Kika Røed

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO

Barneorientert familieterapi (BOF) tar utgangspunkt i å bedre samspillet mellom barn og foreldre (Soltvedt 2005). I denne artikkelen ønsker jeg å vise hvordan metoden kan brukes i relasjonsarbeid i barnehagen.

Barns atferd kan tolkes på ulike måter, enten som problemfylt, eller som en invitasjon til å forstå barnet bedre. Den danske barnepsykiateren Søren Hertz har noen tanker om dette: «Barn kommer av mange grunner opp i fastlåste situasjoner der de har behov for støtte til å finne en vei videre. Det som umiddelbart virker problemfylt, vanskelig å hanskes med, mangelfullt eller sykt, kan oppfattes som en invitasjon – en invitasjon til omgivelsene om nysgjerrig og kreativ å forholde seg til hvordan man best kan bidra til å utvikle det uante» (Hertz, 2008).

Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) har startet med pakkeforløp der en diagnose gir en bestemt behandling. Her blir behandlerne satt i en situasjon der de raskt må finne en diagnose. Får et barn en tvangslidelse så er behandlingen at tvangen skal avlæres. Hvor blir det av historiene som ligger bak tvangen? Tar vi tak i for eksempel den tristheten som kan ligge bak lidelsen? Får barnet vist fram hva det bærer på inni seg? Det snakkes mye om at barn skal høres og ha medvirkning, men hva vil det si og hvordan gjør vi det på barnets egne premisser?

Barn viser at de strever på mange ulike måter. Vi kan som voksne bli rådville, og lure på hvordan vi skal forstå og møte barnet. Svaret kan være komplekst og derfor er det viktig at vi ikke kommer med for raske svar. Hvis vi gjør det, kan vi stå i fare for å møte barnet på feil måte.

Som veileder i Pedagogisk fagteam jobber jeg med å sette inn tiltak når barn strever i barnehagene og av ulike grunner har med seg en utrygghet inn i samspillet med andre. Det tidlige samspillet med omsorgspersonene gir barnet forventninger til seg selv og andre. Dette kalles indre arbeidsmodeller. De daglige små situasjonene i hverdagen med omsorgspersonene vil gi føringer for hvordan barnet forstår, erfarer, føler og handler i nye relasjonelle samspill (Landmark og Stanicke, 2016). Barn som opplever mange utrygge situasjoner i dagliglivet med sine omsorgspersoner, har med seg en utrygg arbeidsmodell inn i barnehagen. Veldig ofte strever disse barna i samspill og lek med andre barn.

«Dere liker ikke meg»

Even (5 år) ble henvist til Pedagogisk fagteam. Barnehagen ønsket veiledning da Even ville bestemme det meste og stadig kom opp i konflikter. Jeg observerte en gutt som fremsto som utrygg og med et stort behov for kontroll. Når han ble sint ropte han ofte: «dere liker ikke meg».

Evens atferd ble forståelig da jeg fikk høre hans historie. Foreldrene slet psykisk og hadde ikke klart å være til stede for han. Even hadde derfor flyttet til en fosterfamilie.

Mange barn har behov for kontroll i lek og samspill på grunn av utrygghet. De vil bestemme fordi det gir trygghet. Barn som har opplevd ustabilitet eller fravær i kontakt med omsorgspersonen kan fort føle seg avvist eller krenket av andre barn i samspill og lek.

Jeg tenkte at rammene i BOF ville gi gutten trygghet når vi skulle jobbe med lek og samspill.

Hver gang leken startet, gjentok den voksne hvordan leken skulle foregå. For utrygge barn kan kontrollbehovet gå noe ned hvis den voksne skaper rammer i leken. I leken var det viktig å følge gutten, men samtidig hjelpe han til å følge kameraten. Vi skulle vi ha fokus på at Even skulle føle seg sett og møtt på en positiv måte.

Når han skulle velge dyr, valgte han en ulv. Han kom ut på fellesområdet med ulven og knurret mens han så utfordrende på meg og de andre. I leken kan barn teste ut om den voksne tåler hele dem gjennom aggressive dyr som angriper.

Jeg går mot ulven med min dukke og sier «vi har visst fått en ulv i landsbyen vår. Jeg har veldig lyst til å hilse på den men jeg lurer på hvem som eier den». Gutten kommer raskt med sin dukke og sier at det er han som eier den. Jeg gjentar igjen at jeg har lyst til å bli kjent med ulven. Sier at det er ikke rart om ulven er litt redd da den ikke kjenner meg. Jeg spør gutten hva jeg kan gjøre for at ulven kan bli litt tryggere på meg. Gutten svarer: «du kan klappe den litt på ryggen».

Barneorientert familieterapi (BOF)

BOF er utviklet av den norske psykologen Martin Soltvedt. Han startet med å jobbe med foreldre og barnet hver for seg, og gikk over til å jobbe med dem sammen. Han erfarte at kjernen i strevet ikke kom fram i disse samtalene. Han så at det var lettere å se problemet når han brukte leken. Terapeuten leker først med barnet for å kjenne på samspillet. Deretter blir foreldrene med i leken. Leken filmes, foreldrene og terapeuten ser på filmen etterpå og snakker om det de ser (Soltvedt, 2005). BOF er en metode hvor samhandling mellom barn og foreldre står i sentrum. Teorier og erfaringer er hentet fra blant annet psykoterapi, moderne utviklingsteori, spedbarnsforskning og familieterapi (Soltvedt, 2005).

I BOF er det viktig å finne fram til gode samhandlingsformer som passer barnet og som gir barnet gode utviklingsmuligheter. Dermed er det viktig å se på BOF-leken i et samhandlings- og tilknytningsperspektiv (ibid.). Gjennom BOF kan foreldrene få hjelp til å se på ulike samhandlingsmønstre og samtidig prøve å utvikle nye måter å samhandle på som gir barnet bedre utviklingsmuligheter (Hagebring og Lønnblom, 2005). Erfaringer viser at BOF innbyr til en lekfullhet og kreativitet i behandlingsarbeidet (ibid.). Man kan dermed si at BOF møter familien på barnets egne arenaer der samspillet mellom barnet og foreldrene står i fokus (Sjølin-Nilsson, 2005).

Kika Riise Røed

Da jeg leste Martin Soltvedts bok Barneorientert Familieterapi BOF, begynte jeg å tenke ut hvordan BOF kunne brukes i barnehagen som tiltak i det spesialpedagogiske arbeidet. BOF-leken betyr å jobbe med det barnet strever med i relasjon til andre på barnets premisser. Barnet får vist fram litt av sin indre verden til den voksne. Dette er i seg selv terapeutisk for barnet. Barnehagen er det stedet som barnet oppholder mye av sin tid og de voksne her er viktige for barnet. At barnehageansatte ser og forstår hva som foregår på innsiden av barnet er viktig. For da kan de lettere møte barnet på en god måte i hverdagen.

Endring skjer i relasjon til og samspill med andre. BOF er lek, men også en måte å være sammen på som kan skape endringer. Pedagogen som er med i leken må også være bevisst på sitt bidrag inn i leken med barnet. I veiledningssamtaler etter BOF-lek kan de voksne sammen utforske hva som skjedde i leken. Leken der barnet føler seg sett og møtt med nysgjerrighet, gjør noe med barnets måte og se seg selv og andre på.

Jeg har mange gode erfaringer med å bruke BOF-leken som tiltak når barn strever i samspill og lek. Det er også helt nødvendig at det jobbes parallelt med familiesituasjonen for at barnet skal få det bedre.

BOF-lek i barnehagen

«Tilstanden lek inneholder engasjement, konsentrasjon, tilstedeværelse, opplevelsen av velbehag og lyst til å gjøre uventede og nye ting. Dette, ifølge forsker Alen Schore, er de øyeblikkene en bør lete etter og styrke dersom en ønsker å bidra til positiv endring for andre mennesker.» (Steinkodt, 2015). Lek med andre gir glede og er en viktig læringsarena for hvordan vi er sammen som mennesker. Lek er barns måte å uttrykke seg på og hvor de kan bearbeide opplevelser i hverdagen. Lek er derfor livsviktig for barn. Når vi skal finne ut hva som beveger seg i barnets indre verden, må vi gå gjennom leken. Gjennom den har vi en gylden mulighet å møte barnet der det er. Lek sammen med andre gir sosial kompetanse. Når barn er fire-fem år foregår mye av leken som rollelek. De tar ulike roller, bytter på å følge hverandre og kommer med innspill til lekens innhold. Det er ofte i denne alderen at pedagogisk fagteam får henvisning når barn strever i lek og samspill. Leken begynner å bli avansert i denne alderen og det kreves at barnet kan tilpasse seg de andre. Disse barna står i fare for å gå glipp av mye viktig læring gjennom leken. Gleden over å være sammen med andre i leken kan bli mindre.

Utrygge barn trenger tydelige og trygge rammer som vil bidra til en større trygghet når de skal leke. BOF-leken har disse tydelige rammene. Ved at leken foregår på et bord, og de som er med sitter overfor hverandre, så er det lettere å oppnå felles oppmerksomhet. Det er viktig å bruke humor og ha det gøy i leken. Felles glede skaper samhold og er stressreduserende. Denne leken har en dyp mening samtidig som det er lek for lekens skyld. Blir det for mye alvor hos den voksne så blir gleden borte.

BOF-leken er både utfordrende og spennende nettopp på grunn av denne balansen. Å kunne slippe seg løs som voksen og bli med inn i leken og samtidig tenke på hva denne leken kan handle om og møte barnet på en god måte. Det gjør arbeidet både utfordrende og spennende.

«Nå kan dere komme til meg»

Martin har en mor som er mye syk og har vært det over lang tid. Hun må ha mye ro og bor i perioder på sykehus. Gutten leker lite i barnehagen og oppleves som alvorlig, trist, lite vital, stresset og nervøs. Jeg blir enig med far om henvisning til BUP.

Det er nødvendig å sette i gang tiltak i barnehagen. Jeg gir veiledning på hvordan de kan forstå og møte gutten ut fra hans behov. Jeg tenker at gutten gjennom BOF kan få tilgang til leken igjen. Samtidig som han får delt noe av sin indre verden.

Vi starter gruppa som skal være fast en gang i uka. Pedagogisk leder er med sammen med en venn av gutten. Jeg legger et stort ark på bordet. Vi sitter på hver vår side av et firkantet bort. Jeg tar en tusj og tegner opp området til hver enkel deltaker. Jeg sier «Dette er ditt område, her bestemmer du. Hvis vi skal komme på besøk, må vi ringe på, og du kan velge å invitere oss inn eller ikke».

Jeg fant fort ut at sandkasse som vanligvis blir brukt i BOF, var litt upraktisk og at bruk av ark, tusjer og lego fungerte fint. Min erfaring er at det er viktig å legge opp leken kreativt etter hvilke barn en skal leke med. Det gir trygghet å ha sitt eget område, det representerer grenser vi kan sette i samhandling med andre. På arket er det også et felles område. Her må deltakerne finne fram til løsninger og enighet. Alle deltakere velger små dukker og dyr. Vi bruker tusjer til å tegne hva vi vil ha inne på vårt eget området og på fellesområdet.

Gutten fremstår som alvorlig og anspent i starten. Han observerer leken, men er ikke selv aktiv. Han tegner på sitt område mens han observerer oss. Etter hvert smiler han av ting som skjer i leken og holder rundt dukkene sine inne på området sitt.

I en leketime kommer dukkene ut på fellesområdet. Han legger dukkene ned en etter en og sier «De er lei seg». Her får han vist hvordan han har det inne seg til oss andre som sitter rundt bordet. Vennen foreslo at vi trengte et «trøstehus» i landsbyen. Gutten foreslo at det kunne være pedagogisk leder sitt hus. Her får gutten formidlet at han har behov for trøst. Jeg vet at hjemme har han vært mye sint. Her viser han at det ligger mye tristhet under og at han uttrykker et behov for trøst. Det som er fint i denne lekesekvensen er at han får delt følelser med sin venn og at de sammen finner løsninger i leken.

Kika Riise Røed

En annen time inviterer det andre barnet som heter Ola alle de andre i landsbyen på bursdagsfest. Gutten smiler stort og kommer med alle dukkene sine. Ola begynner å danse og synge med sine dukker. Gutten fryder seg og ler. Han synger med, og jeg ser et avslappet kroppsspråk, da han ellers ofte ser anspent ut. Gutten sier: «De andre vil også komme».

Martin spør om ikke alle dukkene som ligger i en eske som vi ikke bruker i leken kan bli med. Han tar en og en dukke opp fra boksen og setter de inn i huset.

Når alle er inne så sier han smilende: «Nå kan dere komme til meg». Han går med dukkene sine tilbake til sitt hus. Gutten ser forventningsfullt bort på oss andre. Når vi har kommet inn, så sier han: «Nå ber vi alle de andre også på festen». Vi tar en og en dukke inn i huset, og Martin smiler stort.

Gutten får delt hvordan han har det inni seg og noe av det han ønsker mer av i livet sitt. I denne leken opplever han å leke sammen og dele glede med andre. Øyeblikk med deling av positive emosjoner har stort utviklingspotensial. Det å oppleve positive følelser som glede, interesse, hengivenhet, skaper i seg selv mulighet for endring av hjernens nevrale fyringsmønster. Disse positive affektene stimulerer nivået av hormonene. Disse bidrar til følelsen av velvære og øker muligheten for dannelse av nye synapser og nettverk i hjernen. Delte øyeblikk av positive følelser i leken er kraftfulle markører for sosial tilhørighet og opplevelse av egenverdi (Steinkodt, 2015).

I leken kan vi være i det som er vanskelig samtidig som vi kan bruke humor og latter. Vi har mulighet til å gå litt inn og ut av det som er vanskelig.

I en annen time så tar Martin den lille dukka og holder den inntil den store dukken. Han er frustrert og uttrykker at han vil at den lille skal sitte fast til den store. Jeg henter en strikk og spør om han vil feste de sammen. Gutten smiler stort og fester de sammen. Jeg gjør meg tanker om hva dette handler om. Han har over tid ikke kunnet være så tett sammen med mammaen sin som han ønsker. I leken får han vist hvilke behov han har og får lekt at han er så nær som han ønsker seg.

«Her går veien til huset mitt»

Sofie (4 år) blir henvist fordi hun ikke leker med andre barn og bruker voksne i liten grad i hverdagen. Jenta har hatt flere tilknytningsbrudd. Jeg ser og opplever på mine observasjoner at jenta unndrar seg kontaktforsøk fra andre. Jeg ser en jente som leker stort sett alene. BUP blir koblet inn, og de beskriver en jente som har lært å klare seg selv. Vi skal sammen jobbe for at jenta skal erfare at hun kan bruke voksne og oppleve glede i lek med andre barn.

Vi er fire som er med i leken. Støttepedagog som jobber direkte med jenta, Tove (4 år) og jeg. Jenta viser glede over å være med i gruppa og løper ivrig inn der vi skal være. Hun følger konsentrert med når jeg forklarer hvordan leken skal foregå. Hun velger seg figurer og starter å tegne konsentrert inne på sitt område.

Jenta tegner og leker inne på sitt område i starten. Når jeg kommer med min dukke og ringer på døra hennes så sier hun «Døra er ikke der men her» tegner en ny dør. Dette gjentar seg til det er sju dører. Jeg tenker at disse dørene handler om at jenta er utrygg i relasjon med andre og har behov for å bruke tid for å slippe noen inn. Jenta har gjort seg erfaringer med at folk kan forsvinne plutselig. Jentas forsvarsmekanisme blir å holde mennesker på avstand. Jeg tenker at det er fint for jenta å kunne ha kontroll på om hun vil slippe meg inn i huset sitt eller ikke.

Det som kan skje i samspill med et barn som strever med dette, er at de rundt henne selv føler seg avvist og da slutter å ta kontakt. Jentas opplevelse av å være alene kan da bli forsterket. Vi voksne snakker høyt om det som skjer. Jeg kan si «Jeg hadde så lyst til å treffe hun som bor inne i huset men hun er visst opptatt nå, jeg får gå hjem og komme tilbake i morgen». Jenta smiler stort og det er tydelig at hun ønsker kontakt selv om hun avviser ved å ikke åpne døra. Å snakke høyt i leken er nyttig for å gi barnet informasjon om mine intensjoner. Dette skaper trygghet og forutsigbarhet.

Vi leker i flere timer uten at hun kommer ut på fellesområdet med dukkene sine. Når vi ringer på så svarer hun ikke eller hun sier «Det passer ikke». Jenta smiler samtidig og det er tydelig at hun synes det er fint at vi ringer på hos henne.

Hun er opptatt med å tegne inne på sitt område samtidig som hun følger med på oss. Når vi tuller så kan hun smile og le litt. Jeg kommenterer ting som skjer inne i huset hennes «Hun som bor der borte har fått seg en seng i huset sitt». Gjennom å snakke høyt i leken på denne måten så er tanken at jenta skal føle seg sett. Det gir også jenta trygghet og forutsigbarhet i leken.

Støttepedagog later som hun ringer i telefonen og da tar jenta den. Hun spør om jenta vil komme på besøk til henne. Jenta kommer da med dukkene sine og ringer på. Etter dette leker jenta mer på fellesområdet.

En dag leker vi at dukkene skal ta buss og da kommer et vendepunkt i BOF-leken. Jenta sier «Her går veien til huset mitt». Hun tegner en vei som går mellom husene våre.

I leken så vi en utvikling fra at jenta lekte mest alene til at hun lekte sammen med oss mot slutten. I denne fasen hadde vi fokus på å følge jenta og hennes initiativ i leken. Neste mål var å jobbe med at jenta skulle følge sin venn i leken. Fordi leken nå var så lystbetont og trygg, kunne vi etter hvert utfordre henne på det hun strevde med i relasjon og samspill med andre barn.

Jeg har erfart at BOF-leken er et godt tiltak i det spesialpedagogiske arbeidet i barnehagen når barn strever i lek og samspill. Den har tydelige og trygge rammer samtidig som den gir voksne et innblikk i barnets indre verden. Det er viktig for å forstå og møte disse barna på en god måte.