Anne Grytbakk, Nadine Hvesser Lien og Roar Sundby

Innføring av erfaringsbasert kunnskap fra barn er et relativt nytt krav til barnevernspedagogutdanningen i Norge. I ny Forskrift om nasjonal retningslinje for barnevernspedagogutdanning § 2 (2019) er kjernekompetansen i utdanningen knyttet til barnevernsfaglig forsknings- og praksisbasert kunnskap, samt kunnskap fra barn, unge og deres foresatte, som likestilte områder. Utdanningene har i ulik grad og på ulike måter de siste 10 årene tatt i bruk kunnskap direkte fra barn og unge som en del av undervisningen.

Hvordan fortolker utdanningene «kunnskap fra barn, unge og foresatte», og hvordan praktiseres dette i undervisningen? Vi har sett på hvilke erfaringer utdanningene har med å inkludere barn og unge, hvordan det har blitt gjennomført, og kollegiets holdninger og diskusjoner knyttet til denne utviklingen. Hvordan kunnskapsformen kan utvikles videre, samt hvilke utfordringer som kan oppstå, har også vært sentrale temaer i prosjektet.

Mitt Liv Utdanning er et samarbeidsprosjekt mellom USN, NTNU og Forandringsfabrikken, finansiert av Bufdir. Det har sett nærmere på hvordan kunnskap fra barn og unge kan forstås og innlemmes i utdanningene. Prosjektgruppa har i flere år fulgt utviklingen rundt samarbeid med barn og unge i barnevernet og introduksjonen av barns stemme i utdanningene (Grytbakk mfl., 2019).

Tidligere forskning har vist at barnevernet i relativt liten grad har innhentet uavhengig kunnskap direkte fra barn og unge (Clausen og Tiller, 1997; Skauge, 2010; Christiansen, 2012; Vis, Holtan og Thomas, 2012) på samme måte som kunnskap om barn har vært rikelig representert i utdanningene, men i liten grad kunnskap fra barn.

Forandringsfabrikken er en av flere aktører som har hatt en sentral rolle i å fremme barns rettigheter og samarbeid med barn og unge i ulike tjenester i Norge de siste årene. Forandringsfabrikkens nasjonale kunnskapssenter innhenter og utvikler kunnskap fra barn og unge (Forandringsfabrikken, u.å.) I tillegg har også andre aktører, som Landsforeningen for barnevernsbarn, barn av rusmisbrukere, fosterforeldre og fosterbarn, lokale «egne» barnevernsproffer og Løvetannakademiet deltatt i undervisning av barnevernsstudenter.

Intervjuundersøkelse

Vi har kartlagt utfordringene som disse endringene innebærer og intervjuet en eller to ansatte ved hver utdanning som vi ble henvist til gjennom studieleder ved utdanningene. Alle barnevernspedagogutdanningene i Norge er representert bortsett fra to. En utdanning ønsket ikke delta fordi Forandringsfabrikken var samarbeidspartner i prosjektet. En annen ga ikke tilbakemelding. Utvalget vil nok være farget av informanter som er engasjerte og entusiastiske når det gjelder å inkludere barn og unges kunnskap i utdanningene. Funnene presentert i denne artikkelen gir et innblikk i informantenes opplevelse av egen, medkollegas og utdanningsinstitusjonens forhold til forskriftsbestemmelsen.

Forskriftens krav til utdanningene

De fleste utdanningene ser på kunnskap fra barn og unge som et positivt innspill og også det at det nå blir nedfelt i forskriften til utdanningen. Det er imidlertid usikkerhet rundt hvordan dette skal gjennomføres og hvilke formelle krav som stilles til at barn skal delta:

«I det hele tatt så syns jeg jo det er flott at det har kommet en retningslinje sånn at det her blir nedfelt i studieplaner og samarbeidsavtaler med praksisfeltet da. Syns det er kjempeflott, så spørsmålet er liksom hvordan vi skal operasjonalisere det her, hvordan det skal gjøres i praksis», sier en informant.

Forståelsen av barns rett til å bli hørt, nedfelt i Barnekonvensjonen (2019), og de praktiske og konkrete implikasjonene dette har knyttet til barns juridiske status, kommunikasjonsformer, trygghet og tillit i informasjonsinnhentingen har vært under sterk utvikling de siste årene både i Norge og internasjonalt.

Hvordan innlemmes kunnskap fra barn og unge i utdanningene?

Informantene forteller at de på ulike måter har tatt kunnskap fra barn og unge inn i undervisningen. Kunnskapen har blitt formidlet gjennom oppsummert kunnskap og personlige narrativer.

Ansatte og studenters første møte med overlevert kunnskap fra barn og unge blir av mange presentert på Forandringsfabrikkens kickoff. På kickoff har Forandringsfabrikken ledet studentene gjennom et halvdags/heldagsseminar hvor de har fortalt sine historier og gitt råd ut ifra egne erfaringer og oppsummert kunnskap.

Kunnskap fra barn kan også inngå i studienes ulike emner, som for eksempel i miljøterapi, saksbehandling i barnevernet, kommunikasjon og praksis. Flere utdanninger arrangerer seminardager. Et eksempel er «Klokhet mot vold» hvor Forandringsfabrikken, barnevernstjenesten og politiet underviser om temaet. Seminardager om rus, ettervern, fosterhjemsarbeid med mer arrangeres av utdanningene med innspill fra barn og unge fra ulike aktører.

I ferdighetstrening kommuniserer studenter med barnevernsproffene. De møtes ansikt til ansikt, gjerne i form av en samtale, i et intervju eller et rollespill hvor proffene formidler erfaringer og gir tilbakemelding på hvordan kommunikasjonen mellom proff og student fungerer.

I ulike typer feltstudier og praksis har studentene oppgaver med å intervjue barn eller gjennomføre barnesamtaler. De møtene er en form og anledning for direkte overlevert kunnskap fra barn og unge.

Når det gjelder pensum bruker mange Forandringsfabrikkens filmer, bøker og rapporter i undervisningen, både som pensum og anbefalt litteratur.

«Det er ikke blind forelskelse»

Det er flere sprikende meninger og forbehold om hvem og hvordan kunnskap fra barn og unge skal presenteres. Selv om de fleste er opptatt av hvor viktig det er at studentene får direkte kontakt med barn og unge og innblikk i deres historier, stiller flere spørsmål rundt innholdet, den pedagogiske formen og om hvilke aktører som bør slippe til.

Pr i dag bruker Forandringsfabrikken begrepet «kunnskap direkte fra barn og unge». Flere informanter framhever at disse samlingene har en kommunikasjon som er enveis og at pedagogisk ansatte ved høyskoler og universitet har en lite aktiv rolle under samlingene.

Flere framhever betydningen av at studentene blir emosjonelt påkoblet. Spesielt viktig er det tidlig i studieløpet. Noen hevder at møtene kan være «et piff» for studentene og at «de sitter med stjerner i øynene» eller at «De liker nærheten og ærligheten som blir fremvist og det er spennende å høre på».

Å bli emosjonelt aktivert synes å ha en egenverdi. Der ligger mye læring og «relasjonskompetansetrening» i disse møtene.

«Det er kanskje slik at barn og unges kunnskap inn i utdanningene er et tilskudd eller et supplement», sier en informant. Og understreker viktigheten av å gi unge og ofte uerfarne studenter knagger å henge kunnskap og forståelse på. Alle synes det er viktig, men flere mener at oppleggene er for «utenfra styrt», for lite koblet til resten av undervisningen, forskningen og at implementeringen er for avhengig av ildsjeler. Flere etterlyser mer samarbeid og dialog.

«De synes det er spennende å høre …»

Samarbeidet med Forandringsfabrikken og aktuelle aktører har utviklingspotensial. Forutsetningen er at samarbeidet forankres hos ledelsen og at det settes av tid til implementering. Synspunktene har på mange måter likhetstrekk med meninger ansatte i barnevernstjenestene viste i en undersøkelse rundt implementering av Mitt liv i kommunene (Grytbakk m.fl., 2019). Ansatte i barnevernstjenestene mente at forankring i ledelsen og tid til å utvikle samarbeidet var avgjørende for å få til endring.

Intervjuene gjenspeiler hvordan noen akademisk og faglig ansatte nærmest uttrykker en fornærmethet ovenfor erfaringsbasert kunnskap. Kan det stemme at enkelte ansatte på utdanningene opplever at brukerperspektivet utfordrer den eksisterende faglitteraturen, forskningen og pedagogikken innenfor barnevernsprofesjonen?

Undervisning med kunnskap fra barn og unge har i stor grad vært styrt og dominert av Forandringsfabrikken de siste årene. De har bygd opp en organisasjon som har gjort en stor innsats med sine bidrag i undervisning, opplysningsarbeid og i politisk påvirkningsarbeid. Et innovativt arbeid som har knyttet til seg barn og ungdom og gitt dem mikrofonen.

Flere er opptatt av at de personlige og emosjonelle historiene treffer bedre enn den oppsummerte kunnskapen som kan bli kjedelig og repeterende. Men en informant spør: «Er kunnskapen forskningsbasert eller er dette kun ulike narrativ som presenteres?» Så vi kan spørre om det er anerkjennelse og nysgjerrighet nok i akademia for å gi plass til barn og unges erfaringer. Noen uttrykker også bekymring for at kunnskap fra barn og unge skal gå på bekostning av annen relevant kunnskap og forskning. Når det gjelder pensum sier flere at de bruker materialet fra Forandringsfabrikken. Det gjelder bøker, hefter og filmer. Det diskuteres på universiteter og høyskoler om dette materialet er akademiske godkjent, altså at kunnskap fra barn skal ha samme kriterier for godkjennelse som vitenskapelig kunnskap.

Slik en sier: «Forandringsfabrikken har klart å etablere en troverdig plattform for ungdommene. Hvordan utdanningene utnytter kunnskap fra barn og unge må avklares og utvikles i samarbeid med aktuelle aktører».

Samtykke versus ytringsfrihet

Å ivareta barnets ytringsfrihet gjennom å la barnets erfaringer bli en del av studentenes kunnskapsgrunnlag, signaliserer til studentene betydningen barnets stemme skal ha innenfor barnevernsfeltet. Å la erfaringsformidlerne presentere seg selv og sine opplevelser fra barnevernet blir en måte å anerkjenne barnet og å gi erfaringene verdi og i tråd med barnekonvensjonen artikkel 12. (Barnekonvensjonen, 2019).

På motsatt side viser det seg at flere informanter opplever det problematisk å legalisere inkludering av mindreårige erfaringsformidlere i undervisning. Det påpekes at Forandringsfabrikken opererer uten samtykkeerklæring fra proffer eller proffenes omsorgsgivere.

Samtykke begrunnes av flere informanter som en absolutt nødvendighet for å ivareta erfaringsformidleren, så vel som eventuelle tredjeparter: «Skal vi bruke Forandringsfabrikken som jo ønsker å komme inn, så er vi avhengig av at ungdommen der både har samtykke fra biologiske foreldre, og vi er avhengig av at det er samtykke fra ungdommen selv, og vi er avhengig av at det er samtykke fra eventuell fosterfamilie, og fra barnevernstjenesten hvis de skal snakke om saksbehandleren, ikke sant, så her er det liksom så veldig mange».

Dilemmaet oppstår av ulike tolkninger av forholdet mellom barnekonvensjonen artikkel 12 og kravet om samtykke for at barn skal uttale seg. Her er det behov for en juridisk avklaring for utdanningene.

«Vi skal vite at de som deler fortellingen har det godt etterpå»

Flere av informantene opplever å ha lite eller ingen informasjon om proffene/erfaringsformidlerne som skal delta i planlagte undervisningsopplegg. De forteller at de ikke har kjennskap til proffenes tilknytning til barnevernet, verken til omfang, om saken er aktiv, deres alder, deres erfaring med å formidle kunnskap, deres støtteapparat eller deres evne til å ivareta seg selv:

«Også kommer det noen som … er veldig nye som proffer som kan sitte igjen med følelser sånn at de vet egentlig helt hva de er med på så det er jo en etisk problemstilling til hvordan skal vi, det er vårt ansvar å sikre at de proffene som vi benytter burde forstå hva de er med på og syns det er all right. Og hvor ligger ansvaret, ligger det hos oss? Eller ligger det hos Forandringsfabrikken …?»

Pedagogisk form nødvendig for kvalitet i studentenes læringsutbytte

Akademia har en tradisjon med kritisk refleksjon rundt påstander som presenteres i et vitenskapelig forum. Drøfting, tolkning og bruk av skjønn står sentralt. For at studentene skal få et optimalt læringsutbytte av forente kunnskapsperspektiver presiserer flere av informantene behovet for refleksjon av erfaringsbasert, forsknings- og praksisbasert kunnskap:

«Det er ikke noe fasitsvar, barnevernsproffene står veldig sterkt, og kommer med råd. Så det er lett hvis du har lite erfaring å tenke at sånn er det vi skal gjøre det, også glemmer du kanskje litt at det neste barnet ikke er så opptatt av akkurat det. Proffene sier eksempelvis at du skal alltid snakke med barnet først. Et barn kan bli veldig usikre av det, da må en se det andre rådet proffene kommer ned, at barna må være trygge for å fortelle sannheten. Altså det er noe med standardiseringer hvis man ikke ser de i sammenheng. Altså det kan lett bli standardiserte oppskrifter. Så for meg, jeg er opptatt av at studentene skal få vite, hvordan barn og unge har opplevd barnevernet, og hjelpen og kontakten med barnevernet. Men at de også må se at det er forskjellig, at det de som barnevernsarbeidere, kan ha det som en type kunnskapsgrunnlag, men at kunnskapen også skal være at de skal se hvert enkelt barn.»

Det å sette av tid til å utfordre de ulike kunnskapsperspektivene og diskutere hvordan de kan forenes i et tredelt kunnskapssyn trekkes fram som avgjørende for studentenes læringsutbytte. Manglende tid til diskusjon og fortolkning av innhold kan skape forvirrede studenter søkende etter et fasitgrunnlag, mens gode diskusjoner omkring generalisering, nyansering, bakgrunn og teoretisk forankring synes å bidra til refleksjon og dybdekunnskap hos studentene.

Oppsummering

Det er en felles forståelse at barns stemme må nå fram i utdanningene, at det har tilført utdanningene noe vesentlig nytt og at det går et klart skille mellom kunnskap om barn og fra barn.

Det er i hovedsak Forandringsfabrikken som har vært pådriver for å få kunnskap direkte fra barn og unge med erfaring, men også Landsforeningen for barnevernsbarn og enkeltstående erfaringskonsulenter har deltatt i undervisningen. Det er mange meninger om Forandringsfabrikken, i hovedsak knyttet til at Forandringsfabrikken fremmer synspunkter med stor styrke som til dels står i motsetning til teorier som har vært rådende i akademia, men også knyttet til ivaretakelse av barna.

Det er også mange meninger om hvordan dette skal gjøres. For det første går det et skille mellom oppsummert kunnskap og personlige fortellinger og hvordan de to typene kunnskap skal formidles; som store kickoff eller i mindre grupper.

Etiske problemstillinger blir ofte framhevet: Blir ungene tatt godt vare på i etterkant, kan de angre og ta skade av å stå fram, og hvem har ansvaret, utdanningsinstitusjonene eller organisasjonen som barna kommer fra?

De store skillelinjene går imidlertid rundt ulikhet i tolkningen av jussen: Mens noen vektlegger dette med samtykke, er andre mer opptatt av barns rett til å bli hørt som nedfelt i barnekonvensjonen. Her er det behov for en samlet avklaring.