JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
Anette Wagle (f.v.), Maria von Wachenfeldt, Celin Bergquist, Silje Thomassen og Ann Margret Hauge på Nav Asker tester ut bruken av bildekort.  

Anette Wagle (f.v.), Maria von Wachenfeldt, Celin Bergquist, Silje Thomassen og Ann Margret Hauge på Nav Asker tester ut bruken av bildekort.  

Privat

Hvem hjelper hjelperen? Har vi tid til dette?

Ord som sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet har de fleste hørt, men det er noe vi snakker altfor lite om. Hvordan kan vi vise omsorg for oss selv, de rundt oss – både på jobb og på fritiden?
01.03.2023
09:46
25.04.2023 10:57

Vi som har tatt opp studielån for å bli hjelpere må ikke glemme å hjelpe hverandre. Vi er også mennesker og vi skal ikke bare lære bort at følelser som sorg, sinne, tristhet og glede må komme til uttrykk. Vi må også praktisere det vi kan i teorien på oss selv.

Jeg er så heldig at jeg har vært på inspirasjonsdag med Per Isdal hvor han snakket om hvordan det er når man «blir smittet av volden». Her ramset han opp en liste over faresignaler på utbrenthet, og jeg husker vi så litt brydd rundt oss og ble nok litt overrasket. De jeg snakket med i pausen sa at de kunne huke av på så godt som alle faresignalene, det gjaldt også meg. Det er nå flere år siden og denne sjekklisten som vi alle kjente oss så godt igjen i ble ikke pratet noe mer om. Er det virkelig slik at dette temaet fremdeles er tabu å snakke om? Vi skal ikke være «svake», vi skal tåle og stå i alt. Som Per Isdal skriver i boka Smittet av vold; «Vi blir smittet av andres belastninger, livshistorier, fortvilelser og livskriser» og vi blir berørt og aktivert hver dag (Isdal, 2022). Vi som jobber innen helse har Norges mest helsefarlige jobb, det viser sykefraværsstatistikken fra Nav (Nav, 2022).

Utbrent, sekundærtraumatisering og compassion fatigue

Utbrenthet defineres ofte som en langvarig arbeidsrelatert stressreaksjon, som vanligvis gir både psykiske og fysiske plager (nhi.no) Dette er noe som hjelpere kan oppleve når de har en jobb de er lite tilfreds med, og der de føler seg både maktesløse og overveldet av arbeidet. (Isdal, s. 128)

Begrepet sekundærtraumatisering var det Figley (1995) som satte ord på. Han pekte på de belastningene hjelpere blir eksponert for. Det er ikke vi som utsettes for traumene, men vi er de som tar imot historiene. Disse historiene vil påvirke og aktivere oss, som Isdal viser til. Dette er noe vi kan få ved å jobbe med traumer over lang tid. Et annet navn på det er vikarierende traumatisering, som Pearlman og Saakvitne (1995) skriver om. Vi blir vikarer for andres lidelser i vårt møte med den som deler sine traumer. (Isdal, s. 122)

Compassion fatigue er en tilstand som utvikler seg over tid etter gjentatte møter med lidelse. Dette bryter gradvis ned vårt engasjement, involvering og evne til å vise empati og en følelse av utmattelse og slitenhet ved å skulle hjelpe. På norsk kan ord som omsorgstretthet, medfølelsestretthet eller empatiutbrenthet brukes. (Isdal, s. 131) Jeg har selv erfart at jeg noen ganger har kjent meg utlada før jeg har hørt hva andre sliter med, det er som om kroppen min har strittet imot og vil unngå å «måtte høre enda en historie».

Skal vi kunne være den beste versjonen av oss selv som hjelper, må vi også kunne ta vare på oss selv. Vi vet at dette er noe vi ikke kan gjøre alene. Vi må stå sammen, sette av tid og jobbe for at relasjonen til kolleger og sjefen er så god at vi kan si akkurat hvordan vi har det uten å føle på skam og skyld. Vi må se på ivaretakende praksis i et systemperspektiv. Kolleger, ledere og systemene rundt må bidra dersom hjelpere skal unngå å bli for hardt rammet av jobbene sine (Haavik og Toven, 2022). Får en arbeidsplass til det, er jeg overbevist om at sykefravær vil gå ned samtidig som trivselen vil gå opp. Frynsegodet her er at vi har større rom for å ta imot brukernes historier og de vil føle seg bedre ivaretatt og være mer fornøyd i møte med hjelpeapparatet- altså oss.

Jeg har hatt dager på jobb der hodet mitt har vært helt andre steder enn i rommet jeg fysisk er i. Konsekvensen er at jeg ikke har fått med meg hva personen foran meg har snakket om og jeg har kjent på irritasjon og frustrasjon fordi jeg synes brukeren stadig prater om problemer jeg synes er banale og uviktige. Det er ikke bra. Det er nettopp dette jeg vil at vi skal kunne snakke om med våre kolleger er hvordan har vi det i møte med brukerne våre? Ut fra kunnskap vi har fra lærebøker og kurs, ser vi at det kan være nok at jeg får forståelse, litt humor rundt det og en klapp på skuldra for at jeg står i det. Eller hva med en klem og «du er en superhelt».

«Livet setter seg i kroppen» heter boka som skaperne av Livsstyrketreningsutdanningen har skrevet, og det stemmer så inderlig vel. Det gjelder både privatlivet og arbeidslivet. Vi må ikke gå i fellen og tro at vi kan separere disse. Jobb og privatliv er tett sammenflettet, og de påvirker selvsagt hverandre.

Det må være aksept for at vi kommer på jobb og har brent nesten alt kruttet på logistikk, matpakker, at en kopp gikk i knas og/eller en tenåring i full blomst. Jeg er ikke ukjent med følelsen av å være helt ferdig i det jeg kommer inn døra på jobb og mest av alt trenger fred og ro. Som fagfolk så vet vi at det å få bekreftelse på hvordan vi har det hjelper oss til å håndtere det på en bedre måte, og dermed tåle litt til.

Bildekort som kreativt hjelpemiddel

Da jeg gikk på VID vitenskapelig høyskole i Oslo og videreutdannet meg til livsstyrketrener lærte vi å bruke bildekort for å komme i kontakt med den siden vi setter pris på samt den vi ikke setter så stor pris på. Ved å jobbe med polaritetene gjennom å bruke bildekort ble jeg utrolig overrasket over hvor mye informasjon jeg kom i kontakt med ved å bruke den kreative delen av hjernen og ikke bare «tenkehjernen». Bildekortene brukte vi på en enkel måte som for eksempel å si hva vi så for så å se om det er noe på bildet som kan assosieres til min sterke side. Det som skjer, er at man kommer inn i det Nils Magnar Grendstad kaller meningsreservoaret. Han skriver at «prinsippet om meningsreservoar innebærer altså at det er noe mer ved en sak enn det en umiddelbart oppdager» (Grendstad, 2017). Og ved å bruke et kreativt virkemiddel er det nettopp det som skjer.

Ved å bruke bildekort stimuleres man til å bli oppmerksom på mer enn hva ordene alene fører til. For eksempel ved å presentere seg i en gruppe kan du bruke bildet til å si noe om deg selv. Da forteller du ikke hva du er (yrke, sivilstatus, alder osv.), men presentasjonen forteller mer om hvem du er. (Tveiten, 2018). Den berømte isen brytes og relasjonen innad i en gruppe blir tettere raskere. Bildekortene er en snarvei inn til kjernen av oss og fremkaller latter og noen ganger tårer, men det er viktig å være tydelig på at hver enkelt deler det de er klar for. Dessuten regulerer den enkelte dette ut fra tilliten til de andre i gruppa. For å låne et sitat fra Darsø, gjengitt i Eigard (2012): «Gjennom relasjoner skapes samtaler og samtaler skaper relasjoner, som igjen skaper felles plattform av opplevelser» (Eigard, s. 14).

Bildekortene kan etter min erfaring styrke denne opplevelsen betraktelig ettersom de gjør at vi bruker kreativiteten og sansene våre. Eigard skriver også: «Ved å bruke sansene og tar i bruk bilder på denne måten vil det kunne gjøre oss bedre i stand til å forstå oss selv og hverandre». (Eigard, s. 14).

Hun siterer også Weber: «Kunsten kan hjelpe oss til å se ting på andre måter, bidra til en mer holistisk kommunikasjon, gjøre at en husker bedre, blir mer empatisk og gjør oss i stand til å uttrykke vår tause kunnskap». (Eigard, s. 9)

Haavik og Toven beskriver kollegarollen som sammensatt med både en profesjonell og privat side. For at rollen skal fylle sine sko er det viktig at vi rommer hverandres arbeidsutfordringer og engasjerer oss i hverandres privatliv og utenomfaglige interesser. Jeg er enig med dem i at «begge sidene av kollegarollen er viktige for et godt arbeidsfellesskap og for god ivaretakelse på arbeidsplassen» (Haavik og Toven, s 70).

Det er her bildekortene kan være til hjelp- spørre om nettopp det og prate ut av bildet «hva er en god kollega for meg?» Bildekortene er som bensin på leirbålet som Isdal oppfordrer oss som jobber med mennesker å ha. Som en tømmeplass, utvidet og organisert vaktromprat, kjært barn har mange navn.

Nav Asker prøver bildekort

På Nav i Asker har kollegaveiledere og prosessledere tatt i bruk bildekort som en del av veiledningen sin. De har hatt workshop fra undertegnede om metodikken og tilbakemeldingene er at de synes det er en veldig spennende måte å snakke sammen på. Bare det å presentere seg gjennom bildekort førte til at de på tross av å ha jobbet sammen over lang tid, ble bedre kjent med hverandre.

Da vi tok for oss spørsmålet «hva er viktig for meg i min arbeidshverdag?» for så å si noe ut fra assosiasjonene i bildet, ble de bevisst egne verdier og de følte at de ble synliggjort for seg selv. De sier:

«Det ble veldig direkte, nært og jeg fikk muligheten til å undre meg uten å analysere.»

«Det ble en direkte assosiasjon til en følelse.»

Veilederne på Nav er drillet på å drive konstruktive prosesser ved hjelp av kreative hjelpemidler. Å jobbe med verdier viser at de ser tydeligere at de ikke må dele seg i jobb og hjemme-versjonen. Vi har forskjellige roller som er avhengige av hverandre og de to rollene må begge tas hensyn til, men det krever selvsagt tid i en travel hverdag. Å finne pusten og få muligheten til å «nullstille» seg mellom samtaler gjør oss til bedre hjelpere. Evnen til å være til stede for brukerne er svært utfordrende når det ikke settes fokus på og tid til å gjennomføre. Ordet hamsterhjul blir ofte nevnt, dette til tross for at de scorer veldig høyt på trivsel i jobben de gjør.

Uttalelser fra deltakerne:

«For meg føltes bildekortene som triggere, nærmest som samtaleakupunktur»

«Det føles som om underbevisstheten min begynner å snakke»

«Gjennom å bruke denne metoden røres noe av kjernen av oss selv. Det føles nært, men har likevel avstand til refleksjonen.»

«Da vi brukte bildekortene kom vi fortere på «dypet». Det er et sted jeg liker å være i samtaler. Jeg setter pris på de gangene det overfladiske forsvinner og samtalene handler om det som faktisk betyr noe. Selv om vi nok har behov for flere aspekter i samtalene våre og med ulike mennesker. Det blir bare så tydelig for meg at vi trenger virkemidler som bildekort for å komme i kontakt med disse vanskelige følelsene. Spesielt når det er følelser av utilstrekkelighet, maktesløshet, compassion fatigue og lignende. Det er ikke akkurat noe som for alle er enkelt å innrømme. Ikke engang ovenfor seg selv».

En av de som var med å utforske bruk av bildekort var Anette Wagle. Hennes opplevelse var at blant annet at det var utrolig interessant å høre om compassion fatigue: «Det er en tilstand jeg har møtt på mye blant kollegaer og fagpersoner, men som jeg ikke har hatt et begrep på. De kan oppleves litt likegyldige og kalde. Av og til har jeg tenkt at de egentlig burde jobbet i andre felt enn de mellommenneskelige. Så kan det hende det de egentlig trenger eller har trengt er veiledning».

Men husk da, kjære kolleger, spør om tid! Det kan være like vanskelig som å spørre om hjelp, men vi vet hva som skjer om vi ikke spør. Dette kan forebygge sykefravær, noe som igjen vil lønne seg økonomisk. Bildekort er en kreativ metode og det er velkjent at det skaper litt motstand i mange av oss, men det er utenfor komfortsonen vår det skjer utvikling! Våg å ta steget og tenk utenfor boksen, du kan gjøre nye oppdagelser ut fra bildekort som metode:

TID + IVARETAKELSE = ØKT TRIVSEL, STØRRE ENGASJEMENT OG MINDRE FRAVÆR 

Edel Myrvold

Privat

Sosionom, livsstyrketrener, kunstfotograf og visuell kommunikatør, jobber i et tverrfaglig rehabiliteringsteam og driver Piccard, et firma som selger bildekort. Artikkelen er skrevet med stipend fra FO.

Referanser

Eigard, B. (2012). Når kunsten går på arbeid: Hvordan kan kunstbaserte metoder bidra til skapende utvikling i organisasjoner? [Masteroppgave, Handelshøjskolen i København og Institut for Uddannelse og Pædagogisk, Aarhus Universitet for graden Master og Knowledge and Innovation Management. Danmark] nordopen.nord.no. https://nordopen.nord.no/nord-xmlui/bitstream/handle/11250/147249/Bj%C3%B8rg%20Johansen%20Eigard.pdf? sequence=1&isAllowed=y

Grendstad, N. M. (2017). Å lære er å oppdage. (18.) Oslo: Didakta Norsk Forlag AS.

Isdal P. (2022). Smittet av vold. Om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelpeyrket. (4 utg.) Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Haavik M. og Toven S. (2022). Ivaretakelse av hjelpere. Er vi ikke betalt for å tåle dette? (3.). Oslo: Universitetsforlaget AS.

Tveiten S. (2018). Veiledning – mer enn ord … (3.) Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Darsø, L. (2004). Artful creation: Learning-tales of arts-in-business. Fredriksberg, Denmark: Samfundslitteratur

01.03.2023
09:46
25.04.2023 10:57

Edel Myrvold

Privat

Sosionom, livsstyrketrener, kunstfotograf og visuell kommunikatør, jobber i et tverrfaglig rehabiliteringsteam og driver Piccard, et firma som selger bildekort. Artikkelen er skrevet med stipend fra FO.