Randi Brettvik Solstad og Asgeir Solstad

Illustrasjon: Helene Brox

Sosialt arbeid hører til i dagsentrene, og gir faglige utfordringer som er «midt i smørøyet» i lys av utdanningenes innhold og fagets mål og verdier. Dagsentrene er viktige arenaer. De gir brukerne sosial tilhørighet, rytme i hverdagen, personlig utvikling og muligheter til å oppleve seg inkludert i samfunnet. Det finnes dagsentre for ulike brukergrupper, blant annet eldre og utviklingshemmede. Det finnes også sentre for personer med fysiske, psykiske og/eller rusrelaterte helseutfordringer. Det er sentrene i denne kategorien vi ser på her. Sentrene gir mennesker som lever på uføretrygd tilgang til godene ved arbeidslivet, utenom lønna. Det å bidra til å skape en slik arena er viktig sosialt arbeid. Vi bygger på en undersøkelse vi har gjort i ni dagsentre for personer med ulike funksjonsnedsettelser i alderen 18–67 år. Vi ville blant annet vite noe om behov, innhold og muligheter for sosialt arbeid i sentrene, og hvordan det kan inngå i de tverrfaglige miljøene i dagsentrene.  

Dagsenter i Norge

Det er mange dagsentre i Norge. Når alle kategorier telles med var det 782 slike tilbud i Norge i 2016, som til sammen ga 14.341 plasser (Abrahamsen m.fl., 2016). Når det gjelder tilbud til brukere i de dagsentrene vi er opptatte av, var det 263 tilbud, hvor brukere måtte ha enkeltvedtak fra kommunen for å delta i (Abrahamsen m.fl., 2016). I tillegg finnes det åpne tilbud uten slike krav. De mange dagsentertilbudene må sees i lys av avinstitusjonaliseringen som har preget helsetjenestene de siste tiårene. Brukere skal tilbys mest mulig bistand gjennom kommunale tilbud. Dagaktivitetstilbud skal gi brukere innhold i hverdagen, styrke deres selvstendighet og øke mulighetene for å bo i eget hjem så lenge som mulig (Abrahamsen m.fl., 2016; Rappana Olsen, 1992; Bachke og Larsen, 2017). De gir dessuten avlastning til pårørende som ellers tar mye ansvar for brukerne i hjemmet. Dette er også bakgrunnen for at de fleste dagsentre er knyttet til kommunenes helse- og omsorgstjenester.

Dagsenter til personer med psykiske helseutfordringer og/eller rusproblemer er lite behandlet i politiske dokumenter. Det er nevnt i Meld. St. 25 (1996-1997), og ytterligere beskrevet i opptrappingsplanen for psykisk helse fra 1998 til 2008 (St.prp. 63, 1997-1998). I tilknytning til planen ga regjeringen øremerkede midler til dagsentre for denne gruppen. Senere er det ikke nærmere belyst i politiske styringsdokumenter. Noe av forklaringen på dette ligger sannsynligvis i at ingen dagsentertilbud, utenom dagtilbud til personer med demens, er lovpålagt. Når det gjelder dagsentre for brukere med fysiske funksjonsnedsettelser har vi ikke funnet politiske styringsdokumenter som behandler disse særskilt.

Myndiggjøring og inkludering

Vi knytter dagsentervirksomhet til sosialt arbeid av flere grunner. Når sosialt arbeid som fag skal avgrenses, kan den internasjonale sosialarbeiderorganisasjonen IFSWs definisjon (FO, 2017) legges til grunn. Her heter det blant annet: «Sosialt arbeid (...) fremmer sosial endring og utvikling, sosialt samhold, myndiggjøring og frigjøring av mennesker.» Det vises også til at: «Sosialt arbeid involverer (...) mennesker og strukturer for å møte utfordringer i livet og styrke menneskers livskår». Vi oppfatter at disse formuleringene er reflektert i målsettingene for dagsentre slik vi beskrev dem ovenfor. Dagsenteret er en «bro» fra livet i hjemmet med helse- og omsorgstjenester, til fellesskap og aktivitet. Sentrene gir mulighet for mestringsopplevelser, større sosiale nettverk og økt selvstendighet. Videre er miljøterapi, som er en kjent faglig tilnærming for sosialarbeidere, også en sentral metode i dagsentrene. Miljøterapi er «(…) en planlagt og faglig begrunnet terapeutisk virksomhet», hvor man «(…) gjennom samhandling tar (..)sikte på å legge til rette for fysisk, psykisk, sosial og åndelig vekst – og å styrke brukernes egenomsorg» (Lillevik og Øien, 2016). Sosialt arbeid som fag framstår slik som en ressurs for dagsentrene.

Trygg «havn» eller «springbrett» for inkludering?

Akkurat som den politiske oppmerksomheten omkring de dagsentre vi ser på er begrenset, er også forskningen det. I en rapport fra 1992 om dagsenter for funksjonshemmede sier Rappana Olsen at et slikt dagsenter «(…) forstås som et velferdstilbud til funksjonshemmede som i tillegg til sosialt samvær har utformet konkrete aktivitetstilbud». Et senere bidrag er Robberstads bok «Pasient frå 9-15: Dagavdelingar i den desentraliserte psykiatrien» (1997). Hun legger vekt på at dagtilbudene skal bidra til at «Pasientene skal bli meir aktive og sjølvstendige, mindre avhengige av andre og få eit sosialt nettverk». Lignende begreper om mål for virksomhetene finner vi i Statistisk sentralbyrås rapport «Dagaktivitetstilbud i omsorgstjenesten. Målgrupper og innhold» (Abrahamsen, Allertsen et al., 2016). Her sies det at dagaktivitetstilbud har «(…) innhold/formål som hjelp til egenomsorg, sosial støtte, aktivisering og opplæring i dagliglivets gjøremål».

En nyere undersøkelse er Bachke og Larsens (2017) «review-studie» av forskning på dagsenter for brukere med psykiske lidelser. De har blant annet sett på studier av sentrenes betydning for brukerne, og mener at oppfatningene går i to retninger. Flere studier hevder at brukerne utvikler samhørighet og varige familieliknende fellesskap. Andre studier legger vekt på at brukerne erfarer motivasjon og mestring gjennom aktivitetene som tilbys. Studien tar også opp hvorvidt dagsentrene fungerer som «springbrett» for inkludering i arbeidsliv eller andre samfunnsarenaer, eller om de er en «trygg havn i en utrygg verden». Forfatternes konklusjonen er at dagsentrene i stor grad er «havner», og i mindre grad «springbrett» for inkludering.

Dette poenget kommer også til uttrykk i en artikkel av Eidså, Haraldstad og Larsen (2017). Brukere av dagsentrene opplever ikke at sentrene bidrar vesentlig til at de integreres i lokalsamfunnet. Forfatterne knytter dette blant annet til at mange sentre er fysisk knyttet til helseinstitusjoner. Det hevdes at: «(…) de fleste har lite sosial deltakelse utenfor fellesskapet i dagsenter og bofellesskap. Dette kan tyde på at de kulturelle og strukturelle forutsetningene for integrasjon fortsatt blir oversett».

I Bachke og Larsens artikkel (2017) oppsummeres også forskning omkring bemanningen i dagsentrene, og hvilken kompetanse de ansatte har. De fagbakgrunnene som nevnes er ergoterapeuter, fysioterapeuter, psykolog, sykepleier og sosionom. Forfatterne mener å se at i de tidlige studiene i utvalget ble det lagt vekt på å ha høyt utdannet personell i sentrene. I nyere studier beskrives utdannelseslengden hos de ansatte som kortere, eller den er ikke nevnt.

Et hovedinntrykk i forskningen er at sentrene i stor grad lykkes med å gi brukerne fellesskap og et sosialt nettverk. Det har også vært det sentrale målet siden dagsentrene kom i gang. Samtidig viser forskningen at det ligger muligheter i å utvikle sentrene mot større innsats for integrering i lokalmiljøet.

Nærmere om undersøkelsen

Vår undersøkelse bygger på kvalitative intervjuer med ni ledere av like mange dagsentre. Intervjuene ble gjort over telefon, og var styrt av en intervjuguide med 20 spørsmål. Men vi la vekt på å følge lederne når de satte andre momenter i fokus. Dermed la vi til rette for et rikere bilde av sentrene slik lederne så dem. De ni sentrene er tilbud til hjemmeboende personer med fysiske, psykiske og/eller rusrelaterte helseutfordringer i alderen 18–67 år. Vi valgte sentre som krevde at brukere hadde enkeltvedtak på et bestemt antall timer eller dager i sentrene pr. uke. Dette kunne innebære at relasjonene mellom brukere og ansatte, og brukere imellom er mer stabile og varige enn i åpne tilbud. Disse avgrensingene antok vi ville gjøre sammenligning lettere.

Undersøkelsen gir ikke et fullt bilde av sentrene. Vi har ikke sett dem, snakket med andre ansatte, brukere eller eierne. Vi har bare ledernes informasjon å bygge analysene på. Dette kan gi skjevheter. Likevel gir data relevante poenger for vårt tema. Prosjektet er for øvrig meldt til Norsk senter for forskningsdata (NSD).

Mangfold og tverrfaglighet

Sentrene har et flertall av ansatte med helsefaglig utdanning. De utgjør 53 prosent av bemanningen. 21 prosent av de ansatte har sosialfaglig utdanning, mens 26 prosent er håndverkere, pedagoger og ufaglærte. Likevel utgjør sosialarbeidere den største gruppen av ansatte med bachelorutdanning. Av de 42 prosentene som hadde dette utdanningsnivået, var 58 prosent sosialarbeidere. Dette viser at sentrene har en del sosialarbeidere, og er utpregede tverrfaglige miljøer.

Lederne mener at tverrfagligheten er viktig for å tilby de ulike aktivitetene sentrene har. Disse er sosiale aktiviteter, kognitiv trening, fysisk aktivitet, måltider, ulike håndverk, enkel produksjon og kulturelle tilbud. De fleste sentrene legger vekt på individuell tilpasning av aktivitetene, slik at de kan bygge opp under den enkelte brukers utvikling og vekst. De ansatte har også oppgaver som å ivareta kontakt med pårørende, samarbeid med andre tjenesteytere som for eksempel Nav, lege og hjemmetjenester. I noen av sentrene er de ansatte også involvert i bistand ved måltider og ivaretakelse av personlig hygiene. Mange av disse aktivitetene og oppgavene krever spesialkompetanse hos ansatte, som lederne hevdet ble utnyttet. Likevel er lederne samstemte i at de som arbeider i sentrene må kunne gjøre «alt». En av lederne beskrev arbeidsdagen slik:

«Vi sier at vi er en potet og kan brukes til alt. Du sitter i en samtale, du lager mat, du er med på trim. Du vasker gulv og du går fra den ene aktiviteten til den andre, og du må snu på mange situasjoner og gå inn og ut av mange situasjoner i løpet av en dag. I tillegg har du kanskje … du må hjelpe noen å få kontakt med Nav eller med fastlegen eller andre instanser som de ikke (…) tør å kontakte».

De ansattes utfordringer omhandler for det første spennet mellom brukernes muligheter og begrensninger i forhold til de enkelte aktivitetene. Det skal kunne gis gode råd omkring dette. En annen utfordring er å håndtere reaksjoner hos brukerne når de skuffes over egen mangel på mestring som følge av funksjonsnedsettelsene. En tredje utfordring er å bevare og utvikle fellesskapet mellom mennesker med så vidt ulike utgangspunkt i forhold til aktiviteter. De ansatte må også kunne lese dagsformen hos den enkelte, og i fellesskapet av brukere og ansatte, slik at dagens aktiviteter kan gi gode erfaringer. Sentrene er også opptatte av å drive et kontinuerlig utviklingsarbeid med aktivitetene. Aktivitetene skal gi mestringsopplevelser i øyeblikket, samtidig som de skal øke brukerens kapasitet til å være mest mulig selvstendig i eget liv. Det er sammensatte utfordringer som forutsetter mange faglige tilnærminger for å kunne møtes best mulig.

I all hovedsak foregår aktivitetene i sentrenes lokaler. Men mange ledere fortalte om turer, utflukter og deltakelse i kulturelle arrangementer utenfor sentrene. Veksling mellom bruk av dagsenter og det å være knyttet til jobb eller utdanning er likevel uvanlig. I vårt utvalg var det kun ved et senter de kunne fortelle om en bruker som vekslet mellom å være på senteret og å delta i utdanning og yrkespraksis andre steder.

Flere av lederne fortalte at mange av brukerne hadde vært tilknyttet sentrene lenge. Noen hadde vært mellom 20 og 30 år ved dagsentrene. Lederne fortalte om varige og sterke relasjoner mellom brukere, og mellom brukere og ansatte.

Sosialarbeideren i tverrfaglig praksis

Mye av det som kom fram i vår undersøkelse støtter opp om det som finnes av tidligere forskning, for eksempel at sentrene tilbyr sosial omgang, og muligheter for bedre mestring av helseutfordringer og dagliglivets ferdigheter. Slik sett bygger de opp under brukernes muligheter til større selvstendighet i eget liv. Samtidig synes de å bidra til trivsel og tilhørighet i hverdagen gjennom det sosiale livet i sentrene. Gjennom turer og kulturelle aktiviteter utenom sentrene styrker de også brukernes tilgang til nærmiljø og lokalsamfunn. Likevel deler vi Bache og Larsens (2017) konklusjon om at sentrene i hovedsak er en «trygg havn» i en utfordrende hverdag, og i mindre grad et «springbrett» for brukernes integrasjon i lokalsamfunnet.

Lederne mener at dagsenter på noen måter fungerer som et arbeidssted. Brukerne samles om produksjons- og formingsaktiviteter, prat over kaffekoppen og lesing av aviser, og byr på et «kollegafellesskap» med læringsmuligheter. Samtidig tilbyr de noe annet enn arbeidsgivere. Det handler om aktiviteter som skal fremme personlig selvstendighet og fysisk/psykisk helse. Tilbudet framstår altså som et inkluderings- og myndiggjøringsprosjekt. Drivkreftene ligger både i samhandlingen mellom brukerne, og i hvordan de ansatte tilrettelegger tilbudet i sentrene. Det er gjennom arbeid i, med og gjennom relasjonene (Levin og Ellingsen 2015) at virksomhetene kan fylle hensikten. Dette knytter dagsentervirksomhet til sosialt arbeid som fag og praksis. Sosialt arbeid er forankret i tanken om «personen i situasjonen» (Levin 2015), og vektlegger hvordan sosialt arbeid kan bidra til inkludering og deltakelse med utgangspunkt i «(…) et helhetlig syn på mennesket og på hvordan individ og samfunn påvirker hverandre» (FO, 2019). Dette knytter også an til den globale definisjonen av sosialt arbeid, hvor det heter at sosialt arbeid: «(…) fremmer sosial endring og utvikling, sosialt samhold, myndiggjøring og frigjøring av mennesker» (FO, 2017). Som nevnt tidligere i artikkelen er bruken av miljøterapi i dagsentrene også noe som knytter sosialt arbeid og dagsentervirksomhet sammen. Samtidig er miljøterapi en metode som også flere helsefag ser som en viktig tilnærming. Miljøterapeutisk arbeid blir en samlende faglig referanse.

Beskrivelsen av «potetkompetanse» som løsning for det faglige samarbeidet i sentrene, mener vi også kan sees som en transprofesjonell praksis. Solvang (2019) beskriver dette ved at «(…)de enkelte profesjonene (oppløses) som selvstendige rammer for innsatsen. Oppgaven trer fram som en faglig fellesnevner». Hvem som løser hvilke oppgaver styres i mange situasjoner av andre faktorer enn hvilken profesjon den som løser oppgaven har. Likevel sier informantene at noen oppgaver må ivaretas av ansatte med relevant kompetanse. Slik vi tolker det «opphører» ikke den enkeltes fagkompetanse, men kommer til uttrykk både ved prioritering av ansvar, og i den faglige miksen praksisen i sentrene utgjør.

Vi mener ellers at sosialarbeidere i dagsentrene har kompetanse til å bistå brukere som ønsker det, å delta mer aktivt i lokalsamfunnet. Dette kan være utplassering i ulike virksomheter, kulturaktiviteter eller ved å delta i frivillige organisasjoners virksomhet. Dette handler ikke om arbeidsinkludering, men om inkludering i lokalsamfunnet. Et slikt tilbud vil kunne styrke dagsentre som «springbrett». Men slik lederne beskriver rammene for sine virksomheter i dag, synes det nødvendig å utvikle dette rent metodisk, og samtidig gi sentrene nødvendige ressurser. Ledernes opplevelse er at de har knapt med ressurser til dagens tilbud. Det er vanskelig å vite hvorfor det er slik. Men det er rimelig å anta at tilbud som ikke er lovpålagte marginaliseres i kommunale budsjetter.

Oppsummering

Dagsenter er en viktig arena for sosialt arbeid med faglige utviklingsmuligheter. Sosialarbeidere med sitt fokus på empowerment, inkludering og «personen i situasjonen» har viktige faglige bidrag til sentrenes transprofesjonelle praksis. De bør kunne bidra både til en «trygg havn» og et gjennomtenkt «springbrett» for brukerne.