Colourbox

Vernepleierstudenter bidrar til å fremme brukernes helse

Formålet er å utdanne yrkesutøvere med særlig kompetanse innen miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering, helsefremming og helsehjelp. Det fastslår den nye forskriften om nasjonale retningslinjer for vernepleierutdanning.
17.03.2021
09:39
17.03.2021 09:39

Vernepleiere er autorisert som helsepersonell etter § 48 i Helsepersonelloven (1999), og som beskrevet i forskriften er vernepleie både en helse- og sosialfaglig profesjonsutdanning (Kunnskapsdepartementet, 2019). Utdanningen kvalifiserer for utøvelse av helse-, omsorgs- og velferdstjenester i et livsløpsperspektiv.

Henriksen (2016) beskriver barnevern-, sosionom- og vernepleieprofesjonenes kunnskapsfelt som noe svakere definert enn andre profesjonsutdanninger. Det som er felles for disse utdanningene er et fundament som tilsier at det finnes en sosial dimensjon for forståelse av menneskers problemer eller utfordringer. Vernepleierutdanningen blir i mindre grad enn andre helsefaglige profesjonsutdanninger oppfattet som en spesialistutdanning med en særskilt målgruppe eller metodeorientering (Henriksen, 2016). I tillegg påpeker Folkmann et a.l (2020) at for å utvikle vernepleieres fagfelt er det sentralt å tydeliggjøre deres faglige profil og yrkesrolle, samt yrkesspesifikke kompetanse innen helsefeltet (Folkman, Fjetland, & Sverdrup, 2020).

Vernepleierutdanningen skal gi kompetanse i å fremme selvbestemmelse, deltakelse, mestring, helse og livskvalitet (Kunnskapsdepartementet, 2019). I stillingsutlysninger i kommunale helse- og omsorgstjenester lyses det i økende grad ut stillinger som kan besettes av både sykepleiere og vernepleiere. Dette indikerer et behov for tydeliggjøring og profesjonalisering av vernepleierfaglig kompetanse og rolle. Vernepleierutdanningen er en profesjonsutdanning, noe som gjør at praksisstudier er en viktig læringsarena. Utdanningsinstitusjonene skal tilrettelegge slik at studentene i løpet av sin utdanning får praktisk erfaring og denne erfaringen blir synliggjort gjennom studentenes praksisoppgave.

På en norsk vernepleierutdanning skrev alle studentene en praksisoppgave som et obligatorisk arbeidskrav som del av det helsefaglige praksisemnet. Praksisoppgavens oppgavebestilling var slik:

Mål- og tiltaksarbeid – oppgavebestilling praksisoppgave

Med utgangspunkt i en bruker/pasient på praksisplassen skal studenten gjennomføre et mål- og tiltaksarbeid som er relevant for læringsutbyttebeskrivelsene for helsefaglig praksis. Studenten skal via kartlegging identifisere forhold i miljøet som kan forebygge eller redusere behovet for hjelpetiltak, samt skaffe seg kjennskap til brukerens/pasientens pleie- og omsorgsbehov, prioritere aktuelle målområder og utvikle tiltak relatert til dette. Mål- og tiltaksarbeid inneholder både målvalgs- og tiltaksarbeid bestående av planlegging, gjennomføring og evaluering av tiltak (jf. GAVE modellen – Nordlund, Thronsen, & Linde, 2015).

På bakgrunn av behovet for tydeliggjøring av vernepleieres kompetanse innen helsefeltet, ønsket tre faglige ansatte ved en norsk profesjonsutdanning i vernepleie å utforske hvordan vernepleierstudenter beskriver sin kompetanse innen helsefremming i sine praksisoppgaver tilhørende helsefaglig praksis. Dette er relevant for både utdanningen og for det helsefaglige praksisfeltet.

Analyse av studentenes praksisoppgaver

Det ble gjort et strategisk utvalg av praksisoppgaver på den aktuelle bachelorutdanningen i vernepleie. Alle vernepleiestudenter i et gitt kull ble i forkant av helsefaglig praksisperiode forespurt om å delta i studien ved å tillate oss å analysere deres skriftlige praksisoppgave. Prosjektet ble meldt inn til og godkjent av NSD før oppstart (referanse: 476920).

Vi ønsket å utforske hvordan vernepleiestudenter tydeliggjør sin kompetanse om helsefremming gjennom valgte mål og tiltak samt evaluering av disse i praksisoppgaven tilhørende helsefaglig praksis. Det ble gjennomført en kvalitativ innholdsanalyse av praksisoppgavene, med fremgangsmåte som beskrevet av Graneheim & Lundman (2004). Analysen resulterte i følgende hovedtema: Helsefremming gjennom anerkjennelse. Dette hovedtemaet tydeliggjorde hvordan vernepleiestudentene beskrev at de jobbet for helsefremming gjennom å anerkjenne den enkelte bruker/pasient. Temaet ble abstrahert fra følgende fire fokusområder i praksisoppgavene: 1) helsehjelp, 2) tilrettelegging, 3) deltakelse, og 4) samhandling. Tema og kategorier er presentert i tabell 1. De fire kategoriene blir presentert i detalj i den følgende teksten, med illustrerende sitater.

Tokovska

Helsehjelp

Helse og ernæringsstatus til den enkelte bruker/pasient ble ansett som en viktig del av arbeidsoppgaven til vernepleiere. Vernepleiestudentene opplevde det som hensiktsmessig å kartlegge og vurdere brukerens ernæringstilstand: «Det er min plikt å vurdere ernæringsstatus, og sørge for å sette inn tiltak for å bedre denne hvis den ikke er tilfredsstillende». Det ble reflektert over matsituasjoner og kunnskap om den enkelte bruker/pasient: «De ansatte er flinke til å sette inn tiltak når det gjelder å få opp energinivået i maten hun inntar, men dette hjelper ikke så mye når pasienten ikke har matlyst og de ansatte viser liten forståelse.»

I tillegg var vernepleiestudentene opptatt av brukerens/pasientens kulturelle identitet når det gjaldt kosthold: «Det å endre kosthold (…) kan være problematisk for eldre mennesker, da dette er knyttet opp mot personens kulturelle identitet, og er en del av menneskets historie og liv.»

Vernepleiestudentene la vekt på å hevde selvstendighet i daglige gjøremål. For opplevelse av god livskvalitet la vernepleiestudentene vekt på hvor sentralt fysisk aktivitet er for å sikre bevegelighet og mobilitet: «Det er også viktig for pasienten å beholde sin mobilitet slik at hun kan fortsette å være mest mulig selvstendig og mestre morgenstell og toalettbesøk, og fortsette og dra på utflukt med familien.»

Vernepleiestudentene hadde en viktig rolle i helsepraksis i å sørge for at brukere/pasienter med stort hjelpebehov kunne opprettholde eksisterende funksjon: «Bruker har et stort hjelpebehov, men kan oppnå flere helsefremmende fordeler med å delta aktivt i stell. At det blir tilrettelagt slik at brukeren kan gjennomføre mest mulig selv er viktig.»

Tilrettelegging

Vernepleiestudentene fokuserte på systematisk tilrettelegging av fysiske, psykiske og sosiale faktorer, samt å ivareta verdigheten hos den enkelte bruker/pasient. Tilrettelegging på sykehjem kunne innebære gode rutiner for å skape et trygt miljø for å gjennomføre daglige aktiviteter. Dette kom tydelig fram i en praksisoppgave: «Viktigheten av å tilrettelegge for beboer for at hun skal være deltakende i stell er stor. Uten tilrettelegging vil beboer være passiv.» Vanlig morgenstell som vask og påkledning ble beskrevet som situasjoner hvor ivaretakelse av grunnleggende behov og tilrettelegging var nødvendig. Dette krevde kunnskap om beboerens ressurser og spesielle utfordringer, i tillegg til en bevissthet om viktigheten av tilrettelegging for egenaktivitet. En annen vernepleiestudent beskrev tilrettelegging på denne måten: «Uansett hvilke metoder og arbeidsmåter man velger som vernepleier, handler det om å forstå den andres opplevelser og tilrettelegge for støtte og utvikling av kommunikasjon selv i skjøre samspill.»

Vernepleiestudentene påpekte at brukerne/pasientene i eldreomsorgen ofte har multimorbiditet og et betydelig behov for helsehjelp. Dette gjør dem avhengige av hjelp og støtte fra helsepersonell. Det ble bemerket at tilretteleggingen var avhengig av personalet og ytre rammebetingelser på praksisplassen. I en av praksisoppgavene sto det beskrevet: «For meg ble det da innlysende å tolke det som at de ansatte har for mye tidspress til å sette seg ned å ta en ordentlig prat, både om helse og andre hverdagslige ting, og at ensomheten og angsten da kjennes ekstra sår ut for brukeren.» Mangel på helsepersonell eller underbemanning kom til uttrykk på flere måter. Det handlet om dårlig oppfølging, nedprioritering av ressurser til brukere/pasienter, samt uforsvarlige handlinger som truet pasientsikkerheten. Et godt eksempel på dette var: «Når vi vet at sykehjemsavdelinger er underbemannet og preget av tidspress, vil det kunne føre til at demente ikke får brukt sine ressurser og sin selvbestemmelsesrett i en stellesituasjon slik de har krav på?»

Deltakelse

Vernepleiestudentene ga uttrykk for betydningen av menneskets integritet gjennom ivaretakelse av autonomi og medvirkning. Dette sto som et sterkt fokus: «Det har blitt belyst og akseptert at et optimalt stell i form av helvask og rene klær ikke er det viktigste for brukeren. Fokuset ligger nå på at hennes autonomi skal bli ivaretatt for at hun skal føle seg trygg.» Pasientens autonomi ble knyttet til verdighet.

En annen vernepleiestudent skrev følgende: «Det er viktig for brukeren å bli satt pris på for det arbeidet han utfører.» Vernepleiestudentene bidro aktivt til å sikre brukermedvirkning og selvbestemmelse ved at brukerne/pasientene fikk være med å bestemme hvilke mål og tiltak som ble satt opp. En vernepleiestudent beskrev det slik: «For meg som vernepleier er det viktig at jeg viser respekt overfor pasient, og at pasienten skal få styre så mye som mulig av sitt liv selv.» I tillegg ble det beskrevet at å gi eldre innflytelse, legge til rette for involvering og selvbestemmelse i eget liv er nødvendige elementer i all omsorg.

Samhandling

Det var ønskelig å opprettholde kontinuitet og oppfølging, samt en tett relasjon til pasient/bruker. Vernepleiestudentene fokuserte på at det er sentralt å arbeide for tillit gjennom gjensidig respekt og trygghet for å oppnå god samhandling. En vernepleiestudent noterte at «tiltaket som brukeren og personalet har jobbet med de siste ukene har derfor vært prøvd … å gi en kort og presis verbal kommunikasjon, for at brukeren skal forstå og kunne tolke det som har blitt sagt.»

En annen vernepleiestudent beskriver: «Både mål og tiltak har blitt gjort i samhandling med pasienten, og dette fremmer et tillitsforhold og følelsen av å ivareta integriteten hennes.» Dette tydeliggjorde at et godt samspill og samarbeid med brukerne/pasientene var viktige dimensjoner i omsorgen.

Hvordan beskriver studentene sin kompetanse?

Mange av vernepleiestudentene i studien har et stort fokus på helsehjelp til sine brukere/pasienter i form av støtte til fysisk aktivitet og mobilisering, samt ernæring. Dette viser at studentene er oppdaterte når det gjelder Helsedirektoratets nasjonale faglige råd knyttet til ernæring, kosthold og måltider i helse og omsorgstjenester (Helsedirektoratet, 2016). Likevel spør vi oss om dette hovedfokuset på mobilitet og ernæring er et noe ensidig fokus for yrkesutøvere som er autorisert helsepersonell. Det kan derfor være sentralt å legge klare føringer vedrørende rollene vernepleiere skal ha i helsefaglige stillinger, og at dette bør komme fram som et sentralt fokus i utdanningen. I helsefaglig praksis kan dette bidra til å bygge opp en tydeligere profesjonalitet og tydelige roller for vernepleiere.

I tillegg har en nyere studie beskrevet at ferdig utdannede vernepleiere som jobber i helsefeltet etterspør mer solid medisinsk- og helsefaglig kompetanse, både gjennom studiet og som videreutdanning (Folkman et al., 2020). Slik kompetanse er etterspurt og verdsatt i arbeidslivet. Vernepleiere beskriver en opplevelse av utilstrekkelig kompetanse for arbeid i demensomsorgen, og at de overlater somatiske oppgaver til sykepleiere. De fleste vernepleiere ønsker å arbeide på avdelinger hvor det er stor oppmerksomhet på miljøarbeid, altså heller ved demensavdelinger enn ved somatiske avdelinger i kommunehelsetjenesten (Folkman et al., 2020; Folkman, Sverdrup, & Tveit, 2017). Dette kan tyde på at utdanningsinstitusjonene har utviklingspotensialer når det gjelder å utruste vernepleiestudentene med tilstrekkelig helsefaglig kompetanse.

Vernepleiestudenter beskriver at de er opptatt av et relasjonelt perspektiv i samhandling med brukere/pasienter. Videre beskriver de at de er opptatt av brukerens/pasientens muligheter og ressurser. Dette er sentralt for å sikre velvære og livskvalitet, som er forutsetninger for helsefremming. Et sentralt funn i vernepleiestudentenes praksisoppgaver er at de beskriver at de bidrar til aktiv bruk av hjelpemidler med mål om å tilrettelegge brukerens/pasientens miljø for å opprettholde daglige gjøremål. Vernepleiestudentenes refleksjoner om helsehjelpen de iverksetter tyder på at de arbeider for å sikre autonomi og dermed respekt og anerkjennelse for sin bruker/pasient. Å fremme en opplevelse av anerkjennelse for mennesker kan være sentralt i arbeid for helsefremming. Ifølge Honneth er en forutsetning for at mennesker skal kunne være autonome at de blir anerkjent, og dette på sin side muliggjør selvverdsettelse (Fraser & Honneth, 2003). Alle mennesker er avhengige av tre former for gjensidig anerkjennelse for selvverdsettelse og autonomi: «kjærlighet» i den private sfære, «rettigheter» i den rettslige sfære, og «verdsettelse» i den sosiale sfære (Honneth, 2008). Hver av disse termene benevner bestemte former for sosiale relasjoner der forskjellige sider av mennesket blir anerkjent. Videre beskrives tre normative prinsipper som kan sikre anerkjennelse for mennesker: «Omsorg» («care») som kan etablere kjærlighet, «likhet» («equality») som kan etablere respekt (her er autonomi og verdighet sentrale ideer), og til sist «bidrag» i samfunnet («achievement») som kan etablere verdsettelse (Fraser & Honneth, 2003). Honneth argumenterer for at en opplevelse av anerkjennelse er sentralt for at mennesker skal kunne leve gode liv.

Vernepleiestudentene beskriver et fokus på og respekt for enkeltindividets verdier og ønske om kontroll over eget liv. De fokuserer dermed på deltakelse. Dette samsvarer med hvordan yrkesutøvere kan fremme anerkjennelse og dermed identiteten til sine brukere (Honneth, 2008). I tillegg er dette fokuset er i tråd med Forskrift om en verdig eldreomsorg (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010). Brukermedvirkning og deltakelse i helsetjenesten er anerkjente verdier som vektlegges sterkt i overordnede helsepolitiske føringer (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015, 2019; Johannessen & Steihaug, 2019), og som sikres gjennom pasient- og brukerrettighetsloven paragraf 3–1 (Pasient- og brukerrettighetsloven, 1999). Det er likevel viktig å vurdere om studentens fokus på brukernes/pasientenes ressurser er ensidig positivt. Kan fokuset på ressurser føre til en uønsket individualisering av ansvar for egen helse, og gi mindre fokus på miljøfaktorer som kan påvirke personers hjelpebehov?

Avslutning

Vårt utgangspunkt var å utforske hvordan vernepleiestudenter tydeliggjør sin kompetanse om helsefremming gjennom valgte mål og tiltak, samt evaluering av disse, i praksisoppgaven tilhørende helsefaglig praksis. Vårt hovedfunn er at studentene arbeider for helsefremming gjennom anerkjennelse av hver enkelt pasient/bruker, og at de har stort fokus på tilrettelegging og deltakelse for den enkelte. Vernepleiestudenter viser gjennom sine beskrivelser at de er opptatt av et relasjonelt perspektiv i samhandling med brukere/pasienter. Videre er vernepleiestudentene opptatt av brukerens/pasientens muligheter og ressurser, noe som er med på å fremme anerkjennelse. Dette er sentralt for å sikre velvære og livskvalitet, som er forutsetninger for helsefremming.

Når det gjelder somatisk helsehjelp viser våre funn at vernepleiestudentene hovedsakelig retter fokuset på tiltak tilknyttet mobilitet og ernæring. Fordi dette kan være et noe ensidig fokus for yrkesutøvere som er autorisert helsepersonell argumenterer vi for at det synes sentralt å legge klare føringer vedrørende rollene vernepleiere skal ha i helsefaglige stillinger. Dette bør komme fram som et sentralt fokus i utdanningen. I helsefaglig praksis kan dette bidra til å bygge opp en tydeligere profesjonalitet og tydelige roller for vernepleiere.

Miroslava Tokovska

Privat

Førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania, School of Health Sciences, Oslo. miroslava.tokovska@kristiania.no

Tove Klepsvik

Privat

Høgskolelektor ved VID vitenskapelige høgskole, Fakultet for helsefag, Sandnes.

tove.klepsvik@vid.no

Silje Stangeland Lie

Privat

Førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høgskole, Fakultet for helsefag, Sandnes.

siljes.lie@vid.no

Referanser

Folkman, A. K., Fjetland, K. J., & Sverdrup, S. (2020). Grenser for tverrprofesjonelt samarbeid: Vernepleiere i demensomsorgen. Tidsskrift for velferdsforskning, 23(2), 140–153. doi:10.18261/issn.0809-2052-2020-02-05 ER

Folkman, A. K., Sverdrup, S., & Tveit, B. (2017). Tverrprofesjonalitet eller innordning? En casestudie av vernepleieres forhandlinger om posisjon i distriktspsykiatriske sentre. Fontene forskning, 10(1), 56–69. Retrieved from https://fonteneforskning.no/pdf-15.55949.0.3.c98a5ef5ca

Fraser, N., & Honneth, A. (2003). Redistribution or recognition?: a political-philosophical exchange. London: Verso.

Graneheim, U. H., & Lundman, B. (2004). Qualitative content analysis in nursing research: concepts, procedures and measures to achieve trustworthiness. Nurse Education Today, 24(2), 105–112. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.nedt.2003.10.001

Helsedirektoratet (2016). Kosthåndboken – veileder i ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten. Oslo. Retrieved from https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/kosthandboken/.pdf

Helse- og omsorgsdepartementet (2010). Forskrift om en verdig eldreomsorg. Retrieved from https://lovdata.no/forskrift/2010-11-12-1426

Helse- og omsorgsdepartementet (2015). Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter. Retrieved from https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-19-2014-2015/id2402807/

Helse- og omsorgsdepartementet (2019). Meld. St. 19 (2018–2019) Folkehelsemeldinga – Gode liv i eit trygt samfunn. Retrieved from https://www.regjeringen.no/contentassets/84138eb559e94660bb84158f2e62a77d/nn-no/pdfs/stm201820190019000dddpdfs.pdf

Helsepersonelloven (1999). Lov om helsepersonell. Retrieved from https://lovdata.no/lov/1999-07-02-64

Henriksen, Ø. (2016). Yrkesfeltets kompetansebehov og BSV-utdanningene. Fontene forskning, 2. Retrieved from https://fonteneforskning.no/forskningsartikler/yrkesfeltets-kompetansebehov-og-bsvutdanningene-6.19.466601.7209a74ab2

Honneth, A. (2008). Kamp om anerkjennelse: Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Oslo: Pax.

Johannessen, A.-K. M. & Steihaug, S. (2019). Brukermedvirkning i helsetjeneste for eldre. Tidsskrift for omsorgsforskning, 5(2), 1–14. doi:10.18261/issn.2387-5984-2019-02-04 ER

Kunnskapsdepartementet (2019). Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning. Retrieved from https://lovdata.no/forskrift/2019-03-15-411

Nordlund, I., Thronsen, A., & Linde, S. (2015). Innføring i vernepleie: Kunnskapsbasert praksis, grunnleggende arbeidsmodell. Oslo: Universitetsforl.

Pasient- og brukerrettighetsloven (1999). Lov om pasient- og brukerrettigheter (LOV-2020-06-19-79 fra 01.07.2020). Retrieved from https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63

17.03.2021
09:39
17.03.2021 09:39

Miroslava Tokovska

Privat

Førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania, School of Health Sciences, Oslo. miroslava.tokovska@kristiania.no

Tove Klepsvik

Privat

Høgskolelektor ved VID vitenskapelige høgskole, Fakultet for helsefag, Sandnes.

tove.klepsvik@vid.no

Silje Stangeland Lie

Privat

Førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høgskole, Fakultet for helsefag, Sandnes.

siljes.lie@vid.no

Mye lest