Bente Thronæs, sosionom med mastergrad i barn og unges psykiske helse og barnevern, seniorrådgiver i fosterhjemstjenesten i Bufetat, region Midt. 

Therese Karlsen Alexander, klinisk barnevernspedagog med mastergrad i barn og unges psykiske helse og barnevern og juss i barnevernfaglig arbeid.

Gjennom 30 års samlet erfaring innen fosterhjemsfeltet har vi jevnlig vært vitne til utilsiktede flyttinger blant ungdommene vi har hatt ansvar for. En utilsiktet flytting innebærer at barn av ulike årsaker må flytte fra sine fosterforeldre uten at det er planlagt.

Våre erfaringer med de belastningene dette påfører barna og fosterfamiliene, danner grunnlaget for vår interesse for å forebygge utilsiktede flyttinger.

Vi har intervjuet både fosterforeldre og veiledere som var en del av et prøveprosjekt i Bufetat region midt. Fosterforeldrene som var med i prosjektet mottok hyppig veiledning over en lengre tidsperiode, og målet med prosjektet var å redusere utilsiktede flyttinger (Alexander, 2022; Thronæs, 2022).

Bakgrunn

I Norge bodde totalt 9.749 barn i fosterhjem og beredskapshjem ved utgangen av 2023 (ssb.no). Fosterhjem er det foretrukne og mest brukte tiltak når barn må flytte fra sine omsorgspersoner både i Norge og i mange andre land i verden (Meld. St. 17 (2015‒ 2016)). En sammenstilling av internasjonal forskning viser at 20-50 prosent av fosterhjemsplasseringer ender med brudd eller utilsiktede flyttinger. Videre har barn og unge som har opplevd brudd i fosterhjem, større sannsynlighet for å oppleve det på nytt (Backe-Hansen et al., 2013). Dette stemmer overens med norske tall. De fleste flyttinger skjer det første året barna bor i fosterhjem, og innenfor denne gruppen flytter barna i snitt 1,6 ganger i løpet av det første året (ssb.no).

Internasjonal forskning tyder på at opplæring av fosterforeldre gir bedre forutsetninger for god fosterhjemsomsorg, og fungerer som en viktig faktor for å unngå brudd (Dorsey et al., 2008; Solomon et al., 2016; Whenan et al., 2009). En norsk pilotstudie viser at fosterforeldre har behov for mer veiledning og støtte enn det lovkravet tilsier, og at tett veiledning og praktisk støtte kan være avgjørende for at fosterforeldre kan stå i oppdraget som fosterforeldre (Paulsen og Ytreland, 2022). I fosterhjemsforeningens årlige undersøkelse blant sine medlemmer sier 61,9 prosent av fosterforeldrene at de opplever behov for mer veiledning enn det de mottar. 31,4 prosent har vurdert å si opp avtalen og har oppgitt manglende veiledning og oppfølging som en årsak (Fosterhjemsundersøkelsen, 2024).

Krevende omsorg

Ved tidligere forskning på utilsiktede flyttinger er det som regel forhold ved barna som har vært i fokus, og tiltakene som har vært satt inn for å forebygge brudd har i hovedsak tatt utgangspunkt i barnas atferdsvansker (Backe-Hansen, 2009). En metaanalyse av 26 studier fra flere land hevder at brudd først og fremst må forstås ut i fra mange ulike faktorer, og at det som regel er summen av disse snarere enn en enkeltfaktor som utløser brudd (Oosterman et al., 2007). Murray et al. (2011) viser til at fosterforeldre er utsatt for en krevende omsorgsbyrde med et stort behov for opplæring, støtte og veiledning, og nevner mangel på slik oppfølging som en av årsakene til brudd i fosterhjem. Backe-Hansen et al. (2019) viser til at barneverntjenesten har et stort ansvar for å sikre at fosterforeldre blir ansett som likeverdige samarbeidspartnere. Fosterforeldre kan ha tanker om å gi opp eller ikke ha ønsker om å bli fosterforeldre igjen dersom de opplever at samfunnsinnsatsen de gjør ikke blir verdsatt.

For fosterforeldre vil en utilsiktet flytting kunne oppleves som et nederlag og gi en følelse av utilstrekkelighet. Dette kan igjen føre til at de ikke ønsker å påta seg flere oppdrag som fosterhjem. For barnevernet er dette utfordringer med tanke på ressurser som er brukt på rekruttering og opplæring av nye fosterforeldre (Backe-Hansen et al., 2013). Pedersen et al. (2023) anslår at den offentlige budsjettkostnaden av å miste et fosterhjem utgjør 2,1 millioner kroner gjennomsnittlig per år. Det betyr at det er lønnsomt for både barnet, offentlig sektor og samfunnet å sette inn tiltak som øker sannsynligheten for at fosterhjemmene greier å stå i oppdraget og at de kan brukes igjen i nye oppdrag. 

Regjeringen la i 2024 fram en melding om fosterhjemsomsorgen i Norge. De sentrale målene i meldingen er at barn som har behov for fosterhjem skal få det når det trenger det, og at barnet får en trygg og stabil omsorgssituasjon. Meldingens tiltak skal bidra til økt rekruttering, bedre stabilitet og rammer for fosterhjem. For at fosterforeldre skal kunne stå i oppdraget over tid, blir avlasting ofte trukket fram som et viktig tiltak. Et forslag i meldingen er en presisering i barnevernsloven om at ulike former for avlastning kan tilbys fosterhjemmene. I meldingen fremheves det også at det skal legges til rette for at fosterfamilier som har behov for det, skal få hyppig og spesialisert veiledning for å sikre stabilitet. Tiltakene vil bygge videre på erfaringene med prøveprosjektet i Bufetat region midt (Meld. St. 29 (2023–2024).

Erfaringer med tett veiledning

«En har jo gjort seg opp noen tanker om at den burde vært obligatorisk, den tette oppfølgingen, en gang i uka, for alle nye fosterforeldre de første månedene. (...) ha noen som du kan ta kontakt med utover saksbehandleren, som jo skal følge opp 18 andre fosterfamilier (...) jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle har det.» Fosterfar til gutt, 8 år.

I intervjuene vi gjorde med fosterforeldre og veiledere, gikk flere tema og erfaringer igjen med tanke på å oppnå stabilitet i fosterhjemmene og dermed forebygge utilsiktede flyttinger. God opplæring, veiledning, tett oppfølging, gode rammebetingelser og godt samarbeid var viktige faktorer for at fosterforeldre skulle klare å stå i oppdraget. Veiledernes tilgjengelighet og anerkjennelse av fosterforeldrene ble fremhevet som særlig betydningsfullt. Både veiledere og fosterforeldre opplevde at barneverntjenestens lovpålagte oppfølging med fire besøk i året ikke dekket fosterhjemmenes behov for oppfølging.

Både fosterforeldrene og veilederne vi intervjuet beskrev veiledernes tilgjengelighet som en av de viktigste suksesskriteriene for å hindre utilsiktet flytting. At fosterforeldrene hadde noen å ringe til, og en visshet om at de kunne få tak i veileder, var noe som ble fremhevet. En fostermor beskrev det slik: «Det at de er tilgjengelige hele tiden, det har hatt mye å si da».

Flere veiledere påpekte at tilgjengelighet kunne bidra til å dempe stress hos fosterforeldrene. Mange viste til at stor grad av tilgjengelighet krevde at veilederne hadde nok tid til å arbeide med den enkelte familie. Enkelte veiledere var også tilgjengelige utover vanlig arbeidstid fordi de visste at dette betydde mye for fosterforeldrene.

Veilederne erfarte at fosterforeldrenes visshet om deres tilgjengelighet kunne være nok til at de kjente på en trygghet i oppdraget. Det var ikke nødvendigvis slik at fosterforeldrene trengte å benytte seg av tilgjengeligheten. Det å vite at de fikk kontakt, eller at de ble ringt tilbake dersom de hadde behov for det, kunne være tilstrekkelig for fosterforeldrene. En veileder uttrykte følgende når det ble stilt spørsmål om hva som kunne hindre utilsiktede flyttinger: «...tilgjengelige veiledere. Det å få svar på spørsmål og avklaringer og ha en opplevelse av å bli verdsatt og at de gjør en god jobb. De trenger noen som trygger dem litt der.»

Tilgjengeligheten bidro til å både etablere og vedlikeholde en god relasjon mellom fosterforeldre og veileder. I intervjuene fremkom det at god veiledning handlet om ivaretakende og emosjonell støtte fra en profesjonell sparringspartner, noe som igjen hadde sammenheng med med anerkjennelse og tilgjengelighet. Fosterforeldrene beskrev også et behov for hjelp til å løfte blikket i enkeltsituasjoner og drøfte ulike løsninger. Videre at noen hjalp dem til å gjenkjenne fastlåste mønstre og en bevisstgjøring av hvordan deres egen atferd og samspill kunne påvirke barnets atferd og opplevelse av situasjonen.

Anerkjennelse

I intervjuene med veilederne ble relasjonen til fosterforeldrene understreket som avgjørende for å gi god veiledning og anerkjennelse. Det viktig å jobbe mye med relasjonen i oppstartsfasen slik at fosterforeldrene kjente seg trygge sammen med veileder. En veileder sa dette: «Det jeg har vært flink til, synes jeg selv da, er å begynne med den gode relasjonen. Du kommer hjem der og føler deg ganske ydmyk da når du skal hjem til noen og de blottlegger jo alt. Så det å bruke tid på å bli kjent. Og tenke på at den jobben de gjør er helt fantastisk.»

I intervjuene fant vi en nær sammenheng mellom det fosterforeldrene opplevde som god veiledning og anerkjennelse. Anerkjennelse var spesielt viktig i de fasene fosterforeldrene ikke opplevde at de lyktes, eller at den positive utviklingen hadde stagnert. Fosterforeldrene så det som verdifullt at det kom inn en veileder med profesjonelt blikk som anerkjente den jobben de gjorde. Samtidig fikk de hjelp til å se på enkeltepisoder der de hadde lyktes eller bli påminnet framskritt som tross alt hadde skjedd siden innflyttingen. En fosterfar fortalte at bekreftelse fra veilederen var nødvendig for å dempe usikkerhet over egne valg, og for å skape mestringstringsfølelse: «Ja, fordi at du har fått den bekreftelsen gjennom de møtene på at du har gjort riktig valg, så du slipper å være usikker hele tiden, gjør vi det riktig?» En annen fosterfar snakket om å søke og gi anerkjennelse og bekreftelse for å skape mestring: «Vi skal ikke være så opptatt av problemer og utfordringer, men heller være opptatt av det som faktisk fungerer.»

Gjennom analysene kom det frem at fosterforeldrenes hverdag ofte var så krevende at de trengte et frirom for å kommunisere egne følelser og meninger rundt de utfordringene de stod i. Fosterforeldrene beskrev veiledningen som hjelp til å sortere følelser og tanker slik at de kunne gå styrket tilbake til oppdraget med nye strategier. De fleste fosterforeldrene var opptatt av behovet for å fortelle og «tømme seg», noe en fostermor illustrerte på denne måten: «Og så har jeg følt at det har vært veldig godt å ha en ventil der du i perioder kunne ha brukt 2 timer på å bare tømme deg. Og så har jeg synes det har vært veldig godt med god tid til refleksjoner. (...) det har vært veldig godt å få støtte på de avgjørelsene som vi har tatt, både de som har vært mer og mindre smart».

Flere av veilederne viste til det samme, og beskrev det slik: «Så trenger de å få tømme seg litt noen ganger. Vi kan være en container, og de kan få lov til å være frustrerte, sint på systemet, sint på skolen.» Veilederne fremhevet det som viktig at fosterforeldrene ble lyttet til og tatt på alvor, at deres frustrasjoner ble tatt i mot, og at de satt igjen med noe for sin innsats. Veilederne beskrev også fosterforeldrenes behov for anerkjennelse for den store omsorgsoppgaven og samfunnsinnsatsen de utførte, og at deres oppfatninger måtte verdsettes. En veileder uttrykte det slik: «Også dette med at de blir tatt på alvor og anerkjent og får input i forhold til det de jobber med, hva de står i og at det er høyde for å høre på dem og ta imot. Fosterforeldrene har store hjerter, men de gjør ikke alt av sitt gode hjerte, de må få noe igjen for det.»

Noen av veilederne var opptatt av hva mangel på anerkjennelse av fosterforeldre kunne medføre, og det ble fremhevet at det å ikke bli hørt og ivaretatt i verste fall kunne ende med en utilsiktet flytting. Sitatet beskriver dette: «En årsak til brudd er det å ikke bli hørt. Som sagt, et av hjemmene følte at de ikke var blitt forstått. Så skal man gå opp i dette, orker jeg det mer da?»

Andre viktige faktorer

Fosterforeldrene hadde alle gjennomført generell opplæring som en forberedelse til å bli fosterforeldre. Resultatene viser at fosterforeldrene i hovedsak opplevde opplæringen som svært nyttig med tanke på faglig innsikt, men også egen utvikling. De opplevde å bli bedre kjent med seg selv og sin partner, og flere beskrev det som lærdom de gjerne skulle hatt da de fikk egne barn. Alle fosterforeldrene beskrev god opplæring som vesentlig for å klare og stå i oppdraget.

Fosterforeldrene fremhevet også ivaretakelse av familien som helhet, og var opptatt av å ivareta sine biologiske barn. De var åpne om at faren for utilsiktede flyttinger økte når oppdraget gikk utover egne barn, noe våre egne erfaringer fra fosterhjemsoppfølging i stor grad bekrefter.

I tillegg til tett veiledning, la prøveprosjektet til rette for bedre rammebetingelser for fosterforeldrene i form av frikjøp fra jobb og avlastningsordninger. I intervjuene fremkom det at de fleste fosterforeldrene var opptatt av både frikjøp eller avlastning, og flere omtalte det som helt nødvendig for å klare å stå i oppdraget.

Fosterforeldrene var også opptatt av samarbeidet med øvrige instanser. De understreket at det var viktig med trygge og gode relasjoner der man snakket samme språk, jobbet mot et felles mål og fikk følelsen av å være på samme lag. Fosterforeldrene følte seg ofte alene i møte med systemene rundt barnet, og veilederne trakk spesielt fram samarbeidet med skole og barneverntjeneste. Et godt samarbeid mellom instansene rundt barna ble beskrevet som en suksessfaktor for at fosterhjemmet skulle fungere, og i motsatt tilfelle, en fare for brudd dersom samarbeidet ikke fungerte.

Implikasjoner for praksis

Både intervjuene med veiledere og fosterforeldre viser at tett veiledning og stor grad av tilgjengelighet fra barneverntjenesten i starten av en plassering legger til rette for gode relasjoner, og er en god investering for barnet, fosterforeldrene og barneverntjenesten. Fosterforeldre må anerkjennes for den betydelige samfunnsoppgaven de utfører og for å være en av barneverntjenestens viktigste samarbeidspartnere. I tillegg må de rettslige rammene til fosterforeldrene sikres på en god måte.

Økt kunnskap om hva som er viktig å vektlegge i veiledning av fosterforeldre kan medføre en mer presis og treffsikker oppfølging. Resultatene vi har vist til i denne artikkelen gir implikasjoner for praksis i kommunal barneverntjeneste. De kan bidra til bedre planlegging og organisering av oppfølgingen og veiledningen for å forhindre utilsiktede flyttinger. Dette kan igjen medføre bedre og mer effektiv ressursbruk i fosterhjemsomsorgen og gi stor samfunnsøkonomisk nytteverdi.

«Vi synes det har vært kjempebra, alle fosterhjem burde egentlig hatt noen, for barneverntjenesten har jo det altfor travelt til å sitte og høre på (...) De har jo ikke sjans til det vet du, om de vil eller ikke (...) så det med å følge opp familiene og jobbe tett på. Det tror jeg kunne vært med på at flere kunne klart å stå i jobben sin og.»