Kirsten Ellingbø

Familiens møte representerer en holdning og en arbeidsform. En holdning om at familien best kjenner egne utfordringer, og best kan beskrive dem, uten å preges av hjelpeapparatets forforståelse. Familien inviterer med seg inn i møte personer eller hjelpere de ønsker og tenker kan være med å belyse eller støtte. En arbeidsform der familien får møte flere aktører fra hjelpeapparatet.

Hjelpetjenestene i Rana opplevde å komme sent inn med hjelp. Tidlig uro rundt barn hadde utviklet seg til større utfordringer. Det opplevdes utfordrende å komme i relasjon til familier så tidlig at man kunne bidra til forebygging. Erfaringene var at bekymringsmelding til barnevernet ble løsningen for spesielt skole og barnehage ved uro rundt barn. Familiens møte skulle bli et bidrag til å senke terskelen til kontakt med hjelpetjenestene.  

I tillegg til lokale forhold, var det spesielt to andre forhold som lå til grunn for etablering og videreføring av Familiens møte. Samhandlingsreformen fra 2012 krever at man skal komme tidligere inn med hjelp, forebygge mer og gi rett behandling til rett tid på rett sted, gjennom helhetlig og koordinerte helse- og omsorgstjenester, tilpasset den enkelte bruker.

Pakkeforløpet ble innført innenfor utredning og behandling i psykisk helsevern for barn og unge i 2019. Det beskriver krav til økt brukermedvirkning og brukertilfredshet, sammenhengende og koordinerte pasientforløp, og kortere ventetid. I Pakkeforløpet beskrives kommunens rolle ved oppstart og avslutning i spesialisthelsetjenesten, og samarbeid mellom nivåene.

BUP Indre Salten hadde sammen med tilhørende kommuner utviklet en samarbeidsmodell. Det var dette arbeidet som inspirerte til etablering av Familiens møte i Rana. I løpet av årene har vi gjort stadige endringer. Noe har vi aldri endret på; Familiens historie som den bærende i arbeidet, et tilbud om refleksjon og sammensetningen av teamet. Vi er to representanter fra familietjenesten, én fra PPT, én fra BUP.

En invitasjon

Når en familie kommer til Familiens møte, er det ofte fordi skolen eller barnehagen til barnet har anbefalt dette, eller en helsesykepleier eller fastlege. Noen har hørt om oss fra venner og kjente. Slik omtrent forløper første samtale med foreldre:

«Dette er Kirsten fra familietjenesten i kommunen. Jeg har fått en henvendelse fra helsesykepleier Gry på skolen, og jeg ringer fordi jeg ønsker å invitere dere til Familiens møte. Jeg forstår det sånn at du og Gry har snakket litt om det? Kanskje du vil vite litt mer?»

«OK. Familiens møte er et samarbeid mellom BUP, PPT og familietjenesten i kommunen. Dette innebærer at vi alltid er fire personer fra oss i møtet. Det betyr ikke at vi tenker at problemene eller utfordringene deres nødvendigvis er så store. Heller at vi til sammen kan forstå mer og tilby bedre hjelp, at vi til sammen har kunnskap og erfaring som kan være nyttig for dere. Møtet fungerer også som et inntaksmøte til de ulike tjenestene. Vi ønsker at familier skal slippe å bruke tid på å henvende seg til mange og ulike instanser, så vi har valgt å samle noen av oss i ett møte. En annen ting er at når vi er ferdige med møtet, vet dere hva som skjer videre. Vi trenger ikke å vite noe om uroen eller bekymringene deres før dere kommer. Det holder for oss at dere selv kjenner på uro. Vi trenger ikke å mene noe før dere kommer og snakker med oss. Det er det dere forteller og opplever som er viktig.»

«Bor du og faren til Kine sammen?» 

«Ikke det? Ok. I Familiens møte er det slik at vi ønsker at begge foreldre er til stede. Også når foreldre ikke bor sammen. Begge foreldrene er like viktige. Det gjør ikke noe om dere ikke er like bekymra, eller om dere er uenige. Hvis jeg kan få telefonnummeret hans, kan jeg ringe å invitere han, og informere ham om det samme vi har snakka om nå.»

Mange uttrykker takknemlighet for å slippe flere runder i hjelpetjenestene for rett hjelp, og at når møtet er avsluttet, vet de hva som skal skje videre. Mange setter pris på at vi ikke ønsker forhåndsinformasjon, at de får tilgang til våre vurderinger underveis, og at vi ikke diskuterer videre etter møtet.

Vi oppfordrer foreldre til å ta med barnet det gjelder i møtet. Videre formidler vi mulighet for at de kan ta med seg egne gjester. Vi fra vår side inviterer aldri noen. Med årene har vi erfart at når barnehage eller skole deltar i Familiens møte, skjer det noe som er bra for barnet i hverdagen. Derfor har vi etter hvert tillatt oss å anbefale at foreldre inviterer med seg en eller flere derfra. Når barnet har bonusforeldre, ønsker vi også at disse skal delta. (Helsedirektoratets pårørendeveileder, 2019)

Møtets gang  

Den som skal lede møtet, er den samme som har ringt familien på forhånd. Inne på møterommet er det ett bord for familie, gjester og møteleder, og ett bord for teamet, representantene fra BUP, PPT og Familietjenesten. Etter presentasjonsrunde og kort gjennomgang av møtets rammer, gir møteleder ordet til familien, som bestemmer seg imellom hvem og hvordan de skal snakke. Når barn er med, gis de en friere struktur, og kan snakke når og hvis de ønsker, med unntak av under refleksjonen. 

Når familien har snakket en stund, spør møteleder om vi skal høre hva gjestene deres ønsker å si. Disse gis ordet av møteleder i en rekkefølge knyttet til nærhet til barnet. Når alle er gitt mulighet til å snakke, spør møteleder om de ønsker å høre hva teamet har blitt opptatt av underveis (Andersen, 2021). Dette er første runde med refleksjon. Når teamet har snakket en stund, og møteleder opplever at familien må få snakke igjen, spørres teamet om det er greit å avslutte denne runden. Familie og gjester gis ordet.

Noen ganger svarer de på spørsmål som har kommet, eller de kommenterer det som ble sagt (Andersen, 2021). Ofte når familiene har blitt berørt og opplevd seg anerkjent i refleksjonen, utvides fortellingene. Da kan de fortelle om egne historier, egne utfordringer og erfaringer, egen sykdom og eget strev. Familiene kan ikke vite om vi er til å stole på før de har hørt oss snakke.

Neste runde er familiens og gjestenes ønsker for veien videre. Ikke alle kjenner mulighetene i hjelpetjenestene. Noen kjenner godt til disse og kan være presise på hva de ønsker. Noen familier har klare ønsker om ADHD-utredning. Noen familier opplever at det de har vært med på, er tilstrekkelig i denne omgang. De har snakket, lyttet og reflektert (Andersen, 2021). De kan oppleve at de selv er på rett vei, etter at de har vært i møtet.

Vi erfarer at der familier opplever et hjelpebehov, det er der vi best kan hjelpe. Om vi som fagmennesker tenker at noe annet vil kunne være hjelpsomt, må vi stole på prosessen (Hertz, 2011). Vi må gi familiene tid og mulighet til å forstå noe mer. Det er i prinsippet uinteressant hva vi måtte mene, hvis ikke foreldrene er enige eller ikke kjenner seg igjen (Andersen, 2021).

Møtet avsluttes med at familien og gjestene får si noe om hvordan dette ble for dem. Gjennomgående er responsen fra familiene at de har opplevd seg hørt og forstått. Så gjøres det avtaler om et neste møte eller videre samarbeid, der dette er aktuelt.

Faglig fundament

Familiens møte bygger på en sosialkonstruksjonistisk tankegang. Det innebærer at det ikke finnes noen objektiv sannhet, at vi forstår gjennom samhandling, språk og kultur. Vi skaper, samskaper og konstruerer i møte med omgivelsene. Vi blir til mens vi lever, og danner nye historier med dem vi er i livet sammen med. (Sørbye, 2019). 

Sosialkonstruksjonismens beskrivelser av hvordan mening skapes i språket mellom mennesker, har hatt stor innflytelse på systemisk tilnærming. Vi kan ikke forstå menneskets psykologi ved å studere enkeltindividet. Vi må se på relasjonene i systemene og hvordan de påvirker hverandre. Systemisk tilnærmingen er preget av at klienten er ekspert på eget liv, mens terapeuten er ekspert på prosessen (Vedeler, 2004). Dette er et bærende perspektiv i Familiens møte.

Hjelpeapparatets tradisjonelle måte å tenke hjelp og behandling på skjer med utgangspunkt i at individet henvises for sine problemer. Det er liten tradisjon for å beskrive familiesituasjoner og utfordringer knyttet til nære relasjoner (Sørbye, 2019). Det er den definerte klient som beskrives, og gjerne innenfor det Tom Andersen kalte «fiaskospråk», som ofte er preget av ord som sinne, tristhet, apati, døsighet, og som han kalte det patologiske (svikt-) språket (Andersen, 2021; Seikkula og Eliassen, 2006). Ord som beskriver hva folk ikke kan og ikke får til. Et viktig fokus i Familiens møte er at alle har historier å fortelle fra sine liv som kan settes i sammenheng med hvordan de har det, og at vanskeligheter ikke oppstår i vakuum (Lundby, 2003). Den språksystemiske tilnærmingen beskriver hvordan språket former oss og hvordan vi kan bruke språket til å skape endring (Andersen, 2021).

I Familiens møte snakker familiene fram sine egne henvisninger.

Dialogen er holdningen

Når jeg så langt har trukket fram systemisk og språksystemisk tilnærming, er det viktig å beskrive ideen om dialogen som virkemiddel eller etisk holdning (Shotter, 2009 a) i møte med mennesker. Dialogen som begrep favner mange ideer og tanker, og er sentralt innenfor mange retninger og mange måter å snakke om hjelpearbeid og møter med mennesker. Når vi i tilknytning til Familiens møte snakker om dialogen som holdning, så er dette innenfor det blant andre Harlene Anderson (2003) beskriver i sitt arbeid.

Anderson sier problemer oppstår og oppløses i språket og samtalen. Det er terapeutens mål å etablere klientens delaktighet i egen behandling. Klient og terapeut undersøker ting i fellesskap, og slik søker man forståelse. Terapeuten få tilgang til det klienten ønsker hun skal forstå, og det gis mulighet til utvikling av noe nytt. Det skaper rom for ny organisering av forståelse og opplevelser. Dette kaller hun dialog (Anderson, 2003.)

Vi beskriver Familiens møte som en holdning, ikke en metode. Kun gjennom dette kan vi stille oss åpne og nysgjerrige til det familiene kommer med, uten en forforståelse som vil prege hvordan vi lytter til de som kommer til oss. Vi ønsker ikke å vite noe om familien og familiens uro på forhånd. Vi tenker at slik forhåndskunnskap vil kunne forstyrre vår tilgang til familiens fortellinger og begrense vår forståelse.

Det Anderson (2003) sier om dialogen, passer godt med det Øvreeide (2001), Glistrup (2004), Nordenhof (2008) og Rohde og Eide (2009) alle sier om respekt for foreldrenes rolle som foreldre, viktigheten av å jobbe med tillitsforholdet mellom foreldre og hjelper, og at hjelper er åpen, ærlig og forutsigbar. (Ellingbø 2010). Dialog er tillit. Dette er grunnpilarer i arbeidet i Familiens møte. 

Refleksjonen er virkemiddelet i Familiens møte

Refleksjonen slik vi velger å bruke den, er inspirert av Tom Andersen sitt arbeid. Andersen og teamet hans opplevde da de endret praksis fra å reflektere i tilstøtende rom til å reflektere i samme rom som familiene, at de endret talemåte. Fra å by på en felles intervensjon, kunne de nå by på egne bilder og opplevelser etter å ha lyttet til familien. (Andersen 2021.) De oppdaget hvor lett det var å snakke uten å komme i nærheten av sårende ord og uttrykk (s. 100).

Etter at familie og gjester har snakket, inviteres teamet til å reflektere rundt det de har hørt. Teamet sitter ved et eget bord, nært nok til å høre og å bli hørt. De snakker med seg selv og hverandre om hva de har hørt, og om hvordan de ble berørt underveis. Det de sier er kun et tilbud til familiene om en måte å forstå. For at familiene ikke skal kjenne seg forpliktet til teamets snakk, forholder teamet seg til hverandre mens de reflekterer (Andersen, 2021). 

At familiene kjenner refleksjonen som god, er avgjørende for om vi får ytterligere tilgang til deres historier, og tillatelse til å hjelpe (Anderson, 2003). Vi vet at familiene som kommer til oss, på forhånd ikke kan vite hvem vi er, hvordan vi tenker om at de har kommet til oss, at de på ulike vis ikke mestrer egne utfordringer, og at de ikke kan vite om vi vil dem vel. Dette kan de ikke vite, før de har hørt oss snakke om det vi har hørt, hvordan vi har blitt berørt, og om de opplever seg forstått og anerkjent. En far sa en gang han trodde han skulle få kjeft. En gutt på ni år sa «de har jammen forstått det». Mange sier når de blir spurt om hvordan dette ble for dem, at de opplevde møtet som helt annerledes enn noe de har vært med på tidligere, og at slik burde alle møter være. «Dette var et brukervennlig møte», sa en far nylig. 

Refleksjonen er ferskvare. Den er alltid i forhold til det som har kommet til uttrykk i rommet. Den forholder seg alltid til familien vi er sammen med. En refleksjon er ikke et verktøy. Den er til enhver tid en umiddelbar tilbakemelding på det vi får tilgang til. Det som blir fortalt oss i rommet, kan vi aldri forberede oss på. Hvordan vi blir berørt, vet vi ikke før familien har snakket (Andersen, 2021; Anderson, 2003).

Dersom vi skal kunne bidra i et arbeid i familier, må vi legge til rette for at foreldrene skal kunne stole på oss og oppleve at vi ønsker å hjelpe barna sammen med dem. Det som gjør dette mulig for foreldre, er ifølge Shotter (2009 b) en opplevelse av at vi er orientert mot det samme « … to be oriented to the same things in a shared situation …» (s. 31). Vi må anerkjenne foreldre i deres foreldrerolle, og hvordan det er å være dem i deres verden.

Et viktig prinsipp er å ikke gjenta det andre sier eller henvise til det andre har sagt, men å tilby noe eget og nytt, eller som et tillegg til. Det er et poeng hvordan teamet er plassert i rommet. En refleksjon er kun et tilbud om en forståelse, eller et uttrykk for egen bevegelse i forhold til det som er blitt sagt. Familien skal ikke kjenne seg forpliktet til å ta imot eller forholde seg til dette (Andersen, 2021): «For, hvis dere snakker med dem eller ser på dem mens dere snakker, blir de tvunget til å høre på dere, og da kan de ikke la tanken gå et annet sted om de ønsker det» (s. 104).

En familie som strever, foreldre som opplever å ikke få det til, kan kjenne på skam og skyld. En viktig anliggende for Familiens møte er å gjøre møtet med hjelpetjenester så respektfullt som mulig, og med et ønske om at familiene skal oppleve at de beholder verdigheten sin underveis og når de forlater møtet. En viktig ledesnor i refleksjonen er å ikke gi råd og ikke komme med egne meninger om det familiene bringer inn. Gjør vi det, er det lett at den andre opplever at det de har gjort ikke er godt nok, og vi kan gjøre det vanskelig for familiene å være i møtet. I første runde med refleksjon, ønsker vi heller ikke å være opptatt av fag, eller forstå det vi hører innenfor egne, eller de andres kontekster. Det vil begrense oss fra å lytte og forstå mer av det familiene er opptatt av (Anderson, 2003).

Avslutning

Direktør ved Ukom (Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenester), Pål Iden, påpeker i en artikkel i Aftenposten at de ulike hjelpetilbudene i kommunen og spesialisthelsetjenesten henger for dårlig sammen. Det er mye å vinne på å samarbeide. Tjenestene må jobbe sammen på nye måter rundt barn og unge som sliter psykisk i stede t for å henvise pasienter til hverandre. Barna bør slippe å stå i kø for å bli henvist fra den ene til den andre instansen, sier Iden.

Intensjonen med Familiens møte er å bidra til at familier finner fram til egne ressurser og muligheter, styrke brukerinnflytelse, gi tidlig og presis hjelp, redusere ventetid og forenkle kontakten med hjelpetjenestene, samt fremme samhandling. En slik tilnærming vil bidra til å styrke familiens tro på egne ressurser og å skape muligheter for endring.

Erfaringer fra Familiens møte er at vi greier å tilby tidligere og mer presis hjelp. Vi opplever at det er enklere for helsesykepleiere, barnehager og skoler å snakke med foreldre om uro for barn når handlingsalternativet er tidlig hjelp på familiens premisser. I Familiens møte gis familiene mulighet til å velge hjelp de opplever som nyttig. Når skole, barnehage og andre nære deltar i møtet, har vi erfart at relasjonelle ressurser og forståelse utløses raskere og i større grad rundt barnet der det oppholder seg, og bidrar til å kvalitetssikre rett nivå på hjelpen. At familiene snakker sin egen henvisning, sammen med andre viktige aktører i barnas liv, bidrar til å sikre kvalitet ved eventuelt inntak i hjelpetjenestene og øke sannsynligheten for bredere og raskere samarbeid. Familiens møte kan være terapeutisk i seg selv, ved at barnet, foreldrene og andre nære får tilgang til å forstå mer av barnets symptomer og strev, gjennom tilgangen til refleksjonen og fagkunnskap.

Familiens møte bidrar også til generelt bedre samarbeid og økt kunnskap mellom de ulike nivåene. Dette er i tråd med kravene til kunnskapsoverføring slik de er beskrevet i Samhandlingsreformen og Pakkeforløpet.