Monica Hilsen

Tolking til besvær

For at barnevernet skal kunne oppfylle kravet om rettssikkerhet og likeverd for familier som ikke behersker norsk, er det avgjørende at tolken har nødvendige kvalifikasjoner. Barnevernsarbeidere må derfor kjenne til hvordan de kan kvalitetssikre tolker.
25.04.2017
10:33
16.06.2017 10:06

«Tolken var helt håpløs», sier en kollega, etterfulgt av et dypt sukk. Hun kommer ut fra samtalerommet, ser oppgitt og frustrert ut. «Han kan ikke ha oversatt riktig. Klienten så bare mer og mer ut som et spørsmålstegn.»

Vi befinner oss på et barnevernskontor. Eksempelet over er et av flere på kollegers erfaringer med bruk av tolk i samtaler. Selvsagt har vi også fortellinger om tolker som gjør en utmerket jobb. Men historiene om mindre gode erfaringer er mange. Samtidig gir mange ansatte uttrykk for at de er usikre på hvordan de skal gjennomføre samtaler med tolk. På vårt kontor har vi en tro på at rutiner for samtaler via tolk vil kunne bedre situasjonen. Sammen med en kollega får jeg oppgaven med å lage rutinene.

Vi, min kollega og jeg, har til sammen lang erfaring fra arbeid med flyktninger og barnevern. Likevel lærte vi mye nytt. I denne artikkelen vil jeg ta for meg tre temaer:

• Både tolker og barnevernsansatte møter utfordringer.

• En tolk er ikke en tolk.

• Tolketjenester er «big business».

Alle parter møter utfordringer

Tilbake til hverdagen på barnevernskontoret. Parallelt med at vi leser oss opp på temaet tolking, samler vi inn eksempler på hva ansatte opplever som problematisk ved tolkebruk og snakker med noen tolker om hva de syns kan være utfordrende.

Saksbehandlernes eksempler

Mange familier ønsker ikke å bruke tolk fordi de er redde for at tolken ikke overholder taushetsplikten. Noen tolker er venn med klienter på fritiden, noen fraråder familien videre kontakt med barnevernet eller tar parti for den ene parten i en familiekonflikt. En tolk spør om å få ta en privat telefon under tolkeoppdraget, en saksbehandler opplever at det høres ut som andre er til stede i rommet under telefontolking. Mange opplever også tolker som åpenbart oversetter feil.

Det følger ofte oppgitte sukk med disse fortellingene. Vi opplever at saksbehandlerne formidler en maktesløshet i situasjonene de beskriver. De bestiller tolk gjennom firmaet kommunen har avtale med, gjør med andre ord det de skal, og likevel opplever de slike situasjoner.

Tolkenes eksempler

Tolkene forteller at det er vanskelig å sitte på venterommet sammen med familien før en samtale eller gå ut sammen med dem etterpå. Familiene vil da ofte snakke med tolken om sin sak hos barnevernet eller søke råd hos dem. Av høflighetshensyn syns tolken det er vanskelig å avvise familien.

Tolkene skulle også ønske de visste litt om hvilken type møte de skulle i. Da kunne de ha forberedt seg både mentalt og ved å finne fram til relevante faglige uttrykk. De forteller også at mange saksbehandlere virker usikre i samtaler med tolk. For eksempel snakker de til og ser på tolken i stedet for klienten, eller de snakker for lenge før de gir ordet til tolken. Tolkene opplever også at saksbehandlere ber dem gå utover rollen sin, for eksempel ved å spørre dem om råd.

Våre erfaringer er ikke unike

Det er påvist at det er et underforbruk av tolker, manglende kvalifikasjonskrav og mangelfulle rutiner for bestilling av tolketjenester i hele offentlig sektor (NOU 2014:8). Dette er en trussel mot rettsikkerhet og likeverd. Utredningen bekrefter at utfordringene saksbehandlerne og tolkene forteller oss om, ikke er unike for vårt kontor. Utredningen viser til tidligere forskning, deriblant en større intervjuundersøkelse blant barnevernsansatte (IMDI 2008). Nesten halvparten av informantene i denne undersøkelsen fortalte at de hadde opplevd samtaler som hadde vært vanskelige å gjennomføre på grunn av tolkens manglende ferdigheter. En av tre hadde opplevd at tolken ga tilleggsinformasjon, og en av fem hadde opplevd at tolken blandet seg inn i saken. Videre opplevde hver fjerde informant at det ble benyttet tolk for sjelden i forhold til behovet på egen arbeidsplass. Samtidig var de klar over at dette kunne ha negative konsekvenser som at familien ikke fikk tilstrekkelig informasjon eller at kvaliteten på samarbeidet ble dårligere. De så også at dette kunne føre til svekket rettssikkerhet og lite treffsikre tiltak.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) anbefaler at tolker ikke bør være alene med familier i for- eller etterkant av samtaler, slik tolkene vi snakket med ønsket (Kommunikasjon via tolk, IMDI, Temahefte ll). Fagfolk anbefaler også at ansatte i offentlig sektor får opplæring i det å kommunisere via tolk (NOU 2014:8, Skaaden og Felberg 2011, www.tolkeportalen.no). Noen av tolkene vi snakket med påpekte også behovet for dette.

Med andre ord er verken våre eller tolkenes erfaringer unike.

En tolk er ikke en tolk

En definisjon på en tolk er: En som gjengir muntlig og på et annet språk en persons tale for andre lyttere på det tidspunktet ytringen blir gjort (NOU 2014:8). Det finnes ulike tolkemetoder, der det går et hovedskille mellom metoder der tolken er fysisk til stede i rommet (frammøtetolking), og der hun befinner seg et annet sted og kommuniserer via telefon eller skjerm. Den vanligste formen for tolking i offentlig sektor er såkalt konsekutiv tolking eller etterfølgende tolking. Det vil si at tolken vekselvis oversetter det partene sier etter at de har ytret seg.

Dette lyder forståelig og gjenkjennbart. Når jeg likevel påstår at en tolk ikke er en tolk, er det fordi tolk ikke er en beskyttet tittel. Mange av tolkene som det offentlige benytter er ikke kvalifisert for oppgaven. Tolkeforeningen hevder at det fins personer som ikke har noen tolkefaglige kvalifikasjoner som også kaller seg tolker (www.tolkeforeningen.no). Foreningen er også bekymret for at kvalifiserte tolker ikke brukes verken i det kommunale barnevernet eller i fylkesnemndene (NOU 2014:8).

I det såkalte «Likeverdsprosjektet», et samarbeid mellom Oslo kommune og sykehusene i hovedstadsområdet, undersøkte de kvaliteten på tolkingen i sine foretak. Det viste seg at 60 prosent av tolkene hadde så svakt ordforråd at de ikke hadde forutsetninger for å klare tolkeoppgaven (Buzungu og Linnestad 2012). Det er ingen grunn til å tro at situasjonen er særlig bedre på barnevernsområdet. Med andre ord kan det tyde på at vi bruker tolker på barnevernskontorene som ikke er kvalifisert for oppdraget.

Tolkens kvalifikasjoner

I Norge deler vi inn tolkene i fem kategorier etter hvilke formelle kvalifikasjoner de har. Tolker i kategori 1-3 er utdannede tolker. Fordi vi har for få kvalifiserte tolker i dag, praktiserer også tolker i kategori 4 og 5, som regnes som såkalte rekrutteringskategorier.

Nasjonalt tolkeregister er et register som viser oversikt over tolkers formelle kvalifikasjoner (www.tolkeportalen.no). I registeret kan man søke og finne tolker som behersker et bestemt språk eller man kan søke opp tolken man har bestilt for å se hvilke kvalifikasjoner vedkommende har. Tolk med dokumenterte kvalifikasjoner fra tolkeutdanning og/eller statsautorisasjon bør alltid foretrekkes. Tolker i kategori 4 og 5 bør kun brukes dersom det ikke er mulig å skaffe tolk i høyere kategori. Et problem, slik registeret fungerer i dag, er at ikke alle tolker er oppført i registeret.

At det finnes et tolkeregister var ukjent både for meg og min kollega. Det samme viser seg å gjelde for våre kollegaer når vi spør dem. Registeret er i det hele tatt lite kjent blant barnevernsansatte. I intervjuundersøkelsen fra 2008 var det bare 15 prosent av informantene som var kjent med registeret (IMDI 2008).

Retningslinjer for god tolkeskikk

Å være kvalifisert som tolk innebærer i tillegg til språklige ferdigheter en forståelse av egen rolle. Tolkenes yrkesetiske regler beskriver denne rollen. Hovedreglene her sier at tolken skal oversette alt som kommer til uttrykk under samtalen, skal være upartisk og ikke la egne holdninger påvirke tolkningen. Tolken skal ikke påta seg andre oppgaver og har en absolutt taushetsplikt (www.tolkeportalen.no).

Tolketjenester er «big buisiness»

Tidligere var det vanlig med kommunale tolketjenester, men et økende behov for tolking har ført til en oppblomstring av private firma. Disse firmaene får oppdrag av kommunene etter anbudsrunder, og tolkene jobber som frilansere. Tolkeutvalget hevder at noen av tolketjenestene gir inntrykk av at de har både flere og bedre kvalifiserte tolker enn de egentlig har (NOU 2014:8). De fleste tolker er, som nevnt, frilansere og kan dermed være tilknyttet flere firma på samme tid. Godt kvalifiserte tolker opplever også at firma kan tilby dem som «sine» uten at de har blitt spurt på forhånd.

For igjen å trekke trådene tilbake til praksis: Eksemplene på utfordringer som saksbehandlerne ga oss, tyder på at de har brukt tolker uten tolkefaglig utdanning.

Behovet for bruk av tolk i barnevernet

I barnevernet spesielt er det veldig viktig at tjenesten bruker kvalifiserte tolker. For det første viser barnevernsstatistikken at barn og unge med minoritetsbakgrunn er overrepresentert i barnevernet og at det har vært en økning i antall barn med invandrerbakgrunn som har tiltak fra barnevernet (Paulsen m.fl. 2014, Dyrhaug og Sky 2015).

For det andre er flere minoritetsetniske miljøer preget av frykt og mistillit til barnevernet (Fylkesnes m.fl. 2015, Ali Athar 2015). Derfor er det særlig viktig å sikre så god kommunikasjon som mulig og prøve å unngå misforståelser. Bruk av kvalifisert tolk kan være en viktig faktor i det å sikre god kommunikasjon i det flerkulturelle barnevernet (Aadnesen 2012, IMDI 2008, Gotaas 2007, Mira-senteret 2015, Paulsen m.fl. 2014). Det kan også være en måte å formidle respekt og likeverdighet på (Gotaas 2007). Manglende informasjon derimot, kan føre til avmaktsfølelse hos klienten (Handulle 2013).

For det tredje fastslår loven at offentlig ansatte har en plikt til å veilede, til å sørge for at en sak er så godt opplyst som mulig før det treffes vedtak (forvaltningsloven § 11 og § 17) og til å gi likeverdige tjenester til befolkningen (www.ldo.no). Norge er også forpliktet gjennom internasjonale avtaler til å bruke tolk i offentlig samhandling (UDI: Kommunikasjon via tolk, temahefte ll). Tolkeutvalget foreslår en ny lov, tolkeloven, der offentlig sektor får plikt til å bruke kvalifisert tolk (NOU 2014:8). De framhever barnevernet som eksempel på en sektor der det av hensyn til rettssikkerhet og likebehandling bør innføres plikt til bruk av tolk.

Kvalitetssikre tolkene

Det er viktig at både ledere og ansatte er klar over hvordan systemet virker i dag. De må vite at tolker som formidles gjennom private tolkebyråer, ikke gir noen garanti for at de er kvalifisert. Det betyr at barnevernsfeltet må ha bestillerkompetanse i anbudsprosesser (Når du trenger tolk – Veileder for kjøp av tolketjenester i offentlige virksomheter). Den eneste måten det er mulig å kvalitetssikre tolkene som bestilles, er å vite hvilken formell utdanning de har. Dette kan gjøres ved å stille krav til byråene i anbudsprosessen om at alle tolkene må være registrert i Nasjonalt tolkeregister. For å ha kjennskap til dette, trenger barnevernsansatte opplæring i å kommunisere via tolk.

Så kan det stilles spørsmål ved om barnevernet kan si seg fornøyd med å ha tolker i kategori 5, som er det tolkeutvalget foreslår som et minimumskrav og om sektoren er tjent med å ha avtaler med private firma framfor å ha egne tolketjenester.

Det er knapphet på kvalifiserte tolker i dag og derfor konkurranse om de beste tolkene. De som er best kvalifisert tar helst oppdrag for UDI og domstolene fordi de tilbyr lengre oppdrag og bedre lønn enn kommunene (NOU 2014:8). Med andre ord er det også et spørsmål om hvor mye ressurser barnevernssektoren er villig til å bruke.

Saksbehandlernes sukk

Innledningsvis nevnte jeg at saksbehandlernes historier ofte ble fulgt av oppgitte sukk. De følte seg maktesløse i situasjonen. Sukkene kan sees som et kroppslig uttrykk for den utfordrende mellomposisjonen de står i. De skal innfri kravet om rettssikkerhet og likeverd samtidig som de ikke har tilgjengelige ressurser til å få til nettopp dette. Denne mellomposisjonen kan forstås som at det foreligger et gap mellom de politiske ambisjonene og muligheten for å innfri disse og at det foregår en overføring av ansvar fra politikken til profesjonene (Kroken, 2012).

Avslutning

Det er avgjørende at tolkene som har oppdrag for barnevernet er kvalifisert for det. For å kunne utføre arbeidet i barnevernet i tråd med lovens krav, må barnevernsansatte kjenne til hvordan de kan kvalitetssikre tolkene. For å øke bevisstheten om dette trenger vi å snu tenkningen fra «familien har bruk for tolk» til «jeg har bruk for tolk for å kunne gjøre jobben min».

Om forfatteren

Privat

Frøydis Trædal er barnevernspedagog og cand. polit. med hovedfag i sosialt arbeid, fagutvikler i barneverntjenesten i Bærum kommune
traed@online.no

l Artikkelen er skrevet med støtte fra FO.

Referanser

Aadnesen, Bente Nes. Jeg kan ikke være den afrikanske mammaen i Norge. Men de må skjønne at min bakgrunn er en del av meg. En studie av samhandling i barnevernet mellom saksbehandlere og foreldre med minoritetsetnisk og muslimsk bakgrunn. Doktoravhandling NTNU 2012, Fakultetet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap.

Athar, Ali. Et flerkulturelt barnevern? Hvordan fremme dialog mellom barnevernet og etniske minoriteter. Norges barnevern nr.2 -2015.

Buzungu, Hilde Fiva og Linnestad, Hege. Ikke lenger en tjeneste av ukjent kvalitet – Statusrapport om tolkefeltet i helsevesenet i hovedstadsområdet. Helse Sør-Øst RHF (HSØ) og Oslo kommune 2012

Dyrhaug og Sky (2015). Barn og unge med innvandrerbakgrunn i barnevernet 2012. Statistisk sentralbyrå 2015.

Eide, Kjetil og Irmelin Kjelaas. Barnets stemme i tolkemedierte samtaler. Norges barnevern nr. 2-2015.

Fylkesnes, Marte Knag, Anette C. Iversen, Ragnhild Bjørknes og Lennart Nygren. Frykten for barnevernet. Norges barnevern nr. 2-2015.

Fylkesnes, Marte Knag og Marit Netland. God praksis i møte med etniske minoritetsfamilier i barnevernet: saksbehandleres og foreldres erfaringer. Norges barnevern nr. 4-2012.

Gotaas, Nora (2007). Bruk av tolk i barnevernet. i: J. Holm-Hansen, T. Haaland og T. Myrvold T. (red.): Flerkulturelt barnevern. En kunnskapsoversikt. NIBR-rapport 2007:10.

Kroken, Randi. Forvandling av ansvar. En utvidet casestudie av barnevernarbeideres handlingsbetingelser i velferdsstaten. Doktoravhandling NTNU 2012, Fakultetet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap.

Mira-senteret. Barnevern i et mangfoldig samfunn – en håndbok for interesserte, 2015.

Paulsen, Veronika, Kristin Torshaug og Berit Berg. Møter mellom innvandrere og barnevernet. Kunnskapsstatus. NTNU Samfunnsforskning AS, 2014.

Skaaden, Hanne og Tatjana R. Felberg. Språkbarrierer og profesjonell integritet i psykologers virke. Tidsskrift for norsk psykologforening nr.48-2011.

Offentlige publikasjoner

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Bruk av tolk i barnevernet, IMDI-rapport 5-2008

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Når du trenger tolk – veileder for kjøp av tolketjenester til offentlige virksomheter, uten årstall.

Lov om behandlingsmåter i forvaltningssaker (forvaltningsloven)

NOU 2014:8: Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd

Utlendingsdirektoratet: Kommunikasjon via tolk, temahefte ll, uten årstall.

Nettadresser

http://www.ldo.no/forebygg/offentlige-tjenester/om-likeverdige-tjenester/Kommunikasjon-/ lastet ned 08.07.2016

http://www.tolkeforeningen.no/tolkoversetter, lastet ned 04.07.2016

http://www.tolkeportalen.no

https://www.regjeringen.no/contentassets/519bb12f5f9243f6b1767729dec5e21c/imdimerknad.pdf, lastet ned 07.07.2016

25.04.2017
10:33
16.06.2017 10:06

Om forfatteren

Privat

Frøydis Trædal er barnevernspedagog og cand. polit. med hovedfag i sosialt arbeid, fagutvikler i barneverntjenesten i Bærum kommune
traed@online.no

l Artikkelen er skrevet med støtte fra FO.