Hanne Skarsvaag, Karin Källsmyr, Karin Lien, Jannicke Beate Angvik, Mari Hopmoen, Maria Bredysheva

Medvirkning er både en lovpålagt rettighet og en forutsetning for å utvikle gode tjenester. Kommuner og helseforetak er pålagt å jobbe systematisk med brukermedvirkning. For det første må de sørge for medvirkning på individnivå fra den enkelte bruker av tjenestene. For det andre må de ha modeller for å innhente erfaringer og innspill på tjeneste- og systemnivå.

Det er avgjørende å hente erfaringer fra dem som samarbeider med eller får tjenester fra barnevernet, som fosterforeldre, for å sikre riktig oppfølging og at barnevernet utvikles i riktig retning. Gjør man ikke det, risikerer man å overse behov, gå glipp av muligheter til gode løsninger og tilby tjenester som ikke treffer.

Her presenterer vi noen viktige erfaringer og funn fra pilotprosjektet «ROM Fosterhjem», som er testet ut i fem barnevernstjenester organisert i Nedre Romerike læringsnettverk.

«ROM» står for respekt, omsorg og medvirkning, som er grunnleggende verdier for å dele erfaringer og lære av hverandre. Målet med modellen er tjenesteutvikling og bedre samarbeid med og rundt dem som trenger tjenestene, og er i dag i bruk på flere felt innenfor psykisk helse og oppvekstfeltet. I korte trekk går modellen ut på at fagpersoner og deltakere, i dette tilfelle fosterforeldre, møtes til likeverdig dialog for deling av erfaringer og kunnskap.

I 2021 satte vi i gang et pilotprosjekt for å teste ut ROM som modell på barnevernsfeltet, i oppfølgingen av fosterhjem. Piloten er finansiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og er et samarbeid mellom Voksne for Barn, Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og tre læringsnettverk i barnevernet på Østlandet. Barnevernstjenestene ønsket en metode for å innhente erfaringskunnskap fra fosterforeldrene om hva de trenger, hva de ønsker mer av, hva som fungerer og eventuelt mangler i oppfølgingen og tjenestene per i dag.

Ifølge Fosterhjemsundersøkelsen (2024) har fosterforeldrene en for svak stemme i systemet, noe som kan gå ut over rettssikkerheten til barn i fosterhjem. Undersøkelsen stadfester at fosterforeldre opplever å måtte godta avgjørelser som er tatt over hodet på dem. Fosterforeldrene opplever at avgjørelser ofte tas uten deres medvirkning, og ikke alltid er til barnets beste. Dersom vi skal ta fosterforeldrenes tilbakemeldinger på alvor må barnevernet styrke fosterhjemmets medvirkning på både individ-, tjeneste- og systemnivå for å forbedre tjenestene.

Før oppstarten av vår pilot hadde ikke barnevernstjenestene i pilotkommunene en modell for medvirkning på tjeneste- og systemnivå. Vi kjente heller ikke til lignende modeller for medvirkning ellers i barnevernet. Målet var derfor å gi barnevernet et verktøy både for systematisk innhenting av erfaringskunnskap og for tverrfaglig samhandling fra kommune til kommune og internt i hver enkelt barnevernstjeneste.

En viktig del av bakgrunnen for prosjektet var Barnevernreformen 2022, som har gitt kommunene et økt og mer helhetlig ansvar for fosterhjem. Det har vært viktig å undersøke hvordan man skal ivareta medvirkning fra fosterforeldre og kvalitetssikre de nye tjenestene for å ivareta og styrke fosterforeldres rolle.

Hva er medvirkning

Krav om medvirkning er forankret i lovverket, men det er ikke gitt hva «medvirkning» betyr i praksis eller på hvilken måte man skal jobbe for å ivareta reell medvirkning. Begrepet kan også by på utfordringer når man ser det opp mot barnevernets lovpålagte maktanvendelse, da barnevernet har plikter og myndighet som kan gå på tvers av fosterforeldres perspektiv.

Så hva sier loven om fosterforeldres medvirkning?

I henhold til Barnevernloven (2023) § 8–3. Oppfølging av barn og foreldre etter vedtak om omsorgsovertakelse har barn, unge og deres foreldre en rett til å delta i beslutningsprosesser om tjenester som berører dem og deres erfaringer skal tas med i planlegging og utvikling av tjenester. Denne rettigheten kommer også fram i Forskrift om Barns medvirkning i barnevernet (2023).

Brukermedvirkning kan foregå på tre ulike nivåer:

1. Medvirkning på individnivå handler om den enkeltes rettigheter og muligheter til å ha innflytelse i egen sak.

2. Medvirkning på tjenestenivå innebærer at brukerrepresentanter samarbeider med fagpersoner i tjenesten.

3. Medvirkning på systemnivå innebærer at brukergrupper og brukerorganisasjoner involveres i planlegging av tiltak og tjenester, for eksempel Bufdirs brukerråd på barnevernsfeltet.

Medvirkning handler om at brukere av tjenester skal ha innflytelse på innretningen av tjenestetilbudet, hvor målet er et bedre tjenestetilbud. I ny retningslinje «Psykisk helsearbeid barn og unge» fra Helsedirektoratet, innebærer systematisk medvirkning at kommunene har rutiner for å gjennomføre medvirkningen, og at det slik ikke gjøres tilfeldig. Medvirkningen bør skje tidlig i utviklingen av helsefremmende og forebyggende tiltak og tjenester, og det forutsetter at barn og foreldres erfaringskunnskap faktisk blir vektlagt når beslutninger fattes (Helsedirektoratet, 2023).

Som nevnt er ansatte i kommunale barnevernstjenester lovpålagt å jobbe systematisk med medvirkning. Det betyr også at flere barnevernstjenester bør implementere en modell for medvirkning, og denne piloten er et godt eksempel på hvordan det kan gjøres.

Vår opplevelse er at barnevernstjenestene er opptatt av brukermedvirkning, men at de ikke har noen god systematikk for dette arbeidet. Dette ser vi på tilbakemeldingene fra fosterforeldrene som har prøvd ut modellen. Evalueringene våre viser at de setter pris på å bli hørt og at de opplever at deres tilbakemeldinger har betydning for tjenesteutviklingen. Et likeverdig dialogmøte mellom fagpersoner og fosterforeldre bidrar til en følelse av å være på samme lag. En slik tilnærming muliggjør at det blir menneskene i rommet mot utfordringene, ikke menneskene i rommet mot hverandre.

ROM-samlingene tar for seg temaer både fagpersoner og fosterforeldrene ønsker å vite mer om og har viktig erfaringskunnskap om. Eksempler på temaer er hvordan man kan samarbeide målrettet til det beste for barnet, hvordan man sammen kan bidra til at fosterfamiliens biologiske barn blir ivaretatt på en god måte, hvordan man sammen kan tilrettelegge for gode samvær med fosterbarnas foreldre, hva som er viktig i forberedelsen og gjennomføringen av et godt ettervern og hvordan fosterhjem og skole kan samarbeide om ivaretakelse av fosterbarns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Erfaringer

I piloten har vi gjennomført totalt cirka 20 ROM- samlinger med cirka 20 deltakere per samling. I tillegg til barnevernsansatte og fosterforeldre med relevant erfaring har vi invitert fagpersoner ut fra tema, som lærere, helsesykepleiere, PPT-rådgiver, skolesjef, psykolog fra forebyggende psykisk helse, veiledere fra psykisk helse og eksterne fagpersoner fra ulike barnevernstiltak.

Den viktigste erfaringen er at modellen fungerer for å fremme samarbeid og dialog om hvordan barnevernet og andre instanser kan støtte fosterforeldre i sin oppgave. Likeverdig dialog kombinert med systematisk oppfølging og implementering av erfaringer er en effektiv måte å forbedre tjenester på og sikre at fosterforeldrene blir hørt.

Modellen bidrar også til økt tverrfaglighet. Fagpersoner blir bedre kjent med hverandre og hvordan man bedre kan samarbeide på tvers. Det tverrfaglige samarbeidet på alle nivåer, særlig når modellen er godt forankret på ledernivå, gjør at vi er flere om ansvaret og at mange er engasjerte i prosjektet. Det har vært et viktig suksesskriterium.

ROM-samlingene har avdekket viktigheten av at barnevernstjenesten og fosterforeldrene samarbeider om en felles forståelse av hvorfor barnet er plassert i fosterhjem. Dette fører til bedre kvalitetssikring av oppfølgingen i fosterhjemmet, mindre forvirring, færre lojalitetsutfordringer og større aksept. Kunnskapen fra ROM understreker også betydningen av at fosterforeldre får tilstrekkelig informasjon om barnets historie, bakgrunn og eventuelle traumer for å kunne gi god omsorg.

En annen sentral lærdom har vært at faste, felles møter mellom fosterforeldre og barnevern og andre relevante tjenester bidrar til større trygghet og bedre samarbeid på tvers. Alle må få lik informasjon om barnet, og man kan snakke sammen om samvær og kontakt med barnets øvrige familie. Barnets reaksjoner før og etter samvær er også et viktig tema fagpersoner ønsker å samarbeide bedre om.

Samlingene har videre belyst utfordringen med at det stadig er lite forskning på reparasjonsarbeidet mellom fosterbarn og deres foreldre. Viktige spørsmål er hvem som skal gjøre det og hvordan, og om barnevernstjenesten har tilstrekkelig med kunnskap og gode nok verktøy. Barnevernstjenesten trenger generelt å være tydeligere på målsettingen i arbeidet med samvær og gjenforening. Samtidig etterlyser fosterforeldrene mer deltakelse i dialogen når barnets beste vurderes i de ulike beslutningene som tas.

Et annet aspekt som framkommer, er at barnevernstjenesten har et ansvar for å sikre at fosterbarnet har mulighet til å lære og/eller opprettholde sitt morsmål og kultur – med tanke på egen identitet, men også dersom barnet søker tilbake til røttene sine ved myndighetsalderen. Her er samarbeidet med fosterforeldrene sentralt for å kunne lykkes.

Et viktig tema på ROM-møtene har vært skole, som en av de viktigste arenaene for barns utvikling. Skolen trenger god informasjon fra barnevernet om barnets strev og ressurser, om omsorgshistorien og riktig kompetanse til å ivareta og tilrettelegge for fosterbarnet på skolen.

Et annet tema har vært situasjonen for biologiske barn i fosterhjemmet, som generelt er lojale til fosterhjemsplasseringen, og som ikke alltid klarer å sette ord på sine følelser. Noen ganger er det vanskelig for dem å si ifra om de opplever familiesituasjon som vanskelig på noe vis. Det er en risiko for at de kan bli «glemt» i barnevernstjenestens oppfølging. Barnevernstjenesten har samtaler med dem i godkjenningsfasen, men det er ingen systematikk i videre oppfølging under plassering.

Dette er eksempler på viktige temaer som har blitt belyst på samlingene. God dialog mellom fosterforeldre og fagpersoner har utvidet den gjensidige forståelsen, og spesielt tjenestenes innsikt i fosterforeldres opplevelser og utfordringer. Slik har tjenestene fått et godt grunnlag for videre tjenesteutvikling.

ROM Ung – når barn og unge faktisk blir hørt

Endringer i tjenestene

Det viktigste formålet med medvirkning er nettopp at den skal få konsekvenser for tjenestene, så de i størst mulig grad treffer behovene i målgruppene gjennom løsninger tilpasset dem.

Pilotprosjektet har ført til tjenesteutvikling på flere områder. Fosterforeldre ga eksempelvis tilbakemelding om at de savner en koordinator for samarbeid mellom de ulike hjelpeinstansene, hvor fosterforeldre opplevde at de ble sittende med koordineringsansvaret alene. Etter disse innspillene har Aurskog-Høland kommune innført en rutine for å utarbeide en koordineringsplan med oversikt over hvilke hjelpeinstanser som er med i samarbeidet og hvem som gjør hva. De har også innført en ny rutine for å etterspørre Individuell opplæringsplan (IOP) og vedtak om spesialundervisning og evalueringsrapport fra skolene for å sikre at barnet får et forsvarlig opplæringstilbud i tråd med den sakkyndige utredningen og anbefalinger fra pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT).

Lillestrøm kommune har innført bedre rutiner hos saksbehandlerne for dialog med både fosterforeldrene og skolen ved endringer og i overganger. Rælingen kommune har innført gruppeveiledning i traumesensitiv omsorg til alle skoler for å styrke kompetansen på utviklingstraumer hos fosterbarn. Lørenskog kommune har innført et fast punkt i oppfølgingsmalen om at det skal gjennomføres samtale med biologiske barn til fosterforeldrene 1–2 ganger i året, og videre sikre at barna har noen å prate med ved behov, for eksempel en tante, en skolehelsesykepleier eller andre trygge voksne.

Suksesskriterier

Etter tre års utprøving har vi identifisert flere suksesskriterier. Først er det avgjørende at modellen er godt ledelsesforankret hvor ledelsen ser viktigheten av å jobbe med medvirkning, og prioriterer ressurser til dette arbeidet. Et annet viktig kriterium er etablering av gode rutiner for tjenesteutviklingen der en koordinator samordner barnverntjenestene, og en sertifisert ressursgruppe drifter ROM og videreformidler kunnskapen nedfelt i læringsnotater tilbake til tjenestene.

En tredje suksessfaktor er nøye rekruttering av fosterforeldre til ROM-møtene basert på relevante temaer. Læringsnotatene fra hver enkelt samling brukes grundig for refleksjon rundt praksis, og vi stiller spørsmål som: Hva mangler i rutinene? Hva kan systematisere bedre? Hva bør endres, videreføres eller gjøres mer av?

Over 90 prosent av fosterforeldrene opplever at modellen tilrettelegger for likeverdig dialog. Som en av deltakerne sa i evalueringen:

«Etter å ha vært fostermor i 14 år fikk jeg anerkjennelse for jobben jeg har gjort og kunnskapen jeg sitter med.»

Tilsvarende positive vurderinger har kommet fra fagpersonene. En av fagpersonene sa:

«Det er interessant å høre fra de andre kommunene hvordan de har løst ting og hvordan de har jobbet ROM bringer oss nærmere og gir oss et fagfellesskap».

Neste steg er å utvide modellen til å inkludere foreldre med barn i fosterhjem. Vår erfaring med ROM er at modellen er fleksibel som muliggjør tilpasninger i gjennomføringen av samlingene. Det sikrer at vi kan ivareta begge målgruppene på en etisk forsvarlig og skreddersydd måte.

Betydningen av medvirkning for at man skal ha gode tjenester er for lengst formelt anerkjent, ikke minst gjennom forpliktelsene som er etablert i lovverket. Likevel gjenstår det en viktig jobb med å få medvirkning til å bli en integrert, effektiv og kunnskapsbyggende del av tjenester på tvers av landet. Vi opplever at det som ofte hindrer god medvirkning på tjeneste- og systemnivå er mangel på en god modell for likeverdig dialog, noe vi håper å ha bidratt med gjennom denne piloten.