Heidi Lie Eriksen, sosionom og stipendiat i sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger

Studenter innenfor sosialfagene befinner seg i en utviklingsprosess når det gjelder hvilke teoretiske kunnskaper de trenger for å kunne forstå og løse oppgavene de møter i praksis. De fleste studentene er også relativt unge. Det innebærer at mange av studentene, i tillegg til å ha begrensede teoretiske kunnskaper, også har begrenset med generelle livs- og arbeidserfaringer. Det å mangle erfaringer kan i seg selv føre til at studenter opplever etiske utfordringer i praksisperioder (Eriksen & Gradovski, 2020). Slike utfordringer er ikke alltid enkle å sette ord på og forstå for studentene selv. Det er derfor viktig at praksisveiledere vet om hvilke utfordringer studenter kan oppleve, slik at de kan være sensitive overfor studentenes behov og møte disse på best mulig måte. Dersom studenter opplever å bli godt ivaretatt i praksisperioden, kan veiledere bidra til at studentenes utfordringer ikke utvikler seg til etiske dilemmaer, som kan oppleves som kritiske erfaringer for studentene.

Denne fagartikkelen baserer seg på funn fra en pågående ph.d.-studie om veiledningsrelasjonen i sosionomstudenters praksisperioder. Funnene har allerede blitt publisert sammen med andre funn i en artikkel i det internasjonale tidsskriftet Dialogic Pedagogy: An International Online Journal (Eriksen & Gradovski, 2020).

Utfordringer på grunn av begrensede erfaringer

Studenter i praksis med begrensede erfaringer kan oppleve noen felles, etiske utfordringer i praksisperioder. Slike utfordringer kan være:

• Vanskeligheter med å utvikle egen identitet som sosialarbeider

• Vanskeligheter med å identifisere egne og brukeres grenser

• Vanskeligheter med å avslutte relasjoner til brukere på en god måte

Veiledere kan hjelpe studenter med å finne egen profesjonsidentitet

Studenter kan føle seg usikre på brukere og deres oppførsel, og kan oppleve at det er vanskelig å vite hvor mye de skal tåle av negativ atferd fra brukere som kan oppleves ubehagelig for studentene. Studenter kan bli redde eller engstelige, men kan samtidig oppleve at det er vanskelig å innrømme dette både for seg selv og veileder nettopp fordi de er i en utprøvingssituasjon og ønsker å vise at de mestrer oppgavene de får tildelt. Dette kan bidra til at studenter kan si ja til for eksempel å være alene med brukere når de kanskje ikke føler seg klare for dette.

Studentene kan også oppleve at de blir værende i situasjoner med brukere som de opplever som ubehagelige lengre enn det de er komfortable med. Fordi studenter ønsker å vise at de klarer å jobbe selvstendig, kan studentene også unngå å drøfte hvordan de skal oppføre seg i relasjoner med brukere selv om de innerst inne er usikre og har behov for råd og veiledning. Dersom studenter ikke drøfter forhold som de kjenner seg usikre på når det gjelder hvordan de skal opptre i relasjoner med brukere, kan studenter ende opp med å utvikle egne måter å relatere seg til brukerne på som kanskje ikke er i tråd med det veileder anser som profesjonell opptreden og god praksis. Veiledere vil ikke få vite om slike forhold dersom verken studenten eller brukerne forteller om det. Studenter kan også oppleve forvirring knyttet til hvordan de kan fylle sin rolle som profesjonsutøvere. Denne rollen kan også bli sammenlignet med andre roller studentene kan ha overfor samme brukergruppe (for eksempel frivillig arbeid), og studentene kan stille spørsmål til hva brukere og andre sosialarbeidere forventer av dem som kommende sosialarbeidere. Det er derfor viktig å tilrettelegge for gode og trygge arenaer, enten i veiledningsrommet eller i andre fora på praksisplassene, hvor studenter kan drøfte hvordan de utvikler sin egen praksis sammen med veiledere og kolleger av disse. Ved å høre hvordan andre opptrer i relasjoner med brukere, vil studenter få eksempler fra erfarne sosialarbeidere. Dette kan gjøre det mer håndterlig for studentene å finne ut hvordan de selv vil og kan være i relasjoner med brukerne. Dette kan gjøre det enklere for studentene å utvikle egen profesjonsidentitet.

Å avslutte relasjoner på en god måte

Studenter kan investere mye krefter i å utvikle gode relasjoner til brukerne som de følger opp, og det kan være vanskelig for studentene å se for seg at relasjonene skal opphøre om relativt kort tid. Det kan også være vanskelig for studentene å skulle få til gode avslutningsfaser i relasjonene til brukerne når studentene opplever at noen brukere kan være motvillige til å skulle avslutte relasjonene (Shulman, 2003). Veiledere kan med fordel være oppmerksomme på hvordan studenter reagerer på det å skulle avslutte relasjoner. Studenter kan ha behov for veiledning når det gjelder det å møte motvilje mot avslutninger av relasjoner, og det kan være nødvendig at veiledere er sensitive overfor hva som er grunnen til at studenter for eksempel takker ja til å jobbe på praksisplassen også etter at praksisperioden er over. Dette kan skyldes at studenten er takknemlig for å ha fått en relevant og spennende deltidsjobb gjennom studiene, men det kan også være at studenten lar være å dra på en ferie de har gledet seg til på grunn av frykten for å avslutte relasjoner til enkelte brukere. Det kan utvikle seg en uhensiktsmessig avhengighet til relasjonene som bør tematiseres fordi det å avslutte relasjoner er en naturlig og nødvendig del av profesjonsutøvelsen i mange settinger.

Mangel på kunnskap og erfaringer kan føre til etiske dilemmaer

Et etisk dilemma i sosialt arbeids praksis kan forklares som en erfaring en sosialarbeider har når vedkommende ikke kan utøve faget i tråd med profesjonens verdier eller når sosialarbeideren ved å følge et etisk prinsipp bryter et annet etisk prinsipp (Proctor et al., 1993).

Ifølge Tallant & Ryberg (2000) finnes det tre ulike scenarioer som kan medføre etiske dilemmaer for sosialarbeidere:

• Situasjoner hvor sosialarbeidere må finne den beste, moralske handlingen i en sak når en står overfor to konkurrerende og like viktige moralske valg

• Situasjoner hvor beslutningstakeren må velge den beste, moralske løsningen uten at en på forhånd klarer å forutse konsekvensene av valget en tar

• Situasjoner hvor den beste, moralske handlingen ikke nødvendigvis er den beste løsningen for alle involverte personer i en sak.

Nettopp det at studenter mangler kunnskaper og erfaringer bidrar til at de har en større risiko for å oppleve etiske dilemmaer enn mer erfarne sosialarbeidere. Studenter vil ha vanskeligheter med å forutse konsekvenser som ulike beslutninger kan føre til. Studentene jeg intervjuet hadde ikke et godt overblikk over konsekvensene av handlingene og beslutningene de foretok, og dette kunne gjøre studentene frustrerte når de opplevde at de ble presset til å ta valg (Eriksen & Gradovski, 2020).

Intensjonen med praksis i utdanningen er at studenter skal få praktisk erfaring, men jeg stiller spørsmål ved om det er realistisk å forvente at studenter skal være i stand til å ta gode valg alene. Dersom veiledere forventer at studenter skal kunne ta gode valg og arbeide selvstendig med brukere, som studentene naturligvis vil lære mye av, kan det være hensiktsmessig å reflektere over hvorvidt studentene har den kunnskapen og erfaringen som trengs for å kunne utføre arbeidet. En bør også være klar over at studenter risikerer å oppleve etiske dilemmaer ene og alene fordi de er nybegynnere i feltet når de blir satt til å foreta selvstendige beslutninger (Tallant & Ryberg, 2000). Det å være nybegynner og det å mangle kunnskape og erfaringer medfører likevel ikke nødvendigvis at studenter opplever etiske dilemmaer dersom de får nødvendig støtte fra sine veiledere i praksis for eksempel når de blir introdusert for nye læringssituasjoner. Dersom studentene derimot ikke får den støtten og oppfølgingen de har behov for til å kunne mestre nye læringssituasjoner, kan studenter komme til å oppleve etiske dilemmaer ved at de opplever å bli stående med å skulle ta beslutninger alene uten at de har forutsetninger for å kunne ta de beslutningene veiledere forventer av dem (Eriksen & Gradovski, 2020). Nødvendig oppfølging og støtte er dermed en forutsetning for at studenter skal oppleve mestring i nye læringssituasjoner.

Grenserelaterte utfordringer må håndteres i veiledningsrommet

Både det å vite hvor mye man skal involvere seg i kontakt med brukere, hvilke kommunikasjonskanaler man skal bruke, hvilke temaer man kan og bør snakke med brukere om, å håndtere motvilje fra brukere mot å avslutte relasjoner og frykt for å ødelegge relasjoner til brukere ved å respektere og markere egne grenser overfor brukere handler om det samme: Grenserelaterte utfordringer. Fra mine intervjuer har jeg inntrykk av at utfordringer med å tolke egne og brukeres grenser kan være vanskelig for studentene (Eriksen & Gradovski, 2020). Grenser er trolig også utfordrende å håndtere for veiledere og andre erfarne sosialarbeidere, og dette er noe som sannsynligvis krever jevnlig bevissthet og refleksjon gjennom yrkeslivet. Dersom dette ikke blir gjort, pådrar en både seg selv og brukerne risiko når det gjelder misforståelser og klager på etiske vurderinger en foretar (Ringstad, 2008). Dersom det ikke finnes tydelige retningslinjer om hvordan man skal opptre, innebærer dette at det stilles høye krav til profesjonsutøvere når det gjelder bevissthet om hvordan man opptrer i relasjoner med brukere. Det å være bevisst kan for eksempel skje ved at veiledning brukes til å tematisere og håndtere grenserelaterte problemstillinger (Ringstad, 2008). Når erfarne profesjonsutøvere kan oppleve grenser som krevende å forholde seg til, og som noe som kan gi grobunn for misforståelser og overtramp om de feiltolkes, kan det være rimelig å anta at dette er enda mer utfordrende for studenter. Ved å skape rom for å snakke om egne og andres grenser i veiledningen, og ved å utforske hvordan studenten selv reagerer på ulike situasjoner, men også hvordan studenten oppfatter at brukerne reagerer, kan veiledere hjelpe studenter til å bli mer reflekterte sosialarbeidere. Dette vil komme både dem selv og deres kommende brukere til gode. Ulike chat-funksjoner og digitale plattformer overtar også mer og mer av den ordinære ansikts-til-ansikts kontakten med brukere i utøvelsen av sosialt arbeid, og det er ingen grunn til å tenke at dette vil bli mindre vanlig i tiden som kommer. En kan av ulike grunner hevde at det både er tidsbesparende og hensiktsmessig å kommunisere digitalt fremfor å ha fysiske møter for både brukere og sosialarbeidere. Digital kommunikasjon kan likevel bidra til at det å tolke og unngå å tråkke over brukeres grenser kan være enda mer utfordrende enn ved fysisk kontakt på grunn av mangelen på non-verbale signaler. Det kan derfor være nødvendig med et økt fokus på etisk refleksjon og bevissthet omkring hvordan man ivaretar relasjoner til brukere ved digital kontakt. Utdanningsinstitusjoner bør derfor trene sine studenter i etisk og verdimessig bevissthet ved bruk av sosiale medier (Boddy & Dominelli, 2017).

Vanskelig å snakke om noe man ikke finner ord for

Til slutt kan det være relevant å påpeke at studenter ikke nødvendigvis snakker direkte om etiske dilemmaer eller etiske problemstillinger de erfarer. Da jeg spurte studenter om hvorvidt de hadde opplevd etiske dilemmaer fikk jeg ikke svar som belyste dette. Studentene snakket heller om utfordringer de hadde opplevd eller vanskelige situasjoner de hadde stått i (Eriksen & Gradovski, 2020). Ifølge Banks (2005) kan det at sosialarbeiderstudenter mangler et ordforråd for etiske dilemmaer skyldes at de ikke har blitt trent i å identifisere etiske bestanddeler av kasus de har jobbet med, at studentene besitter lite makt på praksisplassene, de blir tildelt lite ansvar på praksisplassene og derfor ikke må ta vanskelige beslutninger. Målet bør ikke være at studenter ikke opplever etiske dilemmaer eller utfordringer i praksisperioden, men at studentene blir opplært til å reflektere etisk og på den måten senere vil utøve sosialt arbeid i tråd med profesjonens verdier. Både utdanningsinstitusjoner og veiledere har ansvar for å tilrettelegge for at studentene blir etisk bevisste.