Målfrid W. Sandkjær

«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Sønnen min hører ikke på meg, og det er ikke lov å slå barn i Norge. Jeg har gitt opp!» Dette sa en far til meg da jeg var nyutdannet sosionom og jobbet i sosialtjenesten i Nav. Jeg husker min følelse av hans håpløshet, resignasjon og manglende verktøy for å håndtere sin egen sønn.

Denne pappaen ga meg et ekstra ønske om å kunne være til nytte og hjelp for familier som strever, og opptatt av hva som skal til for å kunne bidra til ønsket endring.

Målfrid W. Sandkjær, sosionom med videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge og master i familiebehandling. Jobbet 14 år i sosialtjenesten i Nav- i all hovedsak med barnefamilier- også som familiekoordinator. Nesten fire år på Barnas stasjon, og nå i kommunalt barnevern. 

Privat

Jeg har siden tatt en videreutdanning i tverrfaglig psykososialt arbeid med barn og unge og master i familiebehandling. Jeg har jobbet nesten fire år ved Blå Kors barnas stasjon Oslo, og praksisekseplene er i hovedsak med utgangspunkt herfra.  

Blå Kors er forbindes ofte med forebygging og behandling knyttet til rus og avhengighet. For å delta ved Blå Kors barnas stasjon er det ikke et kriterium at man må ha ruserfaring eller avhengighetsproblematikk. Barnas stasjon er et frivillig lavterskeltiltak for familier.

På Barnas stasjon kan familieveiledere delta på aktivitetene sammen med familiene. Jeg har sett at dette kan påvirke endringsarbeidet med familier på en god måte, og vil derfor dele erfaringer knyttet til følgende problemstilling:

Hvordan kan familier som lever med flere samtidige livsutfordringer få hjelp til ønsket endring i familien ved at familieveileder (også) jobber miljøterapeutisk? I denne artikkelen tar jeg i hovedsak utgangspunkt i egne positive erfaringer med endringsarbeid med familier i en miljøterapeutisk ramme.

Blå Kors barnas stasjon

Blå Kors barnas stasjon er et tilbud som finnes flere steder i Norge. Selv om det er lokale variasjoner i tilbudet, har stasjonene til felles at det er et lavterskeltilbud som driftes med inkluderingstilskudd fra Bufdir og i samarbeid med kommunene stasjonene er i. På stasjonene jobber miljøterapeuter som tilbyr tjenester som samtaler, kurs, måltidsfellesskap, aktiviteter, turer, ferier, utlån og utdeling av klær og utstyr med mer. Tilbudet gis hovedsakelig i grupper. Noe av tilbudet er kun for barn, noe er for foresatte, og de fleste aktivitetene er for barn og foreldre sammen (barnasstasjon.no).

Det at det er et lavterskeltilbud vil si at familiene kan komme uten henvisning. Alle aktiviteter og tilbud ved barnas stasjon er gratis. Familiene får en kontaktperson (miljøterapeut). Kontaktpersonen har samtaler med familien for å bli enige om mål(ene) familien skal ha i perioden familien benytter tilbudet, og hvilke tjenester ved stasjonen som er hensiktsmessige for familien for å nå disse målene. Det er miljøterapeuter med i aktivitetene, og flere av miljøterapeutene jobber også som familieveiledere.

Miljøterapeutene har ulik utdannings- og erfaringsbakgrunn, som sosionomer, barnevernspedagoger, lærere, sykepleiere med mer. En del har videreutdanning innen psykisk helse, familieterapi, naturterapi og lignende. I tillegg har flere sertifiseringer, blant annet i foreldreveiledningsprogram som Circle og Security.

Ansatte og frivillige ved Barnas stasjon har taushetsplikt, og også meldeplikt til barnevernstjenesten dersom vi ser noe som gir oss grunn til å tro at det foregår vold, misbruk eller omsorgssvikt i familiene (jevnfør barnevernsloven, 2021, §13-2).

Familiene

I 2021 lanserte SINTEF rapporten «Evaluering av Blå Kors Barnas Stasjon» (Sand, Kaasbøll og Thaulow. 2021). Etter å ha intervjuet, og samlet inn spørreundersøkelser fra foreldre og ansatte som brukte, eller jobbet ved en Barnas stasjon, fant de blant annet følgende:                                                                      

● Flere av familiene som benytter Barnas Stasjon lever med følgende sårbarhetsfaktorer: vedvarende lavinntekt, psykiske vansker hos foreldrene, mange har opplevd negative livshendelser (dette kan være vold, trusler og en oppvekst preget av konflikt, langvarig arbeidsledighet med mer) usikkerhet i foreldrerollen, vansker med følelsesregulering og relasjoner, i tillegg til manglende nettverk. Flere av familiene lever med flere av sårbarhetsfaktorene.

● Det kommer fram av rapporten at Barnas Stasjon er en flerkulturell arena, og at flere av foreldrene er født i andre land enn Norge. Dette er ikke nødvendigvis en sårbarhetsfaktor i seg selv, men det viser seg at personer med innvandringsbakgrunn fra visse deler av verden er overrepresentert i statistikker som gjelder for eksempel arbeidsledighet, utenforskap med mer.   

Ut fra det foreldrene har svart, er konklusjonen at det at de setter mest pris på ved Barnas stasjon er at de kan benytte tilbudet over tid, og at det oppleves som en helhetlig arena hvor det er flere tilbud under «samme tak».

Endringsarbeid

Det kan være vanskelig å sette gode mål, og selv når vi klarer å lage gode og ønskede mål, er endring ofte vanskelig. Vi vet etter hvert en del om endringsarbeid, og hva som skal til for å lykkes. Duncan og Sparks (2015, side 24-25) og Bergmann (2018, side 23-26) er blant de som har samlet forskning om endringsarbeid. De konkluderer litt ulikt med tanke på hvilken betydning de ulike faktorene har for å lykkes, men har samme resultat om hva som er viktigst.

● Det som har størst betydning for å lykkes med endringsarbeid handler om klienten, og hvilke ressurser og egenskaper klienten har med seg inn i samtalene. Dette kan være egenskaper og ressurser i klienten selv, som åpenhet og optimisme. Det kan også dreie seg om andre typer ressurser, som å ha et støttende nettverk og god sosioøkonomisk status.

● Det at klienten opplever relasjonen og alliansen med terapeuten som god og meningsfull har også vist seg å være av betydning for å lykkes med terapi og endringsarbeid. For å få til dette, bør klient og terapeut være enige om:

o Hva som er målet med behandlingen

o Hvordan det skal jobbes, og hvilke metoder som skal benyttes

o Hvilken rolle terapeuten skal ha

o At klientens preferanser og ønsker skal imøtekommes

Karin Gustavsen (2023) har forsket på, og skrevet om lavinntektsfamilier i Norge, og hvordan svak økonomi påvirker flere sider av livet negativt. Ofte vil mennesker som lever med varig stress og bekymring ha mindre kapasitet til å ta til seg veiledning. En mor jeg traff da jeg jobbet i Nav, og som levde med dette stresset, beskrev et viktig møte på følgende måte: «De bare maser meg i øret. Jeg hører at de snakker, men jeg hører ikke hva de sier».

Miljøterapi som alliansebygger

Det å skape en god og trygg allianse, skaper et godt grunnlag for at de vi snakker med fortsetter å komme, og større sjanse for å oppnå ønsket resultat (Duncan og Miller, 2008). I tillegg til kontorsamtalene, ser jeg at jeg får mye hjelp til dette ved å delta i ulike aktiviteter, gjennom miljøterapi. 

Miljøterapi har vist seg å være vanskelig å definere som én retning, eller én metode (Lillevik og Øien, 2019).

Miljøterapi på Barnas stasjon er å legge til rette for gode møter mellom mennesker. Det handler om å skape gode opplevelser, invitere til deltakelse i et fellesskap, og gi mulighet for barn og foreldre kan øve på ulike ferdigheter i et trygt miljø sammen med andre, og under veiledning og deltakende observasjon av miljøterapeuter.

Det at vi deltar i ulike aktiviteter sammen gir oss mange gode muligheter til å bli kjent med familiene, og det gir også muligheter for familiene til å bli kjent med oss. Det kan skje at jeg treffer noen av de samme familiene flere ganger i løpet av en uke. Kanskje har vi spist lunsj sammen, vært på tur sammen og sett på et teaterstykke i løpet av få dager. Når vi er sammen så mye, er det naturlig at familiene får se flere sider av oss ansatte, og hvordan vi håndterer ulike situasjoner. Kanskje har vi måttet be om hjelp til å finne fram, blitt stresset for at brannalarmen gikk da vi stekte vafler eller er trøtte etter at vi ikke har fått sove på hyttetur. Tilbakemeldingene fra foreldre på dette er at det er positivt at de får se at vi ikke får til alt perfekt i alle situasjoner. Videre at det bidrar til å gjøre terapirommet «større», og mindre skummelt å bringe ulike temaer på banen. Som miljøterapeut kan det likevel være nyttig å tenke at vi skal «være veiledningen». At vi bidrar til å skape trygghet ved å være bevisst på hvordan ulike situasjoner håndteres, og eventuelt hvordan vi snakker om situasjonen i etterkant dersom vi ikke håndterte situasjonen på ønsket måte i utgangspunktet.

Miljøterapi og familieterapi

Økt opplevelse av mestring i foreldrerollen kan bidra til at familiene opplever mer ro, mindre konflikter og en mer positiv relasjon mellom foreldre og barn (Michelet og Kleivan, 2020). Tilbud som Barnas stasjon gir muligheten til å øve seg i et trygt og anerkjennende miljø.

Når foreldre ber om hjelp, gir de ofte uttrykk for det de ser på som problemet, som faren i innledningen: «barnet mitt hører ikke på meg!». Det kan være vanskelig for foreldre å se seg selv og egen rolle, hvordan relasjonene i familien påvirker hverandre, eller hvordan de kan forstå barnet i situasjonene. Min rolle, og familieterapi generelt, handler ofte om å oppdage og å bidra til å endre uønskede (ofte fastlåste) mønstre i familier, og mellom familiemedlemmer. Det å få en bedre forståelse av hverandre og seg selv, kan bidra til at familiemedlemmene får det bedre sammen.

Siden vi er sammen i ulike aktiviteter, har vi gode muligheter til både å se disse mønstrene, men også å være konkrete i tilbakemeldingene på det vi ser. Det gir oss også gode muligheter til å snakke med barn og foreldre sammen.

Jeg har vært med på noen runder med foreldreveiledning i grupper. Veiledningen går over åtte uker, og deltakerne er de samme gjennom hele veiledningsløpet. Hvis familiene i de samme ukene deltar i ulike aktiviteter, gir det ofte muligheter til å vise hva veiledningstemaene betyr i praksis. Det at vi har mulighet til å være sammen med familiene over tid bidrar også til at vi kan gi konkrete tilbakemeldinger på endringer vi ser, og hva disse gjør med samspillet mellom barn og foreldre. Et eksempel er en mor som syns at datteren var veldig masete, og at datteren «hang» på henne hele tiden. Her kunne vi hjelpe moren til å bli bevisst at hun ble avvisende (uten å nødvendigvis mene det), og gjorde seg opptatt med den yngre sønnen sin når datteren på ulike måter ba om kontakt med moren sin. Datteren uttrykte dette blant annet i en lekestafett der barna hadde ulike oppgaver de skulle utføre: «Hvorfor er det ingen som heier på meg?» spurte hun meg med et trist uttrykk. Moren var til stede, men fulgte ikke med. Moren endret både handling og holdning med hjelp av gruppeveiledning og situasjonsveiledning. Moren sa at hun trodde at datteren skulle klenge mer ved at moren ble mer tilgjengelig, og viste mer interesse for datteren. Det overrasket henne derfor at datteren ble mindre klengete og mindre masete ved at hun tok initiativ til å være sammen med datteren i aktivitetene.

Noen av foreldrene ønsker å øve på å tenke annerledes i ulike situasjoner med barna sine. Noen av disse ser at de har «arvet» frykt og reaksjonsmønstre fra egne foreldre, eller egne opplevelser. De ønsker ikke å videreføre frykten til egne barn. Med hjelp fra miljøterapeutene kan foreldre øve på å tåle, og å være positive til at barna sitter med kniv og spikker, er i nærheten av bål, bader, sover ute i skogen, klatrer i trær eller andre situasjoner hvor foreldrenes frykt kan hindre barna i å få gode mestringsopplevelser.

Miljøterapi som relasjonsbygger og identitetsskaper

«Det er så godt å komme hit å få spise lunsj med flere. Det er jo helt meningsløst å sitte hjemme og spise alene. I mitt hjemland ville det vært helt utenkelig. Da hadde jeg bare gått til en nabo og sagt at jeg vil komme på besøk. Det kan jeg ikke i Norge.» Dette sa en mor rundt bordet under en lunsj. Dette ene utsagnet bidro til en fin og lang samtale rundt bordet om kultur, viktigheten av tilhørighet og andre mennesker. «Vi trenger jo en landsby, vi foreldre også!» ble konklusjonen blant lunsjdeltakerne denne dagen.

Mange av de vi jobber med har hatt flere brudd i relasjoner, og savner et større nettverk. Samtidig som deres erfaringer har bidratt til at de synes det er vanskelig å stole på andre. Det å legge til rette for å få nye erfaringer med det få tillit til andre igjen, og også at andre har tillit til seg, har blitt en viktig del av jobben vi gjør- både med barn og voksne. De ulike gruppetilbudene gir mulighet for å bruke miljøterapi for å jobbe med individuelle mål. Dette kan være at jeg har avtalt at jeg skal utfordre en mor til å delta i en samtale ved å dele noe om seg selv i en gruppe med andre voksne. Dette begynner ofte med tilsynelatende små ting, som at en mor blir trøtt av at babyen sover dårlig på natten, likevel kan det være første skritt til å tørre å åpne litt opp. Forhåpentligvis har mammaen lært at det gikk fint å dele, at hun fikk støtte og forståelse, og kanskje det viktigste; hun er ikke alene!

I disse situasjonene har flere av deltakerne sagt at det er av betydning at vi ansatte deltar i aktiviteten. Vi som kjenner dem fra individuelle samtaler vet hvilke mål de har, og hva de syns kan være vanskelig. Dette har deltakerne gitt tydelig uttrykk for at bidrar til samtalene i aktivitetene blir meningsfulle, og samtidig trygge.

Historiene man forteller om seg selv, former den man er (Lundby, 2009). Noen har «tynne» fortellinger om seg selv (egen identitet): «jeg får det aldri til, og det går alltid galt når jeg prøver.», «Barna mine hører aldri på meg», «The story of my life» (når enda et ønske går i vasken). Dersom det er slike fortellinger som dominerer historien om hvem man er, kan man miste mestringstro, og gi opp. Å finne unntakene til disse «tynne» fortellingene, er noe vi kan jobbe med i samtaler, men vi kan også bistå både barn og foreldre å se unntakene til i de ulike aktivitetene vi gjør sammen, og hjelpe med å gjøre historien deres «tykkere». Personer med en tykkere historie vil være mer robuste ved at historien om hvem de er har «flere ben å stå på» (Johnsen og Torsteinsson, 2012).

En av mødrene fortalte meg at barnet hennes tidligere hadde bekymret seg for at moren alltid var alene, men at han hadde blitt glad for å se at hun nå fikk meldinger av andre voksne, at hun hadde fått venner og at også hun hadde avtaler. Det å være med å delta i ulike aktiviteter sammen med andre, kan også bidra til at familiene får en mer positiv fellesfortelling: «Vi er en familie som gjør noe i helgene, og som har fine opplevelser sammen.»

Gjennom deltakelse i aktiviteter med andre kan de som deltar få vise hva de er gode på, og bli anerkjent for det av andre deltakere og ansatte. Dette kan være en mamma som er god til å inkludere alle barna i aktivitet, et barn som er flink til å lære bort noe han kan og så videre. Flere har sagt at det også er en viktig del av det å være på Barnas stasjon – å få lov å bli sett på som god, en som får til noe. For mange bidrar også dette til at det er lettere å snakke om det som er vanskelig. Dette så jeg blant annet hos en familie som var henvist med mistanke om at det ble brukt vold i oppdragelsen, men tidligere forsøk på å snakke med mor om dette hadde mislyktes. Etter at familien hadde deltatt en kort periode, brakte mor selv temaet på banen. Hun ønsket veiledning. Hun sa: «Det er lettere for meg å snakke om de 10 % som er vanskelig, når jeg vet at du har sett at jeg får til de andre 90.»

Avslutning

«Takk for at dere hjelper mamma å bli glad. Det gjør at jeg kan være glad», skrev et barn på et kort jeg var så heldig å få. Jeg tenker det handler mye om dette. Det å tilrettelegge for fellesskap, mestring, støtte og forståelse på en måte som familiene kan ta med seg, og ha glede og nytte av, også når de går videre fra Barnas stasjon.

Kanskje kunne også faren i innledningen med et slikt tilbud fått hjelp til å bli tryggere i relasjonen med sin sønn, og fått hjelp til å se relasjonen deres på en annen måte. Kanskje hadde dette også bidratt til at faren fikk en annen fortelling om hvem de er.