Kjersti Synneva Moen

Øyeblikk som utvikler oss

Når miljøterapeuten og barnet møter hverandre som deltakende individer, kan begge få nye følelseserfaringer, og det oppstår utvikling.
20.03.2020
09:02
20.03.2020 10:53

forarsveen@gmail.com

Intersubjektivitet er å forstå endringsprosesser i en gjensidig og delt handlings- og meningsverden. (Svendsen, Johns, Brautaset og Egebjerg, 2012). Dette betyr at både barn og miljøterapeut er subjekter, altså individer som både deltar og påvirker inn i den konteksten vi befinner oss. Det intersubjektive er det som foregår i rommet mellom oss to, alt som sies, alt som føles og alle de nivåene vi påvirker hverandre på. I miljøterapien er vi deltakende i barnets opplevelsesverden og må gjøre dette med aller dypeste respekt og empati, samtidig som vi lar oss berøre og gir dem et innblikk i vår opplevelsesverden. Man skaper møteøyeblikk der begge parter nærmer seg en synkronitet i sin følelsesopplevelse (Stern, 2004).

Som miljøterapeuter forsøker vi å tone oss inn på barnets følelsesmessige opplevelse for å kunne gi en erfaring av å være i dette affektive rommet sammen. Ikke bare er vi her sammen, men vi har ansvaret for å romme det, håndtere det og tilføre det noe nytt. Bjørg Røed Hansen definerer intersubjektiv slik; «noe som foregår mellom mennesker, som de deler, med det subjektive, opplevelsesnære i forgrunnen» (Hansen, 2012).

I sangen «jag får liksom ingen ordning» synger Lars Winnerbäck; jag hörde din röst på en ödslig kyrkogård, jag måste ha träffat din frekvens. Winnerbäck har nok her en fot innenfor det intersubjektive, men det er ikke tilstrekkelig med en frekvens. Begge subjektene må synkronisere sine frekvenser. Intersubjektivitet er altså et mentalt fellesskap.

Personlig egnethet i miljøterapi

Hva er det arbeidsgivere egentlig søker etter når de sier at personlig egnethet vil bli vektlagt sett i lys av intersubjektivitet? Jeg vektlegger i hvert fall det å tåle å være i en delt opplevelsesverden, la seg berøre og kunne tilføre denne opplevelsen noe nytt, noe mer. Miljøterapeutisk må vi tåle å bli berørt av den enkeltes følelsesliv, og samtidig akseptere og anerkjenne at man blir det, og være i dette følsomme rommet sammen. Vi må kunne gi barnet erfaringer som utvider deres erfaringer med følelser, gjennom at vi deler dem. Vi inntoner oss slik at de får delt sine indre tilstander og kan tenke nytt om disse. Dette oppstår fordi vår inntoning ligner på det barnet opplever, men vil alltid være noe forskjellig fra barnets opprinnelige følelsesopplevelse. Den opprinnelige opplevelsen som barnet hadde, får dermed en annerledes mening. På denne måten utvider og nyanserer vi barnets opplevelse og hjelper barnet til å utvikle sin evne til det Fonagy kaller mentalisering (Fonagy, 2002).

Intersubjektivitet gjennom mestring

Når jeg har intervjuet og veiledet fagfolk innen miljøterapi, blir tema ofte mestring og hvorfor dette er så viktig. Jeg får da ofte høre at de barn og unge som bor i miljøterapeutiske tiltak har mangelfulle mestringsopplevelser. Min opplevelse er at dette ofte bare rommer halve sannheten. De barn og unge jeg har møtt har mestret massevis, men de har ofte hatt mangel på omsorgspersoner som har sett dem mestre og heiet dem fram når det skjer. De har således ikke blitt møtt på sine affekter eller fått delt gleden de opplevde i situasjonen. Hvis dette har gjentatt seg ofte, vil de sitte igjen med opplevelsen av at deres affekter og mestring ikke er så viktige for omgivelsene. Det blir derfor viktig at de får muligheten til å oppleve møteøyeblikk og inngå i et mentalt fellesskap fylt av møteøyeblikk sammen med miljøterapeutene (Stern, 2004).

Et annet poeng ved mestring, som ikke så rent sjelden glipper, er hva som faktisk skjer under selve mestringen.

Her er ett eksempel: En ungdom hadde utfordringer med enkelte typer klær, og en av miljøterapeutene fant fram masse ulike plagg. Ungdom og miljøterapeut satt deretter i en lengre sekvens og kjente på ulike typer stoff og forklarte hverandre hvordan de kjentes ut mot huden og hvorfor de fikk denne opplevelsen av stoffet.

Her er et annet eksempel: Mange av ungdommene vi møter, har lite erfaringer med å gå på ski, bygge sandslott, drive med sport, leke boksen går og så videre. Der disse erfaringene er mangelfulle, vil det være avgjørende å kunne gi opplevelser med stimuli fra flere sansekanaler. Sansekanalene kan være det taktile, altså å ta på, lyd, syn og så videre. Vi kan dele følelser samtidig som vi sammen utforsker hvordan det kjennes, høres, smaker eller ser ut. Det vil si å kunne være i situasjonen sammen med en ansatt, dele glede og skuffelse samtidig som man kjenner skiene under beina eller sanden mellom fingrene. Det som utvider og utdyper den felles opplevelse er det å være i dette sammen, utforske, prøve og feile.

Jeg tror det som er utviklende for ungdommen i disse eksemplene, ikke er aktiviteten i seg selv, men delingen av de grunnleggende erfaringene. Gjennom miljøpersonalets tette og sensitive følging med utgangspunkt i ungdommens opplevelse får ungdommene erfaring med deling, synkronitet og felles oppmerksomhet. Det å bli inntoget og tenkt om, beskrives i intersubjektiv teori som «erfaringer med å bli holdt i den andres sinn» (Hansen, 2012). Dette fremheves som et premiss for at barnet skal kunne utvikle en forståelse av seg selv og sitt eget indre liv.

Brudd og reparasjoner

Ogden (2006) bruker begrepet sosialt samhandlingssystem. Slik jeg forstår begrepet, er dette, samme som traumelitteraturen kaller tilstander med høy sympatisk aktivering (freeze/fight) (Nordanger og Braarud, 2018). Barn og unge i miljøterapeutiske tiltak vil ofte kunne bli styrt av sine triggere eller havne i situasjoner som er overveldende for dem. Trigger er noe som aktiverer en hukommelse som ligger bortgjemt, slik at man på ny opplever ubehaget man ble utsatt for 1). Det å bli styrt av sine triggere vil si at man går inn i en overlevelsesmodus for å håndtere situasjonen man opplever. Når dette skjer, klarer personen ikke å være i kontakt med sine omgivelser. I slike situasjoner må de få, tilstrekkelig hjelp fra oss ved at vi bruker intersubjektiv deling som reguleringsstøtte, slik at de på nytt kan «skru på» sitt sosiale samhandlingssystem. Det krever særdeles mye fra oss som arbeider med disse barna. Skal vi få til dette sammen med barna, er vi ikke bare nødt til å romme og forsøke å forstå deres indre liv, men vi er også nødt til på samme tid å lete etter måter å møte barna på som gir mening for dem.

For en stund siden jobbet jeg med en gutt som hadde vokst opp med svært psykisk syke foreldre og hadde flere brudd bak seg før jeg møtte han. En kveld ville han ikke legge seg, men satt tydelig svært aktivert på armlenet på sofaen og stirret ut i luften. Jeg forsøkte ulike innfallsvinkler for å nå inn til ham, både med kropp, blikk og stemme, uten hell. Neste forsøk ble å få til en eller annen form for samspill, mitt forsøk var denne gangen papirfly. Jeg bygget mange papirfly og sendte i hans retning. Det eneste resultatet jeg oppnådde var en haug med krøllet papir på gulvet. Etter en stund kom jeg på at hans saksbehandler hadde fortalt en historie om at gutten pleide å bygge seg en hule av puter og pledd der han bodde tidligere. Dette ble derfor neste forsøk. Jeg bygget en stor hule med alt jeg kunne finne og fikk til min glede flere og flere nysgjerrige blikk fra gutten. Det hele endte med at han krabbet inn i hulen med en lommelykt, og jeg fortalte en historie om at jeg var mørkredd da jeg var liten. Det viste seg at det var også gutten, og gjennom døren til hulen kunne vi ha en samtale om hvordan vi sammen skulle møte denne frykten og gjøre ting lettere når den oppsto. Dette er et eksempel på hvordan et barns samhandlingssystem kan «bryte sammen» ved for høy aktivering, slik at de verken klarer å forholde seg til sine omgivelser eller egne følelser. I denne situasjonen måtte jeg forsøke å forstå hva som foregikk inni ham, lete i fortiden og klare å se forbi mine egne feilslåtte forsøk på samhandling, noe som for meg var ubehagelig.

Den miljøterapeutiske rammen er ofte preget av mindre brudd og mangel på synkronisering, det Tronick (2007) kaller interaktive feil. Det blir en viktig del av arbeidet å ta innover seg og benytte alle de muligheter som ligger i reparasjon og affektiv regulering etter slike brudd. På et videregående traumekurs tidligere i år sa Susan Hart at vi inngår i symmetriske relasjoner med et asymmetrisk forhold. Det innebærer relasjoner som preger, treffer og former oss begge, men det er jeg som voksen og profesjonell som har det fulle og hele ansvaret for dem. Det betyr altså at det er vår oppgave å reparere når vi har tråkket feil, sagt noe vi ikke burde si eller gjort noe galt. Det er også opp til oss å tåle at vi «bommer» og forsøke igjen og igjen helt til vi klarer å synkronisere våre frekvenser med barnets.

En viktig del av miljøterapi

Intersubjektivitet beskriver noe som berører oss begge, som oppstår mellom oss og gir både meg og deg nye delte opplevelser. Det nyanserer, utvider og skaper sammenheng. Det sier noe om hvordan mennesker får nye emosjonelle og relasjonelle erfaringer og dermed kan skape nye narrativer og tenke nytt om seg selv og verden rundt dem.

Barn og unge i miljøterapeutiske tiltak har ofte mangelfulle og negative opplevelser med å bli holdt i en annens sinn og blikk. De trenger derfor mennesker rundt seg som tar ansvar for asymmetrien i relasjonen, utvider følelsesforståelsen og skaper samstemthet mellom seg og barnet.

Torgeir Forårsveen

Privat

Klinisk barnevernspedagog og miljøterapeut. Arbeider som avdelingsleder ved Rena ungdom- og familiesenter.

forarsveen@gmail.com

Fotnote

1) https://www.traumebevisst.no/ordliste/#trigger

Referanser

Brandtzæg Ida, Smith Lars og Torsteinson, Stig (2014): Mikroseparasjoner. Bergen. Fagbokforlaget.

Fonagy, P, Gergely G, Jurist, E.L. & Target, M. (2002): Affect regulation, mentalization and the development of the self. New York: Other Press.

Hansen, Bjørg Røed (2012): I dialog med barnet; Intersubjektivitet i utvikling og i psykoterapi. Gyldendal akademiske forlag. Oslo.

Nordanger, Dag Ø. og Braarud Hanne C. (2018): Utviklingstraumer; Regulering som nøkkelbegrep i en ny traumepsykologi. Fagbokforlaget. Bergen.

Ogden, Pat (2006): Trauma and the body; A sensorimotor approach to psychotherapy. New York: W.W. Norton & Company.

Stern, Daniel (2004): The present moment in psychotherapy and everyday life. New York: W.W. Norton & Co.

Svendsen, Birgit, Tanum Johns, Unni, Brautaset, Heidi og Egeberg Ingeborg (2012): Utviklingsrettet intersubjektiv psykoterapi med barn og unge. Bergen. Fagbokforlaget.

Tronick, E.Z. (2007): The neurobehavioral and social-emotional development of infants and children. New York: W.W. Norton & Company, Inc.

20.03.2020
09:02
20.03.2020 10:53

Torgeir Forårsveen

Privat

Klinisk barnevernspedagog og miljøterapeut. Arbeider som avdelingsleder ved Rena ungdom- og familiesenter.

forarsveen@gmail.com

Mest lest