JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Krisitn M. Johansen

Narrativ praksis:

En annerledes fortelling fra Nav

I Nav handler fortellingene om å mislykkes, tapshistoriene blir understreket for å få hjelp. Dette gjør noe med menneskene som forteller. Med virkemidler fra narrativ terapi kan vi få fram andre historier, og nye muligheter.
26.10.2015
10:28
21.08.2023 17:14

Det finnes mange mulige tolkninger av et liv, og det handler om å velge et foretrukket ståsted til sin egen historie (Holmgren, 2010). Endrer historien seg, vil også mulighetene forandre seg. Narrativ praksis er en retning innenfor familieterapi. Den narrative praksisen kan brukes i flere terapeutiske kontekster, både individuelt, i familier og i grupper. Narrativ betyr fortelling eller fortolkning.

Noen ganger kommer vi til kort med virkemidler som vilkår og aktivitetskrav i Nav. Da kan den narrative tilnærmingen gi oss noen andre verktøy. I narrativ terapi blir menneskers egne opplevelser og erfaringer sentrum for samarbeid. Dette er en erkjennelse av at menneskers liv og erfaringer er unike og ulike. I erfaringene og kunnskapen mennesker har om seg selv ligger kilden til hva som er bra for dem (Lundby, 2009). Den narrative terapeutens fokus er på hvordan mennesker konstruerer sine historier, og hvordan disse historiene påvirker erfaringene, valgene og atferden. Livet er alltid langt mer mangfoldig enn historiene våre (Hårtveit og Jensen 2004).

Muligheter og begrensninger

Det er ikke sikkert det er hensiktsmessig å bruke en narrativ innfallsvinkel på alle som følges opp av Nav, men det kan være nyttig i tilfeller der mange tiltak er forsøkt og begge parter opplever å stå fast. Det narrative perspektivet har mulighet til å gi mennesker bredere identitetskonklusjoner gjennom at de gis anledning til å hente fram glemte minner og fokusere på mer enn det vanskelige. Holmgren mener at identitetskonklusjoner skaper menneskers liv (Holmgren, 2010). Derfor kan det være god veiledning å hjelpe mottakere av Navs tjenester til å få en rikere identitetskonklusjon, for å øke deres muligheter til å mestre livet og veien ut av Nav.

Å jobbe narrativt krever tid, det er en utfordring å få dette til i Nav. Det er mange oppgaver å ivareta og tid er en knapp ressurs. Til tross for dette tror jeg at det vil lønne seg å bruke ekstra tid på historiene til dem som strever ekstra mye. Å forandre historien kan være en god måte å forandre atferd på (White, 2009).

Narrativ terapi er en etisk god måte å jobbe på, her spesielt med tanke på at samarbeid er utgangspunkt for samtalene og at det er opp til klienten å velge sin foretrukne historie. Den narrative terapeuten har ingen agenda i andre menneskers liv. Dette er et dilemma i forhold til en sterk arbeidslinje i Nav, og dette er et hensyn vi må ivareta på en etisk forsvarlig måte. Min oppfatning er likevel at svært få mennesker ønsker å forbli i Nav. Om de virkelig ønsker å bli i systemet, kan det være fordi de opplever at det ikke finnes andre muligheter.

Veiledningsplikt i Nav

Det er uttalt at Nav ikke skal drive behandling av mennesker. I rundskriv nr. 35, lov om sosiale tjenester kapittel 4, paragraf 17.2.1, står det «Det er ikke meningen at Nav-kontorene skal opptre som alminnelig rådgiver utenfor eget fagområde». Nav har ikke kompetanse og mandat til å ivareta slike oppgaver. Dette skal spesialiserte tjenester skal ta seg av. Til tross for dette møter vi i Nav daglig mennesker som ikke klarer å mestre livene sine uten hjelp og støtte. Dette kan være mennesker som har hatt flere runder i behandlingsapparatet uten at det har ført til endring.

Selv om vi ikke skal drive behandling, skal vi drive veiledning og vi skal få mennesker i bevegelse. Råd og veiledning er en av hovedoppgavene i lov om sosiale tjenester i Nav, det fremkommer blant annet i kapittel 4, paragraf 17.1: «Tjenesten skal styrke den enkeltes mulighet for å mestre egen livssituasjon, og baseres på aktiv involvering og deltakelse». Hvordan veiledningen skal foregå ligger det lite føringer for. Det blir dermed opp til den enkelte saksbehandler å bruke samtaleteknikk, kunnskap og ferdigheter som han/ hun har. Det er nettopp i dette handlingsrommet jeg tror elementer av det narrative kan være hensiktsmessig.

Historien om Silje

I Siljes historie vil jeg vise hvordan de narrative verktøyene «Livets tre» og «Eksternaliserende samtaler» kan brukes. Silje har samtykket til at historien hennes deles, og historien er anonymisert.

Silje er 25 år og har mottatt stønad fra Nav siden hun var 18 år. I perioder har hun klart seg delvis selv, men for det meste har hun levd av støtteordninger. Oppveksten til Silje var preget av alkohol, vold, overgrep, overvekt, mobbing og hyppig flytting. Hun var mye overlatt til seg selv. Foreldrene hennes var uføretrygdet og har hatt mer enn nok med egne utfordringer. De har i liten grad vært i stand til å se datterens behov. I ungdomstiden uttaler Silje at hun var «tøffere enn toget», kledd i svart og ikke redd for noen ting. Hun har beskrevet seg selv som likegyldig og ufordragelig overfor omgivelsene.

Som 19-åring startet hun i arbeidspraksis i en barnehage. Her møtte hun noen voksne som ikke gav henne opp, til tross for at hun var både ufordragelig og frekk. Dette skulle bli et vendepunkt for Silje, og etter flere år med intensiv jobbing fra de voksne i barnehagen begynte ting så smått å endre seg. Etter at psykologen hennes sluttet, har Silje hatt behov for støttesamtaler fra Nav, samtaler der hun kunne få lufte og diskutere utfordringene hun stod i. De siste årene har jeg vært Siljes saksbehandler i den kommunale delen av Nav, og jeg har fått lov å være med på en spennende reise.

Jobbsituasjonen til Silje forandret seg for et og et halvt år siden, fra at hun var langt unna arbeidslivets normer og krav til at hun innfridde alle krav. Sakte, men sikkert fikk Silje dannet seg en ny konklusjon om sin posisjon i arbeidslivet.

Anette Holmgren (2010) sier at de konklusjonene vi skaper om oss selv, former livene våre, de er produserende. Silje klarte etterhvert å se at hun kunne gjøre en god jobb. Hennes konklusjon om seg selv seg forandret seg, den virket produserende for hvordan hun videre forholdt seg som arbeidstaker. Hennes tilknytning til arbeidslivet er i dag robust.

Selv om en del ting begynte å gå lettere for Silje, hadde hun likevel flere «spøkelser i skapet». Noen av disse handler om at hun synes det er vanskelig å sette grenser for andre mennesker, hun er redd for menn, leger, sprøyter, tannleger mmed mer. Frykten hennes har en tendens til å eskalere i dårlige perioder. Det ble ekstra tøft for henne da hun mistet sin kjære bror, den eneste hun opplevde som en ressurs i familien.

«Livets tre» – et verktøy for andre samtaler

Lundby (2009) formidler at det å fortelle sin traumatiserte historie igjen og igjen kan virke retraumatiserende. Verktøyet «Livets tre» tar sikte på at mennesker skal fortelle historiene sine ut fra en tegning av et tre. Gjennom treets struktur skal de få snakke om det som er vanskelig, men også om håp, mot og handlekraft til veien videre. Trygghet er sentralt i prosessen og trygghet vokser fram når mennesker får mulighet til å snakke om alt som ikke har gått tapt i livet (Lundby, 2009).

I jordsmonnet rundt treet beskrev Silje hva som var rundt henne nå og hvordan dagene så ut. Hun beskrev tunge dager der tankene i stor grad sentrerte seg rundt brorens død, hun beskrev daglige rutiner og at hun prøvde å være bevisst på sine tanker. I røttene skrev hun om betydningsfulle steder og opplevelser fra sin barndom. Hun forteller om hvor viktige hundene hennes har vært og hvor mye kjærlighet hun fikk av dem. Videre forteller hun om en god tid da hun og moren bodde i Trøndelag, og om hvor godt det var å være inkludert i fellesskapet på folkehøgskolen hun gikk på. Hun forteller også om en rotløs tilværelse der hun flyttet mye. I stammen skulle hun beskrive ferdigheter, dette syntes hun var vanskelig og flaut. Etter en stund fikk hun skrevet ned at hun prøver å være rettferdig, ærlig og direkte, at hun er til å stole på og at hun har mot og styrke. Hun har mye kunnskap om barn, høy sosial kompetanse, mye livserfaring, og det ligger ikke for henne å gi opp. I grenene forteller hun om drømmene hun har om framtiden; hun ønsker seg en hund, et hus på landet, gå ned i vekt, bli mer fryktløs og en jobb som hun kan trives og være avslappet i. Bladene representerer betydningsfulle personer i livet, både levende og døde. Fruktene på treet representerer gaver Silje har fått. Siljes morfar og mormor får store blader på treet, hun forteller at de gav henne identitet i livet, de var snille og gode.

Silje hadde egentlig ikke lyst å ha mor og far med på treet, hun syntes ikke de har vært gode foreldre. Hun valgte likevel å gi dem hvert sitt lille blad. Hundene og hamsteren hennes får store blader som skinner, hun fortalte historier om hvordan de gav henne trygghet når livet var vanskelig og hvor glade de ble for å se henne. Hun plasserte en stor frukt ved dyrene og skrev trygghet. Broren og søsteren fikk store blader, de har lært henne mye. Kunnskap er gaven hun har fått av dem. Broren har i tillegg gitt henne familietrygghet. Hun skrev opp fem nære venner som har gitt henne gode vennskap. Hun skrev opp personalet i barnehagen, psykologen og Nav som viktige i livet hennes, gavene hun har fått fra dem er håp, holdning og kjærlighet. I tillegg skriver Silje opp to gaver som hun tenker er verdifulle; hun er nysgjerrig og hun har sett mye av livets mørke side.

Etter at treet var ferdig formidlet Silje mange tanker om hvordan prosessen hadde vært for henne. Før «Livets tre» hadde Silje tenkt at hun hadde så lite i livet sitt og at treet kom til å se stusselig ut. Det overrasket henne at hun hadde så mye positivt i livet sitt, og så mange gode mennesker. Silje sier at hun ofte har tenkt på seg selv som ensom, men treet har vist henne noe annet. Nå kan hun bruke treet som en motgift mot ensomhet. Videre formidlet hun at det har vært sårt å tegne treet, sårt på godt og vondt. Hun sa at hennes barndom ikke har gitt grunnlag for at hun skal bli et normalt menneske. Hun fikk tankene ut av kroppen og hodet og ned på arket, og hun opplevde at sammenhengene i livet ble tydeligere. Silje sier at hun har fått mer identitet, det har vært godt for henne å grave fram mange av de fine og betydningsfulle tingene hun har hatt i livet som hun har glemt. Hun sier at hun har lyst til at de vonde minnene skal få mindre plass og at de gode skal få større plass i hennes historie. Til slutt formidlet hun at målene hennes har blitt klarere. Det er lagt til rette for at det kan velges et foretrukkent ståsted til historien (Holmgren, 2010).

Problemet er problemet

Eksternaliserende samtaler der problemet er problemet, er en motvekt til tankene om at personen er problemet. Når problemene ikke er en del av personen mener Michel White (2009) at det fører til at mennesker lettere tar på seg ansvaret å gjøre noe med problemene. Det er lettere å studere og lage strategier for hvordan problemet skal bekjempes dersom man kan se på det som noe eksternt fra personen. Dersom personen er problemet er det lite som kan gjøres og løsningsforsøkene blir ofte destruktive (White, 2009). White påpeker at eksternaliserende samtaler gjør det mulig å redefinere både forholdet mennesker har til problemene sine og forhold mellom mennesker.

For Silje er det vanskelig å si nei. Grunnen er at folk kan bli sure, ubehagelige eller fornærmet. Derfor velger hun i de fleste tilfeller å si ja, selv om hun egentlig ikke orker eller har tid. Sier hun nei, får hun dårlig samvittighet. Problemet omfatter de fleste områder i livet, både jobb og fritid, og det gjelder spesielt i forhold til mennesker hun har en nær relasjon til.

Et eksempel på problemet kan være at Silje har tett program hele dagen med jobb og trening. Faren hennes, som bor en times kjøring unna, ringer og ber om hjelp til å handle. Silje sier at det passer dårlig og far spør henne da om det er meningen at en gammel mann skal sulte ihjel. Alle Silje sine argumenter blir slått tilbake, og det ender med at hun dropper egne planer og hjelper faren.

Silje velger å kalle det som plager henne for «strikken», hun strekker seg for langt for andre. «Strikken» er der hele tiden, og er for det meste liten. Hvis en telefonselger ringer, kan hun bare knipse «strikken» bort. Det er når mennesker hun har en relasjon til, ber henne om noe at «strikken» vokser og kan bli enorm. Da gir hun opp, og gjør det hun er bedt om.

Hun beskriver at «strikken» føles tung på skuldrene, den tvinger henne til ta på seg andres problemer i tillegg til sine egne. Den tømmer kroppen hennes for energi og stjeler fokus. «Strikken» er en tyv.

«Strikken» får Silje til å føle seg dårlig når hun sier nei, den får henne også til å tvile på om hun er en god person. «Strikken» vil at Silje skal hjelpe. Silje opplever en verdikonflikt når «strikken» presser på, hun synes det letteste er å si ja, å tape kampen. Silje mener at «strikken» blir glad når noen ber henne om noe. Når hun sier nei til noe, gnager «strikken» samvittigheten hennes slik at hun likevel mister fritiden sin.

Dersom «strikken» har en plan for Siljes liv, mener hun at det må være at alle andre skal komme før henne og at hun ikke skal bruke noe tid på seg selv. Hun tror ikke at «strikken» har noen grense for hvor langt den er villig til å gå. Hun mener at hun ikke hadde hatt noe liv dersom hun alltid skulle ha hørt på «strikken», og den hadde ikke gitt seg med å plage henne før hun var død.

Silje har mange drømmer når «strikken» er liten. Når den er stor, klarer hun ikke å ha noe håp eller drømmer. Hun sier for eksempel at det er umulig å kose seg i hagen når «strikken» krever noe annet.

«Strikken» har mindre effekt på Silje når hun ikke kjenner menneskene som ber henne om noe. Den har også mindre effekt dersom hun har en god grunn til å si nei, som når noen ber om å låne penger hun ikke har. I slike tilfeller forsvinner «strikken» helt.

«Strikken» hindrer Silje i å leve et liv der hun kan ha masse energi og tiltak. Den hindrer henne også i å fylle livet med det hun vil og fratar henne den gode følelsen av å hjelpe når hun har lyst. Virkningene «strikken» har på viktige mennesker er at hun får mindre kvalitetstid sammen med dem fordi hun distanserer seg mer. «Strikken» hindrer rett og slett håp, dømmer og livsglede. Silje synes dette er trist og urettferdig.

Etter at Silje og jeg hadde denne eksternaliserende samtalen sa hun at det var lettere å se at hun kunne, og ikke minst burde, ta tak i dette. Hun trodde hun skulle klare å ta opp kampen med «strikken», slik at det skulle bli mulig å holde den så liten at hun oftere kunne knipse den bort. Hun var usikker på om hun ville klare dette for eksempel dersom far trengte hjelp til handlingen, selv om hun ikke syntes det var hennes ansvar å kjøre den lange veien til butikken. Vi snakket om at hun kunne prøve å begynne å si nei der det var lettest, og gjøre flere av de tingene «strikken» ikke likte.

Problemet, eller «strikken», plasseres utenfor, og ikke inni Silje. Frem til nå hadde Silje tenkt at hun måtte gjøre alle til lags, noe som resulterte i at hun ble utslitt. Silje ble gitt en anledning til å studere og lage strategier for å bekjempe problemet sitt.

Til slutt

Når våre historier er produserende for måten vi lever livene våre på, har det høy verdi å legge til rette for de foretrukne historiene. Veiledningen fra Nav skal ta sikte på å styrke den enkeltes mulighet til å mestre egen livssituasjon. Silje opplevde å få større sammenheng i livet og en tryggere identitet når hun også fikk hjelp til å huske de betydningsfulle tingene i eget liv. Hun fikk en ny handlekraft til å ta tak i utfordringene sine, og drømmene og målene ble klarere. Dette tenker jeg er i tråd med veiledningsplikten som er en av Navs hovedoppgaver. n

Verktøyet «Livets tre» tar sikte på at mennesker skal fortelle historiene sine ut fra en tegning av et tre.

Referanser

Arbeids og velferdsdiretktoratet (2012). Lov om sosiale tjenester i Nav.

Andersen, T. (2005). Reflekterende processer. Dansk psykologisk forlag.

Holmgren, A. (2010). Terapifortellinger. Tapir akademiske forlag.

Hovland, B. (2010). Narrativ etikk og profesjonelt hjelpearbeid. Gyldendal Norsk forlag.

Hårtveit, H. og Jensen, P. (2004). Familien – pluss en. Tano.

Lundby, G. (2009). Terapi som samarbeid. Pax forlag.

White, M. (2009). Kart over narrativ praksis. Pax forlag.

26.10.2015
10:28
21.08.2023 17:14