Rikke Karina Mowinckel

Artikkelen bygger på avsluttende oppgave i familieterapi på spesialistundervisningsprogrammet til RBUP 2020–2022.

Aviser og sosiale medier har den siste tiden hatt nyheter og saker om barn og unge som sviktes av det offentlige. Unge som blir «kasteballer» mellom ulike instanser i velferdssamfunnets hjelpesystem. Historiene gjør vondt å lese og dessverre blir jeg ikke overrasket. Både som mor, fostermor, profesjonsutdannet og ansatt i kommunal psykisk helsetjeneste for barn og unge kjenner jeg på frustrasjon. Som samarbeidspartner til familier, skoler, Pedagogisk Psykologisk Tjeneste, kommunale barnevernstjenester, barne- og ungdomspsykiatri (BUP) og andre instanser kjenner jeg på hvordan vi alle deltar i en evig runddans med følelse av maktesløshet. Jeg er opptatt av å se familien som ressurs. Bakgrunn som fostermor har gitt meg innsikt i hvor viktig familie er, uansett familiens fungering. I min jobb, som innebærer døgn- og ambulante tjenester for barn og unge med psykiske helseplager, er jeg opptatt av å arbeide med barn og unges livssammenheng og se individet i sin kontekst. Dette er med på å gi meg et verdisyn om det å være menneske som en del av noe større.

Nye utfordringer

I Norge i 2022 er vi mange som lever gode liv. Vi har et velferdssystem som skal ivareta oss fra unnfangelse fram til verdig alderdom og uunngåelig død. Vi har rettigheter innen helsehjelp og mye av det som kommuner og stat organiserer ble tidligere organisert av storfamilien. Familier i dag er ofte svært ulike de familiene som var majoritet for noen tiår tilbake. I dag er familier satt sammen av ulike kulturer, nye samlivsformer og forskjellige typer foreldreskap som byr på annerledes utfordringer. Selvrealisering og suksess er viktig, og individfokuset i samfunnet er stort. Aarseth (2018) viser til at det skapes nye former for kontakt og samhørighet i nære relasjoner i en velferdsstat preget av mer konkurransepress og økt ulikhet, en ny intimitet i foreldre-barn relasjonen der det skal investeres i barn både emosjonelt, mentalt og praktisk.

Det pekes på et uendelig ansvar hvor foreldre ikke kan gjøre nok for sine barn, uttrykket «curlingforeldre» er blitt velkjent. Samtidig har familier i dag begrenset innsikt i hverandres liv, både foreldre og unge har sin egen mobiltelefon for kontakt med omverden og et liv på sosiale medier som kan pyntes slik vi måtte ønske å framstå og stenge for det vi ikke vil vise. På internett kan barn og unge leve skjulte liv vi voksne ikke har tilgang til. Familiens betydning som arbeidsfellesskap er for lengst overtatt av samfunnsinstitusjoner som barnehager, skoler og en rekke fritidstilbud.

«Du kan bli det du vil»

Til tross for klimakrise, pandemi og krig i Europa kan det se ut til at økonomisk vekst er hovedprioritet for de som har makt til å ta store avgjørelser for fellesskapet. Men vi er mange som bekymrer oss for økende forskjeller i dagens samfunn og hva dette gjør med oppvoksende generasjoner. Det blir sagt at dagens unge har alle muligheter i livet og «kan bli hva de vil». Underforstått blir det kommunisert at det er opp til hver enkelt hvor stor din egen suksess og målte verdi blir. Barn og unge som strever i sin oppvekst og ikke følger forventningene som samfunnet har til atferd og kompetanse blir pekt på som individ; Hva feiler det deg?

I vår vestlige kultur er det lang tradisjon for å se psykiske problemer som problem i den enkelte person, der problemet oppstår og opprettholdes og der det må behandles (Schjødt & Egeland, 1989). Barn og unge som blir møtt på denne måten opplever seg selv som utilstrekkelige. Samfunnet vårt skaper pasienter.

Men de to siste årene har det vært økende oppmerksomhet om «sårbare» barn og unge. Media varsler om høye tall for unge som strever med psykisk helse. Folkehelseinstituttet (FHI) rapporterer om økning i konsultasjoner i primærhelsetjenesten for barn og unge med psykiske helseplager, og det vises til en høyere andel innleggelser for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten. Organisasjoner som Voksne for barn, Rådet for psykisk helse, og Mental Helse Ungdom har bedt om økt fokus på barn og unges psykiske helse fra myndighetene våre. Over tid har barnehager og skoler fått mer ansvar for oppvoksende generasjoners psykiske helse, blant annet gjennom temaet «livsmestring». Samtidig varsler helsesykepleierne i skolen om for lite tid til å følge opp de elevene som strever. Ufrivillig skolefravær øker, og det er store forskjeller på hvordan familier med slik problematikk blir møtt og forstått. Ordet «skolevegring» har fått slå rot i språket vårt.

Tiltak

I landets kommuner er det ulikt hvilke tilbud som gis barn og unge innenfor psykisk helse. Ifølge Helsedirektoratet har kommuner ansvar for «helsefremmende og forebyggende arbeid, oppfølging og behandling av lettere psykiske helseplager».

I oktober 2020 kom Barneombudet med rapporten «Jeg skulle hatt BUP i en koffert» der det i forordet blir konkludert med «at dagens psykiske helsevern ikke er rigget godt nok for å oppfylle barns rett til best mulig helsehjelp». Funnene dreier seg om hele prosessen i et behandlingsløp og manglende fleksibilitet for å tilpasse seg barnets behov. Statens undersøkelseskommisjon for helse og omsorgstjenester (Ukom) kom like etter med rapporten «Ungdom med uavklart tilstand» der det slås fast at unge med psykiske plager opplever å bli avvist og at det er stor variasjon i behandlingen fra kommune til kommune.

Senest 24.03.22 fulgte Ukom opp med rapporten «To år med pandemi – status for det psykiske helsetilbudet til barn og unge» hvor det beskrives økt fare for pasientsikkerheten slik situasjonen er pr. i dag. Hva er det storsamfunnet ikke får til? Og hvilken utvikling ønsker vi oss?

Barne- og familiedepartementet la fram proposisjon til ny barnevernlov i april 2021, en lov som skal tre i kraft i 2023. Ut fra den har vi nå i 2022 fått en barnevernsreform, også kalt oppvekstreform, som krever et samarbeid på tvers av sektorer når det gjelder både ansvar og forebygging og der barns behov skal stå i sentrum. Statsforvalteren har hatt i oppdrag å forberede kommunene på reformen og skriver; «Det skal i større grad bygges på de ressursene som alt finnes rundt barnet, både der barnet bor og i barnets familie og nettverk».

Vi vet at psykisk helse og oppvekstvilkår henger uløselig sammen. Transaksjonsmodellen anerkjenner at barn og unges utvikling påvirkes av både biologiske og miljømessige faktorer og at disse over tid er i kontinuerlig og gjensidig samspill og forandring (Moe et al., 2010).

Den tysk-amerikanske psykologen Uri Bronfenbrenners økologiske miljømodell er tett knyttet til transaksjonsmodellen, blant annet fordi den utvider med ytterligere samspillsnivåer og viser tydelig betydningen av sosiale relasjoner. I. Bø (2000) skriver at for å oppnå best mulig utvikling og trivsel hos mennesker trengs særlig to ting: tilfredsstillelse av sentrale behov og opplevelse av å være sosialt forankret. Denne kunnskapen bør vi bruke til å si fra om hva som er uheldig og skadelig for barn og unge og hva de bør skjermes fra. Vi må bruke kunnskapen om arv og miljø for å beholde et ressurs- og mestringsorientert fokus i møte med det som er vanskelig. Vi må tørre å gå nært, tåle å bli møtt med skepsis og avvisning uten å gi opp. Vi må evne å ta på oss «brillene» til de vi møter og spørre hvordan verden ser ut for dem. Hvordan vi forstår det mennesker strever med, får store konsekvenser og kan alltid forstås på flere måter.

Kan familieterapi gi noen svar?

Familieterapi, som oppsto som eget felt mellom 50- og 60-tallet, består i dag av flere ulike retninger med forskjellige tilnærminger. Felles for disse er forståelsen av psykiske problemer som problemer mellom mennesker og ikke som problemer ved hvert enkelt individ (Johnsen & Torsteinsson, 2012). Når vi i familieterapi er opptatt av systemisk teori og kunnskap handler det nettopp om å forstå mennesker som del av systemer – både familiesystem, men også videre utover i for eksempel barnehage, skole, fritidsmiljø og storsamfunnet ellers.

Både i og mellom disse ulike systemene pågår det kontinuerlig påvirkning i form av sirkulære tilbakemeldinger hvor alt henger sammen i gjensidig samspill. Sosialkonstruksjonismen sin betydning for den systemiske familieterapien er tydelig, ingen eier «sannheten» – vi er formet i samspill med andre gjennom hvordan og hva vi kommuniserer. Frøyland (2017) beskriver hvordan alle som deltar i et system opplever og oppfatter det forskjellig, og hvordan dette gjør at alle i et familiesystem kan ha svært ulik oppfatning av akkurat den familien og det som foregår der.

Måten systemer påvirker hverandre på over tid skaper mønstre som igjen må ses og forstås i den konteksten de opptrer i for å gi mening. Familieterapien er opptatt av mening og språk, at mening blir til for oss og mellom oss via språket. En familieterapeut må derfor ha god kunnskap om barn og unges normalutvikling og både tilpasse og tilrettelegge for samtaler på deres nivå. Det krever familieterapeuter som har god kunnskap om utviklingspsykologi og tilknytningsteori og er åpne og nysgjerrige med forståelse for kompleksiteten i enhver familie (Lorås & Ness, 2019). Det finnes i dag flere former for familieterapi som har et tydelig fokus på barn og unges stemme inn i det som familien strever med, for eksempel barneorientert familieterapi, funksjonell familieterapi, tilknytningsbasert familieterapi og familieterapi som har en pluralistisk orientert og familiebasert praksis.

Barns deltakelse

Det viktigste for å ivareta barn og unge i familiesamtaler er en terapeut som evner å vurdere enhver situasjon ut fra kontekst, etiske verdier og hensynet til hva som er best for barnet. Vedkommende må hele tiden arbeide med og være seg bevisst både sin profesjonelle og personlige utvikling.

A. Helgeland (2016) skriver om etiske utfordringer ved barns deltakelse i familieterapi og har ikke et entydig svar på hvordan barn og unge kan beskyttes mot foreldrenes strev og eventuelle krenkelser, men er opptatt av anerkjennelse og respekt som viktige verdier. For å kunne ivareta de yngste i familiesamtaler kreves det terapeuter som er modige og som tør å trå fram hvis det oppstår en krise. Aamodt m. fl. (2011) minner oss om hvilken makt som kan ligge i måten vi forholder oss til hverandre på. Dette gir hjelperen et stort ansvar, som innebærer at man skal ha evne til å tørre og snakke om det som er vanskelig – for eksempel foreldres egen psykiske helse, fattigdom, kulturforskjeller og marginalisering. Det kan bety å ta stilling, gi råd og veiledning. Kanskje oppleves det utfordrende for en familieterapeut som tilstreber en «ikke-vitende holdning», og hvilket samarbeidsklima vi har evnet å legge til rette for vil ha stor betydning for både barn og voksne.

Tid og evne til å bygge relasjon og terapeutisk allianse forsvinner i dagens BUP når fokuset på diagnoser og manualbaserte behandlinger tar all plass. S. Hertz (2011) er bekymret for at ulike referanseprogrammer og screeninginstrumenter begrenser nysgjerrighet og mangfoldighet i møte med de vi skal bistå og at det ikke gis plass til det komplekse rundt hvert individ. Dette er en bekymring jeg deler. I min jobb er det ikke uvanlig at jeg leser epikriser med beskrivelser av barn og unge som: umotivert, ikke tilgjengelig, avvisende, ikke mottakelig og uinteressert. Slike beskrivelser er å tillegge barn og unge et ansvar de ikke skal ha. Det er hjelpesystemet sitt ansvar å tilrettelegge, bruke tid, ha nysgjerrighet til å se bak atferd og gjøre det trygt nok for hvert enkelt barn og ungdom å delta i samspill med oss.

For å kunne gi rett hjelp må jeg i mange tilfeller se og snakke med familien sammen. De åpenbare fordelene med å snakke sammen om det familien strever med er at alle hører hva som sies, kan delta med sine meninger og oppleve at de er viktige for hverandre (L. Frøyland, 2017). Når barn og unge ikke inviteres inn som deltakere i familiesamtaler begrunnes det ofte med at vi ønsker å skjerme dem fra ubehag. Men hvem sitt ubehag er dette egentlig?

Nilsson og Trana (2007) viser til egen studie i 2000 hvor de finner situasjoner som skaper ubehag hos terapeuter og det beskrives at løsningene på de vanskelige situasjonene er å synliggjøre betydningen av kontekst, bryte opp konvensjonelle samtaleregler og vise tydelig forskjell i makt og ansvar. Dette krever en terapeut som, i tillegg til det tidligere nevnte om å stadig utvikle og være bevisst egen etisk refleksjon, kan framstå som autentisk og ikke minst leken og kreativ voksen.

Kommunikasjon gjennom lek

Lek er en viktig form for kommunikasjon, og sosialvitenskapelig forskning anerkjenner at lek er en viktig del av barns sosiale utvikling og kultur. Lek anses som så viktig for barns psykiske helse at det er blitt knyttet opp til barns rettigheter og tatt med i barnekonvensjonen art. 31. Dessverre har lek lav status som kilde til læring i vår tid og kan være noe av grunnen til at kunnskap om lek ikke blir godt nok ivaretatt i arbeid med barn og familier. I familieterapi er vi opptatt av hva som skjer mellom de som er til stede og at dialog er mye mer enn den verbale dialogen. Gjennom lek kan vi støtte og hjelpe familier til å bygge en bro over motsetningen mange opplever mellom ønsket om å dele på den ene siden og strevet med å kommunisere med hverandre på den andre siden (Stänicke et al., 2021). Bruk av rollelek, tegning, musikk, digitale hjelpemidler, dyreassistert terapi og andre kreative metoder åpner opp nye muligheter for endringsarbeid med barn, unge og familier.

«Lek er å øve på livet» skriver Eide og Rohde (2009), det er en setning jeg har med meg i møte med familier der omsorgspersoner strever med egen psykisk helse. Lek i familiesamtaler kan bidra til at barn får en klar forståelse av foreldrenes sykdom, som igjen bidrar til at den unge ser seg selv atskilt fra den voksnes sykdom og kan utvikle et selvstendig og aktivt liv.

Det finnes selvsagt gode grunner til at barn og unge noen ganger ikke skal delta i familiesamtaler. Men da må det handle om situasjonen til de vi møter – og ikke vårt eget ubehag. Kanskje finnes det ønsker eller behov som gjør at det er nødvendig å snakke med familiemedlemmene hver for seg.

Barn og unge som er spurt om sine erfaringer med å delta i familiesamtaler svarer at de ønsker å bidra til å løse problemer, og ved å delta opplever de seg selv som viktige bidragsytere i familien (Johnsen & Torsteinsson, 2012). De ønsker tydelig og forståelig informasjon, det er viktig for dem at alle i familien blir tatt vare på av terapeuten om det oppstår krevende situasjoner. Det framkommer at de ønsker å bli sett og hørt, men ikke være i fokus hele tiden – en balanse som terapeuten må ivareta, det er for eksempel viktig at det ikke er et krav om å snakke. Spørsmål som stilles til barn og unge må tåle å ikke bli besvart, og terapeutens evne til affektiv inntoning er avgjørende for om det oppleves trygt for de yngste å være til stede. Konkret problemløsning, normalisering og mestringsperspektiv blir trukket fram som viktig av barn og unge.

Avslutning

Familieterapi har muligheten til å vise ressursene i familier og ta vekk underliggende budskap om skyld, skam og ansvar. I et samfunn hvor helsevesenet er opptatt av individuell diagnostikk, som igjen er det som utløser rettigheter til behandling og bistand, er det behov for oss som kan rope høyt om hva politikere og andre som tar avgjørelser om barn og unge må vite. Slike avgjørelser krever grunnleggende kunnskap om hva det er som påvirker barn og unges utvikling. Oppveksten vi tilbyr dem har store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser, barn som vokser opp i trygge og stimulerende omgivelser er bedre rustet til å bli deltakende og aktive bidragsytere i samfunnet som voksne (Mæhle, 2018).

Jeg mener familieterapi, utført av terapeuter med god fagkunnskap og evne til refleksjon rundt egen rolle, er et nødvendig og viktig bidrag inn i velferdssamfunnets tilbud til oss alle på tidspunkter i livet hvor vi står i utfordringer. Som samfunn bør vi tilstrebe at det er familie og nærmeste nettverk som skal holde rundt barn og unge i størst mulig grad der det er mulig.

Amerikansk urbefolkning har et ordspråk som sier følgende; Det er to verdier vi må gi våre barn, det ene er røtter og det andre er vinger. Gode familieterapeuter kan bidra til begge deler ved å sørge for at barn og unge som deltar i familiesamtaler blir sett, hørt og ivaretatt sammen med familien sin.