Circle of Security» (CoS) Gruppemodell Virginia ble opprinnelig utarbeidet av R.S.Marvin og W.F.Wheland (2006, 2010). Vi har tilpasset manualen til foreldre til ungdom. Denne artikkelen er basert på erfaringer gjort i to gruppeforløp med foreldre til ungdom i alderen 13- 18 år, der det av ulike årsaker er meldt inn bekymring til barnevernet. Her presenteres ikke CoS-gruppemodellens manual, men erfaringer og refleksjoner knyttet til disse to gruppeforløpene. Kursene er gitt i regi av Senter for Familieveiledning (SFF) på Nesttun i Bergen.

Erfaringsmessig, basert på CoS-arbeidet vi tidligere har gjort i enkeltfamilier, ser vi at dette gjør at foreldre utvider sin forståelse av seg selv og barnet, og dermed også sin praksis som omsorgsutøvere overfor egne barn. Oppdagelsen av at barn kommer med en «bruksanvisning» viser seg å være nyttig. Ikke bare for foreldre til små barn og førskolebarn, også ungdomsforeldre nyttiggjør seg denne «refleksive» reisen i forståelse av atferd og ungdommens sinn. De ulike manualene i de forskjellige CoS-versjonene er innrettet mest med tanke på yngre barns foreldre, for eksempel i bruken av filmeksempler, refleksjonsøvelser og tankegang om den viktige tidlige tilknytningen.

Ungdomsperioden utfordrer foreldenes tålmodighet og empatiske evner til de grader. Når ungdom forsøker å «finne seg sjæl», fortjener de at vi vier denne prosessen oppmerksomhet. Oppmerksomhet også på de som skal være guide på denne reisen; foreldrene. Vi har derfor tilpasset gruppemanualen, slik at den fokuserer mer spesifikt på ungdom og deres foreldre.

«Jeg tenker at det er fundamentale likheter i tilknytningsatferd på alle alderstrinn, som vedlikeholder graden av nærhet til tilknytningsfigurer. Dette er noe som varer hele livet, fra vugge til grav» (Mary Ainsworth, egen oversettelse).

Den biologiske og psykologiske søken etter trygghet og beskyttelse (jfr. Bowlby 1979) kan sees på som en reise mellom behovet for tilstrekkelig nærhet og tilstrekkelig støtte til å bli et selvstendig, autonomt menneske. Denne reisen varer, som Ainsworth påpeker, livet ut. Wennerberg (2011) omtaler dette som et relasjonelt eksistensielt kraftfelt; behovet for nærhet til andre mennesker på den ene side, behovet for å etablere en autonom identitet på den andre. Etter å ha gjennomført CoS-grupper for foreldre med førskole- og småskolebarn, ble det tydelig for oss hvilken nytte foreldre til ungdom kan ha ved å tilbys en forståelse av hvordan behovet for «trygg base»/«sikker havn» arter seg i relasjonen mellom foreldre og ungdom. Innenfor barnevernsområdet, hvor vi har vårt virke innen tiltak, henvises familier med eldre barn og ungdom som har utfordringer med angst, depresjon, atferd, skolevegring, kriminalitet, familievold med mer.

Ungdomstiden

J.P. Allen (2008) viser til at ungdomstiden er en periode med grunnleggende transformeringer i det emosjonelle, kognitive og atferdsmessige systemet som berører tilknytningsrelasjoner. Ungdom utvikler seg fra å være en mottaker av omsorg til en selvstendig voksen og potensiell omsorgsgiver for venner, kjærlighetspartnere og barn. Ungdom vil oppfatte tilknytningsopplevelser og relasjoner annerledes, fordi tenåringer raskt utvikler kapasitet til formal operasjonell tenkning, inkludert logisk og abstrakt evne.

Foreldrenes emosjonelle «hai-musikk» (Trygghetssirkel manualen 2012), det vil si det erfaringsbaserte filteret som vi fortolker verden gjennom basert på egne relasjonserfaringer på godt og vondt, vil være lett å trigge for foreldre til ungdom. (Tenk på hvordan de vakre kjærlighetsscenene fra «Titanic» vil oppleves om musikken fra «Hai-sommer» hadde blitt spilt!)

Potensielle farer ungdom kan utsette seg for kan virke mer voldsomme enn hos mindre barn, som for eksempel rus, kriminalitet, søken etter sensasjonsopplevelser og fravær fra skolegang. Det er stor sannsynlighet for at foreldrenes behov for å ha kontroll og fysisk nærhet til ungdommen krasjer med ungdommens ønsker om å utforske sin selvstendighet.

Erfaringen fra kursene tyder på at ungdomstiden inneholder grobunn for mange villedende signaler bort fra egentlige behov. (Trygghetssirkel manualen 2012). Ungdomshjernens evne til å reflektere er ikke fullt utviklet. Denne refleksive kapasiteten er knyttet opp mot evnen til å mentalisere; som forenklet kan beskrives som en empatisk evne til å forstå seg selv utenfra og den andre innenfra (Skårderud /Sommerfeldt 2013, Wennerberg 2011 m.fl.). Når foreldre på kursene forteller om sin frykt for hva ungdommene kan utsettes for på hytteturer med venner, kan dette nettopp være knyttet til foreldrenes opplevelse av ungdommens umodenhet til å prosessere viktig informasjon. De er usikre på om barna besitter kompetanse til å handle rasjonelt, for eksempel i hvilken grad de evner å beskytte seg mot farer. Foreldrenes historier om ungdommene kan også tyde på at ungdommen utvikler strategier med å overdrive signaler om behov, det vil si noe som kan oppleves som villedende signaler. Ambivalensen hos ungdommen øker, trigget av å oppleve seg misforstått versus behovet for å få støtte i sin autonomisøken. De villedende signalenes tidsalder er oppstått.

Erfaringene fra kursene viser at foreldre har et ønske om å legge forståelsen, og dermed mye av løsningen på vanskene i relasjonen med ungdommen, på at det er ungdommen som «eier» problemet. Kanskje i form av en kognitiv, nevrologisk, sosial eller emosjonell diagnose. Dette behovet kan være lett å forstå, i alle fall når foreldre har opplevd å ha ytt sitt beste over år. Likevel har vår intensjon i CoS-gruppene vært å flytte fokuset over på betydningen av relasjonen og den enkeltes rolle. Watzlawick m.fl. (1980) er opptatt av at det er den voksne som kan påvirke og endre fastlåste relasjoner og situasjoner. Hvis ikke vi voksne er en del av løsningen, så er vi en del av problemet.

Tilpasning av manualen

For å aktualisere den mer for foreldre med ungdom i huset, ble det nødvendig for oss å tilpasse og utvide «Trygghetssirkel manualen for gruppemodellen» (versjon juni 2012). Denne utvidelsen handlet blant annet om å finne filmeksempler som i større grad viste ungdom og foreldres utfordringer med ungdom. En god erfaring ble å benytte kjente tv-serier, som den svenske serien Molander sesong 2, der vi kunne følge en mor og datters relasjon spesielt. Her finnes gode eksempler på hvordan datterens behov for å bli vist tillit og støtte til selvstendighet i egne valg kolliderer med morens streben etter å gi slipp på kontroll. Med utgangspunkt i hvordan morens utfordringer i eget liv farget forståelsen av datterens intensjoner og affekter, og motsatt, hjalp det gruppen med refleksjoner knyttet til egen utfordring med det samme.

Ungdom og affekter

Anerkjennelse av og hjelp med ungdommens følelsesuttrykk når de søker foreldrene som en sikker havn å komme til med sitt følelseskaos, ble av gruppen oppfattet som utfordrende. Dette ble også utfordrende rent gruppedynamisk, fordi gruppens kultur lett ønsket å ty til sanksjonering av ungdommens atferd som den primære regulerende faktor. Gjennom filmanalysene ble det derfor viktig for oss å hjelpe foreldrene til å se og fortolke ungdommens atferd som en fordekt beskjed om behov for regulering og anerkjennelse av følelser (et villedende signal vekk fra egentlig behov). Hart/ Schwartz (2008) viser til Peter Fonagys forståelse av at det psykologiske selvet utvikles når et barn blir speilet i en annen persons indre verden. Gjennom indre representasjoner av egne erfaringer og omsorgspersonenes reaksjoner vil barnet, og etter hvert ungdommen, bli i stand til å forstå andres affektive tilstander, samtidig som de vil kunne regulere sine egne følelser. Gjennom å erfare å bli forstått, eller gjennom å møte noen som er villig til å prøve å forstå, er det lettere å kjenne igjen andres emosjoner, uten å bli for overveldet.

Gruppeprosessen

Yalom (1995) opererer med 11 gruppeterapeutiske faktorer. Den første handler om installasjon av håp. Å se muligheter og installere nytt håp så ut til å være et viktig bidrag deltakerne i gruppen kunne gi hverandre. Det samme gjelder den andre terapeutiske faktoren; universalitet. Det vil si en form for generalisering av et problem. Man er som regel ikke alene, og opplevelsen av dette har betydning. Flere av foreldrene hadde ungdom med skolevegring, deling og anerkjennelse av foreldrenes strev og engstelser ga mulighet til å få nytt håp.

Sirkelhistorier, det vil si hverdagshistorier om ungdommene som foreldrene øver på å fortolke som en reise rundt på trygghetssirkelen for å forstå ungdommens behov, gir mulighet for å gjøre den enkelte ungdommen levende i gruppen. Foreldrene har erfaringsmessig ulikt behov for å fortelle. Noen foreldre har historier som berører gruppen sterkt, og som det kan være vanskelig å regulere i tid og omfang, slik at sirkelhistoriene blir mer generelle og mindre knyttet til korte spesifikke hendelser. Terapeutenes utfordring er å snevre ned disse sterke historiene, slik at de lettere kan forstås inn i sirkelterminologien. Mye av tilbakemeldingen fra deltakerne har dreid seg om at noens historier fikk for stor plass, og at andre gruppedeltakeres behov for «raske» løsninger knyttet til sanksjoner av atferd fort kom opp. En erfaring å ta med seg, er at fortellingene kan være sterke, men at de tåler å bli regulert, fordi det levde livet kan oppleves som mer utfordrende.

Sirkelhistoriene kan også bringe på bane spesifikke tema, som bruk av mobiltelefoner, tid på sosiale medier, alkohol og tillatelse til å delta på fester. Dette kan være viktig, men utfordret samtidig vår evne til styring og hjelp med å lage gode sirkelhistorier. Mange av disse temaene bærer erfaringsmessig med seg ønske om direkte råd, og noen ganger behov for kvikk-fix. Brandtzæg/Smith og Torsteinson (2011) er opptatt av at råd ikke trenger å innebære mangel på mentalisering, men at målet er at foreldrenes atferdsmessige repertoar skal utvides. Det er mulig å formidle «Lytt til barnet ditt, vær oppmerksom, det forsøker å fortelle deg noe» (s. 179.)

CoS- gruppene ble ledet av to terapeuter. Utfordringen her er å hjelpe foreldrene til ikke å klandre seg selv eller øke en mulig dårlig samvittighet, men å se på muligheten i relasjonen.

Ungdomstiden: Den villedende tidsalder

«Den villedende tidsalder» med misforståelser, overdrivelser og villedende signaler åpner for behovet for reparasjon, og et initiativ til å forsøke å forstå, når man oppdager en misforståelse. Omsorgspersonens ansvar blir å ta ledelse i denne reparasjonen. Allen (2008) peker på at nøkkelen til et suksessfylt partnerskap mellom forelder og ungdom er:

1. En sterk kapasitet til å kommunisere om de økende divergerende perspektiver og behov hos foreldre og ungdom.

2. En vilje hos begge parter til å tillate ungdommen å søke autonomi, mens foreldre-ungdoms-relasjonen vedlikeholdes.

Vår erfaring fra gruppene er at både ungdom og foreldre bærer på bekymringer om seg selv og hverandre. Foreldrene bekymrer seg for om ungdommen blir et anstendig, selvstendig menneske, som blir likt av andre. Ungdom relaterer seg både til de krav og forventninger han/hun kjenner på overfor venner, kjærlighetsrelasjoner, skole, fritid, foreldre med mer, både på sosiale og psykologiske arenaer. Dette betyr at ungdomsforeldre og ungdom noen ganger er dårlige gjensidige regulatorer for hverandre, når begge har sterke regulerings- og anerkjennelsesbehov (på sirkelens nederste del). Det kan bety at når de møtes, signaliserer begge behov for trøst og organisering av følelser, uten at noen helt klarer å være en sikker havn for den andre. Følelser kan bli for varme, og det kan koke i hodet, noe som vanskeliggjør reparasjonen. Skårderud foreslår at man skal vente med å smi til jernet er lunkent. (Skårderud/ Sommerfeldt 2013). Her pekes det også på at Peter Fonagy sier at trygge relasjoner ikke betyr at man nødvendigvis forstår hverandre fullt ut, men at man gjør de mest nødvendige reparasjonene når man oppdager et relasjonelt brudd.

Erfaringen fra gruppene er at det er utfordrende for foreldrene å skape et rom for, og initiere, denne reparasjonen. Noen ganger fordi ungdommens følelsesmessige uttrykk oppleves som mangel på respekt for foreldrene, og en kraftig avvisning og påpekning av mislykkethet. Utfordringen er å se dette som villedende signaler som bakenfor handler om behov for følelsesorganisering og trøst. Fordi følelsene er blitt for store, uforståelige og skremmende, trengs det ledelse og hjelp til å integrere disse i ungdommens personlighet og erfaringsverden. Den terapeutiske utfordringen er å hjelpe foreldrene til å møte og anerkjenne ungdommens følelsesmessige opplevelser.

Erfaringen er at foreldrene trekkes over i å ville avlede vekk fra ubehag og tilby forklaringer og løsninger raskt. Noen ganger kan dette bety at ungdommen ikke kjenner seg forstått og anerkjent, noe som kan forsterke allerede opplevde følelsesmessige forvirringer. Skyld og skam kan lett oppstå, både hos foreldrene og ungdommen. Vår erfaring er at bruk av humor gjør det lettere å nærme seg dette. Eksempelvis ved å bruke Fleksnes-episoden «Hjem, kjære hjem», der Fleksnes strever med å forlate sin «trygge base» i leiligheten han og «Modern» skal flytte fra, og der «Modern» avleder og avviser hans behov for anerkjennelse og trøst. Senere i filmen ser vi hvordan den forståelsesfulle nye eierens trøst og anerkjennelse hjelper Fleksnes videre. Fleksnes sin overtydelighet på egne behov gjør det lettere å reflektere over hans signaler om reguleringsbehov. Humoren bringer også inn en mer avslappet stemning i gruppen, noe som gjør åpenhet og refleksjoner mulig.

Deltakernes evaluering av kursene

Samlet har 13 foreldre deltatt på to kurs for ungdomsforeldre. I evalueringen rapporterer de fleste om fra middels til stor grad av opplevd endring i sin trygghet som omsorgspersoner. Det kan være viktig å ha med seg at det er en overvekt av enslige forsørgere på disse kursene, slik at å oppleve mulighet til å reflektere over utfordrende temaer nok oppleves som en støtte i seg selv.

Tilnærmet de fleste viser til at oppdagelse av egen og barnets erfaringsbaserte emosjonelle filter («hai-musikk») hadde størst betydning for endringen, og rapporterer at dette hjalp dem svært mye. Foreldres oppdagelse av at egne fortolkninger av ungdommen står i en erfaringsbasert relasjonell kontekst, blir igjen gyldig. Bevisstgjøringen om at vi «er våre relasjoner» (Wennerberg 2011) gir foreldrene en mulighet til å skille mellom hva som er deres eget, og hva ungdommen egentlig trenger.

Det er også en stor gruppe som forteller om middels til stor nytte av trygghetssirkel-grafikken (se illustrasjon i faktaboks). Det kan virke som øvelsen med å forstå forelderens historier om sine ungdommer som en tur rundt i sirkelen gir en forenklet og god visuell forståelse av tilknytningsatferd. Å erfare at ungdom har behov for den voksne som en å søke hjelp og støtte hos, og som ennå er av betydning, ser ut til å være en viktig oppdagelse for foreldrene på kursene.

De fleste rapporterer også om betydningen av relasjonen til terapeutene. Manualen gir innspill på å skape en varm og anerkjennende atmosfære i gruppen. Fra psykoterapien kjenner man betydningen av det intersubjektive rom (Yalom 1995). Forskning antyder at relasjonen mellom terapeut og gruppemedlemmer kan være av større betydning enn den anvendte metoden (Scott Miller m.fl. 2010). Vi har også bevisst brukt filmer og musikk for å skape en varm og anerkjennende relasjon i gruppen. For å aktivere foreldrene emosjonelt har vi benyttet en film fra YouTube; «Trygt tilknyttede tenåringer og deres foreldre» med musikk av B. Carlisle. Denne presenterer aktuelle temaer mellom ungdom og foreldre på en følelsesmessig aktiverende måte. Det samme gjelder Oscar Danielsons sang «Besvärjelse», som er en fars «indre arbeidsmodell»/ forståelse av sitt barn.

Foreldrenes tilbakemeldinger på hva de foreslår av endringer i framtidige grupper faller i to kategorier. De ønsker at terapeutene i større grad skal begrense omfanget av foreldres fortellinger om egne barn; sirkelhistoriene. De opplever nok at noens historier tar for stor plass. De terapeutiske utfordringer her knyttes til ønsket om ikke å begrense eller virke avvisende. Det vil alltid være en avveining mellom å ønske deltakernes historier velkommen og å gi rom til alle.

Den andre tilbakemeldingen handler om ønsket om at vi benytter flere filmer med ungdommer og deres foreldre. Det har vært en utfordring at det i originalmaterialet er lite ungdomsfilmer, og foreldrene har behov for å se noe de kan relatere seg til og kjenne seg igjen i. Vi har derfor supplert originalmaterialet med spillefilmer og tv- serier med ungdom.

Avslutning

«Dette kurset skulle alle foreldre hatt», sier mange. Vi tror det er et uttrykk for at det er godt for foreldre å oppdage at også ungdom trenger sine foreldre, selv om de noen ganger kan villede med å tilsynelatende avvise eller forstrekke seg autonomt. Å skjønne at også ungdoms atferd kan forstås som beskjed til omsorgspersonene (en bruksanvisning) om behov for å bli sett, hjelp til å regulere seg, å oppleve en trygg base og en sikker havn, gir et endret perspektiv på de utfordringene mange ungdomsforeldre står i.