Benedicte Tekrø Rolid

benedicte.rolid@diakonhjemmet.no

Dette er en praksisfortelling fra Diakonhjemmet Omsorg Steg. Fortellingen gir et lite innblikk i én av tjenestene vi tilbyr, gjerne på forespørsel fra blant annet kommunalt barnevern. For tiden dekker Diakonhjemmet Omsorg Steg områdene Oslo, Viken og Innlandet.

Denne fortellingen er fra én av sakene jeg som fagkonsulent i Diakonhjemmet Omsorg Steg har fått mulighet til å bistå en kommunal barneverntjeneste med. Den handler om en gjenforening, eller som mange kaller det, en tilbakeføring.

Oppdraget vårt startet i forkant av beslutningen om tilbakeføring fra fosterhjem til biologisk hjem. Oppgaven, som jeg fikk av en kommunal barneverntjeneste, var å være veileder for foreldre og fosterforeldre. Oppdraget ble etter hvert videreført, og jeg fikk ta del i og være veileder i reisen fra fosterhjem til gjenforening. Min rolle i denne fasen var å lede barna tilbake med fosterforeldre og foreldre som samarbeidsparter. I slike saker bidrar vi til å skape reetablering av trygghet og tillit mellom foreldre og barn i hjemmet. Det involverer mye «reparasjonsarbeid», og krever at familien som er gjenforent opplever tillit og trygg støtte fra omgivelsene.

Saken inneholdt også et kultur- og minoritetsperspektiv som måtte tas ekstra hensyn til. Fortellingen viser hvordan vi har forsøkt å skape trygghet og hvordan vi legger vekt på å vise sensitivitet i veiledningen.

I delen som omhandler vurderingsfasen og usikkerheten som kommer etter en beslutning er tatt, er beskrevet generelt og ikke spesielt. Det er mange likheter, men også ulikheter i et oppdrag som veileder og støttespiller i gjenforeninger.  

«Jeg» i denne fortellingen, er Benedicte Tekrø Rolid. Jeg er ansatt som fagkonsulent i Diakonhjemmet Omsorg Steg. Med meg på denne spennende gjenforeningsreisen har jeg, Ugaaso Barre-Kendigül. Hun er min kollega og vår kulturkonsulent i denne saken.

Den krevende vurderingsfasen før en beslutning om gjenforening

Det kan være mange variasjoner av en reise tilbake til foreldre for barn som bor eller har bodd i fosterhjem. Det er derfor en stor, og ikke helt enkel oppgave å beskrive et forløp i en «tilbakeføringssak». Spesielt vanskelig opplever jeg at fasen «vurdering av tilbakeføring» er. Denne fasen kan inneholde variasjoner av tidsperspektiv, ulikt omfang av utredninger og varierende antall ganger i rettssystemet. For barn, foreldre og fosterforeldre har det ofte vært en svært krevende emosjonell tid før en beslutning om barnas hjemflytting blir tatt. Erfaringene mine er at vurderinger om tilbakeføring setter i gang mye usikkerhet hos partene, og at det pågår krevende prosesser på mange plan. Vurderinger setter i gang sterke og vanskelige emosjoner hos alle partene; barna, foreldre og fosterforeldre og saksbehandlere i kommunal barneverntjeneste. Jeg har også erfart at det er krevende å være veileder i disse prosessene. Er det noe som gjør voksne sårbare, er det det kjærlighet og omsorg for barn. Det er mange beskyttelsesstrategier som kommer til uttrykk, for eksempel sinne, redsel og sårhet. For foreldre kommer ofte redselen for ikke å lykkes når de skal vurderes opp mot hvordan barna har det i fosterhjemmet. Det er ikke så merkelig at «krigeren» kommer frem i slike pressede situasjoner.

Fosterforeldre har ofte tatt på seg en oppvekstoppgave på mandat fra barneverntjenesten. Mange har mottatt veiledning basert på tilknytningsteorier, der målet er at barnet skal knytte seg sunt til nye omsorgspersoner. For fosterforeldrene kan denne vurderingsfasen bli ekstremt krevende når de skal ivareta barna, hverdagen og reaksjoner samtidig. De emosjonelle båndene til barna har ofte blitt sterke, og mange har blitt gitt, og har tatt, rollen som barnas psykologiske foresatte. For noen fosterforeldre som står i slike vurderinger over tid, kan det ende med at de gir opp. En kjent beskyttelsesstrategi, som i noen tilfeller fremskynder en beslutning om gjenforening.

For meg som veileder og for andre støttespillere er det fort gjort å bli aktivert av stemningene i disse fasene, og veiledning på veiledning er ekstremt viktig for å stå stødig nok i oppgaven. Jeg må innrømme at jeg har kjent på uroen flere ganger underveis i de mest komplekse gjenforeningssakene. Jeg har stilt meg selv spørsmålet om hva som skal til for å manøvrere trygt nok i disse fasene, opptil flere ganger. Det er vanskelig å ikke la seg påvirke av andres, ofte kraftige reaksjoner, som kan komme til meg som veileder som står midt imellom i andres kamp. En sint og fortvilt fosterfar på telefonen som er redd for hvordan kona har det, eller hvordan de skal håndtere fosterbarns reaksjoner etter samtaler med sakkyndig. En gråtende mamma som ikke fikk se barnet sitt fordi jeg delte hverdagens utfordringer i fosterhjemmet med barneverntjenesten. Konsekvensen ble å flytte på et samvær av hensyn til barnas hverdag. En litt brysk advokat som ringer og absolutt ikke er fornøyd med min manøver som endte i et utsatt samvær. «Joda, jeg forstår det er uheldig før saken skal opp i retten», som var det eneste jeg kunne si, samtidig som jeg visste hvordan det var for barna i denne usikre fasen. Og ikke minst telefonen midt på natta, fra gryende ungdom som overnatter første gang hjemme hos foreldre på flere år. Minner om det som skjedde en gang kommer plutselig og overveldende. Dette hadde hun ikke trodd skulle komme, og hun er redd hun ødelegger for foreldrene hvis hun ringer fosterforeldrene. Hun vil heller ikke vekke mamma og pappa. Det er for utrygt, og hun er usikker på konsekvensene av det hun sier og gjør. Jeg forteller foreldrene om telefonen fra jenta senere, og vi snakker om hvorfor hun kan føle det slik. Trekker frem kjente tema fra veiledninger tidligere vi har hatt om å «møte barn på følelser» og hvordan. Vi blir enige om at jeg sover der natt nummer to i tilvenningen. Et «takk for at du får meg til å føle meg trygg» er mer enn nok til å få meg til å tenke: Jeg har verdens viktigste jobb.

Beslutningen er tatt – reisen tilbake kan begynne

Det er så mange perspektiver og erfaringer i vurderingsprosessen, og det er mange «stasjoner» på veien. Jeg er ydmyk over at jeg får ta del i slike reiser, og ser for meg at jeg er et trafikklys, en brøytestikke eller i faser en bussjåfør på transportetappene. Noen ganger er jeg en støttespiller for at partene, foreldre og fosterforeldre, kan holde seg på veien mot målet. Andre ganger opplever jeg at jeg overtar «rattet» en periode, før jeg igjen kan sette meg i baksetet eller rett og slett gå av på en holdeplass og vinke til foreldre som har overtatt styringen selv. Stasjon «gjenforent» kan være litt kronglete å finne.

Når beslutningen er tatt, begynner planleggingen av hvordan gjenforeningen skal skje. Overgangen fra fosterhjem til foreldre. Planlegging og tidsperspektiv. Overføring av kunnskap mellom de voksne, hvordan de voksne kan gi slipp og ta imot, følge barnas reaksjoner og hjelpe foreldrene til å overta styringen. Optimalt får en alle parter til å trekke samme vei og til å gi barna en trygg støtte i overgangen. Men dette er mennesker, og det skjer ofte noe i fasene som gjør at det kan bli noen ekstra runder eller forkortede svinger.

Usikkerheten kommer. Var beslutningen riktig?

Det er utfordrende å plukke ut noe som er mer viktig enn andre ting på reisen mot gjenforening og etter hjemflytting. Det er mange refleksjoner underveis. For hvordan opplever barna denne reisen fra fosterforeldre til foreldrene? Hvordan har tilknytningen i fosterhjemmet påvirket dem? Hvordan vil en gjenforening og alle fasene av den oppleves av barna, av foreldre, fosterforeldre, nettverket, skolen, nærmiljøet? Hva skal til for at foreldrene skal kunne klare å ta dem imot og starte reetableringen av tilknytning, emosjonell ivaretakelse, vaner og rutiner? Hvordan har barna det og hvordan kommer tanker og følelser til uttrykk? Hvordan møtes dette? Hva gjør mamma eller pappa når barnet sier at det vil tilbake til fosterhjemmet? Hva gjør en lærer som tar imot barnets uttrykk for usikkerhet, savn og sorg fordi hen ikke vil såre mamma og pappa hjemme? Kan lærer eller saksbehandler hjelpe barnet tilbake til dem de savner så sårt?

Disse spørsmålene har Ugaaso og jeg stilt oss jevnlig i «veiledning på veiledning». Spørsmål som kan gjøre oss og andre bekymret for hvordan barna vil tåle denne reisen og store overgangen. Spørsmål som kan skape usikkerhet og gjøre det utfordrende å være nær barn og foreldre. Spørsmål vi må stille for å kunne vite og forstå mer av det som kan skje rundt familier som gjenforenes. Det vil komme reaksjoner, på et eller annet vis. Vi må minne oss selv på de naturlige reaksjonene, reaksjoner som kan være sterke og reaksjoner som kan være usynlige for omverdenen. For det tar tid å bygge trygghet og tillit. Det er ikke nok for barn at noen har fortalt at mamma og/eller pappa har endret seg. Det er ikke nok å få en unnskyldning for det som skjedde før de ble plassert i fosterhjem. De må erfare og stå i situasjoner som bekrefter dette over tid. Barna og foreldrene, og i mange, kanskje de fleste tilfeller, også fosterforeldrene. Det er en tøff oppgave som krever mye støtte. Det er krevende å stå stødig i beslutningen når følelsene og reaksjonene kommer. Dette må støtteapparatet være forberedt på i tilbakeføringsprosessen og i oppstarten av gjenforeningen. Det er der styrken vår som støttespillere på reisen skal vise seg gjeldende. Stå i stormen. Vise at vi er der også etter sinneutbrudd. Ugaaso og jeg samarbeidet, slik at vi skulle være godt rustet til å møte dette uten å bli for aktivert eller begynne å tvile på beslutningen for tidlig.

Flyttedagen

For plutselig var dagen der. Flyttelasset kom. Så symbolsk, så sterkt. Fosterforeldre rygget hengeren inn på gårdsplassen, og jeg som veileder deltok i dugnaden. Sammen med barn, foreldre og fosterforeldre. Barna hjalp til, og de åpnet esker med leker. Begynte å sette det inn i hyllene. Sånn som de også hadde gjort i fosterhjemmet. Vi spiste middag sammen. Alle sammen. Det så ut til at barna likte at alle var samlet rundt bordet. Nå skulle «festsamvær», troen på endringene, og den urokkelige foreldrekjærligheten gjøres om til hverdager og oppfølging av barnas behov. Håp og drømmer var blitt til virkelighet, for foreldre og for barna som hadde ønsket seg dette, om enn med ambivalente følelser. De vinket til bilen med tom henger som forsvant ut av gårdsplassen. Jeg kjente på følelser for fosterforeldrene som forlot barna og foreldrene. En gledens dag, det var jo det. Det er jo sånn det skal være. Gjenforene familier, en ny start. Fosterforeldrene samarbeidet så godt de kunne i prosessen. De delte av sine erfaringer med foreldrene, gjennom hele overgangsperioden. Men deres følelser kom også til uttrykk i prosessen, usikkerhet og redsel, blandet med glede og håp. Ivaretakelse av ambivalente barn som én dag gledet seg til å flytte hjem, mens de en annen dag klamret seg til de voksne i fosterhjemmet. Fosterforeldrene uttrykte at de hadde god støtte i veiledningen, og ga uttrykk for at det var helt nødvendig for å klare å stå løpet ut.

Og nå var vårt oppdrag ovenfor fosterforeldrene slutt. Omtrent samtidig som journalføringen av datoen for hjemflyttingen ble skrevet inn i journalsystemet av den lokale barneverntjenesten. Jeg kjente på håpet for at noen fulgte fosterforeldrene godt opp i etterkant.

Veiledningen og støtten i hverdagen etter gjenforeningen

Ugaaso og jeg hadde samtaler om hva som skulle til for at familien skulle få dette til. Hva kunne vi gjøre som veiledere og støttespillere for at denne gjenforeningen skulle lykkes?

Sammen laget vi noen punkter, en liste for gjenforeningens første faser. Målsettinger vi tar opp når vi evaluerer og for å holde oss på sporet. Vi utformet også et forslag til mandat som barneverntjenesten skulle se på og gi oss tilbakemelding på. Var vi enige om rollene? Hva var deres forventninger til oss som oppdragsgivere? Det er mye som skal på plass før en gjenforening og tiden etterpå.

Denne fortellingen omhandler ikke den juridiske behandlingen som skal til for en opphevelse av omsorgsovertakelse eller detaljene i vårt mandat fra barneverntjenesten. Jeg kunne også fortalt om foreldrenes jobb med det praktiske for tilretteleggingen av gjenforeningen i samarbeid med barneverntjenesten, Nav og etter hvert skole. Samtaler vi som veiledere ble involvert i. Det var jo mange praktiske ting som skulle på plass ved siden av den emosjonelle gjenoppbyggingen. Men det er en ting jeg har lyst til å fremheve i denne saken som jeg tenker har vært med på å legge et godt grunnlag for overgangen og den første fasen. Denne barneverntjenesten valgte å frikjøpe far fra jobb da barna kom hjem i store deler av det første året. Vi opplever ofte at én av fosterforeldrene blir frikjøpt i en oppstart, men svært sjelden i gjenforeningssaker.

Så tilbake til Ugaaso og min rolle. Våre små drøftinger på telefon eller videomøter, ble til en liste. Et grunnlag for den videre jobbingen og en veiviser til målet om gjenforening på mange nivå.

• Gjøre foreldrene enda tryggere.  Være tydelige for dem og andre at:

«Vi ønsker at dere skal få det til» - og å få foreldrene til å tro på det.  

• Holde brukerstyring i tiltaket høyt oppe.

 «Hva tenker foreldrene de trenger av støtte for å få det til?»

• Fremkalle det ekte og de iboende ressursene i foreldrene (empowerment)

«Barn merker om du er ekte eller ikke».

• Møte kultur- og religionstilhørigheten, og hvordan tilføre den på gode måter for barna som foreldrene opplevde å ha blitt mer norske enn opprinnelseskulturen.

«Hva er bra med kulturen de kommer fra? Hva er meningen bak handlinger som relateres til kultur og religion»?

• Styrke økologien rundt familien

Hvem i nærmiljøet tenker dere kan bidra og med hva? Vi kartla ressurser rundt familien og de kom med navn jeg kunne kontakte. Vi ble enige om å rekruttere en støttefamilie.

• Veilede foreldre på ivaretakelse av tanker og følelser barna har i overgangen. Hvordan møte dette, bygge emosjonelle bånd?

• Hvilke rutiner, struktur og gjentakelser skaper trygghet for barna? Overgangssituasjonene i hjemmet, morgenrutiner, middag, kveldsrutiner. Søvn. Ta i bruk det som er kjent for barna og som foreldre tenker er bra å ta med fra fosterhjemmet. Samtaler mellom foreldre og fosterforeldre ble gjennomført rundt spisebordet i overgangen.

• Øke foreldrenes refleksjon rundt egne væremåter, reaksjonsmønstre som omsorgspersoner når situasjoner i hverdagen oppstår og oppleves som utfordrende. Hvordan påvirker de barna? Hvordan opplever barna stemmeleie, ansiktsuttrykk, kroppsspråk? Hva kan det fremkalle av beskyttelsesstrategier hos barna?

Hva kan ligge bak barnas ulike uttrykksmåter i gjenforeningen og den første tiden hjemme? Tilføre økt kunnskap om tilknytning og reetablering av den. Når barn ikke vil høre etter, tar kontrollen, blir avvisende, mindre aktive, slår og sparker.

• Sorg og savn etter fosterforeldre, tidligere erfaringer og tradisjoner, som barna har levd i og som kan oppleves emosjonelt vanskelig for foreldre å følge opp. Situasjoner som skaper aktivering av vanskelige følelser (sjalusi, avmakt, irritasjon, avvisningsmekanismer hos foreldre og barn). Hvordan legge et grunnlag for at foreldre våger å fortelle om det som er vanskelig i hverdagen i veiledningen? Gjøre foreldrene trygge nok til at barna også kan fortelle fritt med mål om å forstå hverandre bedre.

For å nå de første fire målene som punktene viser, gjorde vi kulturkonsulent Ugaaso til hovedveileder. Fra å være min «co-pilot», ble Ugaaso veileder raskt etter hjemflyttingen og foreldrene fikk i forkant være med å bestemme dette. Med sin kultur- og religionsbakgrunn hadde hun en mye større mulighet for å trygge foreldrene raskere og til å oppnå den nødvendige tilliten. Hun hadde ikke fulgt familien like lenge som meg, men lenge nok til at vi alle hadde bygget tilliten oss imellom. Når foreldrene og Ugaaso snakker sammen, er det ikke bare samme språk, men også innenfor kjente kontekster for begge parter. I overgangen før jeg trakk meg mer og mer ut som veileder, fikk foreldre og veileder den tiden de hadde behov for å reflektere uten å stoppe opp av hensyn til meg. Den tilliten jeg opplevde for min makker, Ugaaso, var god, og det ga en mye større trygghet i veiledningene med foreldrene enn da vi måtte stoppe opp av hensynet til tolk. Bruk av tolk er som oftest regelen i møter mellom minoritetskulturer og barnevern. Dette er en nødvendighet med tanke på forståelsen i kommunikasjonen, men vi opplevde at det ble mer effektivt og nært for foreldrene som hadde kommet frem til en ny fase i gjenforeningen; etablering av relasjon og tillit i hverdagen sammen med barna.

Vi fant en rytme der Ugaaso styrte veiledningen. Jeg hadde tillit til på at hun ville gi meg en kort oppsummering når det passet, eller koblet meg på når de ønsket mine innspill i veiledningen. Etter hvert trakk jeg meg helt ut av veiledningene, og ble heller foreldrenes støttespiller ved behov frem til ytterligere styrking av økologien rundt familien var på plass.

Barneverntjenesten opprettet en ansvarsgruppe, og vi rekrutterte en ressursfamilie i familiens nærmiljø. Denne støttefamilien har samme kultur og religionstilhørighet som foreldrene og familien. Foreldrene ble stilt spørsmålet om de kjente til noen de opplevde som positive og gode ressurser i nærmiljøet, og som de kunne tenke seg å få støtte og hjelp av. Det endte med at vi rekrutterte en familie de selv foreslo. Vi i Diakonhjemmet Omsorg Steg stod for rekrutteringen, og er ressursfamiliens oppdragstaker.

Jeg opplevde støttefamilien som godt integrerte voksne med trygg tilhørighet i sin egen kultur. Kommunal barneverntjeneste godkjente at vi rekrutterte familien, og mottok rapport og attester fra oss. Jeg veiledet og fulgte opp «ressursfamilien». Foreldrene og barna, ga etter hvert uttrykk for at tiltaket er positivt og de ringer ressursfamilien ved behov for å drøfte situasjoner de synes er vanskelige, eller når de trenger praktisk hjelp. De avtaler blant annet leksehjelp og avlastning/ overnatting seg imellom. Denne kontakten mellom foreldre og ressursfamilie er basert på tillit uten innblanding fra oss. Vi får i veiledning/ evaluering nok innsyn i at tiltaket fungerer etter intensjonen.

Trygge foreldre – tryggere barn

Det er mange erfaringer vi har gjort oss i fasene etter hjemflytting. Spesielt er det tanker og følelser knyttet til hvordan barna har det i den store overgangen mellom ulike omsorgssystemer. Klarer foreldrene ved hjelp av veiledningen de mottar fra oss ivaretakelsen av barnas tanker og følelser i dette? Én av mine kolleger har jobbet med å utvikle barnesamtaler for barn i fosterhjem, og vi ønsker også å tilpasse dette konseptet til barn som er gjenforent med sine foreldre. Dette er et tilbud vi ønsker å gi på forespørsel i tilbakeføringer, og i saker der barn kan oppleve store overganger i livet. Vi vet noe om viktigheten av å gi mening til opplevelser og overganger, og rom for at barn får dele tanker og følelser. Vi tenker at barnesamtalene kan ha et terapeutisk innhold, som for eksempel tegne en livslinje, skrive livsbok, lage historier sammen og knytte fortiden sammen med fremtiden. Barn trenger ofte noen som hjelper dem til å forstå mamma og pappa for å skape trygghet og tillit. De trenger også noen som forklarer hvorfor foreldre gjør som de gjør. Noen ganger kan fantasien løpe løpsk og bli til store, vanskelige ting som egentlig har en annen betydning for foreldrene.

Barnas stemme er et viktig tema i samarbeid med barneverntjenesten, og som må holdes liv i når vi utformer mandat og blir enige om ansvarsfordelingen. Det er også en juridisk forpliktelse.

Det aller viktigste er imidlertid de åpne samtalene med foreldrene. Hva tenker de om barna sine etter gjenforeningen og den bagasjen og erfaringene de har med seg som foreldrene ikke har vært en del av? Er det noe de kan snakke åpent om hjemme, og som foreldrene kan klare emosjonelt å ta imot? Eller er det noe den lokale forebyggende tjenesten kan spørres om å ta? Er det noe de som foreldre kan bringe inn til ansvarsgruppa som sak og drøfte der? Kanskje er de opptatt av om det er lurt med henvisning til BUP og en mer klinisk tilnærming i noen tilfeller? I denne saken har vi fordelt ansvaret for samtalene med barneverntjenesten inntil videre. Barneverntjenesten tar samtaler med noen av barna, og vi tar strukturerte samtaler med en tenåring som har med seg en sterk flerkulturell-bagasje. Jeg gjennomførte disse samtalene i oppstarten, siden jeg hadde en sterkere relasjon til ungdommen. Ugaaso ble koblet på etter hvert. Nå er det Ugaaso som binder disse samtalene sammen med veiledningen hun gir foreldrene, og hun ivaretar dermed den kulturelle siden av veiledningen som er svært viktig for foreldrene. Gjennom Ugaaso får ungdommen en samtalepartner som også forstår det flerkulturelle som preger kommunikasjonen mellom foreldre og barn, og som kan skape sterke emosjoner mellom dem. Vanskelige, men også gode.

Avslutning

Takk for at du leste «reisebrevet» mitt fra et av oppdragene vi er så heldige å få jobbe med. Jeg er takknemlig for alle erfaringene jeg har gjort meg, og muligheten for å være med på å gjøre foreldrene sterkere. Tryggere foreldre legger grunnlaget for gjenoppretting av tillit og sunnere relasjon med barna sine. Den tryggheten kunne jeg aldri ha oppnådd alene. Ugaaso har vært en viktig samarbeidspart for å oppnå nødvendig tillit. Det ligger uendelig mye kraft i å koble mennesker med samme kulturelle bakgrunn sammen i tiltak i barnevernet. Jeg kan lese bøker og samhandle med andre, men jeg vil aldri kunne opparbeide meg den tilliten en med samme minoritetsbakgrunn kan få. Ugaaso som veileder og kulturkonsulent gjør at vi får refleksjoner med bredere kunnskap og erfaringer. Hun har hjulpet meg å sortere bedre mellom hva som kan være kulturelt betinget og hva som for eksempel er personlige egenskaper. Det jeg tenker kan være kulturelt, er ikke nødvendigvis det. Dette er svært nyttige erfaringer jeg bringer med meg videre.

Vi kan også løfte tidsperspektivet sammen gjennom de ulike fasene, hjelpe hverandre til å holde oppe at «gjenforening tar tid». Det gjør også tilknytning i fosterhjem.