Berit Anette Somby

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO.

1. juni 2023 ble rapporten «Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikk og urett mor samer, kvener/norskfinner og skogfinner» (heretter SF-kommisjonens rapport) fra Sannhets- og forsoningskommisjonen (heretter SF-kommisjonen) overlevert til Stortinget.

Min erfaring er at det utgis såpass mange rapporter at noen blir bare liggende i skuffen. Jeg ønsker med dette å bidra til å synliggjøre denne rapporten ved å stille spørsmålet om hva er veien videre herfra. Kan fagpersoner og tjenesteytere ha noe å lære av rapporten, og eventuelt hvordan? Dette fordi undersøkelser de siste årene som omhandler samer, diskriminering, og hets viser virkelig nedslående fakta (NIM-R-2022-006, Hansen og Skaar (2020), Analyse & Tall (2023)). Vi kan fortsatt ikke si at i vårt samfunn er det tilrettelagt for, og skapt rom og aksept for mangfoldet. Det synes jeg er både trist og bekymringsverdig. Vi som samfunn bør da kunne bedre, vite bedre?

SF-kommisjonens rapport er ute til høring både i Sametinget og i Stortinget. Fra Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (heretter SANKS) hvor jeg i flere år har vært ansvarlig for høringsinnspill, har vi utformet et offentlig høringssvar til Sametinget om SF-kommisjonens arbeid (21/121573), som også sendes til Stortinget. Jeg vil i fagartikkelen nevne kort noen av tiltakene SANKS har fokusert på og håper at fagfolk kan ha nytte av å se på om tiltakene kan implementeres i egne arbeidsplasser eller internaliseres i seg selv i regi av posisjonen en har som tjenesteyter, og slik bidra til forsoningsarbeidet. Etterarbeidet handler om å forstå at mange bekker små gjør en stor å.

«Og skal vi forsones, så må jo begge sidene komme dit hen at vi, for det første er enige om at sånn som det er nå, kan vi ikke ha det. Det andre er jo det at vi er to parter som må være enige om at vi må ha en kursendring. […] Det aller viktigste […] Det er et lite ord som heter tillit. […] For det handler om rett og urett. Det som har vært frarøvet oss [ …] Vi må få tid til å hente [det] fram i den grad det går an å hente fram.» (Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport s. 326-327)

Når det gjøres langvarig urett mot en, så vil det kreve mer enn ord i form av en unnskyldning for at en skal føle seg trygg og ivaretatt. En forventer også at en får hjelp fra noen som er i posisjon til å hjelpe. Ta mobbeproblematikk på skolen som forståelig eksempel; når en elev har fortalt om langvarig mobbing, fysisk vold og ekskludering, så er det ikke nok at skoleledelsen sier «takk for at du forteller, nå skal du tilgi», og deretter la saken stå slik. Det kreves mer, det krever handling som validering, anerkjennelse, rom, tid, støtte, samt fokus på systemendring og forebygging, for at både den utsatte og andre i lignende situasjoner kan føle seg styrket og trygg til å gå videre, til å kunne forsone seg med de overgrepene en har overlevd og til å etablere tro på at det skjer ikke igjen. Handling oppfattes som tillitsskapende og vil gjøre forsoningsarbeidet tryggere.

Når ord forblir bare ord

«Jeg skammer meg, gremmes over all uretten. […] Forsoning krever et møte der dialogen kan finne sted, ikke en enveis forestilling der jeg nok en gang står som en skadeskutt fugleunge […] Overgriperen er den som først blir ferdig med historien, lenge før den voldtatte klarer å ta tak i sin egen smerte. Slik kjennes det i alle fall. […] Mine sår heles ikke av et klapp på skulderen og et løfte om «å ta med seg historien i det videre arbeidet».» (SF-kommisjonens rapport s. 327)

SF-kommisjonens rapport viser hvordan urfolk og nasjonale minoriteter ble systematisk utsatt for tvunget tilpasning i form av lovgivning ovenfra og pådrivere nedenfra. Rapporten beskriver og anerkjenner ganske grundig at urett, diskriminering, undertrykkelse, trakassering, og assimilering foregikk med omfattende og grove overgrep, i realiteten over flere hundre år.

Blant annet viser forskjellige funn at:

• En del samiske barn ble tatt fra foreldrene veldig tidlig, ofte med tvang, og plassert til å vokse opp i norske hjem hvor deres tilbakeføring var en kamp som samene ofte tapte

• Mange elever ble utsatt for vold fra lærere om barna snakket morsmålet sitt og ikke norsk, noen beskriver de ble banket opp av lærere så hardt at de nesten besvimte, de som nektet å bruke vold som «hjelpemiddel» og ønsket å bruke samisk og kvensk språk som tilnærming ble ekskludert av sine egne og risikerte å miste jobben

• Internatlivet til mange av barna var preget av utrygghet, vold og overgrep, hvor man måtte lære seg å støtte seg til hverandre da de aller fleste voksne ikke var der som omsorgspersoner men ansatt av staten for å assimilere barna til det norske samfunnet

• Mange av samene ble tvunget til liv i fattigdom som tiggere på grunn av urettmessige pengekrav og bøter samtidig som lovverket tilsa at fattigvesenet ga kun støtte til mennesker som ikke levde nomadeliv som samene

• Mange samer var systematisk utsatt for vold. For eksempel var «finnjaging» var kjent begrep og noe som skjedde jevnlig hvor nordmenn med myndighetenes bistand jagde vekk samer med våpen, vold og trusler fra områder hvor bøndene ville etablere seg, hvor de også kunne brenne ned de samiske boplassene og nedslakte samenes reinsdyr.

(Dokument 19 (2022-2023))

I nåtid viser funn at samer er massivt utsatt for hets. Det bekreftes videre at usynliggjøringen av samer er fortsatt gjeldende i dag, rundt halvparten av de spurte har rapportert at de lærte ingenting/svært lite om samer på skolen (Rapport NIM-R-2022-006)

Noen oppfatter revitaliseringen som er pågående i samiske samfunn som negativt ladet «forsamisking», en slags omvendt fornorskning, som om revitaliseringsbehovet ikke handler om å ta tilbake og å gi liv igjen til det samisk befolkning har mistet. Og de mistet mye. SF-kommisjonens rapport viser til at resultatet av fornorskningspolitikken for nesten et helt folkeslag var tap av identitet, språk, kultur, næringsgrunnlag, helse og egenverd. SF-kommisjonen har beskrevet at den største utfordringen i nyere tid er at vedtatt politikk for å motvirke effektene av fornorskningspolitikken ikke blir gjennomført i praksis. (Dokument 19 (2022-2023))

Tiltak foreslått fra SANKS: Konsekvenser av fornorskning i nåtid vises i implementeringsgapet mellom lovverk og praksis. Det må vilje, innsikt og handling til for å minske dette gapet for ellers er risikoen stor for at befolkningen mister tillit og troverdighet til at lovene fungerer etter intensjonene, og det vil kunne ha alvorlige ringvirkninger. (21/121573)

Erfaringene en sitter igjen med er at ord blir ikke omgjort til handling. Et eksempel er felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene. Den krever at utdanningene skal ha særskilt fokus på samer, men studenter uttrykker at undervisning om samiske tema er mangelvare. Et annet er opplæringsloven hvor skolesystemene har store vansker med å overholde grunnskoleelevers rett til fjernundervisning/opplæring i samisk. Passiv og lite handlingsvillige systemer kan oppfattes som usynliggjøring, og fornorskning er fortsatt godt indoktrinert i systemene våre.

Ureflektert virkelighet

«[Der] er det en illsint bonde, som er rasende og som kommer […] Han skyter flere skudd over reinflokken og oss. […] de andre kaster seg rett ned […] jeg går [mot] den mannen som står med dette geværet. […] Hendelsen har brent seg inn. Hvilke grenser er det man kan tillate seg å krysse? Ville man gjort dette mot en nabo? […] Hva er det som gjør at grensene kan overtredes? […] I dag er jeg litt forundret over at politiet ikke selv tok tak i saken. […] Jeg husker jeg en dag sto overfor et stup og tenkte, skal jeg hoppe? Jeg så at jeg kunne ikke vinne, jeg vant ingen av disse kampene […] for å bære en kultur videre, for å bære et levesett videre.» (SF-kommisjonens rapport s. 331-332)

Det er ingen tvil om at fornorskningspolitikken var vellykket satsing når man ser på hva skjedde i samfunnet; nesten et helt folkeslag gjemte bort og utslettet identiteten og kulturen sin, og noen har fortsatt ikke kunnet ta det tilbake. Alle samiske språk er i dag utrydningstruet, samt at majoriteten vet svært lite om samene og deres kultur selv om Norge er grunnlagt på territoriet til to folk, og denne uvitenheten kommer ofte til uttrykk ved hets og usynliggjøring. SF-kommisjonen er samlet enig i at det er et behov for forsoning. (Dokument 19 (2022-2023))

Tiltak foreslått fra SANKS: Å oppnå forsoning så lenge kunnskapsnivået ikke økes i majoritetsbefolkningen vil være vanskelig. Med økt kunnskap om samiske forhold, herunder både sosiale, historiske og kulturelle, så vil man kunne sikre et bedre utgangspunkt for både fremtidig forsoningsarbeid, anerkjennelse, og likeverdighet. (21/121573)

Det finnes nok en del som muligens fra sitt eget ståsted vil mene forsoningsprosesser er unødvendig her i landet og at fornorskningsprosesser ikke skjer i nyere tid. Jeg mener at fagfolks uvitenhet og ureflekterte virkelighet kan risikere å skade integriteten og verdigheten til den andre. Kanskje er det slik at med uvitenhet «skaper» vi mer uvitenhet da vi identifiserer både vår og andres virkelighet med det vi (ikke) vet – og handler så ut fra det vi (ikke) vet og oppfatter, og slik lærer vi opp andre til å (ikke) vite.

Min mening er at for å «avkle» virkeligheten vi lever i krever det handling som å trene opp selvinnsikt og egen refleksjonsevne, for å kunne teste ut og utfordre eget virkelighetsbilde og slik utvide egen forståelse. Det finnes mange måter man kan gjøre slike eksperimenter på, vitenskapsteoretikeren Popper (1994) beskrev for eksempel noe som heter falsifisering, som jeg forstår handler om at for å oppnå ny innsikt må du kunne avkrefte og motbevise at din formening og holdning «holder vann» framfor å bekrefte og bevise. Jeg vil foreslå noen eksperimenter her og nå; når samene i dag oppfattes som integrert og moderne hva med å si at det handler ikke om at samer ikke lenger er samer, men at fornorskningspolitikken var eksepsjonelt effektiv? At forsoning handler ikke om at man krever noe urettmessig, men at man ber om å få tilbake noe av det som ble fratatt en? Og at å reagere på prosesser som ligner på fornorskningspolitikken er ikke kverulerende opprør men en trigger? Test så ut dette med falsifisering.

Traumeperspektivet

«[…] det [er] som om vi hele tiden forberedte oss på å gå i krig. […] Men det koster noe å stadig måtte ta til motmæle. Når du opplever slik hets og trakassering hele tiden, så blir du litt som et vilt dyr. […] Du får ikke utviklet deg som person, den du egentlig kunne blitt. […] Hva medfører sånne opplevelser for et barn og det å bli voksen? Jeg vet noe om det å gå i alarmberedskap. […] For meg er det en stor livssorg over alt man har tapt. Tapet av en trygg barndom, tapet av å bli respektert for den man er. […] jeg tenker på det som en posttraumatisk stresslidelse.» (SF-kommisjonens rapport s. 353)

Langvarig belastning og stress svekker ens optimale fungering. Særlig alvorlig er det for barn da det kan skade deres normale utviklingsprosesser, både av emosjonell og relasjonell art. Fornorskning og urett har hatt store menneskelige omkostninger og har fulgt mange inn til nåtiden. Fra psykisk helsevernfeltet forstår man at triggere utløser forskjellige mekanismer og sårbarhetsfaktorer hos mennesket. SF-kommisjonens rapport har også vist til internasjonale funn, som beskriver hvordan kolonisering av urfolk har skapt kollektive traumer som gir individuelle utslag i flere generasjoner, i form av dårlig helse, levekår, identitet og rusmisbruk. (Dokument 19 (2022-2023))

Det finnes også forskning på at store traumer som en er blitt påført påvirker sårbarheten til ens etterkommere i flere generasjoner, dette fremkommer særlig i forskning gjort på ofre av Holocaust og deres etterkommere. (Yehuda, et al. 2015.)

Tiltak foreslått fra SANKS: Det er behov for større forståelse og mer forskning på hvordan traumer som konsekvens av fornorskningspolitikken påvirker helse, levekår og identitet. Særlig behøves det mer forskning på hvordan fornorskning har påvirket mekanismer og sårbarhetsfaktorer. Nyttige tiltak behøver å kunne støttes opp og valideres av forskningsbasert kunnskap. (21/121573)

Ruppert (2005/2020) beskriver at man snakker om traumereaksjoner når prosesser som persepsjon/helhetlig tolkning, følelser og tanker ikke lenger fungerer og til tider blir betydelig redusert. Det som medfører størst resiliens når et barn opplever traumatiske hendelser er om relasjonene til omsorgspersoner er velfungerende og trygt, men om relasjonene barnet har til sine omsorgspersoner er dysfunksjonelle eller ikke-eksisterende kan det skade ens emosjonelle utvikling som påvirker sosial og kognitiv utvikling. (Ruppert, 2005/2020).

Jeg tror at viktigheten av denne usynlige koblingen mellom voksne og barn ikke vektlegges nok når vi snakker om fornorskningspolitikkens menneskelige omkostninger, for hvor optimal var ens evne til å ha sunne relasjoner med egne barn samtidig som en levde med grov fornorskningspolitikk? Og hvordan utviklet barns evner til å fungere optimalt når relasjonen med omsorgspersoner ikke var sunn? Famlab har laget en forståelig bildemodell (famlab.no 06.01.2021) basert på familieterapeuten Juuls teorier omkring familierelasjoner. Bildemodellen beskriver at relasjonelle erfaringer påvirker utvikling av hjernens funksjon hvor barnets evne til blant annet selvregulering, samregulering, empati, mentalisering, kommunikasjon, hukommelse, følelsesregulering, frustrasjonstoleranse, trygghet og tilknytning formes. Jeg håper på mer forskning fra samisk hold om at relasjonelle erfaringer omhandler også eksempelvis erfaringer en har med storsamfunnet.

Toleransevinduet

«Det tærer veldig på folk. Noen gir uttrykk for at de er slitne og sier de er lei […]. Kanskje greier de ikke å støtte seg på andre. […] Den tida er forbi da vi bare sto med lua i handa. Vi kan ikke hele tiden godta den mangelen på folkeskikk og den trusselen, den hetsen og den trakasseringen. Det skal ikke være slik at vi må takle alt som de gjorde før.» (SF-kommisjonens rapport s. 332)

Både det relasjonelle og emosjonelle trenger optimale forhold for å utvikles og «etterleves» korrekt. Begrepet toleransevinduet refererer til vår optimale «sone», der hvor vi må være for å lettest lære, der hvor vi er mest inntoget i situasjoner og relasjonene våre, og hvor de fleste av oss tåler mer og yter mer fordi vi er trygge. (Siegel, 2012). Fordi samisk befolkning har sin historie med fornorskning, kan diskriminering og mobbing som skjer i dag oppleves annerledes, samt være triggende, enn for andre som ikke har tilsvarende opplevelser som en del av sin kollektive identitet.

Tiltak foreslått fra SANKS: For de som jobber med mennesker er det viktig å vite noe om hvordan man kan legge til rette for beskyttelsesfaktorene i og rundt livet til den enkelte. Det må tilrettelegges for grep som kan gjøre det mye lettere for de med samisk bakgrunn å utvikle en trygg, samisk identitet. (21/121573)

Jeg mener at man kan få innskrenket fungerings- og læringsposisjon, et såkalt smalt toleransevindu eller svekket tålegrense, når man ikke føler seg trygg og beskyttet, grunnet både egne, familiens og kollektivets erfaringer som har satt seg i «ryggmargen», samt opplevelse av diskriminering fra storsamfunnet i form av eksempelvis samehets og systemsvikt på flere områder. Om dine forfedre i det gamle Vestlandet også opplevde hodeskallemålinger slik som samene, så reagerer vi nok ikke på samme vis på hendelsen. Min hele historie, både det kulturelle, kollektive, og det levde, bærer på altfor mange hendelser til at de ikke setter seg fast i «ryggmargen», på den ene eller andre måten. Mange bekker små blir til en stor å. Om «ryggsekken» er blitt for tung så må det være aksept for at man sier «det er nok nå».

En forståelse om at vi alle har ubevisste mekanismer vi bruker for å fungere i verden, som er et resultat av hva en bærer med seg, tror jeg er viktig grunnlag å ha både for minoritets- og majoritetsbefolkningen. En viktig kjensgjerning i videre forsoningsarbeid er å anerkjenne at fornorskningspolitikken har frarøvet en noe fundamentalt. Å reparere det er et arbeid som nok vil kreve at samfunnet samlet bidrar. Så avslutter jeg slik jeg begynte; for når det gjøres langvarig urett så vil det kreve mer enn ord i form av en unnskyldning for at en skal føle seg trygg og ivaretatt.