Eivind Meland og Lena Hellblom Sjögren

Nevrobiologisk forskning dokumenterer betydningen av adekvat omsorg i ung alder. Det er ikke bare følelsesmessig regulering som forstyrres av sviktende omsorg, også barns evne til å danne seg begreper, forstå erfaringer og forholde seg til omgivelsene på adekvate måter, står på spill (Tottenham, 2020). Denne forskningen har bekreftet funnene i psykologisk forskning om tilknytning, som er mer enn 50 år gammel. Tilknytningsteorien har imidlertid vært under revisjon i løpet av denne tiden, og det er spesielt to misoppfatninger som knytter seg til barnevernspraksis og rettspraksis i saker om barnevern.

For det første er det ikke slik at barns tilknytning til mor har eksklusiv betydning for barns utvikling. Barn har fra tidlig alder evne til å knytte seg til far og andre nære omsorgspersoner. Derfor er tilknyting til to «gode nok» foreldre av så sentral betydning for barns utvikling og livsmestring. For det andre er teorien om trygg tilknytning og utdanningsmetoder knyttet til teorien, misbrukt til å diagnostisere inadekvat omsorg gjennom såkalt «mikroanalyse» av foreldre-barn-samhandlingen. Svært mange rettsinstanser har latt seg mislede av metoder som er nyttige til opplæringsformål, men som har alt for dårlig presisjon til å brukes i rettslige avgjørelser i saker om omsorgsovertakelse (Forslund et al., 2021).

Det policy-dokumentet som verdens ledende tilknytningsforskere har offentliggjort i år gir støtte til Den Europeiske Menneskerettsdomstolen og dens gjentatte understrekning av betydningen for barn med å kjenne og ha kontakt med sine biologiske foreldre. Barn trenger kontakt med begge foreldre når de er i stand til å gi kjærlighet, bekreftelse og god nok omsorg (Forslund et al., 2021). Dette samsvarer også med de senere tiårs skilsmisse-forskning på barn og ungdom om delt bosted og samværstid med begge foreldre fra Norge, Sverige og andre steder i verden (Bergström et al., 2017; Linda Nielsen, 2018; Thuen, Breivik, Wold, & Ulveseter, 2015).

Delt bosted og gjensidig foreldreskap, som gir barnet mulighet til å dele sin hverdag med begge to, er optimalt for at barnet skal ha det bra. «Gode nok» foreldre betyr at foreldrene er i stand til å gi sine barn omsorg og oppmerksomhet. En slik oppmerksomhet er ikke mulig hvis de misbruker rusmidler, bruker vold, eller benytter barna sine for å tilfredstille egne seksuelle behov. Slikt misbruk er vi alle enige om er viktig å beskytte barna mot. I saker der barnevernet fremmer tvangsvedtak for fylkesnemnder utgjør sakene begrunnet med slike forhold omlag en tredjedel av tilfellene (Statistisk Sentralbyrå, 2019). Når «barnets beste» brukes som argument for omsorgsovertagelse i de resterende 65 prosent, er det viktig å være klar over at omsorgsovertagelsen i seg selv kan representere en trussel mot barnets beste.

Det minste inngreps prinsipp

Det er av etiske hensyn ikke gjort studier hvor man trekker lodd om hvem som skal bli værende hjemme og hvem som skal i fosterhjem. I en stor studie i Chicago besto «loddtrekningen» i at ulike barnevernsteam hadde en rotasjonsordning for tildeling av barnevernssaker. Teamene hadde ulik praksis og tilbøyelighet til å iverksette tvangsvedtak med omsorgsovertakelse. Studien kunne ikke dokumentere helsetap på grunn av omsorgsovertakelsen for de barna som var utsatt for grov vanskjøtsel. Det var de tilfellene hvor omsorgssvikten var mindre omfattende og der teamene var uenige om berettigelsen av omsorgsovertakelse, at barnas utsikter ble skadelidende ved ungdomskriminalitet, tenåringssvangerskap og redusert økonomi og arbeidsdeltakelse blant barna og ungdommene som ble behandlet av teamene med hyppig bruk av omsorgsovertakelse (Doyle, 2007, 2008). Det tilsier at barnevernslovens bestemmelse om det minste inngreps prinsipp blir tatt på største alvor. Den store variasjon der er mellom kommuner i bruk av tvangsvedtak tyder på at dette prinsippet ikke tas på like stort alvor alle steder i landet vårt.

Dessverre har vi hatt en tendens til å overse en bestemt type familievold der foreldre misbruker sin makt til å skaffe seg følelsesmessig kontroll over barna, og til å monopolisere omsorgen og avskjære barna fra kontakt med den andre forelderen, såkalt foreldrefremmedgjøring eller foreldrefiendtliggjøring. Dette er en form for omsorgssvikt som har like store skadevirkninger som andre former for omsorgssvikt (Harman, Kruk, & Hines, 2018). I flere tiår har norske, toneangivende fagmiljø benektet forekomsten av slik fiendtliggjøring, og Familie- og likestillingsdepartementet har endatil advart dommere, advokater og sakkyndige mot å ha tillit til en rettspart som hevder seg utsatt for dette (Torsteinson, van der Weele, & Steinsvåg, 2008).

Nå har imidlertid Bufdir gitt ut en veileder hvor slikt maktmisbruk beskrives tydelig. Det kjennetegnes av at barn enten blir bærere av en forelders bitterhet og fiendtlighet, eller av at barnet blir omsorgsgiver og nære betrodde i konflikten med den andre forelderen (Frafjord et al., 2020). Heller ikke i barnevernsrettslige avgjørelser har dette fenomenet blitt tatt på alvor. Dermed har barn urettmessig blitt avskåret fra samvær med foreldre som har hatt forbigående omsorgsvansker, slik nylige dommer i Den eurpeiske menneskerettsdomstol viser (European Court of Human Rights, 2017). Myndighetsorganer og noen ganger fosterforeldre blir derved ansvarlige for omsorgssvikt.

Emosjonell kontroll over barn

«Høyt konfliktnivå» brukes ofte som begrunnelse for at den ene forelder foretrekkes i saker etter barneloven og etter barnevernsloven. De sakkyndige begrunner ofte favorisering av en foreldrepart med at barn må skjermes fra foreldrekonflikt. Punkt 2 i barnelovens paragraf 36, der det står at delt fast bosted og likeverdig foreldreskap bare unntaksvis skal velges, hadde som hensikt å skjerme barn fra konflikt. Det er mange aktører i dette feltet som er ukjent med at barn sjelden tar skade av foreldrekonflikter så lenge de får opprettholdt kontakt med begge (L. Nielsen, 2017). I en stor metastudie fra Nederland viste forskerne at det spesielt var ett element i slike konflikter som forårsaket uhelse hos barna: At de ble gjenstand for emosjonell kontroll og ble gjort til omsorgsgivere for den ene forelderen (van Dijk, van der Valk, Dekovic, & Branje, 2020), såkalt rolle-diffusjon. Slik emosjonell kontroll er et kjerneelement i foreldrefremmedgjøring. Når den ene forelder favoriseres av myndigheter i det godes tjeneste kan det derfor representere en betydelig risiko for både internaliserende og eksternaliserende helseproblemer og sosial mistilpasning for barnet.

Dette uryddige farvannet kompliseres også av at barn skal ha rett til å bli hørt i konflikter om omsorg og bosted. Det er selvsagt viktig at barn med økende alder skal bli behandlet som rettssubjekter. Men denne retten må ikke bli utnyttet til å gjøre barn ansvarlig for å velge mellom foreldre i situasjoner der de er satt under lojalitetspress i fiendtliggjørende konflikter. Hjernens høyere funksjoner og kognitive kapasitet til å ta beslutninger i slike situasjoner er ikke utviklet før etter ungdomsalderen (Plessen & Kabicheva, 2010). Derfor er det de voksnes plikt å kunne «skille snørr fra bart» i slike situasjoner og ta avgjørelser som tjener barnet på lang sikt.

Hva viser forskningen om andre tiltak iverksatt i barnevernet? I en forskningsoppsummering foretatt av UNI Research viste forfatterne at det var tiltak rettet mot opplæring og heving av omsorgskompetanse hos foreldre som hadde best dokumentasjon. Nevrobiologi og tilknytningsforskning legger stor vekt på at barn må hjelpes ved å styrke foreldrenes omsorgsevner. Kompenserende tiltak, som for eksempel avlastningshjem, hadde i mindre grad effekt og førte ofte til mer inngripende tiltak (Christiansen et al., 2015).

«Hjelpebarnevernet» og «myndighetsbarnevernet»

Det er en kilde til tillits- og rettssikkerhetstap at barnevernets hjelpetiltak og deres myndighet med omsorgsovertakelser er plassert i én og samme tjeneste. Barneombudet tok i 2000 til orde for å skille «hjelpebarnevernet» fra «myndighetsbarnevernet». Ombudet mente at «myndighetsbarnevernet» måtte skilles fra kommunens ansvar for trygge oppvekstvilkår og frivillige hjelpetiltak.

På bakgrunn av et enstemmig stortingsvedtak er det nedsatt en kommisjon som skal gjennomgå hvordan retssikkerheten i barnevernet kan bedres. Dessverre behandler Stortinget ny barnevernslov uten å vente på denne kommisjonens rapport og tilrådinger. Barneministeren har tidligere uttalt at det ikke løser barnevernets tillitsutfordringer at man skiller tjenestene, og Stortinget kommer ikke til å behandle dette i sin gjennomgang. Kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget bør imidlertid utrede om det vil være en rettssikkerhetsgaranti å skille hjelpebarnevernet fra aktoratbarnevernet.

Nevrobiologi og tilknytningsvitenskap viser hvor sentrale foreldre er for barns utvikling. Tiltaksforskning viser at der foreldre aksepteres som lærende aktører vil barns utsikter ha best muligheter. Vi støtter derfor de prøveordninger som er gjennomført i barnevernstjensten med familieråd og samtaleprosess i fylkesnemndene. Slike tiltak blir etter pålitelige solemerker innarbeidet i den nye barnevernsloven. Det er vi glad for. Vi er alle avhengig av tillit og dialog. Norsk rettspraksis og barnevernspraksis kan endres slik at dialogen og tilliten i større grad blir mulig.

Redaksjonen gjør oppmerksom på at Barneombudet i dag ikke ønsker den todelingen av barnevernet som de skisserte i høringsuttalelsen i 2000.