Jemimah Yombo Sigurdsen og Moses Deyegbe Kuvoame

Forestill deg et barn som sitter mellom to verdener: mor på den ene siden, far på den andre. Hver gang barnet vender seg mot den ene, risikerer det å miste den andre. Ikke fordi det ønsker det, men fordi en av foreldrene har satt opp en usynlig mur av kontroll og manipulasjon. Dette er virkeligheten for mange barn i konfliktfylte separasjoner der en forelder utøver tvangskontroll, en form for usynlig maktutøvelse som strekker seg langt utover fysisk vold. Tvangskontroll er en subtil, men alvorlig form for maktutøvelse som kan påvirke barnets relasjon til begge foreldrene (Stark, 2007).

Året 2024 startet med alvorlige saker om vold i nære relasjoner. Dette aktualiserer spørsmålet om hvordan vi best ivaretar barn i slike situasjoner. Prop. St. 36 (2023–2024) understreker behovet for tidlig innsats og økt kompetanse i tjenestene. Foreldrekonflikter etter samlivsbrudd er vanlige, men når vold og tvangskontroll videreføres etter bruddet, blir barnas liv en slagmark (Kelly & Emery, 2003).

Tvangskontroll i foreldrerollen

Tvangskontroll isolerer, degraderer og fratar offeret autonomi og frihet (Stark & Hester, 2019). Innen foreldreskap kan dette skje gjennom ulike former for manipulering. En forelder kan skape et negativt bilde av den andre, noe som påvirker barnets oppfatning og påfører det skyldfølelse for å vise omsorg for begge foreldrene (Holt, 2017).

Tvangskontroll kan også utøves gjennom sabotasje av samvær mellom barnet og den andre forelderen. Dette kan skje ved å nekte pass, komme med unnskyldninger for hvorfor samvær ikke kan finne sted eller legge praktiske hindringer i veien. Falske anklager kan svekke samværsrett og føre til langvarige juridiske konflikter (Smart, 2000).

Juridisk trakassering er en annen måte tvangskontroll kan utøves på. Den kontrollerende forelderen kan utnytte rettssystemet for å opprettholde makt over den andre, noe som kan inkludere gjentatte rettssaker, uriktige beskyldninger og bevisst forsinkelse av rettslige prosesser. Dette skaper en økonomisk og psykisk belastning for både den andre forelderen og barnet (Johnson, 2008).

Barn kan også bli brukt som budbringere i konflikten. Når foreldrene ikke kommuniserer direkte, kan barnet bli presset til å overbringe beskjeder mellom dem. Dette kan føre til en tung emosjonell belastning der barnet settes i en posisjon hvor det føler ansvar for foreldrenes relasjon (Holt, 2017; Bancroft, 2003).

Konsekvensene av tvangskontroll i foreldrerollen er alvorlige. Barn risikerer å utvikle stress, skyldfølelse og lojalitetskonflikter. De kan bli aktive brikker i en maktkamp som påvirker deres psykososiale utvikling og trygghetsfølelse (Kelly & Emery, 2003). Som samfunn må vi beskytte disse barna og sikre at de ikke blir ofre for en konflikt de aldri valgte.

Konsekvenser for barnas velvære

Barn som opplever tvangskontroll påvirkes emosjonelt, sosialt og kognitivt. De kan utvikle symptomer på angst, depresjon og lav selvfølelse (Finkelhor, 2008). Frykten for å miste en av foreldrene kan føre til konstant stress og usikkerhet. Tilknytningsteorien viser at trygg tilknytning er avgjørende for barnets utvikling og fremtidige relasjoner (Perry & Winfrey, 2022). Når barn utsettes for tvangskontroll, kan de utvikle overlevelsesstrategier der de tilpasser seg den voldelige forelderen for å unngå konflikt (Frankel, 2019). Dette kan føre til selvforakt og en undertrykkelse av egne følelser.

Barn i slike situasjoner opplever ofte lojalitetskonflikter. De blir følelsesmessig fanget mellom foreldrene og kan føle seg tvunget til å distansere seg fra den ene for å bevise lojalitet til den andre (Bancroft, 2003). Manipulasjon og press kan føre til emosjonell nummenhet og vansker med å uttrykke egne behov (Kelly & Emery, 2003). Barnet kan også endre atferd avhengig av hvem det er sammen med og unngå å snakke om den andre forelderen i frykt for negative reaksjoner (Van Lawick & Visser, 2015).

Frykt og skyldfølelse spiller en sentral rolle i barnets hverdag. Barnet kan leve i en konstant beredskapstilstand for å unngå sinne eller skuffelse fra den kontrollerende forelderen (Stark, 2007). Skyldfølelse kan også føre til parentifisering, der barnet tar en voksenrolle og forsøker å beskytte forelderen emosjonelt (Finkelhor, 2008). Dette kan gi langvarige konsekvenser, inkludert posttraumatisk stresslidelse, depresjon, angst og økt risiko for rusmisbruk (Devries et al., 2013; Spencer et al., 2019; Lohmann et al., 2024).

Studier viser at tvangskontroll kan ha alvorlige psykiske konsekvenser for barn, inkludert emosjonell distansering, depresjon og identitetskonflikter (Hine et al., 2024). Som samfunn må vi anerkjenne barnas sårbarhet og sikre tiltak som beskytter dem mot de langsiktige følgene av tvangskontroll.

Internalisering av foreldrenes konflikt

Barn kan internalisere foreldrekonflikter på flere måter, ofte uten å være klar over det selv. De kan adoptere foreldrenes syn på hverandre, utvikle negative tankemønstre om seg selv eller andre, og forme sin egen identitet basert på de konfliktene de har vokst opp med (Van Lawick & Visser, 2015).

En måte dette skjer på er gjennom identifikasjon med den kontrollerende forelderen. I slike tilfeller kan barnet begynne å gjenta den kontrollerende forelderens narrativ, for eksempel ved å avvise eller være kritisk til den andre forelderen. Dette fenomenet er beskrevet i litteraturen om Parental Alienation Syndrome (PAS), der barnet, ofte som et resultat av manipulasjon, utvikler en allianse med én forelder og avviser den andre (Bancroft, 2003). Et barn som stadig har hørt at den ene forelderen er lat eller upålitelig, kan begynne å tro på dette, selv uten egne erfaringer som bekrefter det. Dette kan føre til at barnet utvikler en dyp mistillit til den forelderen eller til autoritetspersoner generelt (Holt, 2017).

En annen måte barn internaliserer konflikter på er gjennom selvskyld. Barnet kan begynne å tro at det er ansvarlig for konflikten mellom foreldrene og føle at det må oppføre seg «perfekt» for å opprettholde fred. Denne følelsen av ansvar kan føre til en konstant tilstand av årvåkenhet og stress, da barnet forsøker å forhindre ytterligere konflikter ved å være tilpasningsdyktig og undertrykke egne behov (Finkelhor, 2008).

Videre kan barn som vokser opp i et miljø preget av tvangskontroll, risikere å videreføre disse atferdsmønstrene i sine egne fremtidige relasjoner. Johnson (2008) peker på at barn som har vært utsatt for det han kaller intimate terrorism i foreldreforhold, har høyere risiko for enten å videreføre kontrollatferd eller bli passive i egne relasjoner. Dette innebærer at de enten kan adoptere en kontrollerende rolle selv eller bli underdanige partnere, noe som gjenspeiler dynamikken de observerte mellom sine foreldre.

Disse internaliseringsprosessene kan ha langvarige konsekvenser for barnets psykiske helse og relasjonelle ferdigheter. Det er derfor avgjørende å identifisere og adressere slike mønstre tidlig for å støtte barnets sunne utvikling.

Redusert deltakelse i skole og fritidsaktiviteter

Barn som lever under konstant psykologisk press fra en tvangskontrollerende forelder, kan oppleve en betydelig reduksjon i skoleprestasjoner og deltakelse i fritidsaktiviteter. Stress og bekymringer hjemme gjør det vanskelig for barnet å konsentrere seg om skolearbeid, da den mentale belastningen fra hjemmemiljøet kan føre til at barnet sliter med å holde oppmerksomheten i klasserommet og under lekser (Van Lawick & Visser, 2015).

Videre kan barnet føle seg følelsesmessig utmattet av å måtte navigere i konflikten mellom foreldrene, noe som reduserer motivasjonen og energien til å delta i både skoleaktiviteter og fritidsaktiviteter. Noen foreldre kan også bruke skole eller fritidsaktiviteter som en måte å kontrollere barnets tid og interaksjoner på, ved å begrense eller overvåke barnets deltakelse i aktiviteter utenfor hjemmet. Dette kan ytterligere isolere barnet fra jevnaldrende og støttende miljøer (Johnson, 2008).

Disse faktorene kan ha langsiktige konsekvenser for barnets utvikling, både akademisk og sosialt. Det er derfor viktig å være oppmerksom på slike dynamikker og tilby støtte til barn i slike situasjoner for å fremme deres trivsel og utvikling.

Samfunnets rolle i å beskytte barn

Samfunnet har et stort ansvar for å beskytte barn fra de skadelige konsekvensene av tvangskontroll i høykonfliktseparasjoner. Til tross for lovverk og fokus på barnets beste faller   barn i disse situasjonene mellom systemer. For at vi skal kunne gi disse barna en tryggere oppvekst, må samfunnet anerkjenne tvangskontroll som en form for psykisk vold og innføre bedre tiltak for å beskytte barn i slike situasjoner. Vi skal diskutere samfunnets ansvar og mulige løsninger, fordelt på tre hovedområder: rettssystemet, profesjonelle fagmiljøer og forebyggende tiltak.

Rettssystemet har en nøkkelrolle i å avgjøre foreldretvister og sikre at barnets beste står i sentrum. I praksis kan det imidlertid være utfordrende å identifisere tilfeller der tvangskontroll er en sentral faktor, særlig fordi rettsvesenet ofte opererer med en grunnleggende antakelse om at begge foreldrene er likeverdige omsorgspersoner. Domstoler streber etter å sikre barnets kontakt med begge foreldre, men dette prinsippet kan bli problematisk i tilfeller der den ene forelderen utøver tvangskontroll (Holt, 2017).

Manglende forståelse av tvangskontroll er en annen utfordring. Tradisjonelt er det fysisk vold som prioriteres i foreldretvister, mens psykisk vold og manipulasjon ofte er vanskeligere å dokumentere og bevise (Stark, 2007). I noen tilfeller brukes rettssystemet som et verktøy for å opprettholde kontroll over den andre forelderen, gjennom hyppige og unødvendige rettslige prosesser, noe som kan føre til økonomisk og emosjonell utmattelse for den utsatte forelderen (Smart, 2000).

En løsning kan være å gi en tydeligere juridisk definisjon av tvangskontroll i foreldrekonflikter, på samme måte som enkelte land har gjort med partnerrelasjoner. I Storbritannia ble Serious Crime Act (2015) utvidet til å inkludere tvangskontroll som en straffbar handling, noe som også kan ha implikasjoner for foreldretvister. Ved å integrere en lignende bestemmelse i barneretten, kan domstoler lettere identifisere og ta hensyn til manipulasjon, samværssabotasje og psykisk press i vurderingen av barnets beste.

Videre bør rettssystemet styrke sin forståelse av hvordan juridisk trakassering brukes som et kontrollverktøy. Noen land har innført mekanismer som begrenser gjentatte rettslige anker og urimelige krav som en av foreldrene bruker for å trenere prosesser og opprettholde makt over den andre. Et eksempel på dette er Australias Family Law Amendment Act (2023), som gir domstolene større myndighet til å avvise saker som anses å være et ledd i en kontrollstrategi snarere enn en reell omsorgstvist.

En annen viktig reform er å gi barn en sterkere stemme i rettslige prosesser. Norge har allerede bestemmelser om at barn over 7 år skal bli hørt, men forskning viser at barnets perspektiv ofte nedprioriteres i konfliktsaker (Rød, 2012; Bergflødt m.f., 2023) der foreldrene strides om samvær. Det bør innføres en mer systematisk bruk av barnas egne uttalelser og gi dem en uavhengig talsperson i saker som omhandler tvangskontroll.

Økt kompetanse i fagmiljøer

Barnehager, skoler, helsevesen og barnevern har en avgjørende rolle i å oppdage barn som lider under tvangskontroll, men altfor mange får ikke hjelpen de trenger. Skolen er ofte det første stedet hvor atferdsendringer observeres, og barn i høykonfliktseparasjoner kan vise tegn på stress, angst eller sosial tilbaketrekning (Kelly & Emery, 2003). Lærere må få opplæring i å gjenkjenne lojalitetskonflikter slik at de tidlig kan identifisere og støtte berørte barn. Skolen kan fungere som en nøytral arena der barnet fritt kan uttrykke seg, noe som gir viktig trygghet.

Helsevesenet har også en sentral rolle. Fastleger, psykologer og helsesykepleiere må være bevisste på de psykiske belastningene barn opplever i foreldrekonflikter (Van Lawick & Visser, 2015). Tidlig identifikasjon og tilgjengelige psykologiske intervensjoner er avgjørende for å forhindre langvarige helseproblemer som angst og depresjon.

Barnevernet har en lovpålagt plikt til å beskytte barn fra omsorgssvikt og vold, men tvangskontroll er ofte vanskelig å identifisere uten fysiske bevis. Dette kan føre til at mange barn overses, og den skjulte psykiske volden forblir uadressert. For å hindre at barn manipuleres til å bryte kontakt med en trygg forelder, er et tettere samarbeid mellom barnevern og rettsvesen nødvendig. Tiltak som No Kids in the Middle-modellen (Van Lawick & Visser, 2015) bør iverksettes bredere for å sikre barn en stabil og trygg oppvekst.

Forebyggende tiltak

Forebygging krever at konflikter ikke eskalerer til destruktiv maktkamp. Dette kan oppnås ved å styrke lavterskeltilbud for foreldre i konfliktfylte separasjoner. Selv om mekling er obligatorisk ved samlivsbrudd med barn, varierer kvaliteten, og mange foreldre får ikke tilstrekkelig støtte til konstruktiv konfliktløsning. Økt fokus i svangerskaps- og småbarnsomsorgen kan skape tidlig bevissthet om barnets behov.

Samfunnet har ansvar for å styrke barns rettigheter i slike konflikter. Mange barn er uvitende om sin rett til å bli hørt, og bedre informasjon kan sikre at deres stemme vektlegges (Holt, 2017). Endring i holdninger og økt kunnskap om psykisk vold bør formidles via skole, media og kampanjer, slik at tvangskontroll anerkjennes juridisk og får reelle konsekvenser i foreldretvister.

Problemet med tvangskontroll er komplekst, men samfunnet kan gripe inn ved at rettsvesenet forbedrer evnen til å identifisere og håndtere slike tilfeller gjennom juridiske reformer og bedre opplæring. I tillegg bør skoler, helsevesen og barnevern styrke sin kompetanse og utstyres med effektive verktøy for støtte, mens lavterskeltilbud og veiledning bidrar til tidlig intervensjon. Endelig må barns stemme få større innflytelse i beslutningsprosesser for å sikre at deres perspektiver og behov blir ivaretatt.

Avslutning: Å gi barna en stemme

Barn som blir utsatt for tvangskontroll i foreldrekonflikter, opplever psykiske belastninger og dype sosiale og juridiske konsekvenser som kan prege dem langt inn i voksenlivet. Gjennom artikkelen har vi sett hvordan manipulasjon, lojalitetskonflikter og latent vold påvirker barns utvikling, og hvordan disse formene for kontroll ofte blir usynlige for samfunnet. Samtidig viser forskningen at slike erfaringer kan ha varige effekter på barns tilknytning, selvfølelse og evne til å danne sunne relasjoner senere i livet. Dette understreker behovet for å oppdage tvangskontroll tidlig for å styrke barns stemme i foreldretvister og anerkjenne tvangskontroll som en alvorlig form for psykisk vold.