FELLES ANSVAR: Og så får de hjelp til felles løsninger.

FELLES ANSVAR: Og så får de hjelp til felles løsninger.

colourbox.com

Effektiv hjelp med ungdom i sentrum

Omsorgs- og endringsmodellen betyr tett samarbeid i og rundt ungdomsfamilier. Færre institusjonsplasseringer, gode overganger inn og ut av institusjon og bedre familieliv er viktige mål.
21.11.2016
12:20
21.11.2016 13:49

Barnevernstjenesten bruker mye ressurser på å bidra til positiv endring hjemme hos barn og ungdom. Et av våre viktigste virkemidler har alltid vært ulike veiledningstiltak. Det er stor variasjon blant brukerne. Noen familier ber om hjelp til å endre konkrete vansker i for eksempel leggesituasjonen. Andre trenger hjelp til å endre samspillsmønstre som gjør livet vanskelig for dem på et helt grunnleggende plan. Barnevernstjenesten prøver å tilegne seg kompetanse som passer til en størst mulig del av behovet.

De yngre barna hadde hatt prioritet her i Rana, og veiledningsmetodikken var tilpasset deres behov. Tanken om forebygging og tidlig innsats gjorde en slik satsing naturlig. I tillegg var opplæring i metodikk rettet mot yngre barn lettere tilgjengelig. Når det gjaldt de mest problembelastede ungdomsfamiliene kunne vi lene oss på Bufetat, som tilbød hjemmebasert veiledning mot en egenandel fra vår side.

Men Bufetats tilbud om hjemmebasert veiledning ble avviklet som følge av utfasingen av ikke-lovpålagte oppgaver. Dermed snudde bildet. Dette skjedde ikke over natten, og slett ikke uten forvarsel. Likevel hadde vi av flere årsaker ikke klart å bygge opp noen spesifikk kompetanse rettet mot ungdomsfamilier i tide.

I praksis var tilgangen til kvalifisert hjelp i hjemmet kraftig redusert, samtidig som egenandelene for institusjonsplasser gradvis økte. Familiene var de samme, og flere av dem opplevde hverdagen som svært vanskelig. Ungdommene skadet seg, stakk av og utagerte like mye som før. Både økonomiske og menneskelige omkostninger bidro til at vi opplevde behovet for å kunne hjelpe disse familiene som mer og mer presserende.

Et fristende tilbud

Høsten 2015 kom tilbudet fra Bufetat region nord om å delta i deres pilotprosjekt som har navnet Omsorgs- og endringsmodellen. Et stort antall ungdommer opplever å bli plassert flere ganger på institusjon. Derfor har Region nord over tid jobbet med hvordan de kan sikre bedre kunnskap, kartlegging og gode overganger mellom statlig og kommunalt barnevern. I pilotprosjektet skulle Omsorgs- og endringsmodellen prøves ut som forebyggende tiltak i utvalgte kommuner. Målet var både å unngå institusjonsplasseringer, og å få gode overganger til biologisk hjem eller fosterhjem etter plassering i Bufetat region Nords institusjoner.

Tilbudet framsto skreddersydd for nettopp den brukergruppen vi strevde med å finne gode tilbud til (Presteng & al, 2016), og det var lett for oss å beslutte at dette prosjektet skulle prioriteres.

Utgangspunktet for modellen er ITM-FIT programmet, som er et evidensbasert program utviklet ved University of Washington, Seattle, og bærer i seg tankegods fra blant annet dialektisk atferdsterapi og kognitiv atferdsterapi. ITM/FIT er egentlig to modeller i ett.

ITM (Integrated Treatment Model) er et ferdighetstreningsprogram som er tilpasset ungdom som bor på institusjon. FIT (Family Integrated Transitions) bygger på den samme ferdighetstreningen, men det fokuseres i større grad på endring i hjemmet og nærmiljøet, i samarbeid med familie og nettverk (Trupin m.fl., 2011). Kombinasjonsmodellen er spesielt tilpasset situasjoner der ungdom er institusjonsplassert og skal tilbakeføres til hjemmet, eller står i fare for å måtte plasseres ut av hjemmet og inn i en institusjon.

Det er lagt til rette for at personalet på institusjonen og veileder i kommunen skal kunne samarbeide om endringsarbeidet, slik at alle involverte parter får et samtidig tilbud om hjelp. Det legges opp til en kortvarig, men intensiv intervensjonsperiode på fire til seks måneder. Tilbudet utvikles sammen med hver enkelt familie.

Omsorgs- og endringsmodellen bygger på ITM-FIT programmet, men er tilpasset norske forhold. Modellen har fra starten av 2016 vært utprøvd som et pilotprosjekt med Bufetat region nord som eier, i samarbeid med Universitetet i Washington (Seattle), BUP øst/sør og den kommunale barneverntjenesten både i Rana, Harstad og Vesterålen. Sistnevnte er en interkommunal barneverntjeneste som representerer seks kommuner. Med i piloten er også Bufetat-institusjonene Kvæfjord og Bodø ungdomssenter. Universitetet i Washington, Seattle, har fulgt både kommunene og institusjonene tett i implementeringsprosessen. Vi har møttes på samlinger med jevne mellomrom, og fått ukentlig veiledning på saksnivå gjennom videosamtaler.

Ved første øyekast fremsto Omsorgs- og endringsmodellen som «den store teorien om alt». Vi ble presentert for en enorm mengde verktøy som hver for seg virket meningsfulle, men mengden av sammensatt informasjon etterlot likevel et kaotisk inntrykk for våre utrente øyne. Vi skulle for det første lære å ta alle verktøyene i bruk. For det andre skulle vi lære hvilke situasjoner som kunne utløse behov for hvert enkelt verktøy, og for det tredje skulle vi danne oss et bilde av helheten i veiledningsforløpet. Nå var det ikke sånn at modellen representerte noe radikalt brudd med alt vi kunne fra før av, men de fleste av de konkrete verktøyene var nye for oss.

Hjelp med alt, samarbeid med alle

Dessuten framsto intervensjonen som ganske grenseløs, sammenliknet med de mer etablerte metodene vi hadde tilgang til. Alle slags vansker, bare de var alvorlige nok, kunne kvalifisere for hjelp etter Omsorgs- og endringsmodellen. Dermed kunne vi ikke utdefinere brukere med «feil» type vansker og overlate problemet til andre instanser. Det var også slutt på tiden da vi kunne snevre inn hvilke områder av familiens liv vi skulle rette oppmerksomheten mot, og hvem vi skulle forholde oss til i arbeidet. Hvis det var relevant for ungdommen, var det relevant for oss. Strenge bestemødre? Konflikter med ekskjæresten? Venninner som motiverte «vår» ungdom til å ruse seg? Alle var plutselig forfremmet til potensielle samarbeidspartnere. Det virket overveldende, men appellerte likevel. Man trenger ikke mye livserfaring for å forstå hvordan enkeltmennesker påvirkes av samhandling på mange arenaer, og hvordan alle deler av nettverket potensielt kan bli relevante for å skape endring (Rathus & Miller, 2015).

Familiene som ble med i prosjektet stod i fare for å gå i oppløsning. Ett av målene var å holde familiene intakte og unngå institusjonsplasseringer. Et annet mål var at hele familien skulle få bedre livskvalitet.

Arbeidet består av veldig mye kartlegging, både før oppstart og underveis i prosessen. Vi kartlegger hvor ofte de beskrevne problemene opptrer og danner oss et bilde av den totale situasjonen. Vi kartlegger historikk, eventuell traumeeksponering og risikoområder. I tillegg kartlegger vi konkrete hendelser ned til miste detalj, blant annet gjennom det vi kaller «kjedeanalyse» (Linehan, 2015), som er en type anvendt atferdsanalyse.

Analysen skal være mest mulig beskrivende omkring hendelsen. Ungdommen eller foreldrene skal etter et gitt mønster selv få fortelle, uten at hjelperen foreslår tiltak eller mener noe om det som beskrives. Gårsdagens krangel blir nøye gransket. Vi går igjennom episoden helt fra lenge før den i det hele tatt var påtenkt og fram til etter at den var avsluttet. Vi skal vite hva alle involverte tenkte, følte og gjorde under hele forløpet. Dette kan nok til tider frustrere familien og virke lite produktivt, og veileder må holde igjen trangen til å foreslå alternative handlingsmåter. Samtidig blir samtalen preget av en intens interesse for de episodene der alt har gått galt.

Må passe på å validere

Tradisjonelt har vi nok i samtaler med familier ønsket å fokusere på det positive og unngått å dvele lenge ved uheldige hendelser. Man skulle kanskje tro at all kartleggingen kunne få familien til å føle seg stilt til veggs og konfrontert med egne nederlag, men vi opplever at samtalen tvert imot blir preget av positiv nysgjerrighet og stor samarbeidsvilje fra familiens side. Vi tror dette kommer av at metodikken legger grunnleggende vekt på validering (Kåver, 2012) i omgangstonen mellom bruker og hjelper.

Alle handlemåter er forståelige ut fra historikken og situasjonen slik den var der og da. Også handlinger som ved nærmere ettertanke kan fremstå som feilskjær blir i dette perspektivet interessante og informasjonsgivende. Jo mer vi får fram i lyset, jo bedre kan vi tilpasse hjelpen. Først når vi har brettet ut hele situasjonen og sett nøye på hver enkelt del, kan vi i samarbeid med familien prøve å identifisere punkter der alternative handlemåter kunne endret det videre forløpet.

Man ender heller ikke her opp i en konfrontasjon der veileder forteller hva som burde vært gjort isteden. Vi fortsetter samarbeidet med å utforske hvilke alternativer de kan føle seg fortrolige med å prøve ut, og sjekker ut effekten av disse ved neste korsvei. Kanskje mor tror hun kan klare å forlate situasjonen når hun kjenner trang til å heve stemmen? Vi har i så fall øvingsverktøyene hun trenger. Hvis det blir for vanskelig og hun sklir ut allerede kvelden etter, har vi enda en interessant episode å kartlegge dagen derpå.

Veilederne er noen ganger frustrert over all kartleggingen og ventingen, og de må kjempe mot trangen til å foreslå løsninger på familiens problemer. Samtidig gir det intuitivt mening å bruke mye tid på å få gode beskrivelser av situasjonen, og den validerende innstillingen bidrar til at veiledningsmøtene blir en positiv opplevelse for både veileder og familien.

Målene for tiltaket settes i samarbeid med familien. Dette innebærer at vi noen ganger må svelge kameler og akseptere å jobbe mot mål vi i andre sammenhenger ville hatt vansker med å stå inne for. Hvis utgangspunktet er at ungdommen har skulket nesten hver dag, representerer likevel nærvær på skolen to dager i uka en enorm forbedring, og vi vil forholde oss til dette som en seier dersom det er slik det oppleves av familien. Vi øver på ferdigheter etter prinsipper fra dialektisk atferdsterapi (Kåver & Nilsonne, 2013), og prøver å hente fram verktøy som vi tror vil sette dem i stand til å nå de målene de har satt seg. Vi bruker for eksempel mye tid på verktøy for emosjonsregulering. Ferdighetstreningen tilpasses de utfordringene familien til enhver tid står i, og det legges vekt på å finne riktig verktøy til den konkrete situasjonen.

Setter tydelige mål

Med denne innstillingen kunne man stått i fare for å havne i «brannslokkingsfella» der situasjoner ble løst underveis, uten noen langsiktig retning for arbeidet. Det vi foreløpig opplever at redder oss ut av denne fella, er det klare utgangspunktet vi går inn med: tydelige målsetninger som alle er enige om, og tanken om at all atferd har en funksjon. Familien velger strategier ut fra hva som der og da ser ut til å bringe dem nærmest målet. Kjefting har for eksempel ofte vist seg effektivt fordi det kan skremme og skape umiddelbar reaksjon hos den andre. Det er rimelig å starte dagen med å kjefte på ungdommen når han ikke står opp enda alle har vært enige om at han skal på skolen.

Når ungen fortsatt ikke spretter opp av senga, er det for så vidt naturlig å dra på med enda litt høyere kjeft. Problemet er bare at kjeftingen etter hvert har fått svakere virkning. Samtidig har bivirkningene hopet seg opp, og strategien bringer oss nå i liten grad nærmere målet.

Det vi kan tilby i veiledningsprosessen er alternative ruter til målsetningen. Vi stiller med et arsenal av ferdigheter som både ungdommen og nettverket får tilgang til, og tilbud om å øve på. Denne treningen tar sikte på å hjelpe dem til å hjelpe seg selv ut av fremtidige vansker.

Amerikansk heiing som smitter

Underveis har vi fått støtte fra vår veileder i Seattle, som har vist forståelse for at det tar tid å lære nye metoder. Hun har heiet på oss gjennom hele prosessen. Vi mener ikke vanlig, traust, profesjonell heiing: «godt jobba» og «dere sitter på masse kompetanse». Vi mener Amerika-heiing, med høyt energinivå og tilsynelatende dyp takknemlighet for innsatsen vi gjør. En jevnt over sosialdemokratisk oppdragelse bidro til lett rødming i starten, men vi kom inn i det etter hvert og har fått opp øynene for effekten av høyspente tilbakemeldinger. Energinivået har dessuten spredd seg nedover i hierarkiet. Nå Amerika-heier vi på familiene vi er i kontakt med, fordi de gjør en heltemodig innsats i en krevende situasjon. Dessuten Amerika-verver vi brukere til programmet, fordi vi jo faktisk er ganske sikre på at dette er det beste tilbudet vi kan gi dem ut fra hva vi har kunnskap om i dag, og fordi vi er glade for at de gir oss muligheten til å prøve.

Siden metoden er veldig arbeidsintensiv, kan hver veileder jobbe med bare noen få saker om gangen. Det betyr at datagrunnlaget vårt foreløpig er ganske lite, og deltakerne har måttet finne seg i rollen som prøveklut. Så langt har vi ferdigstilt seks veiledningsforløp, mens seks nye familier er inne i en relativt tidlig fase av veiledningsprosessen.

Familiene opplever det konstruktivt

Familiene har så langt gitt tilbakemelding om at de har opplevd et veldig konstruktivt samarbeid med veileder. De fleste har faktisk nådd de målene som ble satt i begynnelsen av intervensjonen.

Ingen av ungdommene i prosjektet er biltt plassert, og familiene rapporterer om økt livskvalitet. Problemene blir ikke helt borte, men de reduseres til et nivå familien kan leve med.

Endringen har dessuten skjedd som et resultat av et samarbeid mellom ungdommen, foreldrene og gjerne større deler av nettverket. Dette ser ut til å bidra til en felles mestringsopplevelse hos familien som er unik sett opp mot andre metoder vi har jobbet etter. Resultatet er aldri at foreldrene endelig har klart å få bukt med den vanskelige ungdommen sin. Her har familien i fellesskap klart å overvinne vansker som sto i veien for alles individuelle livsutfoldelse. Ingen trenger å skamme seg over sin tidligere opptreden, eller bære skylden for at situasjonen ble som den ble. Alle har blitt enige om hvordan de vil at hverdagen skal se ut, og hva de må trene på for å få det til. Sammen har de vist hverandre forståelse og raushet gjennom prøving og feiling i prosessen, og endt opp med å lykkes.

Samordner med institusjonene

En særlig spennende erfaring er muligheten til å jobbe parallelt med institusjonene. Vi har startet opp flere saker der vi ser på muligheten for tilbakeføring til hjemmet for ungdom som bor på en av institusjonene som deltar i pilotprosjektet. Ettersom vi alle lærer samme metodikk, kan vi tilby en samordnet hjelp til hele nettverket. Institusjonen driver ferdighetstrening med ungdommen mens kommunen driver ferdighetstrening med familien. Alle lærer det samme, og det skapes en plattform der alle involverte snakker samme språk. Vi ser fremgang og stor vilje fra alle berørte til å inngå i et konstruktivt samarbeid.

Disse prosessene ville nok ikke blitt satt i gang uten den muligheten Omsorgs- og endringsmodellen gir oss til et tett og koordinert samarbeid med personalet på institusjonen. Dersom vi lykkes, vil det innebære en stor seier for de involverte familiene. Det vil også innebære at vi har lyktes i vårt samfunnsoppdrag med å skape en best mulig hverdag for barnet, samtidig som det åpenbart lønner seg for budsjettet vårt på sikt.

Det virker, men er det verdt det?

Prosjektet stiller store krav til prioritering internt i avdelingen, satsingen må nødvendigvis gå på bekostning av andre oppgaver. Dette betyr at det åpenbart må stilles krav til effekten. Med så intensiv kontakt har vi noen ganger lurt på om det er hyppigheten og engasjementet i seg selv som har effekt, heller enn hvilken konkret metodikk vi jobber etter.

Man kan også lure på om grunnen til at vi så ofte når de overordnede målsetningene er at målene var for slappe i utgangspunktet. Svaret på begge spørsmål kan godt være ja.

Et annet spørsmål er hvorvidt det lønner seg ressursmessig å bruke så mye tid på noen få utvalgte familier, heller enn å gi litt til mange. Svaret kan godt være nei.

Men svaret på alle spørsmål er også at det oppleves produktivt å inngå i et respektfullt og anerkjennende samarbeid med familier som sliter med veldig komplekse problemer. Å smøre hjelpen tynnere utover ville nok gitt oss muligheten til å ha kontakt med flere familier, men samtidig ville det ikke gitt oss muligheten til å komme så dypt inn i problematikken som kompleksiteten krever. Når familien sliter på det nivået vi snakker om her, vil det i alle fall være bortkastede ressurser å gi dem «litt» veiledning. Det er foreløpig liten tvil om at brukerne i all hovedsak opplever intervensjonen som nyttig. Vi har all respekt for evidensbasering og signifikante resultater, men i praksis er den opplevde effekten tiltaket har vist seg å ha på ungdommenes livssituasjon, mer enn nok for oss.

I et forebyggingsperspektiv kan man reise spørsmål om det vil være bedre å bruke mer ressurser på de yngste barna, før problemene vokser seg for store, fremfor å fokusere så sterkt på ungdommer. Da har man i så fall glemt at disse ungdommene fortsatt har et langt voksenliv foran seg som det er all grunn til å ta vare på.

Man har også glemt at det kan være riktig å gi mest hjelp til dem som har det aller mest vanskelig.

Dessuten blir ungdommene selv foreldre om ikke så altfor lenge. Det vi kaller reparering av skader nå, kan også kalles forebygging overfor neste generasjon. For oss handler denne satsningen om å unngå institusjonsplasseringer og eventuelt omsorgsovertakelser, men også om å øke livskvaliteten til familier som utvilsomt har en veldig tøff hverdag her og nå. Vi mener det er all grunn til å tro at denne måten å drive endringsarbeid på kommer til å få en fast plass i ressursbanken vår i årene fremover.

Alle slags vansker, bare de var alvorlige nok, kunne kvalifisere for hjelp etter Omsorgs- og endringsmodellen.

Gunhild Kringen Johnsen

privat

Sosionom med master i rådgivningspedagogikk. Hun har arbeidet fem år i barnevernsinstitusjon og ti år i kommunal barneverntjeneste.

Anne Katrine Skar Gabrielsen

privat

Barnevernpedagog med videreutdanning. Hun har arbeidet tolv år i kommunal barneverntjeneste og to år som veileder i familietjenesten.

Laila Stormo

privat

Sosionom med videreutdanning i barnevern. Hun har arbeidet i kommunal barneverntjeneste i ni år.

Marit Ressem Reinfjell

privat

Sosionom med videreutdanning innen psykisk helse. Hun har arbeidet syv år i kommunal barneverntjeneste og to år som veileder i familietjenesten.

Referanser:

Kåver, A. (2012). Allianse. Den terapeutiske relasjonen i KAT. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Kåver, A., Nilsonne, Å. (2013). Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Linehan, M. M. (2013). DBT Skills Training Manual. New York: Guilford Press

Presteng, K. J., Jensen, O., Arvola, A. (2016). Mot et bedre tilbud i barnevernets omsorgsinstitusjoner. Fontene.no

Rathus, J. H., Miller, A. L. (2015). DBT Skills Manual for Adolescents. New York: Guilford Press.

Trupin, E.J., Kerns, S.E., Walker, S.C., DeRobertis, M.T., Stewart, D.G. (2011). Family Integrated Transitions: A promising program for juvenile offenders with co-occurring disorders. Journal of Child and Adolescent Substance Abuse, 20(5), 421-436.

21.11.2016
12:20
21.11.2016 13:49

Gunhild Kringen Johnsen

privat

Sosionom med master i rådgivningspedagogikk. Hun har arbeidet fem år i barnevernsinstitusjon og ti år i kommunal barneverntjeneste.

Anne Katrine Skar Gabrielsen

privat

Barnevernpedagog med videreutdanning. Hun har arbeidet tolv år i kommunal barneverntjeneste og to år som veileder i familietjenesten.

Laila Stormo

privat

Sosionom med videreutdanning i barnevern. Hun har arbeidet i kommunal barneverntjeneste i ni år.

Marit Ressem Reinfjell

privat

Sosionom med videreutdanning innen psykisk helse. Hun har arbeidet syv år i kommunal barneverntjeneste og to år som veileder i familietjenesten.