Sara Tanderø

Hjelperne trenger også tilstedeværelse og indre ro

Hvordan kan trening i å vende oppmerksomheten innad bli en faglig og menneskelig ressurs i møte med andre?
02.11.2018
12:23
02.11.2018 12:26

Alle som arbeider med mennesker i krise, enten det er traumatiserte eller andre klient- eller brukergrupper, vet hvor krevende det kan være. Vi vet hvor overveldet vi kan bli av den andres nød, av alle de uløselige problemene klienten sliter med og hvordan hans eller hennes håpløshet plutselig kan bli vår følelse av håpløshet. Og de aller fleste har i hjelperrollen følt bekymring, irritasjon, frykt eller kjedsomhet. Kanskje har vi også følt oss provosert, manipulert eller utnyttet av klienter eller brukere. I neste omgang kan det bidra til at vi føler oss utilstrekkelige, gjøre oss mer sårbare og selvkritiske.

Hjelpere beskriver også hvordan systemene de arbeider innenfor ofte ikke gir dem tilstrekkelig tid og rom til at de kan bistå klienten slik de ønsker, og hvordan det kan skape skyldfølelse og lojalitetskonflikter. Opplevelsen av stress er dessverre noe mange hjelpere beskriver som en følelse de nesten alltid har på jobb. Veiledning er for mange en fjern luksus eller noe som tar slutt i det øyeblikket en regnes som utlært. Det gjør det ikke nødvendigvis enklere hvis dyktighet utelukkende måles i teoretisk kunnskap og klientmøter kun måles ut fra en gitt standard for resultatoppnåelse.

Som hjelper har jeg selv opplevd hvordan følelsen av stress kunne gi meg tunnelsyn og gjøre meg rigid eller handlingslammet, men framfor alt hvordan mine egne tanker kunne bidra til å øke stresset. Jeg ble utrolig sliten av tankenes kverning og innså at de ofte lagde store problemer ut av egentlige bagateller, uten at jeg klarte å stoppe dem. Etter hvert ble daglig meditasjon en viktig hjelp for å forstå meg selv bedre, dempe tankespinnet og slappe mer av, særlig i utfordrende situasjoner.

Fred og ro i dette øyeblikket

Fred og ro kan bare eksistere her og nå. Det er absurd å si «når jeg er ferdig med dette, kan jeg leve i fred og ro». «Dette» kan være et vitnemål, en jobb, et hus eller innfrielse av gjeld. Hvis du tenker på denne måten får du aldri fred og ro, for det dukker alltid opp et nytt «dette». Hvis du ikke lever i fred og ro i dette øyeblikket, vil du aldri oppnå det. Hvis du av hele ditt hjerte ønsker fred og ro, må du ha det her og nå. Hvis ikke, handler det bare om «å håpe på fred og ro en eller annen gang». (Kabat-Zinn, 2010, s 70-71)

Mindfulness har for alvor gjort sitt inntog i Norge. Mindfulness-tradisjonen har sin opprinnelse i den buddhistiske Vipassana-meditasjonen hvor selviakttagelse står sentralt. Vipassana betyr å se tingene som de virkelig er og er en av de eldste meditasjonsteknikkene vi har (Lie, 2002). I dag har mindfulness eller oppmerksomt nærvær fått en mye videre betydning, og enkle mindfulnessbaserte øvelser- eller intervensjoner benyttes innenfor mange fagfelt, både for barn og voksne. De læres for å fremme ro og velvære, redusere stress og psykosomatiske plager og er også en viktig del av behandlingen av forskjellige psykiske lidelser.

Hjerneforskningen har lenge vært opptatt av hva som skjer i hjernen under stress. Den har blant annet kunnet påvise at hippocampus, den delen av hjernen som har med læring, følelser og langtidsminne å gjøre, minsker i volum under langvarig stress. Hjernens nevrale nettverk som håndterer frykt, kan bli overaktive ved gjentatt stress. Det betyr at vi kan føle grunnløs frykt og uro og bli tilbøyelige til å forstørre opp små uromomenter (Ryd, referert i Bornstein 2017, s 147).

Samtidig har forskningen på mindfulnessrelaterte metoder og effektene av dem, hatt en eksplosiv utvikling de siste tjue årene. Et raskt nettsøk viser at bare i USA er det i dag 13 Mindfulness-relaterte forskningssentre, (Mindfulness-related Research Centers) og 26 Mindfulness-relaterte kliniske forskningssentre (Clinical based research centers).

I Norge har særlig Jon Kabat-Zinn, amerikansk professor i medisin, betydd mye for den økende innføringen av mindfulnessbaserte metoder innen nye deler av behandlingsfeltet. Han og kolleger definerer oppmerksomt nærvær slik:

• Viljen til å være oppmerksom her og nå uten å dømme, bare ta tingene for det de er.

• Det innebærer et skifte fra handlingstilstanden til værentilstanden.

• Mindfulness handler ikke om å legge bedre merke til ting, men å være oppmerksom på en annen og klokere måte, med hele sin sjel og sitt hjerte og bruke alle kroppens og sansenes ressurser. (Williams et al., 2010, s. 60-61)

Umiddelbart høres det veldig enkelt ut. Men alle som har prøvd å meditere regelmessig eller trent andre nærværsmetoder, vet at det krever en del tålmodighet å komme dit.

Samme botemiddel for hjelper og klient

Vi forventer ofte at pasient- eller brukergrupper som strever med psykiske problemer eller en vanskelig livssituasjon skal forandre sitt tankemønster, etablere større selvinnsikt, redusere stress og uro og oppnå større selvaksept. Er det ikke da mulig for oss hjelpere å slappe bedre av, føle mindre stress og være mer til stede uten at arbeidsbetingelsene er optimale, klientene er greie eller vi er et annet sted? Problemet viser seg å være like stort om en er ansatt ved et Nav-kontor, er lærer eller behandler. Utfordringene står i kø, det er mye som kan overvelde, stresse, opprøre i løpet av en dag.

Botemidlet er langt på vei det samme for oss hjelpere som for klientene: Vi kan bli mer «hjemme» i oss selv, i vår egen kropp, i vår egen pust, lære oss å merke det straks vi dras ut av balanse og erfare at det er mulig å komme tilbake til en følelse av indre ro, selv når det stormer rundt oss. Det er ikke nødvendigvis et «riktig» svar til den sinte brukeren som er redningen, eller et nytt tiltak til flyktningen som har størst effekt. Kanskje er det en bedre hjelp å møte den andre med samme holdning som vi utvikler overfor oss selv i meditasjon: ønsket om å være oppmerksomt til stede her og nå uten å dømme, bare ta tingene som de er.

Hvordan tåler vi å stå sammen med klienten eller brukeren i hans eller hennes indre (og ytre) kaos, i hans sinne eller avmakt, akkurat slik det ser ut, uten å handle umiddelbart? Gjør vi det, formidler vi samtidig at han eller hun er tålbar, noe mange klienter nettopp har fått erfare at de ikke er. Vi trenger også å ha klart for oss hva vår impuls til umiddelbar handling – tiltak – bunner i. Er det vi selv som ikke orker smerten, vil kanskje det viktigste være å begynne med å prøve å romme den, puste den inn så å si – før vi reflekterer over tiltak.

På denne måten kan vi bli oppmerksom på en annen og klokere måte, med hele vår sjel og vårt hjerte og bruke alle kroppens og sansenes ressurser (Williams et al, 2010). Det kan være et godt utgangspunkt for klok handling.

De som har trent meditasjon over tid, vil oppleve at det faktisk finnes ro og stillhet bak tankene, og at det faktisk er mulig å finne hvile der, når en trenger det. Men det finnes ikke snarveier hit, det er noe som tar tid. Men når en opplever det, gir det også en dyp kunnskap om vår menneskelige væren og natur, og en forståelse av at stillhet og ro er noe som finnes i oss alle, også i den kaotiske og kranglete klienten vi står overfor. Det kan hjelpe oss til å se og formidle håp til tross for håpløshet i arbeidet med mennesker. Det kan hjelpe oss å utvikle evnen til å se forbi, eller ikke se oss blinde på, alle sidene ved personen som er vanskelige. Kanskje kan vi også få et glimt av noe dypere hos den andre. Som leseren kanskje forstår, vil en meditasjonspraksis og erfaringene meditasjon inviterer til, ofte bringe opp mer eksistensielle og filosofiske spørsmål om det å være menneske. Det er temaer det er vel verdt å dvele ved for en hjelper.

Kan viske ut «oss og dem»

Å sitte stille en liten halvtime, med eneste målsetning å iaktta, og la være å blande seg inn i alt det som pågår inne i en, kan være ganske krevende i starten. For det er først når vi blir stille at vi virkelig registrerer alt som foregår der inne! Mange blir i starten av en slik prosess overveldet og kanskje motløse over tankenes evinnelige kvernende aktivitet. Den gode nyheten (som er mer enn 2000 år gammel) er imidlertid at «oppmerksomhetstrening endrer hjernen. Evnen til å regulere følelsene styrkes. Du klarer i større grad å romme de følelsene som oppstår. Dette er langt mer enn en teknikk, det er å endre holdning til deg selv og livet. Du slutter å reagere automatisk på det som oppstår og kan i større grad velge hvordan du vil takle problemene som livet byr på», uttaler Michael de Vibe i Tidsskrift for Den norske legeforening (de Vibe 2013, s. 1442).

Jo mer systematisk vi beskjeftiger oss med meditasjon og stillhetsøvelser over tid, jo mer blir sinnets vanemessige mønstre tydelige for oss. Vi innser hvordan tankene våre skaper hindringer og hvor tilbøyelige vi er til å tro på dem. En slik direkte innsikt om oss selv skaper vanligvis ydmykhet, og er med på å viske ut skillet mellom oss (hjelperne) som annerledes enn dem (klientene), fordi det felles menneskelige blir tydeligere for oss.

Metoden byr altså på en vei til selvutvikling gjennom å lære seg selviakttagelse, hvor en:

• trener seg på å bli oppmerksom på kroppsfornemmelsene, følelsene, tankene, alt en ellers tar inn gjennom sansene.

• inntar betrakterens holdning til fenomenene

• forsøker å ha en åpen, ikke-dømmende holdning overfor seg selv og det en blir oppmerksom på.

Med utgangspunkt i definisjonen over skjønner vi at mindfulness er noe mer og annet enn «positiv tenkning», som i sin ytterste konsekvens kan bli å forsøke å overse det som er i stedet for å erkjenne og akseptere det. Og det er ikke gjort i en håndvending, verken for klient eller hjelper, å snu et vanemessig følelses- og tankemønster. Særlig hvis en føler frykt eller er nedfor, kan tankene og følelsene fort begynne å leve sitt eget liv. Det krever derfor både besluttsomhet og trening å omstille seg til mindfulness. Men øvelse gjør mester, og mindfulness som livsholdning kan berike alle både profesjonelt og privat.

Mindfulness i terapifeltet

Mindfulness innen stressmestring og terapi er videreutviklet og tilpasset de respektive feltene den anvendes i. Samtidig har mange terapiformer helt siden 60- og 70-tallet arbeidet med ulike varianter av oppmerksomhetstrening, ofte under betegnelsen awareness eller bodily awareness. I disse terapiretningene er opplæringen som terapeut i stor grad basert på egenerfaring, nettopp med tanke på at denne type læring må kroppsliggjøres for å ha gyldighet.

Psykolog Torkil Berge skriver allerede i 2007 på lederplass i Tidsskrift for norsk psykologforening om oppmerksomt nærvær at det bør bli en fellesfaktor i psykologisk behandling, og at det er en viktig del av ulike former for eksistensielle-humanistiske terapiformer:

Integrativ Terapi er et slikt eksempel. Det er en terapiform som har utviklet en rekke tilnærminger for å få økt tilgang til deler av en selv som ellers ikke er umiddelbart tilgjengelige. Gjennom bruk av forskjellige former for nærværsøvelser, både i ro og i bevegelse, og ulike kreative medier, kan kroppsfornemmelser, følelser og fantasi bevisstgjøres og uttrykkes. Det ligger i den grunnleggende forståelsen at først når vi har erkjent og akseptert det som er, er forandring mulig og nye følelses- og handlingsreportoir kan utvikles.

I dag finner vi også mindfulness brukt systematisk i en rekke andre terapiformer. Stadig flere psykoterapeuter anvender også ulike mindfulnessteknikker uavhengig av terapiretning.

Som hjelper har jeg selv opplevd hvordan følelsen av stress kunne gi meg tunnelsyn og handlingslammet.

Berge, Torkil (2007) Oppmerksomt nærvær: En fellesfaktor i psykologisk behandling. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 44 (7), 858-859.

Bornstein, A. (2017) Stillhet i förskola och skola steg for steg. Södertälje: Dana förlag.

De Vibe, Michael (2013) Oppmerksomt til stede. Tidsskrift for den Norske Legeforeningen, Vol 14,133:1442-4, doi: 10.4045/tidsskr.13.0738.

Hanh,Thich Nhat (1996) Hvert skritt er fred. Oslo: Emilia.

Integrativ terapi (2017). Hva er integrativ terapi? Hentet fra http://www.integrativ-terapi.no/ekstra2/Integrativ%20terapi.

Lie, Kåre A. (2002) Innsiktsmeditasjon. Oslo: Pax forlag.

Vatnøy, I. & Nordmo, G. (2010). Kvalitetsbevissthet og helsefremmende samarbeid i asylmottak. RVTS Øst Hentet fra http://rvtsost.no/app/uploads/2013/06/Veiledning-mottak.pdf.

Williams,M., Teasdale,J., Segal,Z., Kabat-Zinn, J. (2010) Mindfulness – en vei ut av depresjon og nedstemthet. Oslo: Arneberg forlag.

Mindfullnessøvelser du kan prøve:

Denne enkle øvelsen trenger ikke ta mer enn 10 minutter. Øvelsen kan også med fordel gjøres i en kollega-gruppe, kanskje et alternativ til morgenkaffen? Du kan også sitte lengre og fortsette å bruke pusten som et hvilepunkt eller ankerfeste gjennom meditasjonen. Du kan også legge oppmerksomheten i hjerteregionen, eller bruke et indre bilde eller ord du føler deg berørt av, og komme tilbake til dette fokuset når du «fanges» av tanker.

Sett deg godt til rette i stolen med føttene i god kontakt med underlaget. Ha mest mulig rak rygg. Hvis det er naturlig kan du lukke øynene. Hvis ikke, la blikket hvile på skrå ned foran deg, men uten å fokusere.

Legg hendene i fanget eller på lårene.

Fokuser så oppmerksomheten i føttene, og gå langsomt gjennom kroppen, nedenfra og opp.

Legg merke til hvordan kroppen har det: områder som er varme, myke, kalde eller stive, kanskje merker du smerte, uro, prikking eller noe annet.

Legg også merke til følelser: for eksempel irritasjon, tristhet, sinne, glede el helt andre følelser. Vær et vennlig vitne til alt som pågår, uten å kritisere, vurdere, sensurere eller forandre.

Legg også merke til tanker som kommer og går. Vær et vennlig vitne til dem, men uten å blande deg inn. La de være som skyer på himmelen. Hvis du likevel dras inn i dem, gå tilbake til pusten eller det du har valgt som fokus.

Kom langsomt tilbake etter en stund.

Hvordan var dette, hva erfarte du?

Hvis du gjør dette i et kollegium: Kjenn etter hva du har lyst til å dele og hva du vil holde for deg selv.

Pusteøvelse:

Vi kan puste oppmerksomt hvor vi enn er og være i kontakt med vår egen kropp og vårt eget sinn. Vi trenger å vende tilbake til oss selv for å møte livets utfordringer, noen ganger for å hente oss inn, andre ganger for å stå stødigere i en utfordrende situasjon. Og med en slik selvkontakt kan vi trene opp evnen til fred og ro her og nå.

Et vennlig blikk:

Å anlegge et vennlig blikk på seg selv kan høres enkelt ut, men ofte er det først når du virkelig forsøker at du blir oppmerksom på negative tanker om deg selv, for eksempel selvbebreidelser, skam eller følelser av utilstrekkelighet. Derfor kan det være en hjelp å aktivt arbeide med å se seg selv med blikket til en god venn, eller med blikket til en filmregissør som har kjærlighet til sine rollefigurer (Vatnøy & Nordmo, 2010). Tren aktivt på å se deg selv med et vennlig blikk gjennom dagen, også hvis du prøver ut de små øvelsene som følger.

Gå-meditasjon:

Gå litt langsommere enn vanlig. Ha fokuset på pusten og på opplevelsen av å gå. Vær oppmerksom på kontakten mellom føttene dine og jorden. Tenk at du for hver gang du setter foten ned gir du fred og sinnsro til jorden, eller takker jorden for det den gir deg (Hanh, 1996).

02.11.2018
12:23
02.11.2018 12:26

Om forfatteren

Privat

Gudrun Nordmo er klinisk sosionom. Hun har mange års erfaring som veileder og underviser fra flyktningarbeid og traumefeltet. I dag har hun privat praksis som terapeut og veileder.