Deltakerne i selvhjelspgrupper opplever å styrke seg selv og andre gjennom å utveksle erfaringer, skriver Helene Skaatan i denne fagartikkelen. .

Deltakerne i selvhjelspgrupper opplever å styrke seg selv og andre gjennom å utveksle erfaringer, skriver Helene Skaatan i denne fagartikkelen. .

Unsplash/Hannah Busing

Selvhjelp er viktig for folkehelsa: Sosialarbeidere kan bidra til å promotere eksisterende samarbeidsformer eller etablere nye

Å jobbe med endring kan være en langvarig prosess. Selvorganisert selvhjelp kan her tas i bruk som et kollektivt og helsefremmende arbeid.
25.06.2021
13:21
25.06.2021 13:21

Selvhjelpsforståelse er kunnskapen om gruppebasert selvhjelpsarbeid. En selvhjelpsgruppe foregår i et sosialt og forpliktende fellesskap over tid, og bruker samtale og selvrefleksjon som verktøy. I dialogen er det en gjensidig utveksling av erfaringer, refleksjoner og sosial støtte. Norge deltar i et europeisk nettverk for selvhjelpsarbeid og står i en særstilling internasjonalt, ved å ha en nasjonal satsing på selvhjelpsarbeid.

«Selvhjelp kan høres ut som noe man gjør alene, men selvhjelp er egentlig samhjelp». Det sa Werner Christie i sitt innlegg på Selvhjelp Norge sitt seminar: Samskaping om selvhjelp – erfaringer og muligheter, 5. mai 2021. Werner er bonde, lege, tidligere helseminister og styremedlem i Norsk selvhjelpsforum. I møte med ulike livssituasjoner kan vi altså i fellesskap lære oss å bli mer bevisst egne ressurser, egne følelser og reaksjoner. Gjennom å få og å gi respons, kan det skapes en gjensidig tillit. Å stadig oppleve nye erfaringer i en dynamisk prosess, skaper bevegelse. Noen deltakere forteller at det er godt å bruke tid i gruppa og å bli tatt på alvor for den en er og det en bidrar med. Det er én måte en kan ta i bruk erfaringsbasert kunnskap.

Betydningen av egen erfaringskunnskap, og hvordan en deler kunnskap, er nemlig viktig i selvhjelpsarbeid. Internasjonalt er denne formen for selvhjelp svært mye brukt. Ofte er det et større fokus på kunnskapsdeling, økonomi og lokalsamfunnsutvikling. I Norge kan slike grupper være et supplement til behandling eller ulike lærings- og mestringstilbud i kommunene. Det kan også brukes som enkeltstående grupper der det er ønskelig.

Selvhjelpsforståelse handler om å tro på at å akseptere egen livssituasjon her og nå kan bidra til å frigjøre krefter til å stå i prosesser som er nødvendige. Et viktig arbeid er å bruke tid på å definere hva egne utfordringer handler om, utforske ulike mestringsstrategier og hvordan en kan få støtte til dette i hverdagen. Disse prosessene kan være nødvendige i en hverdag hvor det er normalt å ha opp- og nedturer (Selvhjelp Norge, 2020).

Selvorganiserte selvhjelpsgrupper

I en selvorganisert selvhjelpsgruppe, også kalt selvstyrte samtalegrupper, gjøres endringsarbeid både individuelt og kollektivt og foregår uten en leder. Her omtales de som heterogene grupper, hvor deltakerne møtes uavhengig av for eksempel tematikk, kjønn og alder. Mange er ved oppstart innstilt på forandring og har et håp om at det er mulig. Underveis får deltakerne stadig nye opplevelser av innsikt og forståelse. Det jobbes med ulike måter å ta i bruk egne erfaringer og iboende ressurser på, og deltakerne blir bedre kjent med egne følelser og reaksjoner. Et mål er å få kunnskap og verktøy til å gjøre noe som er viktig for en selv og å ha det bra; i eget liv, i relasjoner og i eget lokalsamfunn (Godager & Talseth 2013, Brottveit, Gotaas m. fl., 2019; Gotaas, 2020).

Selvhjelp er i dag bredt definert og studeres ut ifra ulike faglige tradisjoner og formål. Det kan virke tilsynelatende enkelt, men samtidig være et variert og komplekst fenomen. De gruppene som omtales her, ses på som en selvvalgt mulighet, og er et supplement til allerede eksisterende velferdstjenester.

Grunnleggende prinsipper

Selvorganiserte selvhjelpsgrupper drives etter tre grunnleggende prinsipper: Jeg eier problemet, jeg har ansvar for endring, og jeg eier mulighetene for endring (Selvhjelp Norge 2020). Deltakerne kan spørre seg hvordan en utfordring kan være en ressurs og smerte en drivkraft. Troen på at hendelser i livet, livsutfordringer, sykdom eller kronisk smerte, kan innebære kunnskap og erfaringer som er nyttige for oss, er både et utgangspunkt og en drivkraft i endringsarbeidet.

Selvhjelp Norge beskriver hvordan en kan bruke egen erfaring i utviklingsarbeid, gjennom de fire B-ene: Gjennom å la seg berøre og skape bevisstgjøring og rom for å bearbeide egne livshendelser eller utfordringer. Dette kan gi både positiv og nødvendig bevegelse og utvikling. Et annet fellestrekk er at deltakerne opplever økt livskvalitet og tro på egen mestring i hverdagen. Selvhjelpsforståelse kan bidra til økt nærvær og tydeliggjøring av hva som er viktig i ens egen hverdag. Andre nøkkelord som deltakerne nevner er konstruktive erfaringer av å oppleve tilhørighet og anerkjennelse i fellesskap, at en får mulighet til å redefinere egen selvopplevelse og identitet gjennom speiling og refleksjonsarbeid og at en får økt handlingskompetanse i hverdagen.

Nytenkning i selvhjelpsarbeid – nasjonalt selvhjelpsarbeid i særstilling

Den nasjonale planen for selvorganisert selvhjelp fremhever at komplekse problemer må møtes med nytenkning. Dette kan innebære å ha variasjon i tilbud i et velferdssamfunn i endring. Helsedirektoratet anser selvhjelpsgrupper som et viktig ledd i utviklingen av velferdssamfunnet og som et bidrag til å løfte det helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende arbeidet. Dette betyr at helsevesen, kommuner og organisasjoner må utvikle sin kunnskap og kompetanse om samarbeid om selvhjelpsarbeid.

Hensikten med å lansere selvhjelp første gang nasjonalt (St.meld. Nr. 16 2002/2003) var å fremme systematisk kunnskap og metodeutvikling om selvorganisert selvhjelp. Selvhjelp Norge er inne i sitt 16. år som en nasjonal satsing på selvorganisert selvhjelp. Gotaas (2012, 2020) hevder selvhjelpsarbeidet i Norge står i en særstilling internasjonalt, gjennom etablering og drift av det nasjonale knutepunktet Selvhjelp Norge i 2006. Senteret ble fra start finansiert av Helsedirektoratet og er i dag et nasjonalt kompetansesenter som har som formål å samle og å videreformidle kunnskap om selvhjelp. Norge har med dette en nasjonal plan for selvhjelpsarbeid og skiller seg ut ved å ha en systematisk ambisjon for selvhjelpsarbeid. Kunnskap om selvorganisert selvhjelp skal være lett tilgjengelig for alle. Det skal være mulig å mobilisere krefter i lokalsamfunnet når det trengs. Vi har i Norge også et tydelig skille mellom veiledet selvhjelp og selvorganisert selvhjelp.

Viktige prinsipper i selvhjelpsarbeid

Hva er grunnen til at håp er viktig i selvhjelpsarbeid, og hva kan bidra til håp? Vi kan kjenne håp gjennom å erfare at våre opplevelser blir sett, lyttet til og tatt på alvor, i trygge omgivelser. Å bruke tid til å for eksempel våge å dele, og deretter oppleve å bli tatt på alvor, er sentralt. Bevisstgjørende samtaler om hva som kan være viktig å jobbe med, og hva deltakerne har mulighet til å gjøre noe med, kan bidra både til å sortere og synliggjøre aktuelle tema. For mange kan det kan være nok å øve på være til stede og å teste ut å dele eller motta innspill og refleksjoner. Gruppa brukes som en øvingsarena hvor deltakerne kan kaste ut setninger, prøve ut egne utsagn, lytter til egne og andres innspill og plukke ut hva de har lyst til å gå videre med. I gruppa snakker deltakerne ut ifra seg selv og egne perspektiver. Dynamikken er preget av fortrolighet og tillit. En kan bidra med assosiasjoner og spontane reaksjoner som igjen kan stimulere til et kollektivt refleksjonsarbeid.

Å rette oppmerksomheten på livet her og nå ses på som en av de mest virksomme faktorene i selvhjelpsarbeidet (Brottveit, Gotaas m.fl., 2019). I gruppa handler dette om å våge og kjenne etter hva som skjer med en selv i øyeblikket, øve seg på å være til stede og å gi og motta tilbakemeldinger.

I gruppa jobbes det kontinuerlig med å hente fram og å mobilisere egne ressurser, egen kunnskap og erfaring. Mobilisering betyr i denne sammenheng å tilrettelegge for å ta i bruk egen kompetanse og kunnskap. Det kan være et møysommelig arbeid. Å ha mulighet til å bruke tid på å mobilisere dette, i et forpliktende og fortrolig fellesskap, kan oppleves nyttig for mange.

Kompetanseutvikling og kontaktpunkt

Kompetansesenteret Selvhjelp Norge og de lokale LINK-sentrene (Senter for Selvhjelp og Mestring) er nøytrale arenaer som er organisert i flere byer og har i dag 147 nasjonale kontaktpunkt for initiering av selvhjelpsgrupper. Høsten 2020 åpnet LINK Bergen dørene. En kan ta kontakt med Selvhjelp Norge eller LINK for råd, veiledning eller drøfting om igangsetting av eller deltakelse i en gruppe. De jobber bredt med nettverksarbeid, fungerer som et bindeledd for etablering av lokale selvhjelpsgrupper og selvhjelpshus og kan formidle kontakt til igangsettere av lokale grupper. Kontaktpunktene rundt i landet brukes også for å koble deltakere sammen i grupper. De frivilliges arbeid i lokalsamfunnene er viktig for å opprette kontaktpunkt.

Selvhjelp Norge og LINK samarbeider tett med andre selvhjelpsaktører om deling av informasjon, kunnskap og kompetanse. De underviser alt fra studenter til organisasjoner og har systematiske samarbeid og kurs i blant annet selvhjelpsforståelse og gruppearbeid (Brottveit, Gotaas m. fl., 2019).

Samarbeid om oppstart og drift av selvhjelpsgrupper kan gjøres på mange måter. Både offentlige samarbeidspartnere og deltakere i lokalsamfunn kan bidra med å spre nødvendig kunnskap og informasjon. I selvorganiserte selvhjelpsgrupper brukes en igangsetter. Igangsetteren er med de første gangene og trekker seg deretter ut. Grupper kan også starte uten en igangsetter. Da må deltakerne i fellesskap sette seg inn i hva som trengs for å drive gruppen videre. Igangsetterne kan være frivillige eller ansatte i for eksempel Selvhjelp Norge eller LINK. Rollen til en igangsetter vil være å formidle regler og rammer for gruppa og bidra til å legge et godt grunnlag for samvær og arbeid i tiden framover.

Virksomme faktorer i selvhjelpsarbeid

Sentrale funn i forskning og studier av selvhjelpsarbeid er at deltakerne opplever at prinsipper som autonomi, anonymitet og gjensidighet er av stor betydning. En styrker seg selv og andre, gjennom utveksling av erfaringer. En går inn i gruppa med en iboende tro på at å delta og å dele erfaringer, kan være betydningsfullt for en selv og som en del av et lokalsamfunn. Med dette skapes en felles forståelse og øvingsarena som er betydningsfull (Brottveit, Gotaas m.fl., 2019; Gotaas, 2020).

Forskning viser at deltakere som allerede har deltatt i en selvorganisert selvhjelpsgruppe, ønsker mer kunnskap om selvhjelpsforståelse og mange opplever å leve bedre med utfordringer i hverdagen (Brottveit, Gotaas m.fl., 2019; Gotaas, 2020). I en prosess med å få det bedre, er et mål å oppleve en gjenvinning av kontroll. En kan ha utfordringer i livet og samtidig ha et meningsfullt og tilfredsstillende liv. Sentrale stikkord er myndiggjøring, tilhørighet, håp, identitet, mening og mål. I arbeid med egne bedringsprosesser, kan bedring være både en personlig og en sosial prosess. Et mål kan være å finne ut hvordan en kan finne økt mening i en hverdag som inneholder erfaringer med for eksempel tapsopplevelser, kronisk smerte eller vedvarende livsutfordringer (Karlsson og Borg, 2017; Helsedirektoratet, 2017). Om egen deltakelse sier gruppedeltakere at det er «et stadig pågående arbeid» og et sted å utforske og å jobbe med egne utfordringer i livet.

Selvhjelp som metode er i dag en del av regjeringens strategi for å forebygge ensomhet i befolkningen. Det oppfordres å ta i bruk selvhjelpsforståelse for å møte livs- eller psykiske helseutfordringer (Helsedirektoratet, 2020). Mange opplever ensomhet i sammenheng med sosial isolasjon, mangel på opplevelse av god sosial støtte og sosiale treffpunkt. Selvhjelp Norge har de siste årene hatt fokus på eldre, og det er ønskelig med flere kontaktpunkt hvor folk kan møtes på tvers av generasjoner. En opplevelse av manglende mestring i hverdagen, belastende hendelser eller vanskelige perioder, kan bidra til tilbaketrekning og et redusert fellesskap med andre. Her kan selvorganiserte selvhjelpsgrupper ha en viktig rolle.

Grasrotmobilisering og kompetanseheving

Utviklingen av det norske selvhjelpsfeltet beror på et behov for å bygge opp møteplasser og arenaer i samfunnet, som er meningsfulle, tillitsbaserte og bærekraftige (Vidyarthi og Wilson, 2008). Grasrotmobilisering kan både påvirke og utfordre statlig politikk og byråkratisk makt (Vike, 2017). Historisk sett har skandinavisk grasrotmobilisering bidratt til dette. I en historisk, antropologisk studie, forklarer Halvard Vike hvordan den norske velferdsstaten har «overlevd» gjennom bruk av grasrotmobilisering og politikk «nedenfra». Både motstand og endringsarbeid kan derfor muliggjøres i større grad gjennom samarbeid mellom grasrotbevegelser og eksisterende institusjoner.

Selvhjelp kan forstås som en sivilsamfunnsaktivitet. Det kan også ses på som et «grenseobjekt» mellom frivillig og offentlig sektor, og mellom selvhjelpsaktører og det profesjonelle hjelpeapparatet (Brottveit, Gotaas m. fl., 2019). Å bruke et kompetansesenter som bindeledd, åpner opp for forskning på selvleda selvhjelpsgrupper i en norsk kontekst, bidrar til kompetanseheving i utdanningsinstitusjoner og fungerer som samarbeidspartner for ulike institusjoner, deltakere og lokalsamfunn.

Sosialarbeiderens rolle i selvhjelpsfeltet

Å jobbe med endringsarbeid kan være en svært individuell prosess, som tar tid. Sosialarbeidere bistår i dag deltakere i lokalsamfunn i deres innsats for å bedre egne livsvilkår. I sosialt arbeid kan selvorganisert selvhjelp i større grad ses på som et tilgjengelig arbeidsverktøy og en tilnærming, både når det gjelder individuelt endringsarbeid, som en helsefremmende aktivitet og til utviklingsprosesser innen folkehelse – og samfunnsarbeid.

I dag deltar også sosialarbeidere i nasjonale og innovative medvirkningsprosesser. Sosialarbeideren oppfordres til å delta i sivilsamfunn og til å bidra til å påvirke strukturelle forhold. Dette innebærer å bidra til å bevisstgjøre om sosial ulikhet, utenforskap og diskriminering. Vi har de siste årene sett internasjonale bevegelser, som vekker et universelt engasjement hos mange. Noe av det som kan gjenkjennes som det virksomme i disse, er hvordan de drives fram uten et tydelig lederskap. De drives fram blant annet gjennom sivilbefolkningens mobilisering, gjennom tett samarbeid med organisasjoner og gjennom et aktivt valg om deltakelse. Det skapes en kraft og et felles mål. Noe av det samme tankegodset kan gjenkjennes i den selvorganiserte selvhjelpsbevegelsen.

Avslutning

Vi må hele tiden skape og gjenskape fellesskapet sammen. Det er en kontinuerlig prosess. Mange som velger å delta i en selvhjelpsgruppe, har en tro på at å dele erfaringer i en gruppe, kan bidra til at en får det bedre, i eget liv og i relasjoner. I selvhjelpsarbeid er et sentralt fokus at alle har iboende ressurser som kan aktiveres og mobiliseres. Mange får gode erfaringer med å bli tatt på alvor. Nye mestringsopplevelser og å stadig oppleve nye erfaringer ved å dele, bidrar til bevegelse og utvikling i egen endringsprosess. Hver deltaker møtes med et mål om å få det bedre i eget liv, eller å lære å leve med noe som kan være vanskelig i hverdagen.

Selvhjelpsarbeid som prosess kan være en mulighet i seg selv og anses som et viktig supplement til andre aktiviteter, behandling eller tiltak. I LINK Oslo og Selvhjelp Norge er erfaringen at deltakerne har ulike livsbakgrunn og livserfaringer. Det som er felles er et ønske om å jobbe med noe i eget liv i et forpliktende fellesskap. Å rette oppmerksomheten på livet her og nå ses på som en av de mest virksomme faktorene i selvhjelpsarbeidet. I gruppa handler dette om å våge å kjenne etter hva som skjer med en selv i øyeblikket, kjenne etter hvordan det er å være seg selv i fellesskap med andre, og å gi og motta tilbakemeldinger. Prinsipper som autonomi, anonymitet og gjensidighet er av stor betydning. En arena som er allment akseptert og basert på likemannsprinsippet, kan bidra til å senke terskelen til å ta tak i egne utfordringer (Selvhjelp Norge, 2019; Brottveit, Gotaas m.fl., 2019).

Selvhjelpsarbeid vil ha en rolle i nasjonalt folkehelsearbeid framover. Som deltakere i et lokalsamfunn skal vi kunne ta i bruk denne kunnskapen ved behov. Selvhjelpsgrupper brukes internasjonalt som arbeidsmetode på ulikt vis, både i rurale og urbane områder. Mange organiserer seg i grasrotbevegelser. Sosialarbeidere kan her bidra til å promotere allerede eksisterende samarbeidsformer eller delta i å etablere nye nettverk og allianser. Dette kan gjøres gjennom blant annet å styrke grasrotmobilisering, gjennom frivillighet og gjennom bruk av kontaktpunkter. Selvhjelpsgrupper kan bidra til økt aktivitet og til å danne gode nettverk og samarbeid for å styrke deltakere i lokalsamfunn. De ulike kontaktpunktene kan brukes til igangsetting og Selvhjelp Norge og Senter for Læring og Mestring, kan brukes til veiledning, kurs og kompetanseheving.

Tusen takk til FOs skrivekurs for inspirasjon, kunnskap og økt skriveglede.

Helene Skaatan

Privat

Sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid. Hun har blant annet jobbet i spesialisthelsetjenesten, i rusomsorg og med oppsøkende sosialt arbeid i Utekontakten. Nå jobber hun som seniorveileder i Frelsesarmeens eldreomsorg. Hun mottatt to stipender fra FO for fagutvikling om samfunnsarbeid som metode i internasjonalt sosialt arbeid.

Referanser

Askheim, Per (2012). Empowerment i helse- og sosialfaglig arbeid – floskel, styringsverktøy eller frigjøringsstrategi? Oslo: Gyldendal akademisk.

Bengt, Karlsson og Marit Borg (2017). Recovery – tradisjoner, fornyelser og praksiser. Oslo: Gyldendal akademisk.

Brottveit, Ånund og Feiring, Marte (Red.) (2019). Samarbeid om selvhjelp. En antologi om den nye selvhjelpsbevegelsen i Norge. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Brottveit, Ånund og Feiring, Marte (2013). Endringsarbeid i selvhjelpsgrupper – perspektiver på deltakelse og samarbeid. NIBR-NOTAT 2013:107.

Carlsen Ellen Margrethe (2013) Selvhjelp – et viktig bidrag i folkehelsearbeidet, Helsedirektoratet.

Godager, Eli Vogt og Solbjørg Talseth (2013). Selvhjelp – om å ta tak i eget liv sammen med andre. Z Forlag.

Gotaas, Nora (2012). Etablering og igangsetting av selvhjelpsgrupper. Oslo: NIBR-rapport 2012:8

Gotaas, Nora (2020). «Takk for tilliten.» Gjensidighet, transformasjon og rituell grammatikk i selvorganiserte selvhjelpsgrupper. [Doktorgradsavhandling]. Sosialantropologisk institutt. Universitetet i Oslo.

Helsedirektoratet (2014). Nasjonal plan for selvhjelp 2014–2018. IS: 2168.

Selvhjelp Norge (2019). Selvhjelp Norge. Nasjonalt kompetansesenter for selvorganisert selvhjelp

Selvhjelp Norge (2020). Selvhjelp Norge. Folkehelse, helseforståelse og selvorganisert selvhjelp.

Vike, Halvard (2017). Politics and Bureaucracy in the Norwegian welfare state. An Anthropological Approach. London: Palgrave Macmillan

25.06.2021
13:21
25.06.2021 13:21

Helene Skaatan

Privat

Sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid. Hun har blant annet jobbet i spesialisthelsetjenesten, i rusomsorg og med oppsøkende sosialt arbeid i Utekontakten. Nå jobber hun som seniorveileder i Frelsesarmeens eldreomsorg. Hun mottatt to stipender fra FO for fagutvikling om samfunnsarbeid som metode i internasjonalt sosialt arbeid.