Marius Pålerud

Barnevernet bør bli bedre til å møte klienter med kognitive vansker

Kunnskap som fremmer forståelse er en forutsetning for å tilpasse barnevernsfaglig arbeid til personer med kognitive vansker.
14.01.2020
13:58
17.03.2020 11:12

Tekst: Kathrine Søreide Hatteberg

Når kognitivt svake mennesker blir foreldre og konfronterer den bratte læringskurven det er å bli forelder, kommer ofte deres kognitive kapasitet i fokus, og blir satt spørsmålstegn ved. Barnevernet kan da kontaktes av offentlige instanser med bekymring for deres fungering som foreldre. Stereotypiske tanker rundt kognitivt svake har ført til mange barrierer for mennesker med kognitive vansker som foreldre. Den stereotypiske forståelsen av mennesker med kognitiv svak fungering gjør det vanskelig for mange å se dem for seg som foreldre (Taylor, 2010).

Det finnes lite litteratur av nyere dato om klienter med kognitive vansker i møte med barnevernet, og det har vært rettet lite oppmerksomhet mot dem i Norge. En svensk undersøkelse viser at ca. en prosent av alle barn fra 0 til 18 år er født av foreldre hvor minst en av dem har kognitive vansker. Overført til norske forhold betyr dette rundt 600 barn per år. Det er imidlertid usikkerhet rundt antallet foreldre med kognitive vansker, og følgelig også hvor mange barn disse foreldrene føder. En av årsakene til usikkerheten kan være at det ikke er entydige og klare kriterier for hvordan denne gruppa skal avgrenses (Tøssebro, Midjo, Paulsen og Berg, 2014)

Potensielt omfatter dette altså relativt mange barn. Forskning viser at barn av mødre med en kognitiv svak fungering ofte ikke får den hjelpen av hjelpeapparatet som de behøver. Mange tar på seg et voksenansvar for familie og hjem uten å ha ressurser til det. Det kan føre til uro og angst som påvirker deres fremtidige voksenliv (Weiber, 2015). Det er derfor viktig å rette oppmerksomhet mot disse barna.

Kognitive vansker

Kognitive vansker kan omfatte problemer med struktur, abstrakt tenkning, planlegging, hukommelse, generelle lærevansker og emosjonelle vansker (Pistol, 2009). Nevropsykiatriske diagnoser som Asperger syndrom og autisme er også kognitive vansker. Internasjonal forskning viser at klienter med kognitive vansker ofte har psykiske tilleggsproblemer. Det sees dels i sammenheng med stress og andre tilleggsbelastninger og dels med deres egne oppveksterfaringer (Tøssebro et al., 2014).

Eksekutive funksjoner og mentalisering er to begreper som kan være viktige for forståelse, analyse og vurderinger i barnevernets møte med kognitivt svake foreldre. Disse kan ha betydning for hvordan klienter med kognitive vansker oppfattes i møte med barnevernet.

Eksekutive funksjoner omhandler hvordan de kognitive kapasitetene blir brukt i hverdagslivet, og kan forstås som en type flytende intelligens. Personer med både lav og høy IQ kan ha omfattende problemer med eksekutive funksjoner. Eksekutive funksjoner omhandler aspekter som kognitiv fleksibilitet, emosjonell regulering, impulskontroll, arbeidshukommelse, tidsbegrep, planlegging og indre tale i form av å overveie alternativer i diskusjon med seg selv (Håkansson, 2018).

Evnen til å tolke og forstå andres og egne følelser og atferd kan kun utvikle seg gjennom relasjonen, og krever at man klarer å oppfatte andres behov og ønsker (Hart, 2012). Det at man klarer å forstå misforståelser man er en del av betyr at man har gode mentaliseringsevner. Hemmet mentalisering fører til at man ofte både misforstår og blir misforstått. Ved hemmet mentalisering klarer man ikke å se seg selv utenfra og feiltolker den andre (Aamodt, 2011). For å mentalisere godt må det ifølge Håkansson (2018) foreligge et grunnleggende nivå av eksekutive funksjoner. Eksekutive funksjoner brukes for å omsette forståelsen i handling.

Vurdering og hjelpetiltak

Det har vært en tydelig faglig og politisk føring om at bruken av hjelpetiltak i barnevernet bør gå fra kompenserende til endrende tiltak. Et eksempel på denne tendensen er at bruken av veiledningstiltak har økt og det er mindre bruk av enkelte støttetiltak som støttekontakt og økonomisk hjelp. Fokuset mot veiledningstiltak har vært sterkere i større kommuner enn i mindre (Christiansen et al., 2015). For kognitivt svake klienter er denne tendensen interessant. De trenger ofte mer permanente hjelpetiltak og hjelpetiltak som kompenserer for deres kognitive nedsettelser. Kognitive funksjonsnedsettelser kan vanskelig endres, og da er det viktig å se mer mot hjelpetiltak som kan vise om det er mulig å kompensere for deres kognitive vansker. Med barnets beste i fokus er det nødvendig at barnevernstjenestene har et differensiert utvalg av hjelpetiltak (Thronsen & Young, 2015).

Norske barnevernsarbeidere reflekterer lite over om deres informasjonsrådgivning kan føre til misforståelser hos foreldrene, eller om veiledningen som blir gitt ikke er godt nok tilpasset foreldrenes forutsetninger (Tøssebro et al., 2014). Man kan spørre om barnevernstiltakene tilpasses klientene på en hensiktsmessig måte, eller om klientene plasseres innenfor rammer hvor de ikke mestrer å ta til seg den type veiledning som gis. Et veiledningstiltak kan bli lite konkret og basere seg for mye på klientenes evne til mentalisering. I Tøssebro et al. (2014) sin studie framkommer det at det trekkes relativt få paralleller til mulige sammenhenger med måter å gjennomføre veiledningen på og barnevernets kompetanse på området kognitive vansker.

Etikk og relasjon

Det er de etiske sidene i de mellommenneskelige møtene som muligens er mest virksomt, og som kan bidra til å skape endring i våre liv. Gjennom gode møter og samtaler mellom mennesker skjer ofte betydningsfulle endringer. Derfor blir de etiske aspektene ved måten man møter mennesker på, meget sentralt i barnevernsfaglig arbeid (Bøe & Thommasen, 2009). De etiske sidene i møtet med klienter i barnevernet handler om både hvilken måte vi innhenter informasjon på, hvilken informasjon vi bruker i den skjønnsmessige vurderingen og hvordan beslutningen gjennomføres (Oterholm, 2015). Det er viktig at vi reflekterer over at i møte med andre mennesker kan vi ha en spontan tendens til å redusere den andre til det vi selv er kapable til å forstå og se i øyeblikket (Eide & Eide, 2011).

Tilbakemeldinger fra kognitivt svake klienter i Tøssebro et al. (2014) sin studie viser at relasjonen til saksbehandler og tydelig informasjon framstår generelt som viktige faktorer for å skape et godt samarbeid mellom barnevernet og kognitivt svake klienter. Vi bør reflektere over om spesielt de kognitivt svake klientene har et økende behov for kontakt og tettere relasjon med saksbehandler ettersom tiltakene i barnevernstjenesten går mer mot endrende heller enn kompenserende.

I yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere (2015) påpekes det at fagpersoner har et ansvar for å sørge for at tiltak ikke bidrar til å umyndiggjøre klientene. Fagpersoners arbeid skal ta utgangspunkt i klientenes egne ressurser, verdier og kunnskap. Dette i motsetning til for eksempel å beskrive klienter som ikke veiledningsbare uten i tilstrekkelig refleksjon og analyse av om hjelpetiltak i form av veiledning er tilpasset klienten.

Kognitive vansker – et tabu

Som saksbehandler i barnevernstjenesten har man samtaler hvor man berører tabubelagte temaer. Det kan for eksempel omhandle fysiske, psykiske og seksuelle overgrep mot barn og unge. Fra egen praksis i barnevernstjenesten har jeg reflektert over hvor rutinert jeg ble til å snakke om disse temaene, mens det å snakke med mennesker om deres kognitive evner er noe som jeg opplevde utfordrende. Hvorfor var det sånn?

Tøssebro et al. (2014) peker på noen områder som kan være viktige faktorer vedrørende ubehaget med å snakke med klienter om mulige kognitive vansker. Det å ta opp at man mistenker kognitive vansker hos en klient kan oppfattes som en negativ stempling av en gruppe som allerede er sårbar. Mange fagpersoner assosierer kognitive vansker med utviklingshemming, kognitiv svikt og diagnostiserende virksomhet. Derfor kan det oppleves som et etisk og faglig dilemma å skulle bringe opp om foreldrenes vansker i foreldrerollen har sammenheng med kognitive vansker.

Tilpasset hjelp

Det er viktig å belyse spørsmålet om det norske barnevernet tilbyr tilpassede tiltak til klienter med svak kognitiv fungering. Basert på litteratur om ulike hjelpetiltak som benyttes internasjonalt, kan det virke som at det vil kunne oppleves belastende og lite motiverende for klienter hvis de ikke mestrer å motta hjelp, og blir satt i bås som klienter som ikke får til endring. Fra et etisk perspektiv kan det være en utfordring hvis man plasserer klienter i kategorien ikke veiledningsbare på bakgrunn av at de ikke passer inn i våre systemer. Dette er satt litt på spissen, men belyser mulige konsekvenser av å ikke ha tilpassede tiltak. Jeg vil også påpeke at det i flere tilfeller gjøres tilpasninger knyttet til veiledningstiltak for kognitivt svake klienter i barnevernet. Jeg tenker likevel at mer spesifikke metoder og spissede tiltak kan åpne for en forståelse av å jobbe med endring hos kognitivt svake klienter på en etisk, rettferdig og hensiktsmessig måte.

Et oppløftende eksempel i Norge er veiledningsprogrammet Parenting Young Children (PYC). PYC er et opplæringsprogram for foreldre som er utviklet i Australia, og som er aktuelt for foreldre med kognitive vansker som har barn yngre enn sju år. Selv om programmet i utgangspunktet er tilpasset foreldre med barn yngre enn sju år kan det brukes til foreldreveiledning uavhengig av alder. PYC brukes i hjemmet eller i hjemmelignende miljøer. Målet er å utvikle og styrke foreldrenes samspill med barnet og foreldrenes omsorg for barnet (Tøssebro et al., 2014; Thornsen & Young, 2016).

Tilnærmingen bygger på intensjonen om motivasjon, empowerment og en forståelse av familien som ekspert på eget liv. PYC er oversatt til norsk og utprøves i noen kommuner fra 2016. Det jobbes også med å utvikle et undervisningsopplegg for bachelorprogrammene i vernepleie og barnevern ved Universitetet i Sørøst-Norge. Kunnskap om kognitive vansker og tilpasset opplæring i barnevernet kan gi framtidige fagpersoner en kompetanse om å konkretisere råd og veiledning, samt løfte fram betydningen av kompenserende hjelpetiltak (Thronsen & Young, 2016).

Tøssebro et al. (2014) understreker at erfaringer fra foreldreopplæringsprogram i andre land viser et behov for spesiell tilrettelegging. De påpeker også at det er behov for tilpasninger ved vanlig råd og veiledning.

Betydningen av kunnskap

Ohnstad, Rugkåsa og Ylvisaker (2014) belyser at ubehaget i møte med noen klienter kan være en kilde til kunnskap. I det ligger det at det kan være en erkjennelsesprosess fra ubehaget anerkjennes, til erkjennelse av at det er noe som ikke blir forstått, og at man trenger mer kunnskap om et felt. Kunnskap og nye måter å forstå ting på kan gjøre at man opplever det behagelige og gleden i å få en forståelse for noe man ikke tidligere har forstått.

Tøssebro et al. (2014) setter spørsmålstegn ved om foreldre med kognitive vansker får støtte og tilstrekkelig tilpasset og nødvendig hjelp til foreldreskapet av barnevernet. Mange av barnevernstjenestene i deres studie beretter om manglende eller svak kunnskap om kognitive vansker. Manglende tematisering kan føre til hinder for forståelse og dermed manglende fagliggjøring av arbeidet rettet mot klienter med kognitive vansker. I rapporten Robuste samliv (2013) understrekes viktigheten av å få kunnskap om hva som er avgjørende for at et hjelpetiltak virker, og ikke bare om det virker. En annen viktig faktor er også at det framskaffes mer kunnskap om behov for å tilpasse ulike metoder, samt førstehåndskunnskap om klientenes egne erfaringer med tiltakene de blir tilbudt. Slik jeg ser det er det viktig å tørre å snakke med klientene om deres kognitive fungering.

Kunnskap kan bidra til større faglig trygghet, til å tørre å rette fokus mot dette på en respektfull og etisk måte. Styrket kompetanse kan også øke evnen til kritisk refleksjon rundt barnevernsfaglige problemstillinger rundt arbeid med kognitivt svake klienter. Dette kan igjen påvirke forståelsen av og tilnærmingen til disse klientene. Sett fra en annen side kan det oppleves utfordrende for fagpersoner å få ny kunnskap om tilpasning av intervensjoner og metoder rettet mot kognitivt svake klienter, men å ikke ha tilgang på tilpassede metoder. Når det gjelder kunnskap om type tiltak, sier Tøssebro et al. (2014) at effekten av endringstiltak sannsynligvis er mindre for kognitivt svake foreldre enn i andre familier, mens kompenserende tiltak kan ha et større potensial for denne gruppen.

Avslutning

Kunnskap og kompetanse kan bidra til bryte eksisterende tabuer, og fremme åpenhet i møtet mellom kognitivt svakt fungerende klienter og barnevernstjenesten. Dette kan igjen bidra til etisk forsvarlig behandling og god ivaretakelse av klienter med kognitive utfordringer. Kontinuerlig etisk refleksjon og faglig trygghet er faktorer som gjør at fagpersoner vil kunne møte og hjelpe klienter med kognitive vansker på en tilpasset måte, som i størst mulig grad kan bidra til å skape endring og fremme positiv utvikling. Økt oppmerksomhet på klienter med kognitive vansker og kunnskap om hva som er tilpassede hjelpetiltak og hensiktsmessige måter å møte dem på, kan legge et bedre grunnlag for godt samarbeid og riktig hjelp med barnets beste i fokus. Som fagperson mener jeg at jeg kan bidra til dette ved anerkjennende kommunikasjon, tydelighet, oppdatert kunnskap og et bevisst fokus på etikk og etisk refleksjon. n

Kathrine Søreide Hatteberg

Privat

Klinisk barnevernspedagog med master i psykisk helsearbeid og videreutdanning i helseledelse og i barnevern, erfaring fra barne- og ungdomspsykiatri og barnevernstjenesten

Referanser

Aamodt, L.G. (2011). Samhandling mellom barnevern og BUP. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2013) Robuste Samliv. Forskningsoppdrag om kunnskapsstatus og evalueringsverktøy av foreldrestøttende tiltak i norden.

Bøe, T.D. & Thomassen, A. (2009). Fra psykiatri til psykisk helsearbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

Christiansen, Ø., Bakketeig, E., Skilbred, D., Madsen, C., Havnen, K.J.S., Aarland, K. &Backe-Hansen, E. (2015). Forskningskunnskap om barnevernets hjelpetiltak. Bergen: Uni Research Helse, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Vest).

Eide, H. & Eide, T. (2011). Kommunikasjon i relasjoner. 2. utgave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

FO (2015) Yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og Velferdsvitere.

Hart, S. (2012). Den følsomme hjernen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Håkansson, U. (2018). COS-P erfaringsseminar. www.tilknytningspsykologene.no/wp-content/uploads/2018/12/erfaringsseminardes2018-3.pdf

Llewellyn, G., Traustadottir, R., McConnell, D. & Sigurjonsdottir, H. (red.) (2010) Parents with Intellectual Disabilities: Past, Present and Futures. John Wiley & Sons

Ohnstad, A., Rugkåsa, M. & Ylvisaker, S. (red.) (2014). Ubehaget i sosialt arbeid. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Oterholm, I. (2015). Skjønnsutøvelse i velferdsorganisasjoner. I. Ellingsen et al. Sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

Pistol, S-E. (2009). FIB-prosjektet Uppsala la↔n. Uppsala: Regionforbundet rapport 2009/5.

Thronsen, A. & Young, E. (2015). Foreldreveiledning til foreldre med kognitive funksjonsnedsettelser i møte med barnevernet 2014–2016. HIT rapport nr. 17, Høgskolen i Telemark.

Thronsen, A. & Young, E. (2016). Foreldreveiledning til barnets beste – veiledningsprogram tilpasset foreldre med kognitive vansker. Tidsskriftet Norges Barnevern 03-04/2016. Volum 93.

Tøssebro, J., Midjo, T., Paulsen, V. & Berg, B. (2014). Foreldre med kognitive vansker i møte med barnevernet. Rapport 2014, NTNU Samfunnsforskning.

Weiber, I. (2015). Children in families where the mother has an intellectual or a developmental disability. PhD Malmö University, Faculty of Health and Society.

14.01.2020
13:58
17.03.2020 11:12

Kathrine Søreide Hatteberg

Privat

Klinisk barnevernspedagog med master i psykisk helsearbeid og videreutdanning i helseledelse og i barnevern, erfaring fra barne- og ungdomspsykiatri og barnevernstjenesten