Ingrid Lund, vernepleier

Jeg ble ferdig utdannet vernepleier ved Høgskolen i Østfold i 2020, og skrev bachelor mens pandemien var fersk. Min første 100 prosent stilling var som miljøterapeut i privat barnevern. Der var jeg så heldig å få bryne meg som studentveileder. Jeg, som selv var en nykommer i gamet, lærte mye av å drøfte og overveie den praksisen som ble utført i arbeidet med barna og ungdommene. Et bilde, en modell, som hjalp med forståelsen for hvordan man utfører arbeidet, begynte å danne seg. Senere åpnet en i min omgangskrets seg om at vedkommende slet med sin psykiske helse og var suicidal. Hvordan vi omkring dette mennesket på ulike måter forsøkte å mobilisere oss for å hjelpe, men på så vidt forskjellige måter, gjorde at jeg på nytt så nytten av modellen jeg hadde i hodet. Den ble et verktøy for å forklare hvorfor enten gjøre, eller ikke gjøre bestemte ting man som involvert i noens krise tenkte var fornuftig. Det slo meg at denne modellen kan gi en god visjon av hvordan best mulig hjelpe barn og unge voksne i krise.

Dette er på ingen måte ny kunnskap. Jeg synes faktisk det er vanskelig å referere til noe helt konkret da dette er kunnskap som veldig mange er på banen om, og jeg graver ikke veldig dypt i hvilke metoder som er hensiktsmessige å benytte i psykisk helsehjelp eller i det psykososiale arbeidet. Denne modellen er heller ikke perfeksjonert. Den er snarere enkel, og noen ganger er det nettopp det man trenger. Både i barnevernsinstitusjoner og pårørendegrupper er det mange som sliter med å dra nytte av fagspråk, også blant dem med høyere utdanning. Jeg tenker at med en enkel modell, med noen få hovedprinsipper kan man omfavne flere som enten frivillig eller ufrivillig er en del av hjelpen til barn og unge voksne i krise. Jeg håper at man gjennom denne artikkelen ser et potensial, og kanskje et poeng, i en modell som visualiserer hvordan hjelpeapparatet og pårørende mest hensiktsfullt tilnærmer seg barnet eller den unge voksne i krise.

Begrepsavklaring

Før jeg forklarer modellen vil jeg forklare noen begreper slik at alle lesere henger med. Jeg kommer til å kalle det profesjonelle personalet og pårørende eller andre involverte for hjelpere. Hjelperne vil også bli kalt for søyler. Den unge som er i krise og trenger hjelp vil jeg kalle for nettopp det – den unge i krise, men også for ball. Begrepet ball i en slik setting som dette er det nok mange innvendinger mot, men bær med meg. For å avklare begrepet krise benytter jeg meg av Legevakthåndbokens (2018) definisjon: En hendelse som oppleves som så traumatisk at en opplever at ens evne til å kope er overskredet, at psyken destabiliseres.

Hvorvidt et individ opplever en hendelse som en krise er individuelt. Den unge kan ha diagnoser eller utfordringer der barnets følelse av krise medfører utagering, og krisen kan være mer eller mindre kontinuerlig. Muligens er denne opplevelsen av krise et utspring av indre, heller enn ytre stimuli. Poenget mitt er at en opplevd krise ikke nødvendigvis inneholder voldsomme ulykker, bomber og granater, men også kan ligge i det indre hos mennesker som tilsynelatende «har alt».

Modellen

Se for dere at hjelperne står i en sirkel som omslutter den unge i krise. Her skal hjelperne stå som solide søyler for den unge; ballen.

Et forsøk på å illustrere modellen, der den unge spretter mellom de ulike hjelperne.

Privat

Ballen skal få fritt utløp til å sprette rundt med sine egne krisereaksjoner, og søylene skal stå sterke og ta imot og fange opp reaksjonene. Søylene skal samtidig sørge for at ballens spretting fram og tilbake, reaksjonene på sorg og krise, ikke klarer å sprette på utsiden av sirkelen av søyler.

Hensikten er å hjelpe mennesket i krise. Man skal observere og kartlegge behovene og hjelpe den unge i krise med å forstå og regulere sine følelser og reaksjoner, og hjelpe det gjennom krise-prosessen. Målet er at den unge i krise skal overkomme krisen, gli tilbake i en normal hverdag med et sinn i harmoni og mentale verktøy som gjør det bedre rustet til å takle krise senere. Man skal oppleve å ha kontroll over eget liv. Den amerikanske professoren i psykiatri John Gunderson (1978) vektla fem miljøterapeutiske prinsipper i arbeidet med mennesker med psykiske lidelser: Beskyttelse, støtte, struktur, engasjement og gyldiggjøring. Alle disse kommer til sin rett i modellen, og jeg har delt utdypingen av modellen i tre: Fellesskapet, speiling og skåning.

Fellesskapet

Hjelperne, det være seg personalgruppen eller pårørende og andre involverte eller begge samarbeid, må ha en forståelse av viktigheten av et godt fellesskap. Her forsøker man å være samkjørte og opptre likt overfor mennesket i krise. Kontinuitet og forutsigbarhet er prinsipper man må etterstrebe som hjelpere til alle mennesker i krise. Gundersons (1978) prinsipper om støtte, struktur og engasjement fremtrer her. Likeverdsreformen (2021) løfter opp ambisjoner om at pårørende til barn med sammensatte tjenester skal oppleve å få støtte, inkludering og ivaretakelse fra hjelpeapparatet. Det står også sterkt i reformen at pårørende, som vi alle vet, er uvurderlige ressurser og at et samarbeid er til gagn for pasienten/ brukeren.

Gerdt Vedelen (2011), en kjent norsk spesialist i klinisk psykologi, velger til og med å kalle familien for et eget hjelpeapparat. Alle søylene er dessuten sjelden nær den unge i krise på samme tid, og de som bevitner og er til stede mens ballen spretter, har et ansvar for å formidle det de observerer og oppfatter som behov hos den unge.

Det er viktig at man støtter hverandre og debrifer når det blir vanskelig, men dette må foregå «bak kamera». At man kan regulere sine egne følelser mens man står som søyle og ballen spretter, og heller få utløp for egne reaksjoner når ballen er ute av syne er viktig for at den unge i krise skal få rom til å fokusere på seg selv, egne reaksjoner og behov.

For eksempel: Hvis en mor til et barn som er suicidalt blir overmannet av egne følelser overfor barnet kan barnet legge en demper på egne reaksjoner av dårlig samvittighet eller ønsket om å skåne den man er glad i, og dermed ikke få utløp for egne følelser. Og dersom personell ikke klarer å legge lokk på egne følelser når barnet utagerer, kan atferden forsterkes og situasjonen eskalere.

Speiling

Her snakker jeg om hjelpernes væremåte og framtoning, som kanskje er det viktigste prinsippet å få fram med denne omsorgsmodellen. Hjelperne må opptre på en måte som kan la seg bli speilet av den unge i krise. Ikke motsatt: hjelperne må ikke speile atferden til den unge i krise. Det er ikke til hjelp for den unge i krise at hjelperne blir like urolige og har egne, sterke reaksjoner. Det er derimot til hjelp at hjelperne står stødige og rolige med et blikk som signaliserer kjærlighet, trygghet og aksept. At man speiler den unges følelser derimot, slik at den unge ser at hjelperne føler med den unge er dog ikke det samme, denne speilingen er med på å validere og anerkjenne den unges følelser. Her kommer det miljøterapeutiske prinsippet om gyldiggjøring (Gunderson, 1978) inn. Den unge i krise skal kunne flakke med øynene, men når vedkommende får blikkontakt med en hjelper skal det kunne speile ro, kjærlighet og forståelse. Den unge i krise skal kunne føle at man er elsket og ivaretatt, og at man er i trygge omgivelser der ens reaksjoner og følelser blir akseptert, forstått og tålt. Også her spiller samarbeidet mellom pårørende og personell inn, for på tross av at Barnevernloven §1-1 sier at barn har rett på «kjærlighet» også fra personell, vil nok pårørendes kjærlighet, dersom de er til stede i barnets liv, ofte være den mest genuine overfor barnet eller den unge. Dog muligens også den mest irrasjonelle.

Skåning

Her kommer Gundersons (1978) miljøterapeutiske prinsipp om beskyttelse inn. Helsepersonell har taushetsplikt jamfør helsepersonelloven § 21. Vi som er helsepersonell har ikke lov til å dele opplysninger og informasjon om den unge i krise, ei heller utenfor arbeidstid/arbeidsplass. Pårørende bør således også skåne den unge for unødvendig oppmerksomhet fra utenforstående. Ballens voldsomme sprett bør ikke glippe ut av sirkelen, det skal søylene ta imot og fange opp. Sirkelen må være godt omsluttet og opprettholde godt samarbeid for å fange opp reaksjoner og hjelpebehov.

Diskusjon

Jeg har i denne artikkelen delt en omsorgsmodell som jeg mener sammenfatter og visualiserer arbeidet rettet mot barn, ungdom og unge voksne i krise og i behov av hjelp. Jeg har delt denne omsorgsmodellen med kollegaer og andre som et mentalt verktøy for å holde fokus oppe i det man jobber med når temperaturen stiger og man som hjelper blir redd og usikker, og jeg mener at den trengs der ute i feltet. Den er enkel å forklare og forstå for både personell og pårørende og andre involverte omkring et ungt menneskes krisesituasjon. I et fagunivers som preges av avanserte begreper samtidig som familie og pårørende til en pasient blir tildelt en større og større viktighetsfylt rolle i psykiatrisk behandling, trenger man flere broer der man kan møtes.

Hva ytre validitet gjelder, har jeg selv erfart nytten av omsorgsmodellen i arbeidet i privat barnevern og som involvert i en venns bratte, psykiske «down hill». Modellens relevans hos voksne og eldre som opplever krise er jeg usikker på. I første utkast het det «omsorgsmodellen for mennesker i krise», men jeg tok meg i at jeg ikke har jobbet med voksenpsykiatri og ikke har grunnlag til å påstå at modellen er relevant også for denne gruppen. Prinsippene er dog de samme, så jeg vil tro det er mulig.

Det er ingenting i denne artikkelen som er hogget i stein. Denne omsorgsmodellen kan utvilsomt forbedres. Se på dette som et førsteutkast av en omsorgsmodell som etter hvert som flere dyktige mennesker kaster seg på, ender opp med å bli en viktig brikke i psykiatrisk behandling, samt i det psykososiale arbeid.