmodellen innebærer at krisesenteret selv gir husly, oppfølging, samtaler og sikkerhetstiltak samlet på ett sted, innad i det ordinære krisesenteret. Hjelpen leveres altså «in-house», og er derfor særlig egnet for brukere med ustabil livssituasjon. 

Fordelen med denne modellen er at den reduserer risikoen for brudd i hjelpelinjen. Når hjelpen er tilgjengelig på stedet, blir det enklere å følge opp over tid. Dette er avgjørende for en målgruppe som ofte lever uten fast bolig, mangler telefon og har hyppig kontakt med rusmiljøer. Flere ansatte peker på hvordan dette gir lavere terskel for å motta hjelp og bygge relasjon. 

Modellen forutsetter imidlertid betydelige investeringer: Skjermede enheter, egne innganger, økt bemanning og høy kompetanse på rus og traumer. For mange kommuner kan dette være krevende å realisere innenfor dagens budsjettrammer. I praksis finnes det gode eksempler på hvordan ansatte har tilpasset tilbudet, blant annet gjennom såkalt «rusprat» – åpne samtaler om rusmiddelbruk som reduserer skam og bygger tillit. Ansatte forteller at voldsutsatte i aktiv rus tidligere ble indirekte ekskludert, siden rus var et ikke-tema i krisesentersammenheng. Nå har rusprat blitt en sentral del av tilretteleggingen i krisesentre med en internmodell.  

Et gjennomgående funn er likevel at vold og rus fortsatt ofte behandles som to atskilte problemfelt i internmodellen. Mens vold automatisk utløser tiltak, skaper rusen usikkerhet. Dette kan føre til en utilsiktet ekskludering, der brukeren formelt inkluderes, men likevel ikke får anerkjent hele sitt hjelpebehov.

En informant forteller:

«Volden skal ikke prioriteres på bekostning av rusproblematikken – men det skjer. Det blir en slags skyggetilværelse for rus.» 

Spesialiseringsmodellen: Skreddersydd hjelp  

Spesialiseringsmodellen innebærer at kommunene etablerer egne tilbud for voldsutsatte i aktiv rus, atskilt fra det ordinære krisesenteret. Hjelpen gis ofte i samarbeid med rusomsorgen, og tjenesten er skreddersydd for personer med lav boevne, ustabil livssituasjon og komplekse behov. 

Dette gir fordeler når det gjelder faglig spissing og tilrettelegging, og kan være særlig nyttig for personer som ikke passer inn i et ordinært krisesenter. Personalet har gjerne høy kompetanse på rus og tilbyr trygghet og omsorg, ikke behandling.

Samtidig reiser modellen betydelige utfordringer: Når vold og rus forstås og håndteres som separate fagområder, kan helheten gå tapt. Faglige siloer og ulike logikker som for eksempel lovverk fører lett til at brukerens situasjon fragmenteres, og det kan oppstå overføringsproblematikk mellom rusinstitusjonene og krisesentrene.

Krisesentre har gjerne særskilt kompetanse, de ansatte kaller dette for «krisesenterkompetanse». Dette er noe mange rusinstitusjoner mangler. Når denne forståelsen uteblir, risikerer man å overse voldstraumer, og voldsproblematikken forblir uadressert.  

I tillegg preges mange spesialiserte tiltak av prosjektlogikk og midlertidige bevilgninger. Dette svekker kontinuitet, og bidrar til at kompetanse og relasjoner forvitrer når prosjekter avsluttes. Samtidig viser eksemplene at der det er stabilitet, kommuner med én nøkkelperson med særansvar for overføringer mellom instanser, skapes det både kontinuitet, tillit og tilpasset hjelp.

Samhandlingsmodellen: et helhetlig tjenestetilbud 

Samhandlingsmodellen bygger på samarbeid mellom krisesenteret og det øvrige hjelpeapparatet. Krisesenteret har gjerne det koordinerende ansvaret for oppfølgingen, mens selve botilbudet gis et annet sted, for eksempel i en kommunal bolig, institusjon eller rusomsorgstiltak.  

Denne modellen er fleksibel, og utnytter eksisterende tjenester. Den gir brukeren kontinuitet i form av én faglig ansvarlig (krisesenteret), selv om den praktiske oppfølgingen skjer på tvers. For brukere i aktiv rus betyr det at de ikke «sendes videre», men følges opp gjennom hele forløpet. 

Utfordringen er at samhandlingen ofte hviler på uformelle nettverk og enkeltpersoners initiativ. Det fungerer så lenge nøkkelpersonene er til stede og kjenner hverandre, men blir sårbart hvis noen slutter, blir syke – eller systemet forandres. Når strukturer mangler og ansvarsforhold er utydelige, risikerer man at viktig kunnskap og kontaktpersoner forsvinner dersom noen slutter eller blir sykemeldt.

Et tiltak som peker i en mer robust retning, er bruk av TryggEst-modellen. TryggEst er en modell utviklet av Bufdir for å beskytte særlig sårbare voksne mot vold og overgrep. Den skal hjelpe kommuner med å oppdage, undersøke og følge opp personer som for eksempel har funksjonsnedsettelser, rusproblemer eller psykiske lidelser, og som derfor har større risiko for å bli utsatt for vold (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, u.å.). Kommunene får et system og et team som følger opp alvorlige bekymringer og sørger for at de som trenger det, faktisk får hjelp. I vår casekommune bidro TryggEst til at samhandlingen ble mindre personavhengig og mer institusjonalisert. Det styrket både kvalitet og bærekraft i tilbudet (Bjørnstad & Boudouch, 2025). 

Behov for et skifte

De tre modellene representerer ulike veivalg kommunene står overfor når de skal organisere hjelpen til voldsutsatte i aktiv rus. Ingen av dem er «riktige» i seg selv, det finnes ikke én løsning som passer alle kommuner.   

I en ideell verden kunne elementer fra alle tre modellene kombineres i én helhetlig løsning, altså en fjerde modell som bedre ivaretar krisesenterlovens krav om individuell tilrettelegging, også for personer med tilleggsutfordringer. Dette er likevel ofte urealistisk, gitt krisesentrenes stramme budsjetter, prosjektmidler og uklare ansvarsforhold.  

Mange kommuner har fortsatt ikke et tilbud til denne brukergruppen, men flere er i startfasen med å kartlegge hvordan dette best gjøres. Det er derfor viktig at krisesentrene har tilgang til kunnskap om modellenes styrker og svakheter. Samtidig bør både kommuner og stat opplyses om andre forhold som påvirker iverksettingen av tiltak for denne målgruppen. 

Prosjektbaserte løsninger

Mange kommuner får starthjelp gjennom tilskuddsordninger når de skal sette i gang tiltak for voldsutsatte i aktiv rus. Disse tiltakene organiseres gjerne som tidsavgrensede prosjekter, noe som gjør det enklere å komme i gang. Samtidig fører dette ofte til at gode tiltak ikke videreføres når finansieringen tar slutt. Kommunene mangler ofte insentiver og økonomi til å fortsette prosjektene etter prøveperioden. Resultatet er at gode tiltak starter og stopper – og at kunnskap og erfaringer forblir lokale og midlertidige, i stedet for å utvikles til varige strukturer. 

Eierskapsform i driften 

Hvordan krisesentrene organiseres, enten som kommunale enheter, stiftelser eller interkommunale samarbeid (IKS), har stor betydning for kommunenes handlingsrom i møte med voldsutsatte i aktiv rus. Kommunalt eide sentre har gjerne tettere bånd til andre kommunale tjenester og kan lettere bygge stabile samhandlingsstrukturer. Stiftelser har på sin side større fleksibilitet, men mangler ofte økonomisk forutsigbarhet. IKS kan gi stabilitet på tvers av kommuner, men risikerer samtidig å skape avstand mellom krisesenteret og det lokale tjenesteapparatet. Flere mener at denne typen organisering vil tvinge seg fram som en konsekvens av økende krav til kvalitet og stadig knappere ressurser.  

Funnene viser at fraværet av langsiktig finansiering, kombinert med ulik organisering, skaper utfordringer i krisesentertilbudet. Det oppstår et mellomrom mellom driften av krisesentrene på lokalt nivå, og forventningene som stilles fra nasjonalt nivå. For å sikre robuste og likeverdige tjenester for alle voldsutsatte, må tiltak forankres i varige strukturer og støttes med mer forutsigbar, langsiktig finansiering. 

Et ansvar som må tas  

Krisesenterfeltet er i endring, men utfordres av systemer som fortsatt er bygget rundt en idé om den rusfrie brukeren. Når rus og vold behandles som separate problemer, risikerer personer i aktiv rus å falle mellom tjenestene. Dette kan ikke løses kun gjennom lokalt engasjement – det krever strukturelle og politiske grep. 

TryggEst-modellen viser hvordan slike grep kan se ut i praksis. Modellen fungerer som en bro mellom statlige føringer og lokale behov. Den gir tydelige rammer for oppfølging av voldsutsatte i aktiv rus, samtidig som kommunene beholder rom for skjønn og lokal tilpasning. Erfaringene viser at slike modeller kan styrke både kvalitet og kontinuitet i tilbudet, og inspirere andre deler av velferdstjenestene. 

Til syvende og sist handler dette om ansvar. Hvis staten pålegger kommunene et ansvar, må det følge med ressurser, kompetanse og rammeverk som gjør det mulig i praksis. Kommunene kan ikke bære ansvaret alene uten stabile strukturer i ryggen. 

Fra valg til forpliktelse  

Møtet mellom vold og rus utfordrer både organiseringen av tjenestene og den grunnleggende forståelsen av hva et krisesenter skal være. Behovene til voldsutsatte i aktiv rus er ofte så sammensatte at tradisjonelle modeller ikke strekker til. Krisesentrene står dermed ved et veiskille: Skal de forbli akutte nødhavner, eller utvikles til et helhetlig tilbud med langvarig oppfølging – og i noen tilfeller også behandling?  

Studien viser at strenge krav, som for eksempel rusfrihet, kan virke ekskluderende og svekke muligheten for å tilby et inkluderende hjelpetilbud. Dette understreker behovet for økt fleksibilitet i praksis, framfor rigide kontrolltiltak, en problemstilling som også har vært sentral i debatten om kjønnsdeling ved krisesentrene (Aftenposten, 2025). Standardiserte regler fanger ofte ikke kompleksiteten i de livssituasjonene brukerne befinner seg i, og risikerer dermed å skape barrierer i møte med marginaliserte og sårbare grupper. 

Skal voldsutsatte i aktiv rus få reell beskyttelse, må vi tenke nytt. Studien peker på behovet for en «fjerde modell», en hybrid som kombinerer intern forankring, spesialisering og tverrfaglig samhandling. Dette krever både faglig trygghet og organisatorisk støtte.  

Men rammebetingelsene er et hinder. Mye av dagens utviklingsarbeid er nemlig prosjektbasert og midlertidig. I dag bærer kommunene ansvaret for å finne løsninger på komplekse problemer, uten at nødvendige ressurser eller nasjonale føringer nødvendigvis følger med.   

I tillegg finnes det intern uenighet i krisesenterfeltet. Noen ønsker mer inkluderende og fleksible tilbud for alle som utsettes for vold, også personer i aktiv rus, menn og andre grupper som tradisjonelt har stått utenfor definisjonen av «voldsutsatte». Andre mener imidlertid at hovedfokuset fortsatt bør være beskyttelse av kvinner og barn, slik krisesentrene opprinnelig ble etablert for.  

Dette reiser viktige spørsmål: Hva gjør man når behovene kolliderer, for eksempel når en kvinne med barn skal dele tak med en mann i aktiv rus? Ulike syn og verdimessige oppfatninger av «hvem som hører hjemme» på krisesenteret fører til variasjon i hvem som får plass og hvem som avvises.  

Mange sentre etterlyser større lokalt handlingsrom, samtidig som de ønsker tydelige nasjonale retningslinjer, stabil finansiering og faglig støtte. Dette kan virke motstridende, men peker egentlig på et behov for fleksibilitet innenfor trygge rammer – altså lokal frihet med nasjonal forankring. Veien videre handler derfor ikke bare om struktur og økonomi, men også om holdninger og retning.  

Fremtidens krisesentre må være arenaer der profesjonell fleksibilitet møter tydelig forankring, der tverrfaglig samarbeid ikke er unntaket, men normen. TryggEst er et eksempel på at slik «styrbar fleksibilitet» er mulig, og ikke minst nødvendig i møte med komplekse samfunnsutfordringer. 

Veien videre: Anbefalinger for et mer inkluderende og bærekraftig krisesentertilbud 

Skal krisesentrene møte framtidens utfordringer, må de bli mer enn det de en gang var, uten å miste det som gjør dem unike. Det manglende hjelpetilbudet til voldsutsatte i aktiv rus handler ikke om manglende vilje hos ansatte, men om et hjelpeapparat som ikke er bygget for kompleksitet. For å sikre reell beskyttelse også for voldsutsatte i aktiv rus, må kommunene og staten ta et felles løft. Det krever tydelig nasjonal forankring, stabile finansieringsordninger og fleksible rammer som gir plass til lokale tilpasninger. Vi anbefaler følgende (Bjørnstad & Boudouch, 2025):

Staten anerkjenner voldsutsatte i aktiv rus som en egen målgruppe, gjennom statistikk, nasjonale veiledere og opplæringsprogrammer. Dette synliggjør behov, styrker kunnskapsgrunnlaget og bidrar til mer målrettet innsats. 

Kommunene forankrer tiltak i faste strukturer og tverrfaglige nettverk, og tar i bruk TryggEst for å sikre koordinering og kontinuitet. 

Krisesentrene utvikles med fleksible modeller, der elementer fra intern, spesialisert og samhandlende praksis kombineres i helhetlige løsninger, og som samtidig tilpasses de lokale forholdene.

Overgangen fra prosjekt til drift prioriteres, med langsiktig finansiering og krav om videreføring av vellykkede tiltak, slik at gode løsninger ikke forblir midlertidige eksperimenter. 

Krisesenterfeltet står overfor et veivalg: Enten fortsette som før, eller etablere tiltak og modeller som utvikler seg i takt med de komplekse behovene. Med de rette virkemidlene, og med et tydelig ansvar plassert både lokalt og nasjonalt, kan krisesentrene bli bærebjelker i et mer helhetlig, rettferdig og tilgjengelig hjelpeapparat for alle voldsutsatte.