Berit Anette Somby

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO

Hvem har ansvaret for å øke kunnskapen slik at det vil være til nytte for en samisk bruker? I snart 15 år har min jobb i psykisk helsevern handlet blant annet om å jobbe med samiske brukere bosatt over hele landet, samtidig som jeg har vært praksisveileder for studenter. Erfaringene jeg har gjort i løpet av årene er at det fortsatt er behov for opplysningsarbeid til befolkningen om samiske forhold, noe man også ser i samfunnsdebatten. Statsminister Jonas Gahr Støre talte på samenes nasjonaldag og sa at Norge ønsker å være en pådriver for å styrke og utvikle samisk språk og samisk kultur, og at det må jobbes for å få mer kunnskap om samisk historie og kultur gjennom et nasjonalt, samisk kulturløft.

En av mine erfaringer som bekrefter behovet for kunnskap, var den gang jeg møtte kriseteamlederen som overhodet ikke hadde problemer med å forklare ut fra egne antakelser hvorfor de ikke hadde fulgt opp denne familien, til tross for at de var innbyggere i denne kommunen. I artikkelen forteller jeg om flere slike «aha-opplevelser».

Som foredragsholder og i samtaler med praksisstudenter har jeg ofte delt anonymiserte praksisbaserte erfaringer for å vise at behovet for mer kunnskap fortsatt er helt reelt. En av studentene stilte et godt spørsmål: «Hva gjorde du for å få den andre til å reflektere over om egen praksis kan forbedres?» Det gjør jeg ved å være bevisst mitt samfunnsansvar. Jeg ønsker å motivere, samt vise til noen tiltak på lærings- og arbeidsarenaer om hvordan man kan jobbe for å oppnå en gruppebevissthet hvor fagpersonene har tro på at mer kunnskap gir økt bevissthet. Det er viktig for å kunne gi helse- og omsorgstjenester av god kvalitet til den samiske brukeren.

Kunnskapsnivået er for lavt

Sitat fra en saksbehandler om et fosterhjemsplassert samisk barn:

«Å miste det samiske språket har lite å si på barns videre identitetsutvikling».

Sitat fra en saksansvarlig til min pasient: «Mennesker er vanedyr, du blir vant til å snakke norsk med meg».

Sitat fra en behandler i et samarbeidsmøte: «Jeg møter aldri på samiske brukere i min jobb, de bor jo kun nordpå».

Jevnlig gjentas ønsket om å øke kunnskapen om samiske forhold hos fagpersoner. Departementet skriver at helsepersonellets manglende kunnskap fører til et gap mellom helsepersonell og samiske brukere av helsetjenestene (Meld. St. 47 (2008-2009)).

Forskning viser at det er et stort behov for kompetanseheving som kan gi innsikt og forståelse (Larsen et al., 2018). Larsen sier til Nord Universitet, gjengitt i forskning.no (2020), at det må gjøres et kraftig kunnskapsløft for å bedre samisk kulturforståelse i mange utdannelser, og at det vil være bedre kvalitet i arbeidet til fagpersoner hvis de hadde hatt mer kunnskap om samisk kultur. I 2021 kom Mental Helse Ungdom ut med en kvantitativ og kvalitativ kartlegging av erfaringer og opplevelser om det å være ung same og om unge samers psykiske helse. Rapporten beskrev flere av de nevnte poengene som unge samer selv hadde opplevd. Rapporten forteller også at nesten alle som svarte har opplevd fordommer på grunn av sin samiske bakgrunn, og de fleste av de igjen forteller at det berører dem negativt. Rapporten oppsummerer at å leve med diskriminering og fordommer kan føre til både utenforskap og dårligere helse (Hansen, With Skaar, 2021).

Når det viser seg at kunnskapsnivået om samiske forhold er lavt, er det på sin plass å stille spørsmål om dette kan være årsak til at mange mennesker lever med dårligere helse. I helse- og omsorgsyrkene vil en slik tankerekke forhåpentligvis være et godt bidrag til å ta noen etiske overveielser underveis.

Kulturkompetanse for å oppnå likeverdige tjenester

Sitat fra en behandler:

«Det er ganske naivt av deg og dine å tro på guvllár/tradisjonelle helbredere».

Sitat fra en medisinansvarlig:

«Medisinering vil nok hjelpe så du slutter å tro at du har kontakt med de døde – for det er det ingen som har».

Sitat fra en lærer:

«Snakk norsk med medeleven hvis du ikke vil bli sendt til rektor for å ha ekskludert andre».

Tilbud om likeverdige tjenester er lovfestet i helse- og omsorgstjenesteloven. Likeverdige helsetjenester handler blant annet om å tilpasse tjenestene vi gir. På mine tjenestereiser har jeg ofte fått spørsmål om ikke behandlingen den norske brukeren får er «god nok» for den samiske brukeren. Det fremstår for meg som om forståelsen av likeverdige tjenester handler om at likeverdighet er det samme som likebehandling. Det er det ikke.

Et viktig sted å starte for å tilpasse tjenestene til brukeren, vil være å gjøre seg noen tanker om hvem som eier definisjonsretten over hvordan brukeren «skal» forstå verden. Det betyr at vi er nødt til å reflektere over våre egne erfaringer, verdier og normer om sosiale, politiske og historiske prosesser. Da kan vi lettere forstå at den andres verdier og normer kanskje ikke samsvarer med våre, og deretter akseptere forskjellene. En slik tilnærming er en viktig faktor i å skape en kulturell trygg praksis (Nymo, 2020).

Kulturkompetanse kan forklares som å forstå kulturelle forskjeller og deretter samhandle med brukeren uten forutinntatte holdninger og antakelser. Cecilie Jávo, en av de sentrale som i sin tid jobbet for oppbyggingen av samisk psykisk helsevern, beskriver i sin bok mange faktorer som en del av denne samhandlingen, som blant annet bevissthet, aksept, kunnskap, og å inneha ferdigheter i hvordan jobbe tverrkulturelt (Jávo, 2010).

Flere refleksjoner vil føre til økt bevissthet som kan føre til at fagpersoners eventuelle antakelser blekner. Dermed kan «makten» balanseres i helsemøtet og brukeren vil føle seg tryggere og oppleve møtet som likeverdig. I den nevnte rapporten om unge samers psykiske helse (2021) forteller ungdommene at de må bli kulturelt forstått for å få en god relasjon til terapeuten. Brukere beskriver at det å bli møtt og forstått fra sitt eget ståsted skaper trygghet, økt fremtidshåp, god relasjon til behandleren og økt brukerfornøydhet. Det i seg selv tenker jeg er gode og relevante grunner til at vi som fagpersoner ikke bør ha betenkeligheter med å øke egen kunnskap om samiske forhold.

Allment tilgjengelige nettkurs om samiske forhold

Sitat fra en foreleser:

«Alle i landet skal sees på som norske når de bor i Norge».

Sitat fra en saksansvarlig:

«De er jo ikke samer hvis de ikke jobber med reinsdyr».

I Samisk nasjonal kompetansetjeneste (SANKS), jobber vi med utredning, behandling, veiledning, formidlingsarbeid, forskning og fagutviklingsarbeid for å bygge opp og formidle kompetanse innen psykisk helsevern og rus. Vi ønsker å nå ut til befolkningen om samiske brukeres behov for behandlingstilbud som både er kultursensitivt og kulturelt tilrettelagt.

Under SANKS har vi både barne-, ungdoms- og voksenpsykiatriske poliklinikker i tillegg til døgninstitusjoner og utekontorer spredt i hele landet. Vi har tolketjeneste, lærings- og mestringssenter, erfaringskonsulent, og forsknings- og utviklingsavdeling.

Vårt samfunnsmandat er å være nasjonal kompetansetjeneste innen samisk psykisk helsevern og rusavhengighet med mål om at den samiske befolkningen får et likeverdig tilbud. I tillegg jobber vi på tvers av landegrensene for å bistå den samiske befolkningen.

Vi har gjort oss mange erfaringer underveis, og det som går igjen er at samiske brukere ser at det eksisterer uvitenhet i samfunnet om samisk kultur, og at de som brukere etterspør bedring av dette. Vi vet også at kulturbakgrunn kan ha betydning for hvordan brukeren forstår, forklarer, reagerer på og håndterer problemene. Disse opplysningene blant flere, har vært faktorer da SANKS startet å utvikle e-læringsportal med nettkurs.

Når denne artikkelen skrives er det fortsatt lite informasjon «der ute» om hva SANKS har av e-læringsverktøy til fagpersoner som jobber med, og som ønsker å lære mer om, den samiske befolkningen. SANKS har utarbeidet, og utarbeider, flere nettbaserte kurs som er allment tilgjengelige hvor vi beskriver blant annet samiske forhold og historie og kommunikasjon på tvers av kulturer. I tillegg settes fokuset på forskjellene i de samiske samfunnene. Jeg har selv blant annet vært med i et prosjekt hvor vi har utviklet e-læringskurs og utgitt et utredningsverktøy i form av et semistrukturert intervjuhefte som heter «Foreldreintervju om familiens kultur og kontekst». Denne er videreutviklet fra Kulturformuleringsintervjuet (CFI) i diagnosesystemet DSM-5. Tanken med et slikt verktøy er å bistå fagpersoner med å forstå kulturen til brukeren og hvordan miljøet eventuelt virker inn på problemene.

Foruten å øke kunnskap, ønsker vi at kursene skal bidra til å utvikle og effektivisere egne ferdigheter. Det er tenkt at selv om en ikke arbeider innenfor helse og omsorg vil man kunne ha læringsutbytte av dette. Alt ligger ute på e-læringsportalen www.esanks.no.

Implementeringsarbeid

Sitat fra en leder:

«Vi trenger ikke veiledning om samiske forhold da vi jobber med asylsøkere og det går for det samme».

Sitat fra en universitetsstudent:

«Når jeg sa jeg vil på praksis dit hvor de har spisskompetanse i å jobbe med samiske brukere, så lo veilederen av meg».

At SANKS lager forskjellige e-læringskurs tenker jeg er viktig fagutviklingsarbeid, men skal de komme til nytte, må de også tas i bruk. Derfor løfter jeg opp implementeringsarbeid som en del av opplysningsarbeidet. Jeg tror at enormt mye formes av miljøet en jobber eller studerer i og slik sett har en påvirkning for arbeidet som utføres. Prosesser som er sterkt implementert i øverste ledd vil nesten alltid få en bunnsolid grobunn. (Kaufmann og Kaufmann, 2015).

Å lykkes med å jobbe samlet mot et felles mål handler først og fremst om at alle i gruppen, også øverste ledd, må ha tro på at målet man jobber for er nyttig. Det andre handler om tid. Er arbeidsplassen tilrettelagt slik at man får tid til kompetanseheving? Er alt avhengig kun av egeninteresse og enkelte «ildsjeler»? På et velfungerende nivå kan god ledelsesstil bistå enormt mye i dette arbeidet. I makt av å være leder ligger det også noe mer enn kun påvirkningskraft, det er snakk om at lederen avgjør hvilken retning dere skal ta.

Jeg har selv hørt øverste ledelse si til de ansatte at det skal brukes minimalt med tid på kulturkompetanse og samiske forhold, fordi tiden man bruker til kompetanseheving går på bekostning av produktivitet. Jeg mener at slike uttalelser implisitt sender ut signaler om at «det er ikke viktig nok». På den andre siden har mine praksisstudenter i alle år uttrykt at de trenger mer informasjon, kunnskap og kompetanse for å kunne gi helsetjenester som brukere synes er av god nok kvalitet.

Det betyr at endrings- og implementeringsarbeidet må foregå i mange ledd: Stortinget og regjeringa. Departementene, og da særlig Helse- og omsorgsdepartementet som jobber for helsetjenester til hele befolkningen, Kunnskapsdepartementet som øverste ansvarlig for utdannelsene i Norge, Utdanningsdirektoratet som godkjenner læreplanene, gruppemedlemmene som Utdanningsdirektoratet velger for å jobbe med forslag til læreplaner. Forskere som forsker på samiske forhold, og brukerstemmene, for å vise hva som skjer ute i feltet. Fagpersoner som svarer på høringsinnspill, som driver med veiledning og informasjonsarbeid. Utdanningsinstitusjonene som skal finne ut hvordan ny læring skal gjennomføres i utdannelsene. Foreleseres og studieansvarliges faglige- og skjønnsvurderinger ved å finne ut hvordan best konkretisere innhold og velge arbeidsmåter. Studentene som studerer for å lære. Ildsjelene som sitter i fagutvalg, prosjekter og interesseorganisasjoner. Ledere. Kollegaene. Hos deg. Hos meg.

Aldri ferdig utlært

Sitat fra en foreleser:

«Det står dårlig til med den samiske befolkningen når det eksisterer barnefattigdom i en samisk bygd».

Sitat fra en fagkollega:

«Jeg som same har aldri opplevd det som sies, dermed kan ikke opplevelsene de beskriver være kulturelt betinget».

En sier seg aldri ferdig utlært når det er snakk om kultur, siden kultur er noe foranderlig, dynamisk og ikke minst mangfoldig. Det vil si at den som lever i kulturen «forandrer seg med den» uten å tilhøre en homogen gruppe, og i det å være fagpersoner ligger det et ansvar på oss om å være oppdatert. Det kan i aller verste fall være skadelig å bli møtt med kunnskapsløshet fra fagpersoner, og mange av de nevnte sitatene/aha-opplevelsene har fra brukerens ståsted ikke bidratt til gode opplevelser. Brukererfaring og brukermedvirkning er enormt viktig å forholde seg til. Å jobbe i sørsamiske områder, hvor de ikke bare er en minoritet i den norske befolkningen, men også i den samiske befolkningen, har gitt meg mye ny innsikt. Fagkollegaer burde prøve det samme for praksisbasert erfaring, herunder også mine nordsamiske kollegaer.

I begynnelsen av artikkelen stilte jeg et spørsmål som jeg ønsket at du som leser skulle tenke over: Hvem har ansvaret for å øke kunnskapen slik at det vil være til nytte for en samisk bruker? Med spørsmålet ønsker jeg å synliggjøre at vi alle har et etisk ansvar og at mange, mange flere kan bære dette ansvaret sammen.

«Tiden går ikke, den kommer» sier et ordtak. Det utdannes nye fagpersoner og nye ledere som etter hvert kommer på plass, så jeg vet at det kommer en ny tid og har derfor valgt å beskrive mange av utdanningsarenaene hvor implementeringsarbeidet må foregå for at det gradvis kan komme en stabil endring. Det er en stor visjon ja, men den som intet våger, intet vinner, eller for å snu det; den som våger, vinner.