Tekst: Wenche Fjeld Illustrasjon: Marius Pålerud

Mange tjenesteytere opplever det som vanskelig å jobbe med seksualitet (Lunde 2013a og Zachariassen 2002). En norsk studie konkluderte med at mange ansatte følte seg ensomme og fikk liten støtte fra kolleger og ledere når det gjaldt å jobbe med seksualitet (Lunde (2013b). Det er derfor viktig å lære mer om hva seksualitet er og hva som forventes at tjenesteytere skal veilede i og tilrettelegge for. Slik kompetanse kan bidra til at tjenesteytere føler seg tryggere i å bistå tjenestemottakere.

Både biologi og kultur

Mennesket har i alle tider vært opptatt av seksualitet, og forsøkt å definere hva fenomenet innebærer (Langfeldt 1993). At seksualitet kan føre til barn har de fleste oppdaget. Alle observerer at noe skjer i puberteten: hormonelle og nevrofysiologiske prosesser når jenter får menstruasjon og gutter produserer sæd. Vi er også klar over at følelsesmessige og kognitive prosesser er knyttet til seksualitet. Dette er allikevel ikke nok til å forklare hva seksualitet er. Sosiale og kulturelle forhold påvirker seksuell atferd. Tradisjoner, normer og regler danner rammer for hvordan ulike kulturer utøver seksualitet.

Hver og en av oss fødes med evner og muligheter til å oppleve seksualitet, uavhengig av funksjonsnivå. Hvordan vi utvikler evnene våre er påvirket av sosiale faktorer og hvordan vi får opplæring om seksualitet.

Gode holdninger til utviklingshemmede og kunnskap om deres rettigheter til å eie en egen seksualitet er grunnleggende for at utviklingshemmede skal ha mulighet for å utvikle sin seksualitet (Barstad 2006). Hvis du ikke har tillatelse til å eie din seksualitet, så er du ikke et helt menneske. Og eier du ikke din seksualitet, så er muligheten der for at hjelpere ikke ser at du blir utsatt for seksuelle overgrep (Fjeld 2013).

Hvis vi tar et raskt historisk tilbakeblikk, så var det i forrige århundre en holdning om at mennesker med utviklingshemning var uskyldige, uten særlige rettigheter eller mulighet til å utvikle en seksuell identitet. På begynnelsen av 1900-tallet kom vernetanken, som innebar at utviklingshemmede skulle vernes mot samfunnet (Fjermeros 2009).

I dag har vi en åpen omsorg med like rettigheter for alle. Mennesker med utviklingshemning har både retten og muligheten til et seksualliv. Tillatelse til å være et helt menneske og eie sin seksualitet er omskrevet i flere offentlige dokumenter (Ottesen 2000 og Jakobsen 2007). Det siste dokumentet er Meld St 45, Frihet og likeverd fra 2013. Seksuell helse er beskrevet i kapittel 8.9 og seksuelle overgrep er beskrevet i kapittel 5.3.

Må lære om overgrep

I følge stortingsmelding 45, skal omsorgsarbeidere veilede på kunnskap og trening knyttet til kropp og seksualitet, og det skal være et tema fra tidlig i habiliteringsprosessen. Det vil si at seksualitet skal inn i barnets individuelle plan og også være del av barnets individuelle opplæringsplan fra barndom til voksenlivet.

Det er en sårbarhetsfaktor at identitet og seksuell orientering ikke blir godt understøttet hvis barnet eller ungdommen har en funksjonsnedsettelse (Abbott & Howarth 2005 og Löfgren-Mårtenson 2003 og NOU:1991:20). Å lære om seksuelle overgrep er essensielt for å forebygge overgrep. Grunnutdanninger innen omsorg, helse og undervisning skal i sine studieplaner inkludere seksualitet som et tema.

Sexologisk modell for rådgivning

PLISSIT-modellen er den teoretiske referanserammen for tiltak og veiledning om seksualitet til mennesker med utviklingshemning. PLISSIT er en kjent sexologisk rådgivningsmodell basert på sosiale læringsteorier (Annon 1976 og Almås & Hildebrand 2003). Det innebærer at rådgiver benytter seg av modell-læring, konkretisering av begreper og konkretisering av ønskede atferder. PLISSIT er illustrert som en trakt. Traktmodellen er for å antyde hvordan rådsøkere med ulike behov siles gjennom hjelpeapparatet. De bredeste nivåene skal fange opp alle, de smaleste nivåene fanger opp de som har utfordringer som krever mer spesialisert innsats. PLISSIT kvalitetssikrer veiledningen ved at rådgiver på alle nivåer i modellen skal vurdere egen kompetanse, og modellen krever konkretisering av rådene.

Kan redusere risiko

Ved å følge anbefalinger i stortingsmelding 45 og arbeide innenfor det teoretiske rammeverket av PLISSIT, vil man redusere risikofaktorer for at utviklingshemmede blir utsatt for vold og seksuelle overgrep (Fjeld 2009, Fjeld 2013, Eggen, Fjeld, Malmo og, Zachariassen 2014).

Forebygging av seksuelle overgrep må innebære tiltak på ulike nivå, fra samfunns- til individnivå. Forebyggende tiltak på systemnivå er blant annet gode fagadministrative systemer i tjenesten som kan skape vedvarende høy bevissthet rundt temaene seksualitet og seksuelle overgrep (Finstad et al. 2009 og Bogetun et al. 2012). Alle enheter som yter tjenester til utviklingshemmede må ha handlingsplaner og retningslinjer for hva den enkelte ansatte gjør ved mistanke om vold og overgrep.

Tidligere har det skjedd at det ikke er blitt varslet om vold og overgrep, fordi man har trodd at taushetsplikten hindrer det. Straffelovens §139, også kalt avvergingsplikten, opphever taushetsplikten og hjelper oss til å snakke om bekymringene våre og melde fra om mistanke om vold og overgrep.

Til nå har det vært lite oppmerksomhet på hat-kriminalitet mot utviklingshemmede. Det forekommer i langt høyere grad enn vi tror, og vi må være mer oppmerksomme på slike forhold. Vi må tro det for å se det. Helsepersonelloven sier i §17 at «helsepersonell skal av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasientens sikkerhet.»

Ved anmeldelse til politiet om mistanke om straffbare forhold, vil en person med utviklingshemning få tilbud om dommeravhør hos Statens barnehus. Dommeravhør innebærer at politiet foretar et avhør som blir tatt opp på video, mens dommer, bistandsadvokat og forsvarer sitter i et eget rom og følger med på opptaket. Opptaket blir så vist i retten under rettssaken, slik at den utviklingshemmede slipper å møte fram i retten for å gjenfortelle det som har skjedd. En anmeldelse vil gi mulighet for bistandsadvokat. Avhøret skal skje innen to uker etter anmeldelse.

Bufdir har gjennomført et prosjekt som beskriver prosedyrer ved mistanke om vold og overgrep. Forslaget finnes på nettsiden til Bufdir, slik at alle kan laste ned prosedyrene.

Den gode seksualiteten

Professor i antropologi, Gayle S. Rubin, beskriver den «gode seksualiteten» som den «normale og velsignede». Dette er seksualitet som skjer i hjemmet, i ekteskapet, i frivillig monogam tosomhet, og mellom ulikt kjønn. Parets seksualitet er motivert ut fra ønske om reproduksjon.

Med en slik fortolking av seksualitet vil mange mennesker måtte definere sin seksuelle atferd som «dårlig seksualitet». Men det finnes et mangfold av seksualitet og seksuell atferd.

Mennesker med alvorligere grader av utviklingshemning får sjelden ivaretatt sin seksuelle helse. Det som kjennetegner dyp grad av utviklingshemning er at kommunikative ferdigheter er sterkt begrenset og må tolkes gjennom lyder og kroppsspråk. Mennesker med alvorlig grad av utviklingshemning har problemer med å klare seg selv, og mottar ofte heldøgns omsorgstilbud.

Seksuell helse kan være å sikre rammer som fører til opplevelse av trygghet. Det kan være at personalgruppa rundt personen er så liten og stabil som mulig. Medleverturnus anbefales sterkt, da det fører til færre skifter av personer som skal bistå og hjelpe brukeren (Linde 2011). Sansestimulering er veldig viktig for å ivareta seksualiteten, samt se til at massasje og aromaterapi blir del av dags- og ukeplanen til brukeren.

Moderat grad av utviklingshemning innebærer at personen kan snakke og lære å kommunisere. Han eller hun kan ha godt utbytte av å få opplæring i selvhjelp og sosiale ferdigheter og kan arbeide på vernede arbeidsplasser.

Seksuell helse for mennesker på dette nivået er å lære om kroppen, benevne kroppsdeler og kroppens funksjoner. Mange mestrer ikke å ta ansvar for å være i en kjæresterelasjon, og bør få lære om at det er et godt sexliv å ha sex alene også. Noen kan gjenkjenne overgrepssituasjoner som andre utsettes for, men vil ha vansker med å oppfatte at man selv er offer for overgrep.

Lett grad av utviklingshemning betyr at personen har evne til å lytte og snakke, men kan ha vansker med å forstå enkelte begreper. Han eller hun kan vanligvis være i stand til sosial tilpasning og enkle former for yrkesutøvelse som tilsvarer et minimum av selvstendighet. Seksuell helse på dette nivået er bevisstgjøring ved å lære om seg selv som person og identitet ved å finne egne preferanser og å ta valg. Gjensidig kontakt, som å trene på å tilpasse seg andre mennesker og ivareta andres behov, er viktig. Prevensjon og ansvar for egen kropp, slik at man ikke blir gravid, er et stort tema. Å sette grenser og forebygge overgrep er vedvarende tematikk.

Kartlegging, veiledning og opplæring

KroppKunn er et tilpasset hjelpemiddel for kartlegging av barns kunnskap om kropp, pubertet, hygiene, følelser, venner og kjærester (Falk et al. 2010). Verktøyet er laget for barn og ungdom i alderen 6-15 år med en lett til moderat utviklingshemning, med eller uten fysisk funksjonshemning. SexKunn er et kartleggingsverktøy basert på 50 spørsmål som for det meste er knyttet til tegninger (Fjeld et al. 2000, Zachariassen 2013 og Eknes & Løkke 2009). Den enkeltes funksjonsnivå avgjør hvilket verktøy som er best å benytte. Enkle tegninger viser ulike typer atferd. Man spør for eksempel: «Hva gjør kjærester?»

Informanten peker på bildene av hva han mener at kjærester gjør, eller han svarer «vet ikke» eller «vil ikke svare».

Stiftelsen Signo har utviklet «SexKunn på tegn», som gir muligheter for å kartlegge kunnskapsnivået hos døve mennesker eller mennesker som benytter tegnspråk.

Det mest oppdaterte undervisningsverktøyet vi har nå er KIS (Kjønn, Identitet og Seksualitet). KIS er utviklet ved habiliteringstjenesten i Nordland og består av en cd og ei bok. Ved å åpne cd-en på datamaskinen får man fram bilder og filmer. Veilederen og eleven har felles oppmerksomhet mot bildet, og veilederen finner informasjon i boken om hva som er tematikken til hvert bilde. KIS er et komplett opplæringsprogram som kan benyttes i skolen, i voksenopplæring og i tjenester for funksjonshemmede.

Vedtak om kjæreste

Det å være omsorgsmottaker hele livet vil kunne påvirke personens selvfølelse, mulighet og selvfølgelige rett til intimitet og seksualliv. Tjenesteytere må hjelpe til med å ta vare på relasjoner til familie, venner og kjærester. Det må avtales med tjensteytere der kjæresten bor om besøk og overnatting, hente og bringe og bistå både den besøkende kjæresten og brukeren i dagliglivets gjøremål. Kjæreste må inn i brukerens vedtak og berammes av timer. Utviklingshemmede har håp og ønsker om seksualitet og kjærlighet slik som alle andre. Deres spesielle utfordring er behovet for hjelp fra nærpersoner og tjenesteytere for å få realisert drømmer og ønsker. Hvis noen i nærmiljøet er negative til deres seksualitet kan dette skape problemer. For noen er det vanskelig å forvalte egen seksualitet. Spesielt om man aldri har fått opplæring og veiledning i temaet. Mennesker med utviklingshemning er avhengige av å leve i et seksualvennlig miljø for å få et godt og trygt seksualliv. Tjensteytere har en vesentlig rolle i å bistå på veien til det gode liv.