Ida Krag-Rønne Mannsåker" />

Øyvind Hovland

Vi må ikke ta for gitt at kompetansen vår automatisk blir anerkjent

Mange sosialarbeidere jobber i organisasjoner der de samarbeider med andre yrkesgrupper for å nå et felles mål. Deres sosialfaglige kompetanse kan komme fram på ulike måter når de samarbeider. Men tverrfaglig samarbeid kan også bidra til at kompetansen blir utydelig.
20.05.2022
12:28
20.05.2022 12:28

Artikkelen bygger på «Hospital social workers boundary work in pediatric acute vards – competitive or collaborative?» som ble publisert i British Journal of Social Work (Mannsåker et al., 2021).

I en utforskende studie der jeg dybdeintervjuer 19 sykehussosionomer fra 11 sykehus i Norge, er fokuset på hvordan sosionomene begrunner sin kompetanse og praksis. I intervjuene ble deltakerne stilt spørsmål om hvordan de forstår og møter foreldres behov når barnet blir kritisk og alvorlig sykt og spørsmål om tverrfaglig samarbeid og artikulering av egen kompetanse.

Artikkelen tar utgangspunkt i strategier for å synliggjøre og aktualisere sosialt arbeid og hvordan det kommer til uttrykk blant sykehussosionomer i tverrfaglig samarbeid.

De 19 sykehussosionomene var alle knyttet til barneavdelinger som behandlet akutt og kritisk syke barn. Organisering av sosionomtjenesten, utdanningskrav ut over bachelor i sosialt arbeid, antall sosionomer og forventninger til sosionomrollen, varierte fra sykehus til sykehus. Men det de hadde til felles var en arbeidshverdag hvor de hovedsakelig samarbeidet med andre yrkesgrupper.

Tverrfaglig samarbeid

Mange arbeidsplasser kjennetegnes ved at ulike yrkesgrupper jobber sammen for å løse et visst samfunnsoppdrag (Svendson & Karlsson, 2008). Tverrfaglig samarbeid på sykehus utgjør en viktig faktor for behandling og utfall av sykdom (Reeves et al., 2009). Sykehussosionomers bidrag kan være å gi råd, veiledning og praktisk hjelp, psykososial støtte, være en hjelp i kommunikasjon mellom pasient/familie og helsepersonell og å utføre kriseintervensjoner. Hver yrkesgruppe har ansvar og kontroll over et bestemt område og har oppgaver knyttet til dette.

Samtidig vil det være områder der ulike yrkesgrupper har overlappende kompetanse. Det vil ofte foregå en slags konkurranse om eierskap til disse overlappende områdene og hvor grensene mellom de ulike ansvarsområdene skal gå. Dette blir gjerne kalt for grensearbeid (boundary work) (Langley et al., 2019). Hva som er den enkelte yrkesgruppens ansvarsområde vil derfor være gjenstand for en kontinuerlig forhandling mellom yrkesgrupper med nærliggende arbeidsoppgaver (Abbott, 1988). Det betyr at en yrkesgruppes ansvarsområde hele tiden står i fare for å bli innskrenket. Men det innebærer også et potensial for å utvide ansvarsområdet til nærliggende områder (Abbott, 1988).

For sykehussosionomer så vel som sosialarbeidere i andre sammenhenger der ulike yrkesgrupper jobber sammen, vil det være en fordel å ha bevissthet om mekanismene rundt opprettholdelse av eget ansvarsområde. Denne artikkelen prøver å gi et bilde av hvordan denne forhandlingen kommer til uttrykk i praksis blant sykehussosionomer.

Teoretisk rammeverk

Ved å ta utgangspunkt i Langley et al. (2019) sin modell for ulike former for grensearbeid, kategoriserte og analyserte jeg deltakernes utsagn om hvordan de opplevde samarbeidet med andre ansatte på sykehuset, spesielt sykepleiere og leger. Vi så at sosionomene på den ene siden jobbet for å gjøre seg konkurransedyktige (competitive) ved å tydeliggjøre kompetansen sin og ved å legge vekt på å skille seg fra andre yrkesgrupper. Samtidig var de opptatt av å samarbeide (collaborative) med de andre yrkesgruppene. Disse to måtene å forholde seg til andre yrkesgrupper på, ble utført på ulike måter.

Å gjøre seg konkurransedyktig handler i stor grad om å være bevisst egen kompetanse og uttrykke den overfor helsepersonell. På den måten vil de andre yrkesgruppene forstå hva de kan bruke sosionomen til og henvise pasienter som trenger denne tjenesten. Sosionomene reklamerte og argumenterte for tjenesten sin på tre ulike måter; gjennom å markere grenser, beskytte grenser og utvide grenser.

Markere grenser

Å markere grenser handler om å tydeliggjøre sosionomenes kompetanse som skiller seg fra andre yrkesgrupper på sykehuset. Det gjorde de på flere måter. Den ene var gjennom muntlige presentasjoner på tilstelninger for nyansatte eller på samlinger for helsepersonell. Sosionomene la da vekt på å si noe om sitt syn på hvordan «sosiale, økonomiske og praktiske forhold kan påvirke helse, og at disse forholdene også kan påvirke tilfriskningsprosessen» (Sos. 14). De kunne også ha en kort innføring i aktuelle rettigheter som helsepersonell burde være oppmerksomme på.

Disse generelle presentasjonene foregikk ofte som enveiskommunikasjon til forskjell fra mer uformelle presentasjoner overfor mindre grupper som sykepleiere eller leger på en avdeling. I slike mindre fora tilpasset gjerne sosionomen innholdet til det som var spesielt aktuelt for den konkrete avdelingen. Ofte kunne det handle om rettigheter eller psykososiale problemstillinger som var knyttet til spesifikke pasientgrupper.

Men den vanligste situasjonen hvor det sosialfaglige perspektivet kom til uttrykk, var i samarbeidssituasjoner. Det kunne være på tverrfaglige møter der sosionomen hadde fokus på pasienten og familiens psykososiale situasjon. En sosionom fortalte at hun pleide å stille spørsmålet «Er det noe sosialt her?» når hun oppleve at det bare ble snakk om medisinske problemstillinger. Sosionomene kunne også invitere helsepersonell med på samtaler de hadde med pasient og familie for å gi dem innblikk i hvilke temaer de jobbet med. Gjennomgående var deltakerne opptatt av å bruke et forståelig språk og underbygge vurderingene sine ut fra fakta og konkrete vurderinger når de formidlet sine perspektiver til helsepersonell.

Beskytte grenser

Selv om sosionomene ofte hadde kontakt med helsepersonell rundt enkeltpasienter, opplevde de også urealistiske forventninger til hvordan sosionomen jobbet. En typisk situasjon kunne være at en pasient hadde vært innlagt i lengre tid, men først den dagen vedkommende skulle skrives ut, tok helsepersonell kontakt med sosionomen.

«Når et problem oppstår, ringer de [sykepleierne] til oss.»

«Og spør om dere kan hjelpe?»

«Ja, og det kan vi vanligvis. […] Så da svarte jeg at jeg kan ta en samtale med dem [foreldrene til pasienten] men at de vil trenge tolk. […] De forsto da at utskrivingen måtte bli utsatt.» (Sos 3).

Som eksempelet viser, var sosionomen tydelig på at hun ville trenge både tid og tolk for å kunne gjøre jobben sin. Konsekvensen ble at pasienten ikke kunne skrives ut som planlagt.

Gjennom å stille slike krav, tydeliggjorde de samtidig at sosialfaglige vurderinger rundt pasientens psykososiale situasjon også krever ressurser. Og de håpet også at sykepleierne og legene neste gang ville huske å koble på sosionomen tidligere. Men som flere av deltakerne uttrykte, så opplevde de at dette var en pågående kamp.

«Fordi vi alltid, i alle sammenhenger, må stå opp for oss selv, eller overbevise eller vise at dette også er viktig, ikke sant, det vi har å tilby.» (Sos 17).

Utvide grenser

Noen av deltakerne ønsket å bli regnet med som en del av behandlingsteamet rundt den enkelte pasient, men opplevde ulike barrierer som hindret kontakt både med helsepersonell og pasienter. En viktig strategi for å bli inkludert, kunne være å gjøre seg fysisk tilgjengelig for helsepersonell og pasienter ved å oppholde seg i gangene og på pauserommet i avdelingen i stedet for på kontoret sitt som i nesten alle tilfellene var plassert langt fra avdelingen. Det kunne handle om å spise matpakken sammen med helsepersonellet, være til stede på previsitt (daglig møte der de innlagte pasientenes medisinske tilstand og behandling blir diskutert), eller delta på legenes og sykepleiernes internundervising.

Selv om mange av sosionomene opplevde å måtte «stå langs veggen mens legene satt rundt bordet» og diskuterte pasientene under previsitten, opplevde de at deres fysiske tilstedeværelse kunne virke som en påminner om å trekke inn sosionomen i enkeltsaker. Det ga også større mulighet for sosionomen å stille spørsmål og videreformidle relevant informasjon til sykepleiere og leger. Å aktivt søke leger og sykepleieres oppmerksomhet så ut til å forsterke sosionomens rolle på avdelingen.

Å tilpasse seg

Når sosionomene samarbeider med ulike yrkesgrupper for å oppnå et felles mål, er det to ulike mønstre som trer fram. Det første har jeg kalt å tilpasse seg. Selv om sosionomene både oppsøkte samarbeid og ønsket å bli tatt med i samarbeid rundt pasienter, kunne også disse situasjonene by på noen utfordringer. Flere av deltakerne hadde erfaring med at det ble stilt spørsmål ved kompetansen deres.

Som eksempel til å illustrere dette, fortalte en av deltakerne om en episode der avdelingen hadde spurt etter en psykolog til å møte foreldre som trengte akutt psykososial støtte. Psykologen hadde ikke anledning til å stille opp, og vurderte at sosionomen hadde tilstrekkelig kompetanse til å håndtere forespørselen. Men da sosionomen kom til avdelingen ble hun møtt av en sykepleier som sa «vi spurte etter psykolog og så kommer det en sosionom». Sosionomen opplevde dette veldig de-evaluerende og ubehagelig, men valgte å gå inn og møte pasienten framfor å svare sykepleier tilbake.

Å la være å forholde seg til slike kommentarer, men heller fokusere på å ivareta pasienten, var felles for alle sosionomene som hadde opplevd lignende situasjoner. Å fokusere på å demonstrere kompetansen førte ofte til større faglig anerkjennelse. Men en like vanlig forklaring på hvorfor de valgte å overhøre kommentarer kunne være at sosionomene ønsket å tilpasse seg omgivelsene. De så på seg selv som «å være olje i maskineriet». En slik holdning kom også fram når de snakket om hvordan de tilpasset seg previsitten der de gjerne var henvist til å stå inntil veggen bak legene, noe som også kunne medføre utfordringer med å høre hva legene sa. De opplevde at fordelene med å være til stede likevel var flere enn å utebli fra det som ofte var det eneste formelle kontaktpunktet med legene. Selv om de ofte ikke fikk muligheten til å tematisere pasientens psykososiale forhold, uttrykte flere en forståelse for legenes behov for å avklare akutte medisinske forhold.

Å viske ut grenser

Et annet mønster som kom fram når de omtalte tverrfaglig samarbeid, er det jeg kaller å viske ut grenser. Her viste sosionomene hvordan de på ulike måter så på seg selv som en del av et tverrfaglig fellesskap og vektla dette fellesskapet framfor å markere seg som sosionom. Dette kom blant annet til uttrykk ved å snakke om «vi» i stedet for oss og dem, som i dette eksemplet: «Vi jobber koordinert, sender notater til hverandre for å holde hverandre oppdatert» (Sos. 13). En annen sosionom vektla hvordan hun opplevde å bygge et fellesskap med andre yrkesgrupper gjennom felles opplevelser av stressende og krevende situasjoner. Ofte førte slike felles opplevelser til at de i etterkant delte med hverandre en gjensidig følelse av tilkortkommenhet og egen sårbarhet. Opplevelsen av et «vi» ble da forsterket ved å ta vare på hverandre og uttrykke bekymring for hverandre. En følge av å oppleve dette behandlingsfellesskapet rundt en pasient, kunne være at grensene for hvem som utførte hvilke oppgaver ble mindre rigide. Dette kunne være en fordel i situasjoner der pasienten ikke ønsket å forholde seg til mange personer. Sosionomen kunne da heller gi pasienten hjelp indirekte ved å veilede sykepleieren som pasienten ville snakke med.

Oppsummering

Vi har sett eksempler på hvordan sosionomene på ulike måter forholdt seg til andre yrkesgrupper. På den ene siden ønsket de å markere seg og synliggjøre den sosialfaglige kompetansen. Ved å sette foten i døra, økte de oppmerksomhet rundt psykososiale problemstillinger. Samtidig var de også opptatt av å gli inn i miljøet og fungere som olje i maskineriet. Det kunne ofte gå på bekostning av å fremstå som tydelige fagpersoner. Resultatet var likevel at relasjoner mellom sosionom og helsepersonell ble styrket, noe som igjen førte til at de i større grad ble lyttet til og regnet med. Begge disse tilnærmingene kan fungere som strategier for å styrke og synliggjøre sosialfaglig kompetanse i tverrfaglig miljøer, og de gjøres gjerne parallelt. Økt bevissthet rundt ulike samarbeidsformer som synliggjøringsstrategier, kan gi sosialarbeidere redskaper i den pågående forhandlingen om ansvarsområder. Sosialarbeidere må ikke ta for gitt at kompetanse automatisk blir anerkjent og ansvarsområdet blir opprettholdt. Det spiller en rolle hvordan vi forholder oss til andre yrkesgrupper.

Ida Krag-Rønne Mannsåke

Privat

Sosionom med master i Familieterapi og systemisk praksis. PhD-stipendiat i Sosialt arbeid og sosialpolitikk, Institutt for sosialfag, OsloMet.

Referanser

Abbott, A. (1988). The system of professions: an essay on the division of expert labor. University of Chicago Press.

Langley, A., Lindberg, K., Mørk, B. E., Nicolini, D., Raviola, E., & Walter, L. (2019). Boundary work among groups, occupations, and organizations: From cartography to process. The Academy of Management annals, 13(2), 704–736. https://doi.org/10.5465/annals.2017.0089

Mannsåker, I. K.-R., Vågan, A., Geirdal, A. Ø., & Stenberg, U. (2021). Hospital Social Workers’ Boundary Work in Paediatric Acute Wards – Competitive or Collaborative? The British Journal of Social Work. https://doi.org/10.1093/bjsw/bcab209

Reeves, S., Rice, K., Conn, L. G., Miller, K.-L., Kenaszchuk, C., & Zwarenstein, M. (2009). Interprofessional interaction, negotiation and non-negotiation on general internal medicine wards. Journal of Interprofessional Care, 23(6), 633–645. https://doi.org/10.3109/13561820902886295

Svendson, L. G., & Karlsson, A. (2008). Profesjoner, kontroll og ansvar. In A. Molander & L.I. Terum (Eds.), Profesjonsstudier (pp. 261-274). Universitetsforlaget.

20.05.2022
12:28
20.05.2022 12:28

Ida Krag-Rønne Mannsåke

Privat

Sosionom med master i Familieterapi og systemisk praksis. PhD-stipendiat i Sosialt arbeid og sosialpolitikk, Institutt for sosialfag, OsloMet.

Mye lest