Ellen Jørgensen Bakke

I noen familier er utfordringene så store at det er behov for omfattende endringstiltak. Tiltaket jeg beskriver har barnet i fokus, og jobber gjennom foreldrene for å styrke og sikre barnets omsorg og utviklingsmuligheter. Trygghetssirkelen er vårt felles veikart i å få ny innsikt og å finne nye muligheter. Den er etter min mening et genialt hjelpemiddel i mitt veiledningsarbeid. Selv om jeg skriver i jeg-form, er erfaringene og ideene utviklet og erfart gjennom utdanning, samarbeid, inspirasjon og læring fra kolleger, familier, veiledere og andre jeg har hatt gleden av å møte, lære av og jobbe sammen med. Jeg håper både de og andre som jobber med familier og Trygghetssirkelen, vil kunne kjenne seg igjen i det jeg skriver, og kanskje finne inspirasjon og ideer, til det beste for de familier og barna vi ønsker å hjelpe.

Om forfatteren

Privat

Ellen Jørgensen Bakke er veileder for ansatte i barnevernet, studenter, foreldre og fosterforeldre. Sertifisert i COS familiemodellen av RBUP. Har erfaring fra kommunalt, statlig og privat barnevern, nå medeier og veileder i samspille.no

Tiltakets innhold og struktur

I tiltaket bruker jeg Trygghetssirkelen som rammeverk. For at hjelpen skal treffe, må det alltid ligge en kartlegging i bunn. Deretter bruker jeg ulike arbeidsmetoder i vekselvirkning gjennom tiltaket. Dette er undervisning, direkteveiledning, videoveiledning og reflekterende samtaler med foreldrene. Tiltakets omfang må tilpasses familiens behov og sikre barnet underveis. Når det er snakk om familier med omfattende behov, kan det være nyttig å ha tre ukentlige treff. Gjennom ukene forsøker jeg å følge en fast struktur ved at ukens første treff er undervisning, andre treff er hjemmebesøk hvor vi filmer ulike situasjoner med samspill mellom foreldre og barnet samt har direkteveiledning, og tredje treff er veiledning hvor vi ser video av samspillet og har veiledning og reflekterende samtale.

Endringsarbeid tar tid. Fra de er helt små, utvikler barn seg i relasjon til sine omsorgspersoner, og tilpasser seg for å sikre seg best mulig omsorg og beskyttelse. Dette samspillet og den gjensidige påvirkningen kaller Trygghetssirkelen for «dansen» (Marvin og Whelan, 2012). I familiene vi møter i barnevernet ser vi ofte at barnets tilpasninger til foreldrene går på bekostning av barnets utvikling og behov. Barns strategier og tilpasninger vil endres først når de har tilstrekkelig nye omsorgserfaringer med sine foreldre. Varigheten på tiltaket må vektes mellom å gi tilstrekkelig tid og mulighet for endring, vurdert opp mot effekten av tiltaket og forsvarligheten i barnets situasjon og utvikling (Bufdir, 2023).

Trygghetssirkelen (COS), er en modell som visualiserer barns behov for utforskning og trygghet, og hvordan omsorgspersonen kan forstå og møte barnets vekslende behov. Ved å følge denne, kan omsorgspersonen legge til rette for barnets utvikling av trygg tilknytning (illustrasjon hentet fra Marvin et al 2012).

Illustrasjon: Marvin et al.

Å være «hender for hender»

I tillegg til teorien, er holdningene i Trygghetssirkelen sentralt i arbeidet mitt. Hendene på sirkelen er en sentral del av Trygghetssirkelen. Hendene illustrerer oppgaven foreldre har, til å vekselvis ta imot og slippe barnet, avhengig av om barnet har tilknytningsbehov (er nede på sirkelen) eller utforskningsbehov (er oppe på sirkelen) (Cooper et al, 2019).

Som veileder er hendene samtidig en illustrasjon av min funksjon overfor foreldrene. På samme måte som foreldrene har ansvar for å følge barnet på sirkelen, har jeg et ansvar for å følge foreldrene på deres sirkel. Jeg skal styrke foreldrenes funksjon som hender for sitt barn, gjennom å være hender for foreldrene. Det vil si at jeg som veileder skal være «hender for hender» (Marvin og Whelan, 2012).

Det er flere gode argumenter for å innta en slik holdning i veiledningen. Innlæring av ny kunnskap har best effekt når vi er i utforskningsmodus, altså oppe på sirkelen. Jeg som veileder må være observant på hvor på sirkelen foreldrene er til enhver tid, for så å tilpasse hjelpen til der de er. Veiledningen vil med sikkerhet føre foreldrene en del ned på sirkelen. Da blir min oppgave å møte dem, støtte og være sammen med dem der, til de igjen er klar for å utforske videre (Marvin og Whelan, 2012).

En annen positiv effekt av å være hender for foreldrene, er indirekte læring. Trygghetssirkelen har som holdning: «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot andre» (Cooper et al, 2019). Jeg ønsker at foreldrene skal utvikle sin kompetanse og kapasitet til å møte sitt barn på sirkelen. Mange av de foreldrene vi møter i barnevernet, har lite erfaring med å selv bli møtt på sine behov, både som barn og nå som foreldre. Ubevisst gjentas dette i eget foreldreskap. Å møte foreldrene der de er på sirkelen, er en gylden mulighet til å gi foreldrene erfaringer med å bli møtt på sine behov. De vil igjen kunne ta med seg disse erfaringene i møte med sitt barn (Cooper et al, 2019).

Det vil skape tillit og trygghet for foreldrene å erfare at jeg som veileder liker, tåler og møter dem på en god måte uansett hvor de er på sin sirkel. Mange foreldre strever med å tåle både seg selv og barnet sitt, eller har ikke tillit til at andre vil være der for dem når de trenger det. Gode erfaringer med dette i veiledning vil kunne komme både forelder-veileder- og forelder-barn-relasjonen til gode. Foreldrenes trygghet og tillit i relasjon til meg som veileder har stor påvirkning på hvor åpne de er for endringsprosessen.

Gjennom å være «hender for hender» legger jeg til rette for en annen sentral del av Trygghetssirkelen, nemlig å skape et «støttende miljø» for foreldrene (Marvin og Whelan, 2012). Det betyr at veiledningen skal være et trygt nok sted for å utforske det vi skal jobbe med; at det er greit og at vi tåler å være sårbare og «stuck» så vel som å feire der vi lykkes.

Kartlegging av barn og foreldre

Sentralt i alt barnevernsarbeid, er å undersøke familiens situasjon og hvilken hjelp de vil trenge. Inspirert av Søren Kierkegaard går jeg inn i samarbeidet med familien med en holdning om å begynne med å finne dem der de er, og så starte der. Om det ikke allerede er gjort, foretar jeg i starten av tiltaket en kartlegging av barnet, forelderen og samspillet/relasjonen. Jeg deler så mine observasjoner, vurderinger og hypoteser med foreldrene, og snakker om hva vi er enige om og hva vi ikke er enig om. En del veiledninger starter med at vi har noe ulikt utgangspunkt hva gjelder grad av bekymring eller hvilken hjelp familien trenger. Noen ganger føler foreldrene seg presset til å motta veiledning. I slike situasjoner er åpenhet og dialog særlig viktig.

I samarbeid med foreldrene lager vi mål for arbeidet og en plan for hvordan og når vi skal jobbe. Noen ganger kan det være nyttig med ulike mål for hver av foreldrene, og noe veiledning alene med hver av dem, mens annen veiledning foregår i fellesskap.

Undervisning av foreldre

En viktig del av tiltaket er å gi foreldrene god kunnskap om og forståelse av Trygghetssirkelen. Jeg ønsker å lære foreldrene sirkelen som en modell for å forstå sitt barn og barnets behov, deres ansvar som hender for sitt barn, og om seg selv.

Jeg starter gjerne hver veiledningsuke med en økt undervisning med foreldrene. Jeg bruker materialet jeg har gjennom min opplæring i COS familiemodellen. Manualen og materialet gir en naturlig oppbygging av opplæringen til foreldrene (Marvin og Whelan, 2012). I undervisningen supplerer jeg også med andre teorier, forståelsesrammer eller arbeidsmetoder jeg har i min verktøykasse, om det er relevant. Særlig har jeg nytte av å jobbe med teori og øvelser fra emosjonsveiledningsprogrammet Tuning in to Kids, når det kommer til å hjelpe foreldrene å møte egne og barnets følelser (Havighurst, 2022).

Kunnskapen fra og progresjonen i undervisningen blir grunnlaget for fokuset i de påfølgende treffene samme uke. Da bruker jeg tema fra undervisningen i situasjoner med foreldrene og barnet, og foreldrene får støtte til å øve på ferdigheter både i konkret samspill og gjennom reflekterende videoveiledning. Det er også en god sjekk på om foreldrene er klare for å gå videre med neste tema uken etter, eller om vi må lære og øve i lengre tid.

Å være barnets stemme

På hjemmebesøket på ukens andre treff gir jeg direkteveiledning til foreldrene. Jeg lar forelderen prøve selv først, før jeg hjelper dem der de trenger det. På denne måten bruker jeg Trygghetsssirkelens rammeverk ved å tenke forelderens egen sirkel; å hjelpe dem passe mye når de trenger det, å være hender for hender. Dette kan foregå på ulike måter, avhengig av hva forelderen trenger av hjelp og støtte.

Det kan være gjennom å kommentere når jeg ser foreldrene møte barnets behov, og på hvilken måte dette er viktig for barnet. I ABC (Attachment Biobehavioral Catch-Up Intervention) jobber man på en lignende måte, med det de kaller «øyeblikkskommentarer» (Dozier, 2019). Dette har inspirert meg til å bruke språket fra Trygghetssirkelen direkte i situasjoner sammen med foreldrene. Foreldrene har gjerne lav selvfølelse, er vant med å ikke få til, og å få tilbakemelding på det de ikke klarer. Det er viktig at jeg også setter ord på det foreldrene klarer, slik at de føler på mestring, får tro på egne ferdigheter, og håp og motivasjon for hjelpen de mottar:

«Det er fint at du venter litt med å hjelpe, og lar henne få prøve selv. Hun erfarer at hun noen ganger må jobbe litt for å få til, og også kan få til selv! Da gir du henne muligheten til mestring og å bygge selvfølelse»

Andre ganger kan jeg direkteveilede ved å hjelpe forelderen med å oppdage barnet gjennom enkle spørsmål:

«Hvor er barnet på sirkelen nå? Hva trenger hun av deg da?»

Hvis foreldrene trenger mer hjelp, særlig i starten, kan jeg være barnets stemme for forelderen:

Barnet har noe sutrende uttrykk, vandrer rundt fra leke til leke, slapp i kroppen. Veileder ordsetter «mamma, nå begynner jeg å bli trøtt, jeg vet ikke helt hva som skjer med meg og hva jeg skal gjøre. Jeg er nede på sirkelen og trenger at du tar meg imot og møter meg med godhet og hjelper meg med å organisere følelsene mine.» Om forelderen trenger tips til hvordan de konkret skal møte barnets behov, kan jeg fortsette med «Jeg trenger at du tar ledelsen. Gå bort til meg, sett deg ned på gulvet ved meg. Snakk med rolig og vennlig stemme. Si til meg at jeg er trøtt og hold meg inntil deg om jeg vil det. Legg opp til en rolig aktivitet vi kan gjøre sammen, for eksempel at jeg kan sitte på fanget ditt mens vi ser i en bildebok».

Noen ganger er det nyttig for foreldrene med direkte instruksjoner:

«Gutten din gråter og er nede på sirkelen. Ta ham opp i armene og hold ham inntil deg»

Andre ganger rollemodellerer jeg for å vise foreldrene konkret hva og hvordan de kan gi barnet omsorg i øyeblikket. Da spør jeg foreldrene om tillatelse til å gripe inn, og viser dem hva de kan gjøre i en gitt situasjon hvor de strever. Om mulig, ordsetter jeg det jeg gjør for foreldrene, eller snakker om det i etterkant. Jeg må være varsom med å ta over, da det vil kunne gi foreldrene en fornemmelse av at de ikke er gode nok, eller at jeg overtar/fratar dem foreldrerollen, og det kan være sårt.

I noen familier, hvor foreldrene har store strev, møter jeg barnets behov direkte i situasjonen, som en slags kompenserende omsorg. Endringsarbeid tar tid, og kanskje trenger barnet andre erfaringer med å bli møtt på sine behov av andre, fram til foreldrene selv er styrket i sin omsorgsrolle. Igjen blir det viktig å være åpne med foreldrene om hvorfor jeg gjør dette, for å opprettholde tillit og motivasjon.

Videoveiledning og reflekterende samtale

I hjemmebesøket på andre treffpunkt for uken tar jeg korte filmsnutter av samspillet mellom foreldre og barn. Kanskje planlegger jeg å filme konkrete situasjoner som typisk vil illustrere tema vi jobber med den uken. Har foreldrene lært om barnets utforskning oppe på sirkelen og hvordan de kan være hender for barnet her, kan jeg be foreldrene gjennomføre en lek sammen med barnet som jeg filmer, for å få øyeblikk på videoen hvor barnet er oppe på sirkelen.

Filmsnuttene bruker jeg på ukens tredje treff. Vi ser videosnutter sammen, og setter ord på barnets behov og foreldrenes omsorg. Jeg velger klipp som illustrerer det foreldrene har lært og som vi øver på inneværende uke. 

Foreldrene vil kanskje i starten ha behov for at jeg hjelper til med å sette ord på hva vi ser gjennom å bruke «sirkelspråket»:

«Nå sitter barnet for seg selv og studerer leken. Han er rolig i kroppen og fokusert på leken. Jeg tror han er oppe på sirkelen nå». 

Jeg kan også stille enkle spørsmål som:

«Hva ser du hos barnet ditt nå? Hvis du skal gjette, hvor er barnet på sirkelen nå? Hva ser du hos barnet ditt som forteller deg det? Hva trenger barnet av deg da?»

Jeg kan også utfordre foreldrene videre for å stimulere deres forståelse av sitt barn gjennom å stille undrende spørsmål som

«Hva la du merke til at skjedde med barnet ditt da du tok det inntil deg. Hva tror du skjedde inni barnet ditt da? Hvordan tror du barnet ditt opplevde deg da du gjorde det? Er det andre måter vi kan forstå henne på?»

Jeg kan også stille foreldrene spørsmål knyttet til foreldrene.

 «Nå ser vi at da hun begynner å gråte, får du et litt stivt ansikt og snur deg bort et øyeblikk. Hva skjedde med deg da? Husker du hvordan du følte deg? Hvordan har du det akkurat nå?»

I videogjennomgang med foreldrene er jeg opptatt av å vise både øyeblikk hvor de mestrer å møte barnets behov, og øyeblikk hvor de ikke mestrer, og utforske med foreldrene hva de tenker barnet trenger og hvordan de kan møte behovet. Jeg ønsker å bidra til at foreldrene blir nysgjerrige på sitt barn og hvordan barnet deres forteller dem akkurat hva de trenger, ved hjelp av Trygghetssirkelen som et veikart. Etter hvert vil foreldrene selv kunne oppdage sitt barn og gjenkjenne barnets mønstre, og det som vi i Trygghetssirkelen sier er «skjult, men likevel fullt synlig» (Cooper, 2019), og bruke dette og sirkelen for å vite hva de skal gjøre.

Barnets påvirkning

Gjennom hjemmebesøkene blir jeg kjent med barnet og dets særegenheter, behov og utvikling. For de minste barna er medvirkning vanskelig å få til slik medvirkningsbegrepet tolkes juridisk (Lovdata). Min intensjon er å fremme barnets stemme gjennom å være tett på barnet og familien over tid, bli kjent med, se og forstå barnet og dets uttrykk og behov. «Barnets stemme» er så mye mer enn de uttalte ordene, og det er denne stemmen jeg må forsøke å bli kjent med og forstå best mulig. Det er også en gjensidig påvirkning mellom barnet og forelderen i samspillet, og barnet er således en egen aktør i relasjonen, samspillet og tiltaket.

Hvordan måle endring?

Jeg mener det er viktig å se barnet og familien sammen jevnlig for å kunne følge med på barnets utvikling, om tiltaket har ønsket effekt på barnets situasjon og utvikling, og om foreldrene omsetter ny kunnskap og kompetanse til praksis. Både gjennom hjemmebesøkene og filmene jeg tar underveis, vil jeg kunne se eventuelle endringer i barnets fungering, hvordan barnet bruker foreldrene på sirkelen, barnets tilpasninger, og foreldrenes omsorgsatferd overfor barnet. Barnets fungering og utvikling, og endringen av denne underveis i tiltaket, er tiltakets viktigste målestokk.  

«Godt nok» eller «nok er nok»

I barnevernet ønsker vi alltid at tiltak vi setter inn skal føre til positiv endring og en god nok omsorgssituasjon for barnet. Noen ganger ender tiltak med at det er «godt nok», og tiltak kan avsluttes eller avløses av andre støttetiltak. Enkelte ganger opplever vi at selv med intensiv veiledning og kanskje andre tiltak, er det for lite eller for langsom endring for barnet. Da må vi kanskje si at «nok er nok», og se på alternative løsninger. Før vi kommer dit, må ha vi ha prøvd det vi kan og som er forsvarlig. Jeg tror at en slik måte å jobbe på som jeg har illustrert her, kan være et mulig tiltak for noen familier. Det er ikke en fasit eller eureka, men det vi trenger å gi familiene; en sjanse.