Geir Løland

I de årene jeg har jobbet som konsulent for spesialiserte fosterhjem, er det min erfaring at vi er gode på å finne forklaringer på ungdommens utfordringer innen ulike teorier som tilknytningsteori og etter hvert traumesensitiv tenkning/traumeforståelse. Vi ønsker å forstå hvordan oppvekst og opplevelser kan forklare smerteuttrykk og utfordringer hos ungdom. Med et slik utgangspunkt blir teorien eier av ungdommens historie. Det jeg har savnet, er mer fokus på og nysgjerrighet på barnets forståelse av sin historie, og mer fokus på hva det var som ikke gikk galt. Hvordan forstår de seg selv? Hvem eier ungdommens historie?

Geir Løland er musikkterapeut og spesialpedagog med master i familieterapi. Han jobber som konsulent for spesialisert fosterhjem for ungdom og har egen praksis som familieterapeut.

Privat

Denne artikkelen er et forsøk på å forstå de utfordringer som barn og unge i fosterhjem sliter med, fra en narrativ vinkel og med en narrativ forståelse. Teksten er på ingen måte en utfyllende presentasjon av narrativ teori eller narrativ praksis, men ment som et innspill og tillegg til andre måter å møte barn og unges behov på, og hjelpe barn og unge til å eie sin egen historie.

Hva er et narrativ?

Et narrativ er en fortelling. Det kan for eksempel være fortellingen om ens eget liv. Det innebærer at en forstår seg selv gjennom de fortellinger en forteller om seg selv. Og med fortellinger i denne sammenhengen menes ikke nødvendigvis bare fortellinger, men også handlinger, væremåte, forståelse av relasjoner, verdier og annet.

Vi påvirkes både av individuelle forhold og kulturen vi lever i, hvilke omsorgsforhold vi vokser opp i og hvordan vi omtales. Og vi påvirkes av media, religion, oppdragerkultur, sosioøkonomiske forhold, hvem vi omgås og samfunnets normer, for eksempel synet på oppdragervold, barnets rolle i en familie, diagnosesystemer og det politiske systemet.  

Basert på påvirkningen fra andre (se faktaboks), ble White og Epstein opptatt av hvilke fortellinger vi forteller om oss selv, hva som påvirker og former våre fortellinger og retten til å eie sin egen historie (White, 2009).

Å leve en dominant historie

Innen narrativ praksis mener en at vi lever vårt liv for å bekrefte opplevelsen av oss selv. Det kalles å leve en dominant historie (White, 2009). Med det menes at vi har en opplevelse av hvem vi er, basert på tidligere erfaringer og hvordan andre mennesker forstår, tolker og ser oss. Og vi møter verden med det formål å få bekreftet vårt eget selvbilde, bevisst eller ubevisst. Vi vil møte, tolke og forstå nye situasjoner slik at det passer inn i bildet av oss selv, som igjen underbygger og bekrefter vår dominante historie. Man sier at historiene vi skaper om oss selv organiserer våre erfaringer, og dermed også styrer vår atferd og påvirker de erfaringer vi gjør oss. Basert på det, formet White og Epstein tanker om at vi i stor grad defineres av erfaringer gjort gjennom kulturelle forventninger, normer og regler, stigma og skam.

Barn som av ulike årsaker har kommet under barnevernets omsorg, forteller ofte en historie om seg selv som er formet av stigma som barnevernsbarn (Løland, 2014). Gjennom tiltak andre ungdommer ikke har, gjennom oppveksterfaringer de fleste andre barn og unge ikke gjør seg, gjennom diagnoser andre har satt og ofte gjennom et nettverk som opprettholder stigma. Ut fra en narrativ forståelse blir dette deres dominante historie, som de igjen vil bekrefte gjennom hvordan de gjør seg nye erfaringer. Det kjente forveksles med det trygge.

Men en dominant historie må ikke bare forstås som noe negativt. Det kan like gjerne forstås som en beskyttelsesfaktor, ved at en utvikler strategier som kan være hensiktsmessige i noen situasjoner. For eksempel kan sinne og aggresjon være en nyttig måte å takle angst på. Det kan derfor være nødvendig å anerkjenne ungdommens strategier, som hensiktsmessig, i noen situasjoner. Men også utforske hva som er ulempene med de samme strategier. Hva er fordelen med denne strategien? Har den noen ulemper?  

Alternative historier

Vår hverdag består av mange arenaer; hjem, skole, fritidsaktiviteter, venner og offentlig instanser, som for eksempel møter med barnevernstjenesten, fosterhjem, institusjoner osv., og vi tilpasser oss de ulike arenaene. Vi påvirkes av de vi omgås og de påvirker oss. Innen narrativ praksis forstås det som at vi lever et liv med ulike fortellinger, vi opptrer ulikt i ulike situasjoner, det som på engelsk kalles multistoried life (White, 2009; Madigan, 2011). For eksempel er det mange ungdommer som har vansker med å takle skole og nære relasjoner, men som har utviklet en utrolig «streetsmartness». Det betyr at konteksten blir viktig for å forstå hva som skjer. Innenfor andre forståelsesrammer, kan det ses på som tilstandsavhengig fungering. Det blir derfor viktig å ha en systemisk tilnærming, se på hvordan de ulike systemer påvirker hverandre. Et liv med ulike fortellinger, gir også rom for nye muligheter.

Innenfor rammen av en dominant historie, finnes det også en alternativ historie (White, 2009; Madigan, 2011). En alternativ historie er erfaringer og opplevelser som bryter med vår dominante historie og som kan være starten på en endret dominant historie. Dette er opplevelser som «motbeviser» vår forståelse av oss selv og som kan hjelpe oss til ny forståelse av våre erfaringer. På den måten kan det være starten på en ny dominant historie. Dette kan være personer som ser deg på en annen måte; en lærer, en nabo, en musikerkollega, treneren på fotballaget. Eller for den saks skyld; en hendelse eller en situasjon som ikke bekreftet din forståelse av deg selv. En slik opplevelse kan kalles «et unntak» (unique outcome).

Jon hadde samtaler med meg hvor vi skrev hans livshistorie. Den innebar blant annet mange flyttinger og skolebytter, og fortellinger om mobbing fra både medelever og lærere, slåssing og dårlige skoleresultater. Jeg stusset imidlertid på at på den ene skolen fortalte Jon at, på tross av dårlige opplevelser, virket det som om lærerne likte han. Jeg fikk tillatelse til å snakke med av de gamle lærerne hans. De kunne fortelle om en helt vanlig gutt, som riktignok hadde sine «spilloperier», men mer som gutter flest. Han gjorde det helt greit faglig, hadde venner og ble godt likt på skolen. Da jeg gjenfortalte dette til Jon, lyste han opp. Dette var en fortelling som brøt med hans egen forståelse av seg selv, hans dominante historie. Det representerte et unntak fra hans egen fortelling, som vi kunne bruke til å starte på en alternativ historie.

Problemet er problemet

Med det menes at du er ikke problemet, men problemet er noe du er påført, eller som kommer på besøk. Vi ønsker å skille problemet fra personen. Kaia er ikke sin ADHD men hun har en ADHD som påvirker livet hennes. Hun er påført noe uten at hun har bedt om det, noe som kommer på besøk. En måte å møte dette på, er gjennom eksternaliserende samtaler (White, 2009; Madigan, 2011). Det betyr at vi ønsker å bevisstgjøre ungdommen på at de har et problem, men at de ikke er problemet, og hva problemet gjør med dem. Vi kan for eksempel spørre: «Dette problemet, hva skjer når det dukker opp?» «Hva syns du om at problemet gjør slike ting med deg?» Eller på en annen måte: «Det er som om det sitter et troll på den ene skuldra di som noen ganger får overtaket, hva syns du om det han/hun gjør?» «Har du lyst til å si noe til trollet?» «Hvem er det som snakker nå, er det spiseforstyrrelsen eller er det deg?»

På den måten kan en utforske hva problemet fører til, uavhengig av personen. Og det kan gjøre det lettere å snakke om det som skjer på skolen, i relasjon til venner, familie osv. Men også anerkjenne at det kan ha positive hensikter.

Hva er det problemet egentlig vil med deg? Beskytte deg? Trenger du den beskyttelsen nå?

I Jon sitt tilfelle ble det naturlig å snakke om hva de andre så som han selv ikke så.

Handlingslandskap og identitetslandskap

I narrativ praksis er målet å finne den alternative historien, gjøre den større og tykkere, og få den til å bli den dominante historien. Har vi starten, vil vi lete etter andre hendelser, opplevelser, situasjoner som bekrefter den alternative historien. Vi er nettopp ute etter hendelser og opplevelser, ting du har fått til eller gjort, eller noe du klarte å ikke gjøre. Vi sier at vi beveger oss i et handlingslandskap. Vi fyller på med så mange hendelser og opplevelser som vi finner og beveger oss både i nåtid og fortid. Vi fyller opp en konto med hendelser og opplevelser som kan representere en alternativ historie til den dominante. Men handlinger sier noe om det du gjør, vi er opptatt av at dette skal bli noe du er, din identitet. Vi beveger oss derfor over fra et handlingslandskapet til et identitetslandskapet. Dette kalles ny-formulerende samtaler (White, 2009), hvor vi er opptatt av hva handlingene du har klart å gjøre, opplevelsene dine, sier om hva som er viktig for deg, hvilke verdier du har, hva du tror på. Hensikten er å gjøre handlinger om til identitet, skape en alternativ identitet til din dominante historie. For vi lever et liv som bekrefter vår egen historie, den vi opplever at vi er.

Kaias dominante historie var preget av et dårlig selvbilde, en person som ikke fikk ting til, ikke strakk til. Selv om vi fant hendelser som motsa den historien, var identiteten hennes knyttet til historien. «Jeg får ofte høre fine ting om meg selv, men det har ingen virkning. Ord betyr ikke noe. De finner ikke veien inn til meg, betyr ikke noe. Jeg kjemper min egen kamp for å lære å elske meg selv, andres ord når ikke inn. Det er som om jeg ikke tror på dem.»

Vi brukte mye tid til å snakke om hva som skal til for å elske seg selv. Hun sa: «…. Men også indre ting. Jeg trenger å lære å tilgi meg selv, dytte bort de gamle tingene». Det kan være en lang prosess, bevissthet om verdier, hva som er viktig for en selv. Noe av det hun sa var: «Selv om ord ikke når inn, gjør kjærlighet det. Kjenne at noen bryr seg». Og hvilke verdier det representerer.

Oppsummert

Narrativ praksis er selvsagt mye mer, men dette er en forkortet versjon, som jeg mener kan være verdifull å vite noe om som fosterhjem. Så hva kan være en måte å bruke narrativ forståelse på i vår jobb?

Vi kan lytte, utforske og undre oss. All atferd og handlinger kan forstås som kommunikasjon og vi ønsker å finne ut; hva er det du prøver å fortelle oss? Hvordan forstår du dine egne erfaringer? Hva er din dominante historie? Hva forteller du om deg selv? Vi må aldri slutte å undre oss, men se bakom i den hensikt å avdekke personens dominante historie.

Videre er det viktig å lytte; finnes det en start på en alternativ historie i det du forteller, i dine erfaringer? Var det noen som så deg på en annen måte, som ga deg andre gode opplevelser, hvor du kunne være deg selv og føle deg trygg? Hvilken følelse var det? Hva var det den personen gjorde eller ga deg som førte til den opplevelsen? Hva er ditt unntak? Og samler vi på gode opplevelser, er det nyttig å gjøre om handlingene til identitet; hva sier det om hva som er viktig for deg? Hvilke verdier ligger bak en slik opplevelse/handling?

Det kan være viktig å skille problem og person. Det er en grunn til at vi er som vi er og gjør som vi gjør. Vi kan si «Hvem snakker nå, er det du eller spiseforstyrrelsen? Nå kom sinnet/frustrasjon/oppgittheten/depresjon på besøk igjen. Det kan ikke være lett å få slike besøk?» Lek med dette, gi problemet et navn eller få barnet til å sette navn på «den besøkende», utforsk hva dette gjør med personen. Du kan snakke på samme måte til deg selv eller partneren din, om det som skjer med ungdommen, men slik at ungdommen hører det. Men ikke forvent respons. Dessuten, på den måten signaliserer du til ungdommen at du ikke ser på han/henne som et problem, men at du ser personen. En viktig årsak til å skille person og problem, er at det er vanskeligere å gjøre noe med noe som er deg.

Lek gjerne med drømmer. Det kan være gode ideer til en alternativ historie. Og sier ikke framtidsdrømmer også noe om hva som kan være viktig for oss, våre verdier? Ifølge Antonovsky, er drømmer, framtidsdrømmer, noe å se fram til, en av de viktigste beskyttelsesfaktorene (Antonovsky et al., 2000)

For mer innsikt i narrativ praksis, se nedenforstående inspirasjonskilder. Listen er på ingen måte komplett, men har vært viktige inspirasjonskilder for meg.