Tove Bring Solum

Helsepsykologien har utviklet seg gjennom mange år, parallelt med forekomster av sykdommer hvor man tenker at psykososiale faktorer påvirker sykdommen (Espnes og Smedslund, 2012). Det skal sies at de fleste sykdommer i dag kan sies å bli påvirket av psykososiale faktorer. Det kan være økonomiske faktorer som gjør at man ikke klarer å følge opp med medisiner og behandling man trenger, angst for skremmende symptomer, depresjon som følge av sykdommen eller i forkant av sykdommen som påvirker mestring og for eksempel hvordan man håndterer livet sitt med kosthold, arbeid, utdanning, økonomi, familie og hjem. Det påvirker rett og slett ivaretakelsen av en selv, med en sykdom på slep.

Oppgavene i klinisk helsepsykologi handler både om å sette i gang tiltak for psykologiske problemer som følge av sykdom, skade og funksjonsnedsettelse, samt somatiske symptomer som oppstår på grunn av psykiske lidelser. Det er forsket mye på psykologiske fenomener ved spesifikke sykdommer (Berge m.fl., 2019).

Løsninger, ikke problemer

Klinisk helsepsykologi er bygget opp rundt den bio-psyko-sosiale modellen som sier at helse blir påvirket av biologiske forhold i kroppen, tanker og følelser hos personen, relasjoner til andre mennesker, levekår og andre forhold i samfunnet (Espnes og Smedslund, 2012). Forfatterne viser videre til at helsepsykologien handler om å finne løsninger mer enn å finne problemer. Helsefremmende arbeid og forebygging er foretrukne metoder. Det å jobbe med psykologisk motstandskraft, øke folks trivsel og at folk opplever kontroll og mestring, er svært viktige faktorer for folks helse. Et av målene innen helsepsykologi er å gi folk kontroll.

Det er et stort behov for fokus på psykologiske og psykososiale intervensjoner ved somatisk sykdom eller skade. Vi lever lenger med sykdom eller skade enn før og langvarige sykdommer skaper det største helsetapet i Norge (Knudsen m.fl., 2017). Kronisk sykdom krever mye av oss å leve med over tid. Hvis man i tillegg får angst og depresjon, stjeler det mye energi som vi trenger for å mestre en tilværelse med en kropp som ikke lenger fungerer slik den gjorde. Hvilke tiltak som settes inn for å forebygge dette må individuelt tilpasses, og alle som kommer i kontakt med pasienten kan medvirke til høyere grad av mestring og livskvalitet.

Syk og frisk samtidig

Klinisk helsepsykologi handler ikke om å være enten frisk eller syk, men at man har et både-og-perspektiv (Fjerstad, 2010). Man har en kropp med plager man må gi noe oppmerksomhet og ta hensyn til, samtidig som man kan ha mest fokus på det man klarer og har lyst til. Det er kunsten å være frisk og syk på samme tid. Dette vil si at det ikke bare er behandlingen i seg selv som tilsier hvordan en person har det, men også hvordan personen selv mestrer situasjonen. Dette er blant annet avhengig av resiliens, utholdenhet og hvilken historie personen hadde før sykdomsutbruddet.

I Berge m.fl. (2019) står det at «et brukerperspektiv innebærer at ethvert menneske har krav på respekt for sin egen selvbestemmelsesrett. Pasienten skal sikres mulighet til aktiv medvirkning i utredning og behandling, og personens erfaringer og ønsker skal hele tiden stå sentralt. Pasienten må kjenne seg respektert og ivaretatt, og tiltak skal bygge opp under og utvikle pasientens mulighet for å ta i bruk egne ressurser for å mestre tilværelsen.»

I tillegg minner forfatterne om at pasienten ofte har vel så mye kunnskap om egen sykdom som deg, i tillegg til den kompetansen det er å leve med sykdommen. Dette mener jeg er en god sammenfatning av hvordan vi skal forholde oss til pasientene. Eksplisitt bruk av empati og forståelse, ydmykhet for det den andre står i, genuin nysgjerrighet på å forstå hva pasienten er opptatt av og bevisst bruk av ulike kommunikasjonsstrategier og verktøy for å fremme pasientens egne ressurser er derfor sentralt.

Tverrfaglig samarbeid er ofte en nøkkel til å komme videre. For eksempel kan pasienter ha antakelser om hvorfor de er andpustne og at det er farlig. Da kan legen, sykepleieren og fysioterapeuten bidra med korrekt informasjon som kan brukes til å modifisere antakelsene hvis det pasienten tenker ikke er riktig eller bare delvis riktig, og slik sett kan man spille på hverandre og få en raskere bedring hos pasienten.

Kognitiv terapi som metodikk

Gjennom flere tiår har kognitiv terapi blitt utviklet til både å omfatte behandling av ulike psykiske lidelser og å kunne brukes på mestring av somatiske sykdommer, spesielt kroniske sykdommer som krever mye energi, hvor pasientene opplever nedsatt funksjon, utmattelse, endrede roller i familien, endret jobbsituasjon og økonomi. Det er ikke slik at man ser på selve sykdommene som psykosomatiske selv om man bruker kognitiv terapi som en integrert del av behandlingen. Den bio-psyko-sosiale modellen, hvor man anerkjenner at kropp, hode og omgivelser er en del av et helt sykdomsbilde, er likevel sentral. Det er lett å tenke negative automatiske tanker når man er bekymret for framtida, ikke klarer å være i jobben sin og man ikke vet hva behandlingen fører fram til. Det kan naturlig nok påvirke følelser, kroppslige symptomer og atferd, i tillegg til at dette kan påvirke familie, forhold og arbeid.

Den kognitive diamanten er et verktøy i psykoedukasjon og er mye brukt også i klinisk helsepsykologi. Den kan brukes i gruppe og individuelt for å identifisere hvordan tanker, følelser, kropp og atferd påvirker hverandre og hvordan man kan jobbe for å få en endring.

Solum

Jeg bruker den kognitive diamanten mye for å kunne bevisstgjøre og endre uhensiktsmessig fokus eller tanke. Vi ser på dynamikken mellom tanke, følelse, kropp, atferd og omgivelser. Vi bruker også tid på tankefeller, eller tankevirus, som Hanne Brorson (2012) kaller det, følelser som skam og sårbarhet som tar mye energi og som mange har fordi de ikke klarer å gjøre det de gjorde før. Jeg bruker også, komplementært til kognitiv terapi, videoer som «Alfred og skyggen», «The black dog», «Hvorfor får vi panikkanfall?» og ACT (Acceptance and commitment therapy), herunder enkelte mindfulnessøvelser som går på psykologisk fleksibilitet, pust, aksept og bevisstgjøring av verdier (Rose, 2020). En psykolog jeg jobber sammen med bruker den tredelte hjernen og toleransevinduet (Nordanger og Braarud, 2014) i sine forelesninger og vi spiller på hverandres kompetanse. Det er viktig med deltakelse og engasjement. Kognitiv terapi anerkjenner at pasienten er ekspert på sitt liv. Terapeuten kan kognitiv terapi. Det er utrolig givende når man ser bevegelse og engasjement hos pasienten.

Da jeg jobba på sykehuset, hadde jeg mange enkeltsamtaler hvor jeg brukte elementer fra kognitiv terapi, enten det var spørsmålsstillinger, refleksjoner, den kognitive diamant eller oppgaver mellom timene. Det var ofte svært virksomt å inkludere tenkemåten og elementene fra kognitiv terapi inn i samtalene, uansett om de dreide seg om angst, sorg, sårbarhet i ny situasjon, bekymringer for arbeid og økonomi, pårørendearbeid eller rådgivning.

Selvavsløring

Innen kognitiv terapi handler det om å dele noe av seg selv som man er ferdig med å bearbeide, slik at den eller de man jobber med får en erfaring med at vi ikke har så ulikt utgangspunkt på enkelte ting. Selvavsløring brukt på en reflektert måte er en av metodene jeg ser fungerer for å bidra til at pasientene åpner opp for ny kunnskap og kommer videre.

Jeg har erfart hvor viktig aksept er for mestring og for å vite hvilken retning man vil. Jeg brukte flere år på å akseptere at jeg måtte bruke rullestol ute på tur, men hvis jeg ville ha hund og ville oppleve naturen måtte kroppen min få assistanse av fire hjul, en motor og et batteri. Det tok tid å akseptere begrensningene jeg fikk, samtidig som mange ressurser åpnet seg da jeg valgte det som var riktig for meg. Dette har hjulpet meg i jobben min, samtidig som jeg er klar på at jeg har min historie, andre har sin. Jeg har ingen generell oppskrift.

Som en klinisk spesialist i psykisk helse og kognitiv terapeut har jeg mange profesjonelle verktøy og nyttig bagasje i sekken. Jeg har lært meg til å se hva jeg kan bruke av min totale kompetanse. Alle som leser dette har mye nyttig livserfaring i tillegg til den formelle utdanningen de har tatt. Hvordan bruker vi det da i praksis, i møte med våre pasienter/klienter/brukere? Jeg har vært heldig og har hatt kloke veiledere og nære medarbeidere som jeg jeg spilt ball med. Kanskje man med mer veiledning kan frigjøre mer kompetanse som vi sitter på og slik bli enda bedre profesjonelle hjelpere?

Panikkangst hos respiratorpasient

For å illustrere klinisk helsepsykologi i praksis har jeg tatt med en pasienthistorie. Jeg har skrevet om og anonymisert historien.

En av mine pasienter på sykehuset var en dame som hadde vært nødt til å få respiratorbehandling. Hun hadde en lungesykdom fra før og hadde fått en alvorlig luftveisinfeksjon. Hun fikk panikkangst etter at hun hadde blitt tatt av respiratoren. Hun var på sengeposten da jeg snakket med henne. Hun kunne ikke gå på toalettet alene, selv om hun hadde enerom med eget bad, hun kunne ikke hente seg mat og var sengebunden. Legene, fysioterapeuten og sykepleierne sa det ikke var bra for henne å være helt liggende nå. Hun var medtatt etter infeksjon og respirator i tillegg til lungesykdom, men det var svært viktig at hun kom i gang rent fysisk. Jeg brukte god tid på første samtale. Jeg kartla, jeg lyttet og jeg stilte mange spørsmål hun kunne reflektere rundt. Underveis forklarte jeg også hvorfor jeg spurte så mye, slik at hun kunne følge tankegangen min. Jeg fant ut at hun hadde hatt en del angst og mareritt mens hun var på intensiven. Og årsaken var høyst reell. Hun hadde vært i en livstruende situasjon. Det hadde tatt svært kort tid fra hun ble syk til hun ble livstruende syk. Usikkerheten om livet videre og hvordan hun skulle klare seg og om hun i det hele tatt kom seg på beina igjen var vonde tanker. Hun var svært overrasket over at akkurat hun skulle få angst. Vi snakket om det som hadde skjedd, hva legene sa, jeg brukte panikksirkelmodellen og den kognitive diamant for å forklare henne sammenhengene mellom hva vi tenker og føler, mellom kropp og atferd. Jeg ga henne god tid til å komme med egne input og jeg stilte henne sokratiske spørsmål for å grave litt dypere og la henne komme til de gode løsningene for hennes egen del, samtidig som jeg ga informasjon og svar som terapeut.

Vi brukte også tid på det at hun ikke klarte å gå til toalettet. Hun fikk panikk når pusten ble dårlig og satte seg derfor raskt ned igjen. Jeg brukte skalering (på en skala fra 1-100, hvor sikker er du på at du kommer til å dø når du blir andpusten nå?) for så å stille spørsmål om det var andre måter hun kunne forstå pustebesværet på og så hvor sterkt hun trodde at hun kom til å dø. Vi utforsket andre forklaringer, og vi sjekket med lege for sikkerhets skyld. Dette hjalp henne til å kunne tro mer på andre forklaringer enn den hun hadde opprinnelig.

Vi lagde en liten plan om hva hun kunne teste ut til dagen etter. Hun var med på å sette målene selv slik at de ikke skulle bli for store. De var konkrete og målbare. Hun skulle også se på den kognitive diamant og legge merke til egne tankemønstre underveis.

Dagen etter hadde hun ikke bare gått til toalettet flere ganger, men også hentet seg mat i kantina. Hun hadde angst fortsatt, men ikke panikkartet, hun hadde gjennom psykoedukasjon blitt bevisst egne reaksjoner, tanker og handlinger, og da klart å tenke rasjonelt om kroppslige symptomer. Angsten holdt ikke grepet om henne lengre. Hun hadde tatt tilbake en del av kontrollen.

Dette hadde jo også innvirkning på resten av behandlingen. Faggruppene kunne fokusere på å hjelpe henne på en annen måte. Hun reduserte faren for komplikasjoner som blodpropp ved å være oppe. Hun kunne skrives raskere ut. Det var også heldig for pasienten at panikkangsten ble tatt tak i så raskt at hun ikke rakk å utvikle unngåelsesatferd over tid. Det gjorde at hun raskere fikk det bedre og at hun ikke trengte psykologisk hjelp i etterkant.

Empatisk, aktiv lytting

Vi må lytte aktivt til hvordan pasienten beskriver seg selv, kroppen og holdningen til sykdommen og kroppen. Der noen gir blaffen i hva andre mener om at de går tur mens de er sykmeldt, er det andre som gjemmer seg inne i skam over å være sykmeldt og er redde for hva andre, inkludert Nav, vil si om de så dem ute på tur en formiddag. Det er en naturlig ting å tenke at vi «vet» hvordan den andre har det, men vi må heller sjekke ut med empatisk og faglig fundert nysgjerrighet hvordan pasienten selv opplever det.

Det å gi rom for refleksjon rundt egen kropp, sykdom og ressurser gir et større vokabular om situasjonen og åpner opp for en større forståelse fra hjelperen. Dette gir et bedre grunnlag for å hjelpe og veilede, og det gir en bedre relasjon som har en stor innvirkning på hvordan pasienten opplever hjelpen. Det gir også et bedre grunnlag for å henvise videre til andre instanser eller fatte riktig vedtak.

Mange pasienter sliter med å sette konkrete ord på både symptomer og situasjonen. Dette betyr at når de har snakket med legen, arbeidsgiver eller Nav om plagene, har de kanskje heller ikke klart å gjøre seg forstått med det de plages med og hvorfor. En del av klinisk helsepsykologi handler om å gi folk et bedre vokabular til å forklare hva de står i, og slik få mer kontroll over egen situasjon. Da vil de oppleve å bli bedre ivaretatt og forstått.

Økt helsekompetanse

Med mer informasjon gir det trygghet og mer kontroll, og det gir en bedre forståelse for situasjonen. En kronikk i Dagens Medisin av Una Stenberg og Kristian Emil Kristoffersen den 26.9.2020 beskriver hva høy helsekompetanse kan gjøre for både pasienter individuelt, men også rent økonomisk på samfunnsnivå. Helsekompetanse er kunnskap om egen helse og støtte til å håndtere hverdagen. De skriver at WHO i 2013 slo fast «at svak helsekompetanse svekker folks helse, og at helsekompetanse er en av de sterkeste prediktorene for god helse, ved siden av alder, inntekt, jobbstatus, utdanning og etnisitet». De viser til at forskningen tilsier at når pasientene kjenner seg trygge på hvordan de kan leve med sine helseplager, vet de også hva de skal gjøre, riktig medisinbruk og tiltak når symptomene forverres. Disse har ikke så stort behov for reinnleggelser i sykehusene eller hyppige fastlegekonsultasjoner som de som ikke har denne tryggheten og kunnskapen. I tillegg kommer denne gruppa raskere tilbake i aktivitet og arbeid.

Oppsummert

De fleste sosionomer, med eller uten videreutdanning og uavhengig av arbeidssted, jobber med elementer av klinisk helsepsykologi.

Kognitiv terapi og ACT er to verktøy som vi kan bruke elementer av uansett hvor vi jobber. Jeg bruker det hele tiden i min jobb som kognitiv terapeut, men selv om man er ansatt i en annen type stilling er det smart å kunne noe grunnleggende om diamanten, Sokratisk utspørring, psykologisk reaktans og tankefeller.

Mestring og fokus på klinisk helsepsykologi er god medisin både for hver enkelt pasient, for familien og for samfunnet. Sosionomer bidrar til dette.