Av Bente Helen Gåseidnes Bjørdal

Ytterdøren står åpen.

– Jonas, sier jeg, ringer på og venter. Ikke noe svar.

Jeg venter en stund og går inn i den lille gangen. Lyset inne er dunkelt selv om dagslyset skinner som en stråle gjennom den åpne ytterdøren. Skrinet med «hasj-stæsjet» er satt på bordenden, pent og pyntelig mellom en pose nøttemiks og en pakke kjeks.

Det er første gang Jonas selv har bedt meg om å komme. Han kontaktet meg på sms og sa at han ville prate. Dagen før var han sliten og stille etter en tøff natt med kramper, svetting og «halliser». Jeg svarte umiddelbart på meldingen hans: «Kommer straks».

Nå, mer enn en og en halv time senere, når jeg står i leiligheten og ser meg rundt, kommer en ekkel følelse sigende innover meg. Jeg kom mye senere enn straks. Setninger som: «Man reiser ikke alene på hjemmebesøk», «Rus gjør mennesker uforutsigbare» og «Husk at folk kan endre atferd» spinner rundt i hodet mitt. Jeg ringer Jonas. Telefonen hans vibrerer på stuebordet. Jeg vet hva jeg er redd for, og vegrer meg for å finne ut at det verste har skjedd. Døra til soverommet får en dytt. Det er mørkt der inne. «Jonas, Jonas», gjentar jeg helt til jeg er sikker på at han ikke er i senga.

Jeg går ut av soverommet og mot kjøkkenet. Jeg hører vann som renner. Jeg stopper en meter fra baderomsdøra og lytter til lyden av dusjen. Jeg stiller meg på utsiden av leiligheten, trekker pusten dypt og lukker øynene.

Lyden av fotsteg innenfra. «Jonas», roper jeg lettet og går tilbake.

Den lille utekontakten på Kongsberg.

I denne teksten beskriver jeg hvordan Utekontakten i Kongsberg arbeidet med en ungdom i en konkret situasjon. Gjennom historien ønsker jeg å belyse dilemmaer og refleksjoner vi gjorde underveis og i etterkant av vårt arbeid.

Kongsberg har omtrent 26.000 innbyggere og blir beskrevet som en vekstkommune med moderne industri. Utekontakten ble reetablert i 2007 og består i dag av 140 prosent stilling. Utekontakten er underlagt seksjon for kultur og velferd. Vi opplever å ha tillit fra ledelsen, og vi er med på å bestemme både kortsiktige og langsiktige målsetninger for virksomheten.

Siden oppstarten i 2007 har vi arbeidet systematisk og målrettet for å bli kjent i ungdomsmiljøet. Vi har utviklet gode samarbeidsrutiner med det øvrige hjelpeapparatet for unge, samt frivillige lag og foreninger. Vårt arbeid er preget av lokale forhold. Trolig er likevel mange av dilemmaene og utfordringene som beskrives, sammenlignbare også for andre som arbeider med ungdom i samfunnets yttergrenser andre steder i landet.

Oppsøkende virksomheter organiseres forskjellig i de ulike kommunene, og de har ulike føringer, målsetninger og krav (Pedersen 2015). Utekontakten i Kongsberg ønsker at det skal være lett for ungdom å ta kontakt, noe som gjenspeiles i vår tilgjengelighet og fleksible arbeidstid. Vi har stor grad av frihet til å disponere egen arbeidstid, og vi arbeider ikke i fast turnus. Ungdom har ulike muligheter til å kontakte oss, ved å ringe, via tekstmelding, mail eller gjennom å stikke innom kontoret. Som en oppsøkende tjeneste kommer vi også i kontakt med ungdommer på andre måter der vi har en større rolle i å initiere kontakten. Gjennom systematisk og målrettet tilstedeværelse på bestemte tider på offentlige arenaer, legger vi til rette for at ungdom selv tar kontakt. Ofte tar vi kontakt med ungdom ute. Andre blir koblet til oss via andre instanser eller ved at familie eller venner i de unges nettverk tar kontakt med oss. Hos Utekontakten i Kongsberg har de fleste relasjoner utspring i at ungdom selv tar kontakt på bakgrunn av at de har sett oss ute. Noen tar kontakt med oss etter kort tid, og andre bruker lang tid på å bli kjent med oss før de henvender seg.

Den første kontakten – fleksibel tilgjengelighet.

«Hei, det er Utekontakten, du snakker med Bente»

«Hallo du, det er Svein, jeg ringer angående min sønn. Jeg er så bekymret for ham. Jonas ruser seg. Jeg har fått ei liste med navn av en kompis, og øverst på lista står du. Jeg har hørt at Utekontakten er flink å hjelpe folk?»

Telefonsamtalen ble avsluttet med følgende forslag til Svein: «Snakk med Jonas og fortell ham om Utekontakten. Si at det er hans valg om han vil ta kontakt med oss eller ikke. Gi ham telefonnummeret vårt og si at vi venter telefon fra ham. Om dere er redd for at han skal ta livet sitt så ta kontakt med politi eller legevakt».

Da jeg mottok denne telefonen, hadde jeg fri. Det var fredag omtrent midt på dagen, og jeg var ute i privat ærend. Telefonen vi bruker i jobbsammenheng er den samme som vi bruker privat, noe som betyr at vi ikke legger den igjen på kontoret etter endt arbeidsdag.

Når ungdommer spør oss når vi jobber og vi svarer at de kan kontakte oss når som helst, synes de at dette er flott. Vi sier at det ikke er alltid vi kan svare med en gang, men at vi aldri er langt fra hverken telefon eller mail.

Når voksne stiller samme spørsmål, får vi ofte en positiv kommentar, tett etterfulgt av noen velmente setninger om at det er viktig å sette grenser, ikke bli utbrent og å skille mellom jobb og privat.

Å være tilgjengelig utover fastsatt arbeidstid for utsatte unge er kontroversielt. Noen setter likhetstegn mellom det å være svært fleksibel og tilgjengelig for målgruppe og samarbeidspartnere og å være uprofesjonell eller å utsette seg selv for å bli utbrent.

Jeg har imidlertid undret meg over om dette er en sannhet forbeholdt utvalgte yrkesgrupper. Dersom jeg hadde vært ansatt i en privat servicebedrift, ville det i langt større grad enn innen vårt yrkesfelt vært en dyd å være tilgjengelig og på tilbudssiden til enhver tid. Har man en slik tilnærming til sitt arbeid, høster man anerkjennelse og status istedenfor som i det offentlige kritikk og skepsis knyttet til påstander om overinvolvering eller uprofesjonell opptreden.

I følge mange av de ungdommene vi møter er noe av det beste med oss utekontakter nettopp det at det er så lett å få tak i oss, og at vi er villige til å stille opp på kort varsel. Ungdom opplever ikke sjelden sine vansker som heftige og altomsluttende, og så langt det er mulig prøver vi å bistå dem når de selv mener at de trenger det.

Jeg mener at vi gjennom å være engasjerte og tilgjengelige formidler interesse og omsorg for de unge i våre målgrupper. Dette er viktig fordi noen av de ungdommene vi jobber med mangler andre voksne som er engasjerte i deres liv over tid. Vi er opptatt av å vise at vi bryr oss og at vi bryr oss om hele ungdommen. For noen få ungdommer er vi de eneste de opplever at de har å støtte seg til i en vanskelig periode.

Ungdoms behov for støtte og veiledning faller ikke alltid sammen med de ordinære hjelpetjenestenes åpningstider. Når vi får telefoner, vurderer vi raskt om dette haster eller kan vente. Mye lar seg håndtere i en telefonsamtale, og den kan for eksempel avsluttes med en avtale om å møtes for en prat på et senere tidspunkt. Dette stiller krav til kommunikasjonen og lar seg fint gjennomføre dersom de voksne har erfaring med å sette grenser på en ivaretakende måte.

Det kan være behov for å drøfte saken med en kollega. Men dersom kollega ikke er tilgjengelig, tar man en selvstendig vurdering og håndterer situasjonen som best man kan på egenhånd. Dette er ikke bare er et gode. Stor grad av handlekraft og selvstendighet kan være hjelpsomt og effektivt, men kan også føre til at man handler overilt og for lite gjennomtenkt i enkelte situasjoner.

Jeg mener at vår fleksible arbeidstid har medført at vi har fått lavere terskel for å arbeide alene. Det er ikke alltid positivt.

På tross av at vi har vært svært fleksible overfor unge som ønsker kontakt med oss, har vi enda til gode å oppleve at ungdommer misbruker vår tilgjengelighet.

Vi erfarer at de fleste situasjoner ikke er så dramatiske og alvorlige som de unge gir utrykk for der og da. Når de unge opplever sin situasjon som svært vanskelig, har Utekontakten et ansvar for å imøtekomme dem, men vi har også ansvar for å avdramatisere, hjelpe til med å sortere og normalisere situasjonen.

Vi har som hovedregel at det meste kan og bør ordnes på dagtid, men av og til, slik som i Jonas sitt tilfelle, er det mest hensiktsmessig å ikke vente. Vi har erfart at tilgjengelighet og god tid er viktig. Når vi klarer å tilby dette uten å bli overbelastet, samtidig som vi klarer å etablere og opprettholde en god relasjon, mener jeg at vi har det beste utgangspunktet for å hjelpe ungdom.

Fleksibilitet i tjenesteytingen forutsetter både at oppdragsgiver tilrettelegger og at de ansatte har mulighet og lyst til å arbeide fleksibelt. De aller fleste oppsøkere har stort engasjement for jobben sin. Fleksibilitet og tilgjengelighet avhenger likevel også av mulighet, hvilke andre forpliktelser og familiære forhold som den enkelte er bundet av. Vi som for tiden arbeider i Kongsberg har mulighet til fleksibilitet fordi personlige og familiære forhold gir oss anledning til det. Videre har vi mulighet til fleksibilitet fordi ledelsen tillater det. Ledelsen overlater til oss å definere når det er mest hensiktsmessig at vi arbeider, og dette gir oss mulighet for å tilpasse oss individuelle behov hos ungdom, samt lokale forhold i vår by.

Et spørsmål om tillit

Tre dager etter den første kontakten fikk jeg en oppringing.

H: «Hei du, det er Ida, stemora til Jonas. Jeg skjønner det slik at du skal ringe til Jonas i dag. Svein sa det til meg».

B: «Nei det stemmer ikke. Det må være en misforståelse. Avtalen var at Jonas skulle ringe til oss hvis han ville».

H: «Ja, men Jonas kan ikke ringe ut nå. Han er langt nede, men virker til å være motivert for hjelp. Han sier at det er greit at du ringer ham, …han trenger hjelp nå Jonas… ».

Slik gikk det til at utekontakten ringte Jonas.

Opplysningene vi hadde var at Jonas var 21 år. Han bodde alene i byen og hadde ingen øvrig tilhørighet til kommunen. Han hadde to avbrutte institusjonsinnleggelser i rusbehandling bak seg. Far og stemor bodde på en annen kant av landet og var svært bekymret for ham.

Kontakten med Jonas ble etablert på telefon. Han var sliten, pengeløs og sulten. Vi fikk adressen, handlet mat og reiste hjem til ham. Det gikk ikke lang tid fra vi snakket med ham på telefon til vi sto i leiligheten hans med en bærepose mat og en mengde spørsmål. Jonas var velstelt og leiligheten ryddig. Han var usikker på hva vi kunne hjelpe med og vi spurte hva han ønsket hjelp til. Etter en halvtimes samtale var samtykket underskrevet og målet for vårt samarbeid var klart: Jonas skulle tilbake til hjemstedskommunen og inn i rusbehandling. Vi skulle bistå i kontakten med hjelpeapparatet, samt gi praktisk hjelp i forbindelse med selve flyttingen.

Som tidligere nevnt kommer oppsøkere tidvis i kontakt med ungdommer fordi nettverket tar kontakt. Dette er som regel ungdom vi kjenner til eller vet hvem er fra før. I sjeldne tilfeller, slik som dette, er ungdommene helt ukjente for oss. Hvordan vi møter henvendelser som ikke kommer direkte fra ungdommen selv henger sammen med flere ting. I vår første kontakt med denne familien informerte vi de foresatte om vår begrensede mulighet til å tilby hjelp. Vi opplyste om de juridiske rammer vi praktiserer etter, frivillighet og taushetsplikt og videre informerte vi om andre instanser foreldrene kunne rådføre seg med. Da stemor ringte, valgte vi likevel å være på tilbudssiden.

Faktorer som at han aldersmessig var utenfor vår målgruppe og det at det ikke var han selv som kontaktet oss, hadde gjort det lett for oss å forsvare at vi ikke involverte oss. Vi kunne ha valgt å gjøre ingenting og eventuelt bedt de foresatte om å ta kontakt med andre instanser i kommunen for råd og veiledning.

En medvirkende faktor til at vi valgte som vi gjorde belyser en annen side ved vår tjenestes fleksibilitet. Vi engasjerte oss fordi vi hadde tid til det akkurat da. Det var like før jul. Skolen var snart slutt, og de unge vi vanligvis følger opp var på vei inn i feriemodus. Vi hadde lite besøk på kontoret og få avtalte oppfølgingssamtaler. Samtidig tilsa det kalde været at det var lite behov for oppsøking ute.

I denne konkrete saken ble beslutningen om å ringe Jonas tatt på grunnlag av telefonsamtaler med hans foresatte. Opplysninger og bekymringer som de uttrykte ovenfor oss gjorde at vi mente at det var riktig å ta kontakt med ham. Før vi ringte til Jonas diskuterte vi hvordan dette kunne oppfattes av ham.

Å bli kontaktet av profesjonelle voksne kan oppleves ulikt. Selv om oppsøkere tilstreber å ha en uformell tone og vektlegger prinsippet om frivillighet i dialog med ungdommer, er vi en del av et offentlig system. Sett i lys av dette er ikke balansen i relasjonen likeverdig, og vi må ta høyde for at ungdom ikke er ærlig i forhold til at de vil ha kontakt med oss.

Selv om Jonas sa at han ville treffe oss, gikk vi til det første møte med en tanke om at dette kanskje bare var noe han sa for å imøtekomme sine foresatte eller for å være høflig mot oss. Ungdommer har ulike årsaker for å ha kontakt med oss, og noen ganger har de underliggende motiver. De uttaler ikke alltid direkte hva de mener eller hva de ønsker hjelp til.

Oppsøkerne har i den første perioden av kontakten et særlig stort ansvar for å være oppmerksom på om den unge ønsker hjelp ut i fra egne ønsker og behov, eller om det er noe annet som ligger bak et tilsynelatende ønske om hjelp. Er dette tilfellet, vil det som regel bli synlig etter kort tid, og det er etter vårt syn viktig at oppsøkeren går i dialog med ungdommene om dette.

Den avgjørende relasjonen

Da tekstmeldingen fra Jonas kom om at han ville prate, var kontakten godt etablert. En relasjon mellom utekontakt og ungdom bygger på frivillighet og tillit. Gjennom flere ukers bekjentskap hadde Jonas lært å stole på oss. Vi hadde bistått ham med praktisk hjelp, og vi hadde støttet og veiledet ham i hans kommunikasjon med blant annet lege, bymisjon, psykiatrisk helsetjeneste og nav.

Å etablere gode relasjoner er av helt avgjørende betydning for det videre arbeidet. I arbeidet med Jonas hadde vi lagt vekt på å vise fleksibilitet i hva vi kunne hjelpe til med. Jonas hadde opplevd mange hjelpere før, og var frustrert over å måtte forholde seg til så mange mennesker og fortelle det samme gang på gang.

Selv om vi var interessert i hans bakgrunn og tidligere opplevelser, hadde vi lite fokus på hans historie. Vår oppmerksomhet rettet seg mot her og nå og framover. Jonas hadde ingen erfaring fra å samarbeide med utekontakter. Han ga uttrykk for positiv undring over at vi kunne hjelpe han med så mye forskjellig, samt tidspunktene og måten vi gjorde det på.

Noe av det som kjennetegner relasjonen mellom oppsøker og ungdom er den uformelle formen. Kontakten mellom oppsøker og ungdommen skjer ofte i uformelle omgivelser. Vi møter ungdom på offentlige arenaer, kjører bilturer eller har samtaler blant tepper og puter i sofaen på kontoret. De fysiske omgivelsene påvirker relasjonen og innholdet i samtalene.

Rollen til oppsøkere kan på mange måter oppfattes som å være nær og personlig. Relasjoner av en slik karakter fører flere utfordringer med seg som den ansatte må beherske. Oppsøkeren må kunne balansere relasjonen. Samtidig som relasjonen er preget av nærhet, skal den også være profesjonell. Det er alltid et formelt oppdrag som er relasjonens utgangspunkt (Anderson, 2006). Oppsøkeren er offentlig ansatt og det medfører regulering, ansvar og styring. Det er ikke personlige interesser som styrer hvilke miljøer og ungdommer man oppsøker eller hvilke innsatser som settes inn i et oppfølgingsarbeid. Nærheten og den personlige stilen som ofte preger relasjonen, kan likevel gjøre maktdimensjonen utydelig. Oppsøkeren har derfor et kontinuerlig ansvar for å balansere relasjonen, informere om egen rolle og være tydelig på å styre arbeidet etter felles uttalte målsetninger. Om man ikke lykkes med dette vil det lett kunne føre til forventninger som ikke kan innfris og dermed også tillitsbrudd.

Den fleksible oppsøker

Oppsøkende tjeneste er ikke en lovpålagt virksomhet. Hver kommune er derfor fristilt til selv å utforme sin oppsøkende tjeneste. I Norge ble den første oppsøkende virksomhet, Uteseksjonen, etablert i Oslo i 1969. Siden har 102 kommuner (og bydeler) opprettet oppsøkende tjenester. De oppsøkende tjenestene benevnes ulikt og de har forskjellig organisatorisk tilknytning, ulike målgrupper, ulike kjerneområder og varierende arbeidsoppgaver (Pedersen 2015). Det er viktig at virksomhetene i de ulike kommunene tilpasser seg de lokale forholdene. Alle kommuner er ulike, og dermed vil også behovet for hvordan man arbeider for å nå sine målsetninger, og hvilken metodikk man bruker, være forskjellig.

Det finnes imidlertid mange fellestrekk, og et av dem er at det arbeides både på individ-, gruppe- og samfunnsnivå. Denne tankegangen bygger på en oppfatning av at individet selv har påvirkning på sin egen situasjon, samtidig som samfunnet har et ansvar for å tilrettelegge for enkeltmennesket. Et annet vesentlig fellestrekk for alle som driver oppsøkende sosialt ungdomsarbeid er at det arbeides oppsøkende for å etablere kontakt med utsatte ungdomsgrupper. I det videre arbeidet med de unge tas det utgangspunkt i de unges egen situasjon, kontakten baserer seg på frivillighet og skal bidra til å ansvarlig-gjøre den unge selv (LOSU 2012).

Da Utekontakten på Kongsberg ble opprettet, var vårt hovedfokus på oppsøking. Vi visste at det var behov for oss, og vi måtte synliggjøre oss selv ovenfor ungdommen. Å arbeide alene som uerfaren oppsøker var uaktuelt. Hvordan man oppsøker på en hensiktsmessig og målrettet måte er i stor grad erfaringsbasert kunnskap. Man kan bruke ulike teknikker og metoder, men det er ute i praksisfeltet man henter sine erfaringer og utvikler sine evner.

I LOSUs (Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid) kommunale veileder for oppsøkende sosialt arbeid står det: «Det oppsøkende arbeidet skal ikke utøves alene». (LOSU 2012). Begrunnelsen for dette er hovedsakelig knyttet til sikkerhet for oppsøkeren og kvaliteten på arbeidet som gjøres med ungdommen. Landets oppsøkende tjenester blir både gjennom denne veilederen og den nyeste faglitteraturen (Erdal red. 2006) fortalt at man ikke skal utøve oppsøking alene.

Det er lettere for store oppsøkende tjenester å oppfylle kravene om å ikke oppsøke alene. I praksis er nok dette idealet utopisk for de oppsøkende tjenestene med kun to ansatte. Som liten utekontakt er det ikke alltid lett å kjenne seg igjen i de store virksomhetenes beskrivelser av en arbeidshverdag. Mye er likt, men det er også mange forskjeller. Kongsberg er ingen storby og mangler følgelig en del av storbyenes utfordringer. Byen oppleves av utekontakten som trygg og oversiktlig, og vi oppsøker alene. Vi oppsøker sentrum, skoler, ball-binger, skatepark, kjøpesenter, idrettsarenaer, togstasjon – og vi gjør det ofte alene. Årsaken til at vi gjør det alene er fordi vi på den måten får gjort mer, vi får rett og slett møtt flere ungdommer gjennom å være mer ute.

Men vi har ikke alltid gjort det slik. Det er først de siste par årene vi har valgt å drive oppsøking alene. Vi fikk erfare sårbarheten ved bare å være to. Når den ene i en periode ikke var i arbeid, måtte relasjonene ute i miljøene likevel opprettholdes. Det er etter min mening viktig at behovet for å være to når man oppsøker sees i sammenheng med hvilke arenaer man oppsøker, hvem man oppsøker og når man gjør det.

Noen ganger når jeg oppsøker alene virker det som om det er lettere for ungdom å forholde seg til meg. Dette gjelder særlig når jeg nærmer meg ungdom jeg ikke kjenner.

Men som oppsøker kan jeg i slike situasjoner føle meg på utrygg grunn, fordi jeg ikke har en kollega å støtte meg til i dialogen med ungdommene. Dette gjør også at jeg skjerpes, eller at jeg i enkelte tilfeller «backer ut» og unngår å ta kontakt.

På den annen side virker det som om de unge (som ikke kjenner Utekontakten fra før) opplever det som mindre «truende» når jeg er alene, og at de derfor synes det er lettere å snakke. Når vi går to sammen oppfattes vi nok lettere som en enhet, som «de voksne». Når jeg går alene har jeg et inntrykk av at jeg helt klart blir oppfattet som utekontakt, men også i større grad som enkeltperson.

Det er likevel viktig for meg å understreke at også jeg mener at det beste utvilsomt er å tilstrebe å være to i oppsøkende arbeid. Det er et ideal vi bestreber oss på å etterleve, men vi har sett oss nødt til å avveie dette mot hvor mye ressurser vi faktisk har til rådighet og hva vi ønsker å oppnå innenfor de gitte rammene.

Teori er utgangspunkt og praksis er virkelighet.

Det er viktig å se an hver enkelt situasjon. I den beskrevne historien valgte jeg å tre inn alene. Dette bør sees i sammenheng med faktorer rundt.

I den perioden vi hadde kontakt med Jonas var min kollegas tilgjengelighet begrenset på grunn av midlertidig redusert stiling. Min vurdering om å besøke Jonas alene, hang også sammen med at min kollega distanserte seg fra saken, noe som var avklart mellom oss. Ofte er det slik at ungdommene «velger» en av oss, og vi hadde en klar opplevelse av at Jonas hadde valgt meg.

I denne perioden arbeidet jeg stort sett alene, og jeg var blitt vant til det. Det er ikke vanskelig å se at denne måten å arbeide på, ikke er den beste rent kvalitetsmessig. Den rimer dårlig med faglitteraturen på området. Det kunne gått annerledes enn det gjorde, og jeg har måttet tåle kritikk for mine valg og handlinger. I den gitte situasjonen fremstod likevel mine handlingsvalg som de beste der og da.

Men ved å opptre alene kan man sette seg i situasjoner som ikke ville oppstått dersom man konsulterte eller samarbeidet med en kollega. Man kan risikere ubehagelige opplevelser, og man kan oppleve usikkerhet rundt egne vurderinger, beslutninger og handlinger.

Ut fra ungdommens perspektiv handler det å være to oppsøkere mye om å kvalitetssikre tilbudet til dem. To hoder tenker bedre enn ett, og det gir den unge mulighet til å velge å forholde seg mer til den ene enn til den andre.

Min holdning til å arbeide alene er derfor ambivalent. Jeg opplever fordeler og ulemper, og har forståelse for argumenter som støtter opp på begge sider. Jeg ser at jeg kan framstå som lite tydelig og inkonsekvent, men jeg velger likevel å beskrive praksis slik den er fordi jeg tror dette er dilemmaer flere praktikere møter i sitt daglige arbeid. Vi er vårt eget arbeidsredskap, og ofte står vi alene i vanskelige situasjoner.

Det som kunne ha skjedd

Flere spørsmål dukker opp i dialog mellom min kollega og meg når vi sammen gjennomgår historien om Jonas. De valgene jeg tok, bygde på de vurderingene jeg gjorde i situasjonen. Da jeg sto og iakttok bordet med hasj-stæsjet, kjekspakken og nøttemiksen kom det mange tanker, fort, men det føltes likevel som tiden gikk sakte. Jeg så for meg flere ulike scenarioer med tilhørende handlingsvalg og påfølgende konsekvenser. Selv flere måneder etter sitter denne uvanlige opplevelsen av tid i meg. På en måte stoppet tiden opp i det jeg gikk over terskelen til Jonas sin leilighet. Jeg så meg selv utenfra. Små glimt fra tidligere hendelser, utsagn fra nære og fjerne kollegaer, informasjon fra kurs og teori fra utdanning streifet hodet i løpet av kort tid. Jeg var ikke redd og hadde ingen opplevelse av å være i fare. Men flere «du-bør-ikke»-tanker svirret i hodet.

Hva som avgjorde hvordan jeg valgte å håndtere situasjonen der og da var sammensatt. Avgjørelsen bygde trolig på både følelser, erfaringer og kunnskap. Hovedårsaken til at jeg valgte å gå inn i leiligheten var at jeg følte meg trygg i relasjonen til Jonas. Vi hadde vært sammen flerfoldige timer i mange ulike situasjoner. Jeg hadde opplevd ham redd, sint, syk, forvirret, spontan og glad. Det å vite hva som er rett og galt, eller anbefalt eller ikke i en situasjon, er imidlertid ikke ensbetydende med at man velger det som er rett eller anbefalt.

Muligheten for et selvmord eller en ikke-ønsket overdose var til stede. I situasjonen tenkte jeg at jeg burde ringe noen. Likevel valgte jeg å la være å gjøre det. Jeg konkluderte med at å ringe noen var det første jeg skulle gjøre når jeg eventuelt fikk mistanken bekreftet, og før den tid var det ikke hensiktsmessig å uroe eller aktivere verken kolleger eller ambulanse.

Hadde det vært min kollega som «beskyttet» meg på denne måten, hadde jeg kritisert henne. Når jeg ikke kontaktet helsepersonell, var det behovet for å beskytte meg selv som var avgjørende. Det å aktivere helsetjenesten kun på grunnlag av en ekkel følelse og en uggen stemning inni meg selv, framstod der og da som uprofesjonelt.

Uprofesjonelle oppsøkere?

Vi arbeider som sosialarbeidere med oppsøkende arbeid, men vi gjør ikke alt etter boka. Vi forsøker å forholde oss til at ting er som de er.

Samtidig arbeider vi med å utvikle vår praksis gjennom å reflektere over praksiserfaringer alene og sammen med andre. Vi arbeider dessuten kontinuerlig for mer ressurser og bedre rammer, for vi ser at vårt arbeid betyr en stor forskjell for mange av de unge som sliter i vår kommune. Og 140 prosent stilling er lite for å drive en hel utekontakt.

Jeg mener at vi ikke er uprofesjonelle. Tvert imot vil jeg hevde at det å alltid følge boka ikke nødvendigvis er det beste verken for ungdommene eller oss som oppsøkende tjeneste. For meg handler profesjonalitet også om å være fleksibel. Det handler om tilgjengelighet, respekt og tillit, og tidvis om å kunne gå utenfor allmenne forventninger og uskrevne regler. Det handler om å ha en trygghet til eget fag, egen person og egne vurderinger.

Det vi gjør er basert på nesten 10 års erfaring fra fagfeltet, god lokalkunnskap om byen og de ulike miljøene som finnes her. Vi er eksperter på hvordan det er mest hensiktsmessig å arbeide oppsøkende i vår by. En vesentlig del av kompetansen Utekontakten i Kongsberg besitter, har den i kraft av vår stabilitet. Vi har eksistert i over åtte år med de samme ansatte.

Faglitteratur, anbefalinger, føringer og gode råd er viktig. Vel så viktig er likevel stabilitet i virksomheten og blant personalet, samt vurderinger bygd på personlig kjennskap til lokale forhold. Og til syvende og sist, for oss som arbeider ute med utsatt ungdom, så finner vi ofte svarene i de konkrete møtene med ungdom. Klarer vi ikke å hjelpe ungdommene gjennom det vi gjør, må vi forsøke å justere tilnærminger og metoder. Det er denne fleksibiliteten vi i Kongsberg kontinuerlig forsøker å balansere opp mot faglige standarder og de ytre rammene for vårt arbeid.

Snøen knaser, og Jonas triller sykkelen min. Han har sekk på ryggen. Veien til stasjonen er ikke lang, men det er glatt og mørkt. Vi må trå varsomt for ikke å falle. Jeg går på andre siden av sykkelen og støtter den tunge bagen på bagasjebrettet. Flere ganger på veien sklir bagen av, men sammen får vi den på plass igjen.

Toget er i rute. Jeg får Jonas til å love at han ikke skal gå av på Oslo S og at han skal sende sms når flyet har landet. Vi klemmer. Toget med Jonas forlater stasjonen. Han er på vei til hjemkommunen og rusbehandling.

Jeg setter meg på sykkelen, takknemlig.