Jørn Isaksen, Kjetil Viken, Inger Elisabeth Mølmen Tollefsrud, Henning Pettersen, Frank Jarle Bruun

Prosjektet er et samarbeid mellom vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Innlandet (HINN) og sju praksispartnere som består av seks kommuner i Mjøsdistriktet og en privat helse- og omsorgstjenesteleverandør. «Sammen om praksis, sammen om læring» har en utprøvingsfase på tre år.

Bakgrunnen for prosjektet er at kompetanser, kunnskaper og ferdigheter best læres der de skal anvendes. For å bli god til å hoppe på ski, øver en best i hoppbakken. Som eksempel opplever vi forskjell på heltidsstudenter og studentene ved deltidsutdanningen vår. Studentene ved deltidsutdanningen har tradisjonelt hatt mer praksiserfaring enn heltidsstudenter, og dette har ført til at deltidsstudentene har bidratt i undervisning på annen, mer praksisnær måte.

HINN vektlegger praksisstudier som læringsaktivitet, da denne læringsformen er relevant for framtidig yrkesutøvelse. Praksis som læringsaktivitet lar seg vanskelig gjennomføre på andre arenaer enn i praksisfeltet. I profesjonsstudiene skal praksis bidra til at studentene når målene i læringsutbyttebeskrivelsen, og at de skal jobbe med utvikling av egen yrkesidentitet (Hegerstrøm, 2018).

Formålet med denne artikkelen er å gjøre rede for praksismodellen som vi prøver ut ved vernepleierutdanningen ved HINN

2:1:2-modellen

I første studieår har studentene to dager praksis, en seminardag og to dager undervisning hver uke. Derav navnet 2:1:2-modellen. Modellen gjennomføres i samarbeid mellom vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Innlandet (HINN) og definerte praksispartnere i Høgskolens nærområde. Modellen har som mål å møte de krav som stilles til profesjonsutdanningene slik de er nedfelt i retningslinjer for helse- og omsorgsutdanningene (RETHOS, Kunnskapsdepartementet, 2019).

Avgrensede praksisperioder på 8–10 uker gir begrensede muligheter for grundig utforskning av fagfeltet, kort tid til etablering av relasjoner og få muligheter til aktiv deltakelse i fagutvikling. 2-1-2-modellen har som ambisjon å møte disse utfordringene ved å skape nye rammebetingelser for en mer dynamisk og praksisnær utdanning for studentene.

Mer praksis gir flere læringsmuligheter til både å skape gode relasjoner til tjenestemottakere og til å arbeide sammenhengende over tid med komplekse problemstillinger. Motsatsen er de kjente avgrensede praksisperiodene med varighet på 8–10 uker, noe som kan gi begrensede muligheter for grundig utforskning av fagfeltet, kort tid til etablering av relasjoner og færre muligheter til aktiv deltakelse i fagutvikling.

Den nye modellen er et resultat av omfattende planlegging og dialog med både praksispartnere og studenter. Dagene med praksis er tilpasset praksisfeltets ønsker om mest mulig brukerinvolvering og relasjonelt arbeid med utgangspunkt i de aktiviteter som passer for studentenes praksiserfaringer.

2-1-2-modellen er et prøveprosjekt for å teste ut noen av føringene og målsettingene fra RETHOS (Kunnskapsdepartementet, 2019). I første omgang er modellen vedtatt for tre år, med påfølgende evaluering.

Variasjon i utdanningen

Gjennom utviklingen av modellen har det hele tiden vært et ønske om å legge til rette for en utdanning som er dynamisk, praksisnær og studentengasjerende. Med dynamisk, mener vi en utdanning som har varierte undervisningsformer og læringsaktiviteter som kan tilpasses og skreddersys de erfaringene som studentene har fra pågående praksis. Praksisnær betyr i denne sammenhengen at vi skal ha utdanning og opplæring som ligger tett opp mot det som tjenestemottakere, pårørende og tjenesteytere mener er viktig. Praksisfeltet er her forstått som tjenestemottakere, pårørende og ansatte. Studentengasjerende viser til økt bruk av metoder for å aktivisere studentene i egen læring, blant annet i form av læringsstier og omvendt klasserom metodikk.

Modellen involverer tjenestemottakere på nye måter, blant annet som bidragsytere inn i undervisningen og gjennom å invitere tjenestemottakere som forskere og veiledere for studenter.

Fra et didaktisk ståsted er ideen at praksisnærheten i 2:1:2-modellen vil medføre at studentene har kort tidsspenn mellom opplevelser i praksis og muligheter for å diskutere og fordøye disse. I tillegg antar vi at det gir god mulighet for å integrere undervisningsaktiviteter i studentenes praksiserfaringer. Det legges vekt på studentengasjement gjennom øvingsoppgaver på de dagene studentene er i praksis og gjennom ansvar for innhold og arrangering av seminarer som arrangeres på fredager.

Fordeling av ansvar

Veilederne, som er håndplukket av de enkelte praksispartnerne, skal ha et nært samarbeid med faglærer/emneansvarlig ved HINN. Planen er at veiledningen diskuteres og utvikles og at undervisningen i praksis og i plenum planlegges i detalj. De fleste veilederne vil ha ansvar for studenter i flere omganger og vil dermed få økt kompetanse i å veilede studentene fram mot definerte for det aktuelle emnet.

Skolekontaktene er vitenskapelig ansatte ved HINN som har ansvar for å følge opp studenter i praksis både med hensyn til formelle krav knyttet til skikkethet, frammøte og arbeidskrav. Utover dette står de i nær kontakt med veilederne hos praksispartnerne, med tanke på å individualisere læringsløpene for de studentene de har ansvar for å følge opp.

Faglærer/emneansvarlig har ansvar for undervisning og veiledning knyttet til den mer faglige delen av arbeidet studentene skal gjøre i emnet. Dette skjer i tett dialog med veilederkorpset hos praksispartnerne. Hovedoppgaven er å knytte praksis til teori og vice versa. Et uttalt mål med undervisningen og veiledningen er at den skal være nyttig for studentene med hensyn på å være praksisnær og relevant for utøvelsen av vernepleie faglig praksis.

Planlegging

2:1:2-modellen handler om at praksis er utgangspunktet og at undervisning i tradisjonell forstand erstattes med dialog og veiledning. Hver praksisepisode (todagers opphold ukentlig) innledes med planlegging av praksis/praksisoppgaver. Dette skjer i plenumssamtaler og er tett knyttet opp mot en gjennomgående plan for hva studentene skal tilegne seg gjennom semesteret. Oppgaven er rettet mot ulike typer arbeid studentene skal gjennomføre for å skaffe seg praksiserfaring. Hver praksisepisode etterfølges av evaluering i form av refleksjon og vurdering av hvordan episoden fungerte med hensyn på oppgavene som ble gitt. Disse diskusjonene foregår også i plenumsdiskusjoner og i avgrensede spørsmål/svar-økter med studenter og faglærere.

Tilegnelse av kunnskap, ferdigheter og kompetanser skjer gjennom læring i ulike former. Felles for ulike læringsformer er, slik vi forstår det, at ferdighetene som tilegnes kan anvendes til å løse praktiske utfordringer, samt at individet ser nytten av, eller erfarer at kunnskapen får en funksjon slik at den faktisk tas i bruk. Læring handler dermed om å skape mer eller mindre varig endring i atferd og at læring skjer i et kontinuerlig samspill mellom det lærende individet og dets omgivelser og vice versa (Imsen, 2011; Isaksen & Karlsen, 2018; Skinner, 1957; Viken, 2018). Læring skjer ved at den lærende akkumulerer små kunnskapsbiter trinn for trinn. (Jensen & Aas, 2011). Hos mennesker spiller læring av skrevet og talt materiale, verbal læring, en stor rolle (Svartdal et al., 2020), mens «learning by doing» er sentralt ved praktiske ferdigheter. Ved innlæring av praktiske ferdigheter, er det mer den regelmessige øvelsen og erfaring av å lykkes det kommer an på (Svartdal et al., 2020).

Hovedhensikten med 2:1:2-modellen er at praksisfeltet sammen med vernepleierutdanninga ved HINN skal skape morgendagens vernepleiere i tråd med RETHOS, og at dette skal skje gjennom en dynamisk, praksisnær og studentaktiviserende organisering av samarbeidet med praksisfeltet.

Diskusjon

Intensjonen med 2-1-2-modellen er å gi rom for studentveiledning ved at studentene og veilederne tilbringer mer tid sammen gjennom å organisere praksis annerledes enn tidligere. Relasjonen mellom partene får god tid til å utvikle seg fordi forholdet varer gjennom et helt å og studentene får praksis to dager i uken gjennom store deler av utdanningsløpet. Denne løsningen gir kontinuitet ved at praksisene/prosjektene vedvarer over tid slik at de ikke blir avbrutt av korte avgrensede praksisperioder. Dette forutsetter at veileder stort sett er til stede på de dagene studenten er i praksis.

Dersom studentene ikke erfarer at teorien er relevant for skolens oppgaver og praksis, vil de teoretiske perspektivene fra høgskolen kunne oppleves som lite nyttige og funksjonelle og heller bidra til ekskludering enn til inkludering i nye praksisfellesskap ved overgang til yrkesutøvelse (Solstad, 2010). Motsatsen er bruk av autentiske praksissituasjoner i opplæringen som har vist seg å gi studenter god læring, særlig om dette kobles med praksisnær og nyttig undervisning.

Det at studenter øver i realistiske praksismiljøer gjør at de er bedre rustet til å møte den hverdagen som møter dem som ferdig utdannede vernepleiere. Studentene som er ute i praksis hver uke skal kunne gjennomføre operative oppgaver som er faglig relevante og nødvendige under tilstrekkelig veiledning. Deretter kan de eksempelvis avlaste vernepleiere eller annet personell ved praksisplassen for å øve seg til «livet som vernepleier».

Modellen kan gi forutsigbarhet i planleggingen av praksis. Det er på dette tidspunktet allerede muntlige tilsagn om at neste års kull av nye studenter på vernepleierutdanningen ved HINN skal ha praksisplasser hos våre sju praksispartnere. Eneste endringen er at det vurderes å innlemme noen flere kommuner som praksispartnere. Denne måten å organisere praksis på virker attraktivt i «markedet» – det vil si om det er flere virksomheter eller kommuner som viser interesse for å være praksispartnere, i tillegg vil det gjøre det enklere for HINN å skaffe praksisplasser til studentene.

Modellen gir også studentene mulighet til å etablere sterkere relasjoner både med praksisveiledere og med tjenestemottakere. Flere veiledere gir uttrykk for at de synes at det er fint å vite at de ikke trenger å haste med veiledningen av studentene. De har mer tid til rådighet og kan forme studentenes kompetanser mer planmessig og i riktigere takt enn tidligere.

Praksisen som legges over et helt år tillater i større grad enn tidligere å kunne ha prosjekter, fagdialoger og utviklingsprosjekter sammen. Vi har dialoger med våre praksispartnere om hvordan samarbeidet kan være utgangspunkt for kommunenes kompetanseutvikling og deres utvikling og forbedring av tjenester til mennesker med ulike bistandsbehov. Modellen henger tett sammen med universitets og høgskolerådets modell (Universitets- og høgskolerådet, 2016) som vektlegger framtidens kompetansebehov som et samspill mellom kvalitet i helse- og omsorgstjenestene, kvalitet i profesjonsutdanningene og kvalitet i praksisstudiene.

Det er et grunnleggende premiss for utviklingen av morgendagens undervisningsmodell at utdanningen, helsetjenestene og brukerne samarbeider. Det blir viktig å utforske og utvikle rollene som undervisere og praksisveiledere skal ha i fremtidens utdanning av vernepleiere. Det blir også viktig å få fram studentenes og tjenestemottakernes meninger om morgendagens utdanning og kompetanse. Det kommer fram av Stortingsmelding 13 (2011-2012) Utdanning for velferd (Kunnskapsdepartementet, 2012) at forholdet til brukerne stiller økte krav til medarbeiderne i helse- og velferdstjenestene.

2-1-2-prosjektet legger opp til at fagutvikling og forskning skal gjennomføres i samarbeid mellom praksisfeltet, bestående av brukere og tjenesteytere, studenter og høyskoleansatte. Praksispartnere har en åpenbar fordel av tilgangen på motivert fremtidig arbeidskraft og de får mulighet til å presentere seg som en attraktiv arbeidsgiver. Kommunene får god kjennskap til studenter og nyutdannede vernepleiere. Flere av våre samarbeidspartnere ser dette som et viktig ledd i et framtidsrettet arbeid med å forme, ha felles utviklingserfaringer og å kunne rekruttere dyktige fagfolk.

Oppsummert kan en si at 2-1-2-modellen handler om at tjenestene og utdanningen er sammen om praksisforløpet og kompetanseutviklingen til studentene og på den måten bidrar til formingen av fremtidens vernepleierutdanning og vernepleiere.