Trude Laursen Myhro, politi og sosionom, jobber med undersøkelser i Bærum barnevernstjeneste

Hilde Sophie Gard, sosionom, jobber på mottak/barnevernvakt, Bærum barneverntjeneste og på Psykososial beredskap, Drammen legevakt

I ulike hjelpeyrker hvor hjelperen møter mennesker i forbindelse med kriser og traumatiske hendelser, anses hendelser med barn involvert som ekstra belastende. Fjelstad (2021) intervjuet kriminalteknikere som alle trakk fram oppdrag som omhandlet barn som mest belastende (Fjeldstad, 2021). Det samme fremkommer i en studie med ambulansearbeidere og helsepersonell ved sykehus (Våge, 2021).

I barnevernet, hvor det alltid er barn involvert i kriser og traumatiske hendelser, er belastningene ansett som aksepterte konsekvenser i jobben (Benkowitz, 2022). Dette har vi undret oss over. Vi jobber begge i barnevernstjenesten, men har også erfaring fra politiet og kriseteam på legevakt.

Vi har erfart at når det har vært snakket om ivaretagelse av ansatte i barneverntjenesten har det ofte vært med en negativ vinkling. Ivaretagelse har blitt satt i sammenheng med å forebygge utbrenthet og har i liten grad vært systematisert og etablert som en rutine i organisasjonen. Tilbudet om ivaretagelse har vært basert på at barnevernsarbeideren selv melder behov. Terskelen for å be om ivaretagelse kan være høy.

Vi har en positiv vinkling på ivaretagelse. Det er gjennom ivaretagelse vi har bygget mental robusthet og taklet mentalt utfordrende situasjoner bedre. Fra egen yrkeskarriere har vi erfart at det har vært på de arbeidsplassene hvor ivaretagelsen har vært systematisert og en rutine, at vi har bygget robusthet.

I denne artikkelen vil vi belyse betydningen av ivaretagelse i barneverntjenesten og trekke frem former for ivaretagelse. Her har kunnskap fra krise- og belastningspsykologien vært til nytte. Vi ser situasjonen fra kontaktpersonens perspektiv, som er tett på familien og blir direkte eksponert for kriser og traumatiske hendelser. Det er en rolle vi begge har erfaring fra.

Eksemplene vi bruker er anonymiserte.

Dette må du tåle hvis du skal jobbe her

I en rapport fra Bufdir (2022) kommer det fram at 43 prosent av de ansatte i barneverntjenesten tenkte at de ikke kom til å bli værende i barnevernet og at 80-90 prosent av dem begrunnet det blant annet med at arbeidet er for psykisk belastende (Bufdir, 2022).

Når vi ser på de psykiske belastningene kontaktpersonen i barneverntjenesten utsettes for, kan jobben kategoriseres innenfor det belastningspsykologien betegner som en mental høyrisikojobb. Det er en jobb som innebærer å bli konfrontert med ulykker, traumer, trusler, overgrep, død og andre voldsomme hendelser, eller en jobb som stiller store krav til innlevelse og det å håndtere smertefulle følelser (Høgsted, 2023).

I barneverntjenesten møter vi barn som har opplevd traumer, overgrep og vold. Det forventes at vi viser innlevelse og håndterer smertefulle følelser, noe som forutsetter et følelsesmessig engasjement. Kontakten med barna og foreldrene skal skje på en profesjonell og ivaretagende måte (Skjeggestad et al, 2022).

Kollegaer har beskrevet belastningene i jobben på ulike måter:

«Det gjorde så inntrykk på meg når hun fortalte at hun var blitt seksuelt misbrukt av sin egen far … jeg greide ikke å slutte å tenke på det da jeg kom hjem … det er vanskelig å sove …»  

«Den lille gutten så på meg og spurte om jeg kunne si til pappa at han ikke skulle slå mamma mer … jeg har blikket hans med meg hele tiden …»

«Det var bestemt at moren ikke kunne ha omsorgen for babyen … hun hadde store psykiske vansker og ruset seg … jeg måtte være med å hente babyen …. det var så hjerteskjærende å se moren stå igjen da vi dro …»

«Jeg har virkelig forsøkt å få kontakt med gutten, men hun trekker seg hele tiden tilbake … jeg er så bekymret for hvordan hun har det … jeg er så redd for at hun skal ta livet sitt … hun har jo forsøkt å gjøre det en gang før ….»

«Faren til jenta sa at jeg kom til å angre … han skulle ta meg … han visste hvor jeg bodde og at jeg hadde barn …»

«Jeg vet jo at jeg har kollegaer jeg kan snakke med, men jeg føler meg likevel ofte alene …»

Utsagnene viser ulike aksepterte belastninger som kontaktpersonen kan erfare. En undersøkelse som omhandler psykisk helse hos barnevernsansatte, belyser belastningene knyttet til det å ta inn smerte, å jobbe i det uforutsigbare og å føle seg alene på jobb (Olkowska, et. al. 2024).

Kontaktpersonens reaksjoner på belastningene kan være å føle avmakt, skyld og skam. Dette er reaksjoner som ansees naturlige hvis vi har ansvar og erfarer å ikke leve opp til ansvaret. Ifølge Høgsted (2023) kan skamfølelsen skjule seg både bak den tynnhudede uerfarne hjelperen og den tykkhudede hjelperen som bagatelliserer og er likegyldig. Den tykkhudede har bare laget seg et skall som beskytter mot å engasjere seg og bli sårbar. Traumer oppstår ikke bare hos de «svake» og ikke hos de «sterke», fordi alle mennesker har et «breaking point» (Høgsted, 2023).

Å anerkjenne sårbarheten

Det å bli konfrontert med barn som har opplevd kriser og traumatiske hendelser kan aktivere følelser fra da vi selv var barn. Det er lett å bli overinvolvert i situasjoner med barn. Ved at de følelsesmessige reaksjonene blir sterkere, kan belastningene av arbeidet bli større (Dyregrov, 2018).

Hennum (2022), viser til at i studier som har tatt utgangspunkt i hvorfor noen velger et yrke fremfor et annet, har det kommet frem en sammenheng mellom vansker i barndommen og veien inn i sosialt arbeid og videre til barnevernsarbeid. Med belastende, eller vanskelige barndomserfaringer menes å ha blitt utsatt for omsorgssvikt. Her kommer det frem at erfaringer fra egen belastet barndom kan gjøre barnevernsarbeideren sensitivitet for andres behov og gi en forståelse av vanskelige liv, samtidig som det kan ha sine begrensninger. Det er nødvendig å utvikle profesjonalitet med faglig kunnskap og oppmerksomhet på hvordan erfaringer fra egen barndom kan påvirke kontakten med barnet og foreldrene (Hennum, 2022)

Vi har erfart at ved å anerkjenne at vi har med oss sårbarhet inn i den profesjonelle rollen, kan ivaretagelse bidra til at vi kan bruke sårbarheten som en ressurs.

Ivaretagelse fra ledere og kollegaer

Det overordnede ansvaret for at det skal være mulig å tåle belastningene i en mental høyrisikojobb jobb, er det organisasjonen som har gjennom ansvaret for det psykiske arbeidsmiljøet. Det dreier seg om hvordan organisasjonen tilrettelegger slik at hjelperen kan bearbeide inntrykkene fra hendelser og hente seg inn igjen og bli klar for nye oppgaver. Hjelperne trenger å bli sett på som personer og ikke bare instrumentelle arbeidstakere (Høgsted, 2023).

Vi har erfart, slik Isdal (2017) trekker frem, at det er god støtte i en leder som er tett på og ikke bare spiller ballen over til oss og lar det bli opp til oss å ta kontakt og be om ivaretagelse (Isdal, 2017)

Hennum (2022) trekker frem at det er viktig at organisasjonen utvikler strategier som kan ivareta ansatte med vanskelige barndomserfaringer. Dette for å unngå frafall og motvirke den høye turnoveren i barneverntjenesten (Hennum, 2022). 

Vi har erfart at det er i arbeidsfellesskapet vi kan få og gi omsorg til våre kollegaer.  Et trygt arbeidsfellesskap hvor vi vil hverandre vel er en god støtte. Omsorgsmiljøet på jobb har betydning for hvordan reaksjonene våre blir etter en hendelse. Samtaler med kollegaer, veiledere og kloke og tilstedeværende ledere kan hjelpe oss til å finne en balanse i forholdet mellom jobb og privatliv (Heap, 2005).

Verktøy for ivaretagelse

Det er utformet konkrete verktøy for ivaretagelse. Vi vil trekke frem verktøy som vi har erfart har bidratt til at vi har følt oss ivaretatt og som har gjort oss mer robuste.

Kollegastøtte

Den sosiale støtten på arbeidsplassen kan etableres i mer organisert form som en kollegastøtteordning hvor utvalgte ansatte fungerer som kollegastøtter, og får egen opplæring for rollen. Støtten skal bidra til å hjelpe oss med å håndtere tanker og følelser som kan oppstå i etterkant av belastende hendelser (Moldjord & Fredriksen,2017).

Kollegastøtte kan være til god hjelp når vi trenger noen å snakke med og ikke behøver å forklare så mye for, fordi kollegaen vet hvordan jobben er. Det kan lett skapes en felles forståelse for at vi trenger å få avreagert etter en hendelse. Kollegastøtteordning er ikke ment å skulle erstatte andre støttetiltak, men kan fungere som et supplement (Kristoffersen, 2008).

Defuse og debrief

Defuse er en uformell samtale rett etter en belastende hendelse, med mulighet til å gå gjennom hendelsen og få en oversikt (Baugerud et al, 2008). Den skal bidra til at vi ikke isolerer oss med egne følelser. En viktig del av defuse innebærer å informere om vanlige reaksjoner som kan oppstå og vurdere om det vil være nødvendig med debrief, eller andre tiltak (Høgsted,2023). Dersom vi har kjent på fysiske stressreaksjoner under den belastende hendelsen, kan en slik samtale bidra til at kroppens restitusjonsprosess settes i gang og kan komme tilbake til normal balanse (Moldjord & Fredriksen,2017).

Studier av politibetjenter og brannkonstabler som har gjennomført defuse etter en kritisk hendelse, viser at de opplevde mindre grad av depresjon, sinne, og stress symptomer tre måneder senere, sammenlignet med de som ikke hadde mottatt defuse. Når dette blir kombinert med annen støtteoppfølging er resultatene enda sterkere, og man ser en nedgang i turnover og sykemeldinger (Mitchell, 1995)

Debrief er en mer detaljert gjennomgang av hendelsen. Den gjennomføres normalt tre-fem dager etter den belastende hendelsen (Baugerud et al, 2008). Det er en strukturert samtale for oss som har vært involvert i hendelsen hvor vi forteller om hva vi har opplevd. Hele hendelsen gjennomgås. Det omfatter hvordan vi selv opplevde den, inkludert reaksjonene og hvordan vi har det nå. Etter en debrief kan vi følges opp videre hvis vi har behov for det (Høgsted, 2023).

Avsluttende refleksjoner

Artikkelen er et innspill til praksisfeltet om betydningen av ivaretagelse av kontaktpersonen i barneverntjenesten. Målet er å bygge robusthet hos kontaktpersonen, da det bidrar til mestring og gjør at jobben oppleves givende og meningsfull. Trivsel skaper stabile og trygge arbeidsmiljøer og reduserer turnover. Til syvende og sist vil ivaretagelse av kontaktpersonen kommer barna og familiene til gode ved at de også blir godt ivaretatt.