Svanhild Kvaal

Illustrasjon: Øivind Hovland

Svanhild Kvaal

Privat

Barnevernspedagog og enhetsleder ved Rena ungdoms- og familiesenter

I 2006 fikk jeg min første jobb som miljøterapeut på en barnevernsinstitusjon i Trøndelag. Det å favne og forstå hva dette feltet egentlig innebar opplevdes som en kompleks oppgave. I studietiden hadde jeg fordypet meg i Erik Larsen sin bok Miljøterapi med barn og unge, organisasjon som terapeut, og jeg hadde hatt Inge Kvaran, forfatter av boka Miljøterapi, som foreleser i alle tre årene på barnevernslinja. Likevel var det ikke klart for meg hva miljøterapi faktisk var. Jeg observerte også flere av mine kollegaer som evnet å skape relasjoner, utøve endringsskapende arbeid med barn og unge, og andre igjen som ikke mestret dette. På daværende tidspunkt fremsto det som utydelig hva disse mikroskopiske prosessene som kanskje var forskjellen på «make it or break it» egentlig besto av.

Da jeg ble leder måtte jeg forholde meg til kvalitetsbegrepet og hvordan jeg skulle skape tilstrekkelig kvalitet og dyktige miljøterapeuter som igjen utøvde god miljøterapi.

Hva er god miljøterapi?

Kvalitetsbegrepet i barnevernsinstitusjoner har de senere år vært utsatt for hard medfart. Kompetansekravet som kom i 2022 har ført til flere diskusjoner om hva god kvalitet i barnevernsinstitusjoner faktisk er. Det å drifte en institusjon for barn og unge er en av de mer sammensatte lederoppgavene, og flere har forsøkt å berike institusjonsfeltet med sine meninger, forskninger og vurderinger omkring hva som faktisk er god miljøterapi.

I NOU 2023:23 «Med barnet hele vegen» blir det stilt spørsmål ved hva som er god omsorg, og hvordan vi kan måle trygghet, mestring og livsglede. Videre beskrives det at metoder som er beskrevet på ulike barnevernsinstitusjoner i all hovedsak er rettet mot individet. Institusjonspersonalet som ble intervjuet av utvalget, strevde med å beskrive en felles forståelse av miljøterapeutisk praksis. Så hva er egentlig god omsorg og livsglede? Hva er god miljøterapi og hvilke metoder fungerer?

Susan Hart (2013) sier i boka Mødeøjeblikke i psykoterapi med børn at hvis en metode ikke inneholder møteøyeblikk, så er det ikke en metode uansett hva terapeuten mener. Dette er et utsagn som jeg har tatt med meg de senere årene hvor den miljøterapeutiske hverdagen stadig blir mer styrt av kartlegginger, målinger, krav om progresjon, utdanningskrav og individspesifikke metoder.

For hva gjør alt dette med miljøpersonalets evne til å skape møteøyeblikk, og hva er disse øyeblikkene som er så utslagsgivende for et menneskes utvikling?

Møteøyeblikk og selvregulering

Louis Sander (Hart, 2013) avdekket betydningen av møteøyeblikk, som danner grunnlaget for barnets selvreguleringsprosesser. For at et barn skal lære seg denne selvreguleringen må det koble seg på et mer modent og velregulert nervesystem. Det mer modne og velregulerte nervesystemet skal og bør være miljøterapeutens. Disse mikroskopiske øyeblikkene spiller en avgjørende rolle i hjernens og nervesystemets regulering og utvikling. Det gir i praksis kraft til å danne nye neurale kretsløp, eller endre gamle neurale kretsløp. Altså vil vår evne til å legge til rette for at disse øyeblikkene skal oppstå være av avgjørende grad for hvordan vi lykkes med å hjelpe de barn og unge vi møter i vår profesjonsutøvelse. På skolebenken hører vi mye om viktigheten av relasjonskompetanse og mentalisering, men dessverre lite om hvordan vi konkret kan organisere vårt daglige virke til å bidra til en positiv utvikling for andres selvreguleringskompetanse (ibid.).

Selvreguleringskompetanse kan i denne sammenheng sammenlignes med å ha «et godt nok» psykisk immunforsvar. Altså evnen til å romme vår egen utrygghet og usikkerhet i møte med de faktorer som utløser stress for oss. Sagt på en annen måte; hvilke ferdigheter har vi til å respondere og romme våre kroppslige og følelsesmessige reaksjoner i møte med den hverdagen vi befinner oss i?

Et møteøyeblikk utspiller seg i svært korte sekvenser hvor våre blikk møtes og vi får en opplevelse av å være påkoblet hverandres følelser. Vi kan merke at det forsterker opplevelsen vi har sammen og det gir en indre fornemmelse av behag (Stern, 2004).

Trygghet og trening

Ifølge Daniel Stern (2004) er det disse møteøyeblikkene som gir nervesystemet vårt næring og stimulans til utvikling.

En kort beskrivelse av hva velutviklet selvregulering fører til senere i livet: Dersom vi har et nervesystem som raskt blir overveldet av stress, vil vi i mange situasjoner være ute av stand til å inngå i disse avgjørende og utviklende møteøyeblikkene sammen med andre. Et eksempel på dette kan være en elev i skolen som ikke klarer å følge med på undervisningen fordi støy i klasserommet blir overveldende, eller ikke klarer å spise lunsj i kantinen fordi så mange mennesker blir overveldende. I dagens samfunn ville mange betegnet dette med «angst» eller «uro». Kall det hva du vil, men det er symptomer på at man mangler indre strategier for regulering. For at man skal utvikle nye selvreguleringskompetanser er man avhengig av å bli geleidet av et mer modent nervesystem enn det man selv har (Hart, 2016).

I barnevernsinstitusjoner bor det mange barn og unge som ofte kan bli overveldet av stress og frykt i situasjoner, det er derfor det å ha miljøterapeuter som er gode til å inngå i møteøyeblikk helt avgjørende for utvikling av god psykisk helse og videre utvikling.  

Det kan på mange måter sammenlignes med å utvikle motoriske ferdigheter som for eksempel å lære seg å sykle. Forskjellen er at det i dette tilfellet er snakk om å utvikle ferdigheter innen emosjonsregulering, relasjonell kompetanse og sosiale ferdigheter. Likheten ligger i at enten vi snakker om en motorisk ferdighet eller en emosjonell ferdighet er vi i treningsfasen avhengig av trygghet og støtte for å kunne øve og utvikle oss. Og den støtten og tryggheten må komme fra den voksne miljøterapeuten (Hart, 2020).

Førligheten for mørke

Bekymringen vår i det miljøterapeutiske arbeidet går på hvordan vi skal klare å ta vare på disse mikroskopiske øyeblikkene som oppstår i miljøet når miljøterapeuter sitt fokus ofte er å huske kartlegginger, krav om progresjon, få barnet på skolen, planarbeid og kanskje en leders krav om videreutdanninger.

Forfatter Lars Mytting beskriver i Hekneveven hvordan en av hovedpersonene finner fram i mørket en kveld. Videre beskriver han hvordan vi mennesker mistet noe av oss selv i det elektrisitet kom til Norge:

«Det er lyden av bekken. Den svinger seg først at du hører den en gang, så den det skog mellom deg og bekken, men så høres den att» (…) «Dette blir borte nå. Med strømmen. Denne førligheten vår for mørket. Men noe må vel dø for at noe annet skal vokse».

Det trenger ikke nødvendigvis være slik, at noe må dø for at noe annet skal vokse. I 1905 spredte elektrisitet seg i Norge, og mange var redde for hva det ville gjøre med oss. I 2024 sprer «mastersyken» seg. Jeg tror at vi mister noe helt essensielt ved å se oss blinde på hvorvidt antall studiepoeng og kompetanse henger sammen. I miljøterapi må vi ikke glemme det som virkelig betyr noe i møte med andre mennesker. Førligheten for mørket. Denne egenskapen som skjer i lys av den du er og det du har erfart. Som leder vet jeg at det viktigste i miljøterapien er mennesker som klarer å se i mørket. De helt genuine menneskene som helt intuitivt klarer å danne nye neurale kretsløp hos de unge og daglig inngår i møteøyeblikk.

God miljøterapi uten studiepoeng

Morten, en 62 år gammel pensjonert major, har jobbet som tilkallingsvikar hos oss i fem år. Han har ingen mastergrad og heller ingen formell utdannelse innenfor verken barnevern eller helse. Det han har er en evne til å være med andre mennesker med hele seg. Rent intuitivt synkroniserer han seg med de fleste kollegaer, og ikke minst de barn og unge som bor hos oss. Han inntoner seg følelsesmessig og han skiller sanser fra følelser og følelser fra tanker.

Elisabeth er ufaglært, men ingen er bedre på møteøyeblikk enn henne. Kjell Arne er agronom, men større hjerte og engasjement for ungdom og lidenskapen for aktivitet skal vi lete lenge etter.

Disse tre har noe som Susan Hart har beskrevet som selvagens, en egen evne til å automatisk skape tillit og omgås andre mennesker. De har også denne evnen når de skal omgås mennesker som strever nettopp med synkronisering og inntoning. I en artikkel publisert av RVTS Sør beskriver hun at evnen krever noe spesielt. Den krever at du har blitt utsatt for akkurat passe emosjonelle utfordringer som barn, som du har kunnet overvinne uten at det har ført til traumatisering. Eller at du har fått støtte til å komme gjennom det vanskelige, enten som barn eller voksen. Hun sier at dette fører til en innsikt og forståelse siden mentaliseringsevne og selvagens henger sammen. Men der mentalisering krever språkliggjøring, så er det mer fokus på nonverbal kommunikasjon i selvagens.

Morten, Kjell Arne og Elisabeth kan sammen med andre miljøterapeuter og gode ledere utøve svært god endringsskapende miljøterapi på tross av manglende studiepoeng innenfor faget.

Kravet til kompetanse bør være at ledere skal ansette mennesker med selvagens, og sikre en bred ansattgruppe med alt fra barnevernspedagoger til snekkere, fordi det er akkurat disse sammensetningene som skaper god miljøterapi. Det skal selvsagt være overrepresentasjonen av ansatte med sosialfaglig bakgrunn, og det er en utrolig god bonus hvis noen i tillegg har et ønske om å studere videre.

En brannfakkel i kompetansedebatten er hvorvidt det i det hele tatt er nok fagfolk med selvagens som ønsker å jobbe på barnevernsinstitusjoner. Jeg skulle ønske det var det, men det tror ikke jeg, og derfor tror jeg det er klokt å skape gode tverrfaglige team inn i den miljøterapeutiske hverdagen. Miljøterapeutenes evne til å forstå og synkronisere seg med ungdommen og ungdommens tilstand er en av de faktorene som avgjør hvor sammenhengende ungdommens opplevelse er. Dette betyr at i det miljøterapeuter tar ansvar for å synkronisere seg så må de også ta ansvar for å validere det som skjer. Dette skjer via språket. De forebygger og klarer å endre utfordrende situasjoner.

Susan Hart sier: «Hvis jeg fikk velge så hadde jeg ansatt en ufaglært person med selvagens over en faglært uten selvagens».

Metoden er miljøterapeuten

Så hva er egentlig god omsorg og livsglede? Hva er god miljøterapi, og hvilke metoder fungerer? Jeg er helt enig med Susan Hart. Metoden er miljøterapeuten. Det var kanskje midt i Hekneveven av Lars Mytting at det gikk opp for meg. Som leder er det mitt ansvar å ansette mennesker med en førlighet i mørke som gir god omsorg, og som i lys av sin selv-agens inngår i daglige møteøyeblikk som skaper den endringen disse unge faktisk fortjener. Men for at dette skal skje må vi anerkjenne hva kompetanse faktisk er. Disse møteøye-blikkene kommer heller ikke gratis, ledere på barnevernsinstitusjoner har et stort ansvar for å legge til rette for både utvikling av personalets selvagens og ikke minst disse ørsmå mikrosekundene av øyeblikk. Dette krever lavt sykefravær, tilstedeværende god ledelse, et godt arbeidsmiljø og kultur og verdier i organisasjonen som setter personalets egnethet som den viktigste metoden for å skape systematisk miljøterapi. Først da kan vi si at vi gir god omsorg og skaper den kvaliteten som barnevernsinstitusjoner bør ha.

Dette er hardt arbeid og krever at organisasjonen jobber samlet. Erik Larsen skrev om dette allerede i 2004. Han skrev at miljøterapeuter trenger ivaretakelse for å arbeide med den miljøterapeutiske oppgaven, og at dette til syvende og sist er et spørsmål om god nok terapeutisk og organisatorisk ledelse (Larsen, 2004).

På Rena ungdoms- og familiesenter jobber vi systematisk med teamsammensetting, kommunikasjon, sykefravær, kriseforebygging, arbeidsmiljø og nærmiljø. Vi jobber etter prinsipper i kriseledelse for å forebygge, trygge og sikre at vi følger opp hendelser som kan påvirke personalet. En organisasjon som jobber med sårbare barn og unge krever også et bevisst forhold til ledelse, og hvordan elementer fra transformasjonsledelse kan bidra til å utvikle selvagens hos personalet. Som leder må jeg motivere, gi individuell støtte, være kultur- og verdibærer og ikke minst legge opp til akkurat passe faglig stimulering i form av kurs, veiledning og fagutvikling. Det er viktig å skape gode team som støtter hverandre.

Gode team kjennetegnes ved at de tar gode avgjørelser sammen, og ikke minst er positivt innstilt til å endre hverandres tankemønstre. Utvikling av selvagens krever også et støttende kollegium fordi vi må være på plass i oss selv og trives for at vi skal fungere som hjelpere. I ledelse henger alt sammen med alt, og derfor vil organisasjonens fungering og ledelse henge sammen med utøvelsen av miljøterapien (Glasø, L. & Thompson, 2013).

Gode fagfolk som trives

Vi har et godt analyseverktøy som viser emosjonell utvikling, og som igjen legger til rette for systematisk miljøterapi uten videre bruk av individspesifikke metoder. Vi jobber med nettverk, og har høy respekt for at vi mennesker forandrer oss i lys av konteksten vi er i. Som leder tar jeg også et stort ansvar for kartlegginger og dokumentasjon for å hjelpe miljøterapeutene. Det er vanskelig å skape møteøyeblikk hvis hodet ditt er fullt av alt du skal rekke, og det er også umulig å skape møteøyeblikk ved høy turnover, høyt sykefravær og dårlig arbeidsmiljø.  

Lederstil er helt avgjørende for hvordan den systematiske miljøterapien utspiller seg. Det spiller svært liten rolle hvor mange ansatte med mastergrad institusjonen har hvis de ikke evner å skape disse øyeblikkene, og du som leder ikke evner jobbe systematisk med alt det som påvirker dette.

Jeg er snart 42 år, men har ingen mastergrad. Det jeg som leder har, er 30 ansatte som hver dag står på for at vår institusjon og våre barn skal ha vekst og utvikling. Dette klarer de fordi de er unike til å skape møteøyeblikk, og rett og slett være folk sammen med folk. Det organisasjonen jeg jobber for har vektlagt i våre ansettelsesprosesser er å finne menneskene som har den selvagens som skal til for å legge til rette for og inngå i møteøyeblikk og miljøterapeutiske intervensjoner som styrker emosjonelle, relasjonelle og sosiale ferdigheter.

Dette arbeidet er egentlig ikke komplekst, men det får altfor lite fokus i diskusjonen om kompetanse og kvalitet på institusjoner. Vi trenger at gode fagfolk trives og blir værende, og vi trenger en sammensatt ansattgruppe.

Så hva er egentlig god omsorg og livsglede? Det er folk som er sammen med folk. Miljøpersonalet som sammen med ungdommene våre klarer å se i mørket. Og det er avhengig av en solid organisasjon som legger til rette for det, og som ser hva som virkelig betyr noe i systematisk miljøterapi.