Colourbox

Hverdagsforankrede praksiser

Barnevernsarbeidernes erfaringer med familiesamtalen

Familiesamtaler med barn og foreldre har i liten grad blitt brukt som en strukturert samtale i barnevernet, med unntak av hos familieveiledere. Det er mer vanlig å være på hjemmebesøk og observere foreldre og barn sammen. I familieterapi er derimot familiesamtalen sentral, og dermed er det viktig å ha samtaler med barn og foreldre sammen.
23.06.2021
07:11
23.06.2021 07:11

Denne artikkelen handler om hvordan familiesamtalen kan være en viktig supplerende tilnærming til andre samtaleformer i barnevernet som barnesamtalen og foreldresamtalen. Artikkelen kan være nyttig for alle praktikere som jobber med barn og unge og deres familier, da den fokuserer på behovet for å utvide barns deltakelse og medvirkning.

Mitt tema handler om hvordan familiesamtalen i barnevernet kan brukes slik at barn blir hørt og forstått av profesjonsutøvere og familien. Flere peker på at samtalen med barn og foreldre sammen, familiesamtalen, er viktig for at barnet skal bli hørt (Johnsen og Torsteinsson 2012; Strandbu 2011; Øvreeide 2009). I familiesamtalen kan barnet utforske sin situasjon og sin historie sammen med sine nære omsorgspersoner. Familiesamtalen kan bidra til at foreldre ser og hører barnet sitt på andre måter enn hva de vanligvis gjør hjemme. Dette kan være helt avgjørende for barnets omsorg og utvikling (Øvreeide 2009, 11). En sentral problemstilling i denne artikkelen er hvordan barnevernsarbeideren tilrettelegger familiesamtalen slik at barnets erfaringer og synspunkter blir hørt og forstått.

Artikkelen tar utgangspunkt i min masterstudie (Vagle 2015), hvor jeg intervjuet seks barnevernsarbeidere i en kommunal barnevernstjeneste utenfor Oslo om deres hverdagserfaringer med familiesamtaler. Et av dilemmaene barnevernsarbeiderne opplever med familiesamtalen, er når de ikke klarer å tilrettelegge for barnets stemme og det blir voksensnakk. Informant Mona formidler det slik:

«Han (gutten) er ikke helt med på voksenpratet. For eksempel mor kan ha lange monologer. Jeg lurer veldig på hvor mye han egentlig får med seg. Han kjeder seg vel eller ikke forstår ikke. Han er egentlig ganske taus og så kommer han med noe helt utenfor det vi snakker om. Oftest så svarer vi på det og så går vi tilbake til det vi pratet om.»

Utforskning av hverdagsliv

Barnet deltar lettere ved at barnevernsarbeideren snakker med barnet om barnets konkrete hverdagsliv, formidler informantene. Og at barnets deltakelse i familiesamtalen bidrar til sammenheng for barnet, åpenhet og foreldres engasjement i barnet.

Lise forteller om en familiesamtale der barnet var 8 år:

«Videre i samtalen hadde vi vel større fokus altså bare direkte på gutten og lot han fortelle fritt. Han hadde flytta og begynt på ny skole og hvordan det hadde vært og hvordan det fortsatt var og hva han var opptatt av. Bare han får slippe til, han, så prater han ganske mye. Det var også noe han fortalte om som han opplevde vanskelig eller litt urettferdig hjemme! Hvor foreldrene var aktive og liksom kom på banen og man kunne snakke om det som var vanskelig.»

Lise forteller hvordan foreldrene blir engasjert i hva barnet formidler og hvordan barnet viser sin mening om løsningen på det han opplever vanskelig:

«Jeg tror han (gutt 8 år) turte å si noe som var vanskelig som han kanskje ikke hadde sagt hvis vi fra barnevernstjenesten ikke var der. Det var nok tema som gutten brakte opp som gjorde at de ble engasjerte igjen. Og at foreldrene hørte på han og klarte å romme det uten å bli sint. Og gutten da til slutt sier: Ja, det var godt å høre eller dette ble en god løsning!»

Barnevernsarbeideren forteller om utforskning av konkrete erfaringer gutten har fra hverdagslivet og hvordan dette skaper engasjement hos foreldrene. Familiesamtalen kan betraktes som en triangulert samtale der foreldrene gir sin respons på barnets signaler (Øvreeide, 2009), med andre ord et engasjement i barnets deltakelse. Det virker som om gutten fikk og tok plass til å delta med fortellinger fra skole og fritid. På den måten fikk han anledning til å øve innflytelse på familiesamtalens innhold. Her kan gutten forstås som aktiv deltaker fordi barnevernsarbeideren utforsker guttens hverdagsliv med barnet og på den måten hjelper gutten med å forstå sin livssituasjon (Gulbrandsen, 2014a). Den svenske undersøkelsen (Hartzell, Seikkula og von Knorring, 2009) fremhever at barna setter pris på å delta i familiesamtalen dersom de får konkrete spørsmål som de kan svare på, og at disse vurderes som viktige bidrag til familiesamtalen, noe som kom tydelig fram i denne barnevernsarbeiderens opplevelse av guttens deltakelse. Barnevernsarbeideren viser hvordan hun tilrettelegger for barnet i å formidle seg, og gjør det mulig å samtale om andre temaer enn de familien vanligvis snakker om. Ulvik (2015) påpeker at barn i kontakt med barnevernet kan ha opplevd liten grad av utviklingsstøtte og trenger assistanse til å uttrykke sine behov og synspunkter.

Barnevernsarbeidernes fortellinger tyder på en oppdeling av spørsmål hvor én del går til barnet og en annen del til de de voksne, men få fellesspørsmål. Forskning viser at barn ønsker en balansegang mellom det å få oppmerksomhet, og det å være i fokus hele tiden (Lobatto, 2002; Stith, 1996). Familiesamtalen gir en mulighet til å møte behovet for mindre oppmerksomhet. Dette kan gjøres ved at barnevernsarbeideren tar alles part, er multi-partisk, og at barn og foreldre gis like mye plass (Cecchin, 1987; Frøyland, 2008). Fordelingen av fokus er også viktig fordi deltakerne i familiesamtalen påvirker hverandre gjensidig. På denne måten bidrar familiesamtalen til endringsmuligheter, men familiesamtalen gir også barnevernsarbeideren et bedre beslutningsgrunnlag og kan dermed sikre at barnets beste blir ivaretatt.

I Lise sin fortelling kan guttens opplevelse av engasjement hos foreldrene ha bidratt til at han våget å fortelle om det han opplevde som vanskelig hjemme. På den måten bidrar familiesamtalen til åpenhet. Både barnevernsarbeideren og foreldrene mente guttens bidrag var interessante. Her utforskes både mestring og vanskeligheter gutten og foreldrene opplever. Tidligere forskning viser viktigheten av å ikke bare fokusere på problemer, men også på ressurser og mestring som barna og familien har (Johnsen og Torsteinsson, 2012; Nordenhof, 2008).

Dilemmaer og muligheter

Informantene forteller om eget ubehag når de opplever at foreldrene ikke klarer å ivareta barnets behov i samtalen. Det er konflikter mellom barnevernsarbeiderne og foreldrene og følelsen av å ikke strekke til når alle skal ivaretas i samtalen. Johnsen og Torsteinsson (2012, s. 68) viser til flere empiriske data om at familieterapeuter i stor grad selv unngår å invitere til samtaler der barn og ungdom deltar sammen med voksenpersoner. Den viktigste grunnen er eget ubehag og en følelse av utilstrekkelighet. Deltakelsen kan bli utfordret når foreldrene snakker nedsettende om barna sine, at barna ikke ønsker å delta og at foreldrene snakker for mye slik at barna trekker seg tilbake (Nilsson og Trana, 2000).

Informantene opplever til tross for ubehaget, at barnet tåler å være til stede i familiesamtalen fordi barnet allerede kjenner til utfordringene i familien. En informant, Kari, trekker fram det å skulle ivareta alle parter i familiesamtalen som utfordrende, men det kan også fungere. Hun begrunner familieperspektivet og inkludering av søsken slik:

«Å tenke at han skal sitte inne på rommet sitt og høre. Det er bedre at han deltar i samtalen. For å ivareta alle parter, da, selv om det er vanskelig. … Så det var litt tanken at han skulle få vært med på prosessen.»

Eksemplet viser at hvem som inkluderes i familiesamtalen varierer. Familiesamtaler i barnevernet må romme mange typer familiekonstellasjoner. Et problem eller hendelse i familien kan ses i sammenheng med andre begivenheter. Systemisk perspektiv viser en sirkulær årsaksmodell, og ved å dele problemer i familiesamtalen kan man finne løsninger sammen (Johnsen og Torsteinsson, 2012).

Mona, som nevnt i innledningen, forteller om en familiesamtale som ikke fungerer. Hun får et inntrykk av en gutt på 14 år som ikke forstår det som blir sagt eller opplever samtalen som kjedelig og dermed blir taus. Ungdommens deltakelse her kan forstås som passiv. Gutten gis mulighet til å stille spørsmål og de voksne gir svar, men de går tilbake til voksensnakket. Dette kan skyldes at de voksne ikke utforsker spørsmålene som gutten stiller. I dette eksemplet reduseres barnets mulighet til å bli engasjert.

En annen informant, Sara, forteller fra en dialog mellom henne og fostermor, hvor fostersønnen på 9 år er tilhører. Hun trekker fram viktigheten av at barnet får snakke uten press og at barnet selv kan bestemme om det ønsker å si noe eller ikke så lenge de voksne snakker slik at barnet forstår og gir det rom til å snakke. På denne måten kan barnet være deltaker ved å høre samtalen mellom de voksne, men uten å si noe selv. Dette kan forstås som passiv deltakelse der de voksne ikke aktivt utforsker og etterspør barnets synspunkter på den voksne dialogen. Forskning viser at barn kan være usikre på om de kan delta når de voksne snakker seg imellom, med andre ord strever med å finne ut av reglene i samtalene (Lobatto, 2002). Uten å samtale med barnet, vet man ikke hva barnet tenker. Informanten forteller at hun opplevde at gutten fulgte med og var interessert i samtalen uten nødvendigvis å si noe. Det kan være vanskelig å tolke om barnet forstår det som blir sagt uten at barnevernsarbeideren utforsker dette nærmere og får barnets synspunkt på de voksnes samtale. Det er først når barnet faktisk deltar gjennom et felles fokus, at det skjer en gjensidig dialog og samarbeidsprosess mellom barnet og de voksne (Gulbrandsen, 2014a; Strandbu, 2011).

Diskusjon

Et sentralt funn i både min og tidligere forskning viser at når foreldre blir engasjert i barna, utvides barnets deltakelse. Dette bidrar til endring og foreldrene får nye perspektiver på barnet sitt (Fauske, 2014; Frøyland, 2008; Stith, 1996; Øvreeide, 2009). Mye tyder på at engasjementet i barnet lettere skjer når barnevernsarbeideren stiller konkrete hverdagsspørsmål og utforsker barnets hverdagsopplevelser. Barnets egen fortelling blir mer tydelig med utforskning og engasjement fra både barnevernsarbeideren og foreldrene. Tidligere forskning kan tyde på at det er viktigere for barnet å få anerkjennelse og respons fra sine nære omsorgspersoner enn fra den profesjonelle yrkesutøver (Fauske, 2014). Dette gir retning for familiesamtalen som metode.

Studien viser at barnevernsarbeiderens tilrettelegging for barnets medvirkning i samtalen mellom barnet og foreldrene resulterer i at barnet stiller spørsmål og søker informasjon. På den måten utvikler barnet ny forståelse. Undersøkelsen viser også at familiesamtalens funksjon kunne utvides ytterligere ved å tilstrebe fellesspørsmål hvor foreldrenes syn på barnets initiativ og barnets syn på de voksnes initiativ ble aktivt etterspurt (Øvreeide, 2009). Studien peker også på at barnevernsarbeiderens iver og gode intensjoner (Gallagher, 2008b; Hennum, 2010) om å gjøre de «rette» tingene og mangel på tid, kan hindre barns deltakelse som en form for utforskende praksis.

Tidligere forskning viser at det mangler en praksis som kan gi struktur for å få gjennomført meningsskaping som en gjensidig samarbeidsprosess mellom barnet og de voksne (Gulbrandsen, 2014a; Jenssen et al., 2014; Strandbu, 2011). Det kan hende at barnevernets strukturer med fokus på barnets rett til å uttale seg som aktør i beslutningsprosesser, bidrar til redusert fokus på en praksis der barn og foreldre møtes sammen (Ulvik, 2015). Min studie viser at tilstrekkelig med tid øker barnets mulighet for reell deltakelse, noe også Follesø (2005) påpeker er viktig for å ivareta barnets rett til å medvirke. Spørsmålet er om barnevernet kan praktisere en beslutningsprosess som går over tid der barnet også får uttale seg gjennom familiesamtalen?

Materialet viser at det er positivt for barn og foreldre å delta sammen. Tidligere forskning peker på at samtaler med barn helst skal foregå sammen med foreldrene eller andre omsorgspersoner fra barnets hverdag (Fauske, 2014; Frøyland, 2008; Hareide, 2011; Johnsen og Torsteinsson, 2012; Nordenhof, 2008; Øvreeide, 2009). Samtidig peker denne forskningen på at det er viktig å imøtekomme barn eller ungdom som ønsker eller har behov for individuelle samtaler som supplement til familiesamtalen. Familiesamtalen som tilnærming har en annen funksjon enn barnesamtalen, men det finnes også likheter i hvordan barns deltakelse blir utforsket gjennom bruk av dialogiske prinsipper (Gamst, 2011; Øvreeide, 2009). Disse samtaleformene trenger derfor ikke være et motsetningsforhold, men kan være tilnærminger som kan utfylle hverandre. Studien viser retning for en utvidelse av praksis med mer bruk av barns deltakelse i familiesamtalen som en utforskende praksisform med fokus på prosess.

Barnevernsarbeiderne forteller om eget ubehag og følelse av utilstrekkelighet i å ivareta barnet når foreldrenes egne konflikter kom i forgrunnen i samtalen eller når foreldrene ikke klarer å anerkjenne barnet. Dette bidrar til at de velger å snakke med barna og foreldrene hver for seg. Man kan undres om det er nødvendig å dele opp samtaler for at barna skal oppleve det trygt eller om profesjonelle yrkesutøvere kan tilrettelegge familiesamtalen slik at barnet opplever det trygt å delta. Studien peker på at barnet lettere deltar når rammene og forventningene til familiesamtalen er avklart i starten av samtalen (Lobatto, 2002; Wilson, 1998). En tydelig struktur bidrar også til at foreldrene lettere utforsker barnets stemme og setter sine egne problemer og konflikter til side.

Barnevernsarbeidernes dilemmaer knyttes til balansen mellom barnets rett til både beskyttelse og medvirkning. (Jenssen et al., 2014). Strandbu (2011) konkluderer med at jo vanskeligere barnets livssituasjon er, jo viktigere er det å gi barnet en mulighet til deltakelse. Men jo vanskeligere barnets situasjon er, desto større er de voksne tilbøyelige til å beskytte og verne om barnet heller enn å utforske sammen med barnet dets opplevelser, meninger og forslag. Spørsmålet er om barnevernets praksis med atskilte samtaler mellom barn og foreldre kan være med på å opprettholde problemer i familien da denne praksisen reduserer muligheten for familien å gjøre en gjensidig samarbeidsprosess som kan bidra til endring. I denne studien sees familien oftest på som en ressurs.

Studien viser at barnevernsarbeideren blir utfordret i familiesamtalen på å fordele påvirkning mellom deltakerne slik at den enkeltes opplevelser kommer fram i fellesskap (Gallagher, 2008b; Hennum, 2010). Voksne og barn kan ha ulike oppfatninger om problemer og løsninger, og denne undersøkelsen viser at familiesamtalen er et sted der barnet får en mulighet til å si sine meninger og at disse blir utforsket av omsorgspersoner og andre deltakere, såkalt meningsarbeid. I et maktperspektiv vil det være forskjell på fordeling av makt mellom voksne og barn, men også ulikhet i makt mellom foreldrene og barnevernsarbeideren. Barnevernstjenesten vil alltid ha den avsluttende beslutningsmyndigheten. Samtidig viser studien muligheten for en utforskende holdning til tross for barnevernets normative retningslinjer. En utforskende praksis gjennom familiesamtalen som en gjensidig samarbeidsprosess mellom deltakerne, vil kunne gi barnevernsarbeideren et bedre beslutningsgrunnlag når den enkeltes stemme blir hørt. Barns deltakelse og barnets beste henger sammen. Samtaleformer som understreker barnets deltakelse kvalitetssikrer og bidrar til effektive tiltak fordi de er skreddersydd (Strandbu, 2011, s. 87). Denne undersøkelsen og andres forskning peker på at familieterapi som metode er effektiv til å bidra med endringer i familiesamspillet (Mæhle, 2000).

Flere forskere hevder systemiske familiebehandlere har nytte av forskningsbasert kunnskap som både omfatter evidensbasert og erfaringsbasert forskning (Solem, Thuen og Tilden, 2008). I denne undersøkelsen har barnevernsarbeiderne skapt kunnskap om hvordan praksis erfares. Studien har derfor hatt fokus på det unike kontra det universelle i hver enkeltes opplevelse og søken etter mangfold. En utforskende praksis leder også opp til en diskusjon om bruk av manualbaserte samtaleformer i barnevernet som er evidensbaserte og universelle. En erfaringsbasert praksis gir mulighet for barnets deltakelse med tema fra sitt hverdagsliv uten at denne utforskningen blir for mye styrt, slik ofte tilfellet er ved manualbaserte tilnærminger. Det kan være nyttig for profesjonelle utøvere å benytte seg av begge typer kunnskapsforskning. Det som er avgjørende er å ha et kritisk blikk på hvordan denne generelle kunnskapen blir anvendt i praksis slik at praktikeren ikke mister av syne det unike ved hvert barn og hver familie.

Avslutning

Min studie har vist at det er behov for samtalepraksiser som fremmer barnets deltakelse som en utforskende praksis, noe som også støttes av tidligere forskning i barnevernet (Gulbrandsen, 2014a; Slettebø og Seim, 2007; Strandbu, 2011). Undersøkelsen har vist klar nytte av familiesamtalen som en ikke-manualbasert tilnærming som fremmer utforskning av barnets opplevelser og konkrete hverdags-erfaringer i sine nære relasjoner. Det er nødvendig å se barnet som del av en helhet der alle familiemedlemmer gjensidig påvirker hverandre, og dermed er det viktig å ha samtaler med barn og foreldre sammen. Dette systemiske perspektivet gir retning for å inkludere søsken og andre viktige voksenpersoner. Familiesamtalen med fokus på barns deltakelse gjennom utforskning av konkret hverdagsliv, bør derfor i større grad anvendes i barnevernet. Familiesamtalen er et nyttig virkemiddel som tilrettelegger for gjensidig samarbeidsprosess med de involverte, og ikke minst gir struktur og ramme for barnets deltakelse.

Signe Vagle

Privat

Klinisk sosionom, spesialist i barn og unges psykiske helse, familieterapeut med master i familiebehandling, arbeider i Nordstrand barneverntjeneste.

Referanser

Cecchin, G. (1987). Hypothesizing, circularity and neutrality revisited; an invitation to curiosity. Family Process 26, 405–413.

Fauske, Unni (2014). Hva mener barn er nyttig hjelp i familieterapi? Fokus på familien 3.

Follesø, Reidun (2005). Kritisk teori i sosialt arbeid. I Oltedal, Siv (Red.) Kritisk sosialt arbeid. Å analysere i lys av teori og erfaringer, Oslo: Gyldendal Akademisk, 154–167.

Follesø, Reidun (2014). Barnevernet i hastighetens tid: – De må ikke stresse sånn! Fortellinger fra barn og unge. Tidsskriftet Norges barnevern (04): 218–220.

Frøyland, Liv (2008). Barn og foreldre i samme rom. Erfaringer med familiesamtaler i BUP. Oslo: Diakonhjemmets høgskole.

Gallagher, Michael (2008b). Foucault, power and participation. International Journal of Children’s Rights 16 (3): 395–406. doi: 10.1163/157181808X311222.

Gamst, Kari Trøften (2011). Profesjonelle barnesamtaler. Å ta barn på alvor. Oslo: Universitetsforlaget.

Gulbrandsen, Liv Mette (2014a). Barns deltakelse i hverdagsliv og profesjonell praksis: En utforskende tilnærming. Oslo: Universitetsforlaget.

Hareide, B.J. (2011). Hvorfor barn? En liten vandring i familievernets barneperspektiv. Familievernets skriftserie 1, 8–13.

Hartzell, M., J. Seikkula og A-L von Knorring (2009). What children feel about their first encounter with Child and Adolescent Psychiatry. Contemporary family therapy 31, 177–193.

Hennum, Nicole (2010). Mot en standardisering av voksenhet? Barn som redskap i statens disiplinering av voksne. Sosiologi i dag 40 (1-2): 57–75.

Jenssen, Toril, Strandbu Astrid, Thørnblad, Renee og Holtan, Amy (2014). Saksbehandlers dilemmaer. Fontene forskning 1, 69–81.

Johnsen, Astri og Vigdis Wie Torsteinsson (2012). Lærebok i familieterapi. Oslo: Universitetsforlaget.

Lobatto, Wendy (2002). Talking to children about family therapy; a qualitative research study. Journal of family therapy 25, 330–343

Mæhle, Magne (2000). Bruk av barnespesifikk kunnskap i familieterapi. Fokus på familien 28(1), 19–37.

Nilsson, M og H. Trana (2000). Fra opplevd dilemma til mulige løsninger i terapeutiske samtaler med barn og deres foreldre. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 37, 541–551.

Nordenhof, Ingelise (2008). Narrative familiesamtaler: Med udsatte børn og deres forældre. København: Akademisk forlag.

Solem, May-Britt, Frode Thuen og Terje Tilden (2008). Å ta empirien på alvor – Er forskningsbasert kunnskap relevant for systemiske familiebehandlere? Fokus på familien 36 (02), 88–106.

Stith, S. M. et al. (1996). The voices of children: Preadolescent children’s experiences in family therapy. Journal og Maridal and family therapy 22(1), 69–86.

Strandbu, Astrid (2011). Barnets deltakelse: Hverdagslige og vanskelige beslutninger. Oslo: Universitetsforlaget.

Ulvik, Oddbjørg Skjær (2015). Talking with children: Professional conversations in a participation perspective. Qualitative Social Work 14(2), 193–208. doi: 10.1177/1473325014526923.

Vagle, Signe (2015). Hverdagsforankrede praksiser. Barnevernsarbeidernes erfaringer med familiesamtalen i barnevernet. Masteroppgave i familiebehandling. Høgskolen i Oslo og Akershus.

Wilson, Jim (1998). Child-focused practice: A collaborative systemic approach. Systemic thinking and practice series. London: Karnac books.

Øvreeide, Haldor (2009). Samtaler med barn: Metodiske samtaler med barn i vanskelige livssituasjoner. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

23.06.2021
07:11
23.06.2021 07:11

Signe Vagle

Privat

Klinisk sosionom, spesialist i barn og unges psykiske helse, familieterapeut med master i familiebehandling, arbeider i Nordstrand barneverntjeneste.

Mye lest