Kristin Røvik

Tenkningen og målsettingen med straff og straffegjennomføring i Norge har vært svært stabil, men midlene for å nå disse målene har endret seg med tiden ifølge Langelid og Fridhov (2019) som gir et historisk overblikk om norsk straffegjennomføring i boka Kunnskapsbasert straffegjennomføring i kriminalomsorgen i Norge.  

I 2005 ble det innført en politikk i Norge (Regjeringen, 2005) som fikk noen konsekvenser som virket å ikke være tilsiktede (intenderte), og muligens også noen fordreide (perverterte) effekter på noen områder. Nå skulle offentlig sektor effektiviseres, og framveksten av New Public Management (NPM) ble et resultat av dette.  

Lian (2007) peker på hvilke konsekvenser det gir når offentlige virksomheter skal styres etter markedslogikker. Og at dette også krever et skifte i de grunnleggende antakelsene, verdiene og normene i omgivelsene (institusjonelle omgivelser) når det gjelder forventninger, regler, begrensninger og muligheter. Med denne måten å styre på hevder Lian (2007) at myndighetene har et stramt grep om prioriteringer og målsettinger, mens mindre detaljstyring av hvilke virkemiddel som kan benyttes i tjenesteproduksjonen som her i dette tilfellet er straffegjennomføringen.

Kriminalomsorgen 

Framveksten av NPM og konsekvensene av dette for offentlig sektor har også formet kriminalomsorgen med hvilke midler som tas i bruk for å nå målsettingene med straffegjennomføringen.

Stortingsmelding nr. 37 (2007–2008) er et resultat av Soria Moria-plattformen som ble framforhandlet av Jens Stoltenberg i 2005. Fokuset ble nå satt på rehabilitering og en straffegjennomføring som skulle tilrettelegge for og forberede den domfelte på et liv uten ny kriminalitet. I 2015, altså 10 år senere, tok Erna Solberg over styringen og innførte en avbyråkratiserings- og effektivitetsreform som skulle bidra til å effektivisere offentlig sektor. Kriminalomsorgen var ikke unntatt dette, noe som resulterte i årlige budsjettkutt. Dette førte igjen med seg dårligere tilbud til de innsatte, redusert bemanning i fengslene, og det gikk også på bekostning av jobbsikkerheten for de ansatte. I 2019 fikk vi Granavoldplattformen der ordlyden nå var å styrke det kriminalitetsforebyggende arbeidet og rehabilitering av straffedømte, og en større vektlegging av innholdet i soningen.  

Hurdalsplattformen utformet av den nye regjeringen vi fikk høsten 2021 peker på at rehabilitering av personer som er straffedømt er en av de viktigste oppgavene kriminalomsorgen har framover. Dette forutsetter en soning som har tilbud og aktiviteter som innretter seg mot denne satsingen. Dette vil være en investering både på individ- og samfunnsnivå, hevdes det (Regjeringen.no). Så her kan det se ut som den nye regjeringen har revitalisert Stoltenberg-regjeringen sin satsing fra 2005, der ordlyden blant annet var å legge til rette for en soning som kunne bidra til et liv uten ny kriminalitet.

Fengselsbetjentrollen

Straffegjennomføring både som fenomen og som praktisk gjennomføring er et komplekst område. Straff og rehabilitering skal «gå hånd i hånd». Den er på en måte todelt, men er likevel tett bundet sammen, og går i høyeste grad over i hverandre. Dette gjør at også den profesjonelle rollen til fengselsbetjenten blir utfordret i dette bildet med offentlig styring, den som står i daglige møter med den domfelte under soningstiden. Her er det mange funksjoner som skal fylles nettopp for å oppfylle «bestillingene» fra myndighetene. 

Det diskuteres om fengselsbetjentyrket oppfyller kriteriene til å kunne kalle seg en profesjon. Det finnes mange definisjoner på hva en profesjon er og hvilke yrkesgrupper som faller innunder dette. I nyere profesjonsteoretiske perspektiver er begrepet noe bredere definert enn tidligere ifølge Molander og Terum (2013), og profesjoner kan forstås som kollegiale organisasjoner som forvalter en bestemt type kunnskap som samfunnet trenger. En definisjon som fengselsbetjentrollen i høyeste grad faller inn under. 

BRIK og Mål- og resultatstyring

Kriminalomsorgen er en av de mange statlige institusjonene der evidensbasert praksis har gjort sitt inntog. Ordlyden i St.meld. nr. 37 (2007-2008 s. 8) er at kriminalomsorgen skal bruke den beste nasjonale og internasjonale forskningen og være kunnskapsbasert. Et resultat av dette er kartleggingsverktøyet BRIK (Behovs- og ressurskartlegging i kriminalomsorgen) som har blitt utviklet og tatt i bruk i kriminalomsorgen siden 2011, da det startet som et prosjekt. Det har senere blitt implementert til å gjelde hele kriminalomsorgen. BRIK er et tilbud til den domfelte, og frivillig å takke ja til. Verktøyet skal kunne avdekke hvilke behov og ressurser den domfelte har og hvilke tiltak som bør utarbeides på bakgrunn av dette (Hansen et al, 2014, s. 66). Dette er et av de midlene som tas i bruk for å nå målsettingen om et liv uten ny kriminalitet for den straffedømte.

I hvor stor grad dette verktøyet blir tilbudt den straffedømte og benyttet, er det kriminalomsorgen blir målt på fra styresmaktene. Det er den enkelte fengselsbetjent som har i oppgave å sørge for at dette blir gjort. 

Ekeland (2021) viser til M. Foucaults begrep governmentality som handler om formen på og mentaliteten i styringen, og videre til Dean (2008) som ifølge Ekeland hevder at dagens styring handler om refleksiv styring som er preget av overvåking, dokumentasjon og kontroll. 

For at styresmaktene skal kunne følge med hva som skjer i de ulike etatene og at det jobbes etter de gitte føringene sendes det hvert nytt år ut et tildelingsbrev. Dette omfatter mål, styringsparameter og oppdrag for kommende år. Som det står beskrevet i St.meld. nr. 27 under Resultatmåling, gjeldende for perioden 19971998, og høyst gjeldende pr. i dag:

«Kriteriene for måloppnåelse vil endre seg over tid. Ny lovgivning, endret prioritering, flere differensierte tiltak, ny metodikk og forskning vil stille kriminalomsorgen overfor nye muligheter og utfordringer. Kriterier for evaluering må derfor vurderes fortløpende og tydeliggjøres i de årlige tildelingsbrev fra departementet. Ved tydelige resultatkrav og ved sterk oppfølging av disse, kan kriminalomsorgen utvikles til å bli en organisasjon som er mål- og resultatorientert, kostnadseffektiv og fokusert mot å styre ressurser til aktiviteter som gir de beste samfunnsmessige virkninger» (St.meld. 27, 97-98). 

Det er interessant å se hvordan det tas for gitt at tydelige resultatkrav og sterk oppfølging av disse fører til en kriminalomsorg som blant annet er fokusert på å styre ressursene som gir den beste samfunnsmessige virkningen. 

I tildelingsbrevet for 2021–2022 er det beskrevet at BRIK er et av de virkemidlene som det skal måles bruken av. I styringsparameter 2 skal kvaliteten på arbeidet med å forebygge tilbakefall til ny kriminalitet beskrives. Og et sentralt måleparameter for å belyse utviklingen av det forebyggende arbeidet er bruken av kartleggingsverktøyet BRIK.

Ved å registrere hvor mange som får tilbud om og takker ja til denne type kartlegging viser kriminalomsorgen at dette tas i bruk. Men målingen av hvor mange «BRIKer» som er tilbudt og ønsket sier ikke noe om kvaliteten på selve arbeidet i dette. 

Kan det være slik at kravet om at alle straffedømte i Norge skal få tilbud om BRIK, og at virksomheten måles på dette gjennom mål- og resultatstyringen overskygger kvaliteten i utøvelsen av det profesjonelle arbeidet som den enkelte fengselsbetjent skal utføre?

Evidensbasert kunnskap og praksis 

BRIK er et standardisert verktøy som kan sies å være et resultat av evidensbasert kunnskap (EBK) og evidensbasert praksis (EBP). EBK og EBP ar sin opprinnelse i medisinen, ble først implementert i helsevesenet og har gradvis spredt seg utover til andre offentlige tjenester de seneste årene. Spørsmålene som stilles i den forbindelse er hvor godt egnet denne måte å utøve tjenester på er for nettopp andre enn helsetjenesten og de somatiske lidelsene. Det er noe annet å skulle imøtekomme mennesker med omfattende sammensatte problemer enn et avgrenset somatisk problem. Slik Ekland (2021) omtaler det er denne måten å utøve praksis på et resultat av moderniseringen av offentlig sektor, og som Lian (2006) beskriver som et ledd i det å effektivisere den samme sektoren. 

Det blir problematisk når det gjøres til et styringskonsept. Og dette handler om makt, makt om hvem som skal kontrollere kunnskapsbruken (Ekland 2021).

Profesjonsutøvere, som også blir omtalt i litteraturen som bakkebyråkrater, har blitt utsatt for et økt styringstrykk de seneste årene. Det stilles forventninger om at praksisen som utøves både skal være transparent, objektivbar og (helst) standardisert (Ekeland, 2021). Hva skjer da når bakkebyråkratene innen sosiale tjenester opplever økte krav om standardisering av tjenestene mens kravet fra brukerne er at tjenesten de har behov for skal tilpasses deres behov og ønsker?

I gitte situasjoner er dette en mulig lojalitetskonflikt, ifølge Ekeland (2021). En kan også se for seg at dette gir seg utslag i konflikt når det stilles krav til at innholdet i straffegjennomføringen skal være rehabiliterende og man gjennom dette skal forhindre gjentakende kriminalitet. Da må vel dette bety at prosessen må tilpasses et enkeltes behov og ressurser, og ikke nødvendigvis standardiseres, slik det gjøres i en BRIK.  

Lipsky (1980) som Ekeland (2021) omtaler velferdsstatens profesjonsutøvere som bakkebyråkrater, der rollen er full av dilemma. De skal ivareta myndighetenes krav og effektuere den til enhver tid rådende politikk på den ene siden, og på den andre siden møte det enkelte menneske. Nettopp fordi det i såkalte ansiktsnære relasjoner ofte er mer komplekse og sammensatte utfordringer, er dette noe som krever en profesjonell som opptrer med autonomi og kan utøve skjønn for å kunne tjene den enkelte på den beste måten. 

Hva skjer når den den profesjonelle fengselsbetjenten styres til å tilby alle en BRIK, men for få snakker om hvordan man bruker det med innsikt og klokskap på en måte som er tilpasset den enkelte, med fokus på relasjonens betydning, og involvering av den domfelte selv?

Det som kjennetegner fengselsbetjenten, den profesjonelle, er nettopp anledningen den bør ha til å utføre skreddersøm blant annet på bakgrunn av skjønnsutøvelse i sine vurderinger. Det å kunne ta i bruk sin intuisjon, bli kjent med den enkelte, bygge og vedlikeholde en relasjon, kjenne igjen behovet den enkelte har ut ifra sitt fagfelt, sine erfaringer og menneskekunnskap, sin nysgjerrighet og evne til kreativ tenkning. Dette er muligens noe som blir satt på spill med dagens måte å drive straffegjennomføring på. Og ikke minst det som Ekeland (2009) påpeker at man gjennom god kommunikasjon i en klinisk praksis kan aktivere pasientens selvhelbredende ressurser. Dette er noe som også kan overføres til straffegjennomføringen ved at det legges til rette for at den domfelte kan ta i bruk sine ressurser som vil kunne bidra til å styrke tilbakeføringsprosessen.

Skjønnsutøvelse er en av flere faktorer som kjennetegner det å være en profesjonsutøver. For fengselsbetjenten sin del handler det i stor grad om å følge gitte regler, men også å kunne utfylle reglene gjennom å utøve skjønn. Å vite hvilke regler som er absolutte og hvilke som kan tøyes, og i hvilke situasjoner det kan være klokt å tøye reglene, krever imidlertid erfaring (Nymo, 2019).

Motsvar til effektivitetsjaget

Regjeringen (2021) lanserer nå endringer i styringen av offentlig sektor og vil innføre tillitsreformen som et slags motsvar til de konsekvensene man har sett av effektiviseringen av offentlig sektor siden 2005, der markedslogikker har fått råde. Arbeiderpartiet sier at de ønsker at offentlig sektor skal styres etter norske, sosialdemokratiske verdier som tillit, åpenhet og samarbeid. De vil bort ifra et samfunn som setter folk i system og behandler alle likt, uavhengig av behov, og hvor det som kan telles, er det eneste som teller (Arbeiderpartiet.no).

Hvilke effekter kan dette få for arbeidet til den profesjonelle fengselsbetjenten i framtida? At man kanskje beveger seg bort fra mål- og resultatstyring, og heller legger til rette for mer individuelle vurderinger, mer og bedre brukerinvolvering og løsninger på hva som kan være hensiktsmessige midler å ta i bruk for å nå målsettingen om rehabilitering og forhindre ny kriminalitet for tidligere straffedømte? 

Man kan se for seg at det som gjelder for Forskerforbundet sine medlemmer også vil gjelde for andre statlige ansatte:

«En tillitsreform innebærer at ansatte får mer tid, handlingsrom og frihet til å styre arbeidshverdagen sin selv. Kort sagt betyr det at fagfolk skal bruke mindre tid på rapportering og firkanta systemer, og mer tid på faget sitt. Det er bra for de ansatte, og det er bra for brukerne som får mer tilpassede tjenester» (Forskerforbundet.no).

Avslutning

Gjennom denne artikkelen har jeg løftet fram noen fenomener som kan synliggjøre hvordan offentlig styring, de midlene man har til rådighet og tiltakene som settes i verk, kan få noen utilsiktede konsekvenser på utførelsen av straffegjennomføringsarbeidet, og i verste fall perverterte konsekvenser. 

Når bruken av evidensbasert kunnskap gjennom manualer og standardiserte prosedyrer fusjoneres med myndighetens kvalitetssikringstiltak mål- og resultatstyring kan en spørre seg om dette går på bekostning av kvaliteten i innholdet i straffegjennomføringsarbeidet og den enkelte fengselsbetjent sin mulighet til å utøve sin profesjon.

Kartleggingsverktøyet BRIK har påvirket kriminalomsorgen, fra en mer dynamisk tilnærming til en mer mekanisk og teknisk tilnærming der utfylling av skjemaer og telling av resultater synes å være viktigere enn om den innsatte når sitt og samfunnet sitt mål om å unngå ny kriminalitet. Overskygger selve gjennomføringen av BRIK, altså måltallet om antall gjennomførte «BRIKer», målet om et kriminalitetsfritt liv for den straffedømte?

Det som viser seg å være viktige faktorer om BRIK skal fungere etter intensjonen er at dette utføres av en som den domfelte har opparbeidet en relasjon til, som nå gjerne er en kontaktbetjent. Da vil det samtidig med kartleggingen også jobbes med motivasjonsarbeidet som er nødvendig for å skape endring i livssituasjonen. Den domfeltes autonomi skal opprettholdes og ivaretas, men det bør også legges til rette for at den profesjonelles autonomi blir ivaretatt. 

Med den planlagte tillitsreformen fra den nye regjeringen virker i hvert fall intensjonen å være god med tanke på det som kan tolkes som mindre konfeksjon og mer skreddersøm, og at man vil bort fra telling for tellingens skyld. Og med mer frigjort tid til å utøve fag er det å håpe på at myndighetens mål om å forebygge for ny kriminalitet kan bli virkelighet for flere.