Hanne Skarsvaag, master psykisk helse, faglig ansvarlig Voksne for Barn medvirkning og barnevern

Barn og unge er eksperter på hva de trenger for å ha det bra, men de opplever ofte at voksne ikke lytter til dem. FNs barnekonvensjon slår fast at alle barn og unge har rett til å si sin mening og kreve å bli hørt og respektert (Barnekonvensjonen, 1989). Likevel viser både forskning og erfaring at barn og unge ofte opplever å ha begrenset innflytelse på utformingen av tjenestene og den hjelpen de mottar (Larsson, 2020).

Om forfatteren

Privat

Hanne Skarsvaag har master psykisk helse og er faglig ansvarlig i Voksne for Barn medvirkning og barnevern

På ROM Ung får barn og unge muligheten til å dele av sin erfaringskunnskap om hva de trenger fra tjenestene innenfor helse-, omsorgs- og oppvekstsektoren. ROM står for respekt, omsorg og medvirkning, og er en modell for medvirkning på tjeneste- og systemnivå hvor målet er bedre tjenester. Og ungdommene er tydelige: Øverst på ønskelisten er mer tilgjengelige tjenester, blant annet relatert til psykisk helse, og flere helsesykepleiere inn i skolen.

ROM eies og driftes av Voksne for Barn i samarbeid med lokale tjenester. Her presenteres hovedfunn fra læringsnotater i piloten ROM Ung 2024, basert på innspill fra 74 barn og unge i kommunene i Larvik og Vestvågøy.

Metode

Vi har samlet inn erfaringskunnskap fra totalt ni ROM-samlinger med til sammen 74 deltakere i alderen 13–24 år. Samlingene tar utgangspunkt i forhåndsbestemte tema som både fagpersoner og ungdommene selv ønsket å vite mer om. Deltakernes innspill er dokumentert i læringsnotater, og disse er analysert kvalitativt for å identifisere hovedtema og behov for endringer i tjenestetilbudet.

For å vite hva barn og unge trenger for å delta og bli inkludert i fritidsaktiviteter, skole og andre sosiale arenaer må vi spørre dem og lytte til deres egne erfaringer. Ungdommene løfter særlig fram to utfordringer; de opplever å ikke bli spurt og inkludert i utformingen av fritidstilbud og tjenester som gjelder dem, og de får ikke den tilretteleggingen de trenger fra skolen.

Deltakerne

Deltakerne på ROM Ung er unge pårørende eller unge med ulike typer av livserfaringer og belastninger. De er i aldersgruppen 13 til 24 år, og rekrutteres fra fagpersoner som jobber på arenaer der unge er i tjenestene og i frivillig sektor med utgangspunkt i tema man ønsker å vite mer om.

Deltakerne i piloten har delt erfaringer, kunnskap og behovsbeskrivelser relatert til ulike temaer og her løfter vi fram tre av de mest sentrale;

• hvordan det er å være ung pårørende i dag

• skolefravær

• tilgjengelige tjenester

Ung pårørende

«Læreren min spør meg ofte hvordan det går med søsteren min, men det er veldig sjelden hun spør hvordan det går med meg.»

Unge pårørende som har deltatt på ROM Ung beskriver at de ofte blir oversett både på skolen, fritidsaktiviteter og i hjelpeapparatet generelt, og at oppmerksomheten hovedsakelig rettes mot den som er syk. De etterlyser bedre samhandling mellom skole, helse og fritid, og mer oppfølging og fleksible løsninger i skolen, så belastningene med å være ung pårørende ikke blir for store.

Skolefravær

«Å komme tilbake på skolen etter å ha vært borte er vanskelig både sosialt og faglig. Jeg skulle ønske læreren min hadde spurt meg hva jeg trenger for å komme tilbake til skolen».

De unge forteller at det er vanskelig å komme tilbake etter langvarig fravær, både faglig og sosialt. Lærerne kjenner ofte ikke til årsaken til fraværet, og elevene opplever at de blir sett på som late eller vanskelige. De opplever som lite samarbeid mellom helse, fritid og skolen. Ungdommene peker spesielt på at de ønsker at helsetjenester, barnevernstjenesten, skolen og fritid skal finne bedre systemer for å samarbeide og for å dele viktig informasjon om hvordan barnet har det. Da hadde de kanskje forstått årsaken til fraværet bedre, og kunne satt inn forebyggende tiltak.

Å leve med noen som er alvorlig psykisk syk, har utfordringer med rus eller annen uhelse, beskrives av ungdommene som så vanskelig at det blir umulig å følge opp skole- og fritidsaktiviteter uten god tilrettelegging. Forskningen finner det samme, barn og unge som er pårørende har en dokumentert økt risiko for psykiske, sosiale og atferdsmessige vansker, særlig når omsorgsansvaret overstiger deres kapasitet (Ytterhus et al., 2025).

Tilgjengelige tjenester

«De fleste på vår alder vet ikke hvor de skal begynne hvis vi sliter.»

Det unge beskriver et tydelig behov for trygge voksne som er til stede der ungdom er, og at hjelpe- og fritidstilbud må bli lettere å finne og bruke. Hjelpetilbudene oppleves i dag som lite synlige og utilgjengelige. Mange vet ikke hvor de skal henvende seg hvis de har det vanskelig psykisk. Unge vil ha tilgjengelige tjenester med ulike «inngangsporter» med tydelige og trygge voksne som følger de opp og holder det de lover. Betydningen av tilgjengelige tjenester og fritidsaktiviteter, trygge voksne, fleksible løsninger og helhetlig oppfølging går igjen som gjennomgående behov. Ungdommene trekker særlig fram ønske om flere helsesykepleiere og miljøterapeuter i skolen, et viktig signal om at tjenestene må organiseres tettere på ungdom der de er.

Funnene bekrefter tidligere forskning som peker på at unge pårørende ofte opplever hjelpetjenestene som lite tilgjengelige og tilpasset deres behov (Ruud et.al. 2015).

Oppsummert ønsker barn og unge seg:

• Flere og mer synlige voksne i skolehverdagen og på fritiden og flere helsesykepleiere på skolen

• Faste kontaktpersoner på skolen både for unge pårørende og for elever som opplever mobbing

• Gradvis tilbakeføring til skolen etter langvarig fravær med individuell plan

• Rusforebygging i samarbeid med unge, og erfaringskonsulenter i skolen og frivillig sektor

• Bedre samarbeid mellom skole, helse, barnevern og frivillige, spesielt med tanke på informasjonsutveksling

• Fast arena for dialog, som ROM Ung, der de unge blir hørt og det faktisk skjer noe etterpå.

Medvirkning gir bedre tjenester for fosterforeldre

Erfaringene så langt

ROM Ung som medvirkningsmodell synliggjør hvordan direkte medvirkning gir innsikt i barn og unges opplevelser og fører til konkrete endringsforslag.

Vår erfaring er at ROM-modellen fungerer etter hensikten. Unge rapporterer om at de opplever å bli lyttet til på ROM, og at de voksne ønsker å gjøre noe med det de forteller. Gjennom ROM får tjenestene verdifull innsikt i hvordan det er å være ung og hva de trenger, og pilotkommunene har begynt å bruke innspillene direkte i tjenesteutvikling og handlingsplaner.

Konklusjon

Kunnskapen fra ROM Ung viser at barn og unge har tydelige tanker om hva som skal til for å skape trygge og tilgjengelige tjenester og fritidsaktiviteter. Ved å lytte til barn og unge og tilpasse tjenestene etter deres erfaringskunnskap, blir tjenestene bedre og mer treffsikre. Erfaringene fra piloten er så langt positive, og pilotkommunene anbefaler ROM Ung til andre kommuner som ønsker å styrke medvirkning i utviklingen av tjenester for barn og unge.

Det holder ikke å spørre: «Det er lett å spørre, men det betyr ingenting hvis man ikke gjør noe med det etterpå».

ROM Ung viser hvor viktig det er å gi barn og unge trygge arenaer hvor de kan medvirke og snakke fritt om hva de trenger og/eller ønsker mer av for å ha det bra. Skal vi tilby tjenester og fritidsaktiviteter for barn og unge så må vi vite hva de trenger, og vi må starte med å invitere de inn og lytte for så å endre og tilpasse. Det hjelper ikke å spørre om vi ikke også forplikter oss til å gjøre noe med det de forteller oss. På ROM Ung spør vi, lytter og gjør noe med den kunnskapen barn og unge kommer med i utviklingen av tjenester og fritidstilbud.