Liv Mølsæter

Kontakt og trygg tilknytning er helt avgjørende for et nyfødt barn. Dersom mor eller far opplever nedstemthet og depresjon i svangerskap og barseltid kan dette gjøre det vanskelig å få til det gode og nødvendige samspillet med barnet sitt.

BÅND er et nyopprettet tilbud ved Familieveiledningstjenesten i Kristiansand for disse foreldrene. Målet er å styrke de tre viktige båndene i familien; båndet til seg selv, båndet mellom foreldrene og båndet til babyen.

Bakgrunn 

Familieveiledningstjenesten er et forebyggende lavterskeltilbud for familier med barn opp til 16 år. Rundt halvparten av de som kommer hit blir henvist av andre i hjelpeapparatet og resten tar selv kontakt. I vårt team i Kristiansand sentrum har vi fire stillinger, og veilederne har bakgrunn som psykolog og sykepleier/sosionom med videreutdanning i familieterapi.

Tilhørigheten vår er i ett av Kristiansand kommunes fem Familiens hus. Her holder helsetjenestene for barn og unge til, sammen med barnevern og PPT. Helsetjenestene består, i tillegg til Familieveiledningstjenesten, av helsestasjon, ergo- og fysioterapi-, jordmor- og skolehelsetjeneste.

I 2020 opplevde teamet vårt en økning i antall henviste saker hvor en av foreldrene, som regel mor, hadde psykiske plager i svangerskap eller barseltid. Henvisningene kom blant annet fra helsesykepleiere som i sine konsultasjoner benytter et screeninginstrument som kalles The Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS). EPDS blir brukt for å tidlig identifisere mødre, og nå også fedre, med symptomer på nedstemthet. Foreldrene fyller ut et enkelt spørreskjema og svarer på hvordan de har hatt det siste uke. Spørsmålene er eksempelvis: «Bekymrer du du deg mer enn vanlig? eller «Har du hatt tanker om å skade deg selv eller barnet?» (Ebenhard-Gran, Slinning 2007, s 26). Bruk av EPDS forutsetter at det finnes lett tilgjengelige støtte og behandlingstilbud, og i Kristiansand har oppfølging hos familieveiledningstjenesten vært et av disse.

BÅND-tilbudet

Forskere fra flere fagområder har lenge vært opptatt av hvor avgjørende den perinatale fasen er, det vil si tiden fra svangerskap til barnet er ett til to år. «Ikke mindst har den seneste hjerneforskning vist, at barnets tidlige livserfaringer har vital betydning for nervesystemets organisering», sier Birk Sørensen, lektor i psykologi og stifter av dansk Marte Meo senter. Hun sier videre at: «Forudsætningen for en sund udvikling af nervesystemet er derfor at barnet gennom oppvæksten indgår i et udviklingsstøttende samspil med kærlige omsorgspersoner» (Sørensen, 2019, s. 52).

Og nettopp fordi vi vet så mye om hvor dype spor de tidlige erfaringene setter, er det avgjørende å komme tidlig inn med god og variert hjelp. I Sentrum familieveiledningstjeneste utviklet vi et prosjekt vi kalte BÅND for å gi bedre og mer helhetlig hjelp til de familiene som strever i perinatalfasen. Tradisjonelt har mange tilbud rettet seg mot mor alene. Vi ønsket i tillegg å inkludere den andre forelderen, og å løfte fram det viktige båndet til barnet.

Mangeårig nestor på dette fagfeltet, psykiater Astrid Johnsen, understøtter denne måten å arbeide på. Hun sier at det er «nødvendig å ha blikk for alle nivåer; mors indre, mor-barn samspillet, foreldrene med barnet og parforholdet. I en periode kan det også være nødvendig med et individuelt terapeutisk fokus på far» (Moe m.fl., 2010, s. 664).

BÅND er ingen ny tilnærming eller metode. Det som er nytt er rammene og strukturen, og at veiledningstilbudet er innrettet mot de ulike nivåer Astrid Johnsen nevner, parallelt og samtidig. Et mål med BÅND er å forebygge og redusere nedstemthet og engstelse for den ene eller begge foreldre. Et annet mål er å fange opp familier som er i risiko for å utvikle mer alvorlige vansker, og sikre dem annen og bedre oppfølging. BÅND er kun et korttidstilbud, og noen behøver langvarig og spesialisert hjelp.

I BÅND får foreldrene en «pakke» på 10 samtaler over en tre måneders periode. Halvparten av disse er individuelle samtaler for som regel en av de voksne, hvor tema kan være egen historie eller å forstå egne følelser. Den andre halvparten er samtaler for begge foreldre med fokus på parforhold og foreldrerollen. Når vi snakker om båndet til barnet, bruker vi filmopptak av foreldrenes samspill med babyen som utgangspunkt for veiledning.

Vi er to veiledere som blir kjent med familien, og vi fordeler de individuelle og par-samtalene mellom oss. I første og siste møte er det kartlegging og evaluering med alle til stede. Oppstart i BÅND bør skje siste del av svangerskapet eller i løpet av barnets første år, og det er tilstrekkelig at foreldrene selv beskriver nedstemthet, uro eller vansker med å knytte seg til barnet.

En avgrensning vi foreløpig har satt er at tilbudet gis til de familiene hvor det er to foreldre som ønsker å delta. Selvsagt kan denne strukturen være like aktuell for aleneforeldre, men på grunn av kapasiteten ved familieveiledningstjenesten får disse oppfølging på vanlig måte, og ikke i BÅND.

Båndet til deg selv

Anne og Ole har fått sitt andre barn. Anne er mye trist og har perioder hvor hun lukker seg inne i seg selv. Hun har mange vanskelige tanker og er redd babyen skal ta skade av at hun ikke er glad. Noen ganger blir hun sint på både Ole og eldste datter på to år. Etterpå får hun skyldfølelse og synes hun ligner sin egen mor, som hun opplevde at var emosjonelt fraværende da hun selv vokste opp.

Det er kanskje den største eksistensielle utfordringen vi mennesker kommer ut for, når vi får ansvar for et nytt menneskeliv. Det er en utsatt og sårbar situasjon å være i, med nye krav, håp og drømmer. Hverdagen vil se radikalt annerledes ut både for den enkelte og paret (Birk Sørensen, 2019, s. 43).

Svangerskap og fødsel setter også i gang omfattende fysiologiske og hormonelle endringer. For noen utløses reaksjoner på tidligere traumer, tapsopplevelser eller andre smertefulle forhold i livet (Vatne Brean, 2023). Kvinnen som føder barnet blir naturlig nok mer labil denne tiden, men også far eller medmor vil merke store endringer både i følelser og identitet. Selvfølelsen handler om hvordan vi grunnleggende ser og vurderer oss selv. For noen blir selvfølelsen styrket når de blir foreldre, mens andre kan bli redde for å ikke være gode nok i rollen som mor eller far.

Når det gjelder depresjoner som oppstår i denne tiden, skiller de seg ikke vesentlig fra andre depresjoner. Det spesielle er tidspunktet den forekommer. Kjernen i en depresjon har blitt beskrevet som «en følelse av håpløshet og likegyldighet som omfatter hele livssituasjonen» (Ebenhard-Gran mfl., 2007, s. 15).

I den perinatale fasen har det vært vanlig å snakke om tre nivåer av nedstemthet:

• Barseltårer; som er en forbigående labilitet som oppstår og går over løpet av første uke etter fødsel (gjelder 50–80 prosent).

• Barsel- eller fødselsdepresjon; som inntreffer etter fødsel og kan variere i alvorlighetsgrad (7-13 prosent).

• Fødselspsykose; som forekommer relativt sjeldent (under 1 prosent) (Ebenhard-Gran m.fl., 2007 s. 12-13).

Typiske risikofaktorer for å utvikle depresjon er tidligere psykiske vansker, samlivsproblemer, manglende sosial støtte, engstelse og søvnmangel. Lenge har begrepet fødselsdepresjon vært en samlebetegnelse for strev i perinatalfasen, men ifølge Vatne Brean er det nødvendig å skille mellom normalreaksjoner på å få et barn i form av nedstemthet, stress og uro, og mer behandlingstrengende angst- og depresjonslidelser (Vatne Brean, 2023).

I BÅND møter vi familier i begge kategorier, og utfordringene hos dem vi møter varierer. Tilnærmingen vi bruker er sammensatt, og vi kan bruke elementer fra blant annet den narrative tradisjonen og emosjonsfokusert terapi. «Antakelsen om at de historiene vi forteller oss selv, danner virkeligheten for oss og så blir virkelige i seg selv ved å forme vårt selvbilde og vår atferd, er sentral i narrative teorier om relasjoner» (Røer, 1996, s. 28). Så et mål for samtalen kan for eksempel være å lete etter alternative historier. I den emosjonsfokuserte terapiretningen er følelsesbevissthet en nøkkel. Enkelt forklart handler det om å registrere og gjenkjenne følelser, og gi uttrykk for dem på en slik måte at andre kan forstå oss (Johnsen, 2012, s. 12).

Vi bruker øvelser i oppmerksomt nærvær som en hjelp til å være til stede i øyeblikket og kjenne etter på hva kroppen forteller. Foreldre som på denne måten får hjelp til å tåle sin egen angst og uro blir også mer nærværende i kontakt med babyen. Mange foreldre stiller høye krav til seg selv, og behøver å øke kapasiteten til selvmedfølelse framfor selvkritikk. (Vatne Brean, 2023).

Båndet til barnet

Den nye babyen gråter mye og bruker lengre tid enn søsteren gjorde på å gi de små tegnene eller svarene som foreldrene trenger, for å kunne få til samspill og dialog. Fordi Anne ikke klarer å trøste babyen, blir hun redd for både å gå på butikken og i barselgruppe. Ole vil gjerne ta ansvar, men opplever at Anne ikke slipper ham til.

Begrepet tilknytning ble først anvendt av John Bowlby i 1958. Han mente tilknytningsbehovet utviklet seg gjennom evolusjonen fordi det økte menneskets overlevelsesmuligheter (Brandtzæg m.fl., 2011).

Den tidlige tilknytningen handler om å knytte et følelsesmessig bånd til sine viktige voksne. Babyen viser helt fra fødselen evne til å inngå i samspill og dialog. Det lille barnet kan både følge med på og imitere mors og fars ansiktsuttrykk og lyder, og uttrykker seg gjennom smil, blikk, grimaser, gråt og kroppslige bevegelser.

Nybakte foreldrene vil også naturlig knytte bånd med barnet sitt. Daniel Stern, en av verdens ledende forskere innen feltet, sier at: «du utvikler intuitive måter å holde, berøre og lage lyder som er med på å utvikle forholdet mellom deg og babyen din» (Stern m.fl., 2000, s. 17). Han var i sitt arbeid svært opptatt av at foreldre må ta vare på, utvikle, og stole på denne iboende evnen.

Den amerikanske utviklingspsykologen Mary Ainsworth fant at barn som ble vurdert å ha trygg tilknytning hadde foreldre som var sensitive og stabilt responsive til barnas signaler» (Collett Prytz, 2023, s. 13). Dersom mor eller far er overveldet av egne vanskelige følelser, kan det bli vanskeligere å tolke og forstå babyens behov. De nødvendige øyeblikkene av kontakt og nærvær kan utebli, og det blir en ond sirkel hvor den voksne ikke føler seg god nok, og distanserer seg fra barnet.

I BÅND bruker vi filmopptak av både mor og far i samspill med babyen. Filmene er på tre-fire minutter, og kan for eksempel være en stelle- eller lekesituasjon. Dialogelementene fra Marte Meo blir brukt som utgangspunkt når vi ser på det som skjer i kontakten mellom foreldrene og babyen. Marte Meo er en erfaringsbasert metode som underbygges av både tilknytningsteori og kommunikasjonsforskning. Ideen er å fange «gode øyeblikk» hvor foreldre har et utviklingsstøttende samspill med babyen sin, for så vise dem dette for at de skal gjøre mer av det. Her er de voksnes kroppsspråk, stemmeleie, tempo, blikkontakt og nærhet viktigere enn ordene (Collett Prytz m.fl., 2023, s. 20). Marte Meo er latin og betyr av egen kraft, og navnet henspiller på at alle mennesker har i seg ressurser til endring. Meningen er ikke å forstyrre, men å underbygge det naturlige samspillet. Metoden har vist seg å være virkningsfull i forhold til nedstemthet i perinatalperioden. Kari Vik slo fast i sitt doktorgradsarbeid at mødrene som fikk denne form for veiledning så både babyens kontaktbehov og sin egen betydning tydeligere enn før. Med andre ord virket Marte Meo veiledningen inn både på kontakten med barnet, og på mors nedstemthet (Collett Prytz mfl., 2023, s. 106).

Vi kan også bruke innhold fra blant annet COS-P (et tilknytningsbasert veiledningsprogram) når vi i snakker med foreldrene om hvordan de kan møte barnets behov. En grunntanke her er at den voksne må øke sin kapasitet til å tåle og håndtere det de selv strever med, for å kunne hjelpe barnet sitt med emosjonsregulering. (Brandtzæg mfl., 2011, s. 102).

Båndet mellom foreldrene

Anne er vant til høylytte diskusjoner fra sin oppvekst i motsetning til Per som sjelden så egne foreldre vise eller snakke om følelser. Når de to er uenige blir Anne pågående og Per trekker seg unna. De er lett å misforstå hverandre og tro at kjærligheten er borte. Søvnmangel gjør at de begge føler seg utslitt, og de får ikke til å være sammen seksuelt eller gi hverandre nærhet på andre måter.

Når en baby blir født endrer et kjæresteforhold seg til også å bli et arbeidsfellesskap. Av den grunn har samlivsterapeuter vært opptatt av å hjelpe paret i å kommunisere rasjonelt, og få til en god og rettferdig arbeidsdeling. Dette kan være nyttig, men ifølge Sue Johnsen (grunnlegger av emosjonsfokusert terapi), vil det ha en enda større betydning å ha fokus på det emosjonelle båndet mellom de to voksne. Hun bruker Bowlbys tilknytningsteori til å forstå den «voksne» kjærligheten, og sier at behovet for tilhørighet følger oss hele livet. «Du skal bare erkjenne, godta og innrømme at du er følelsesmessig knyttet til og avhengig av din partner, omtrent på samme måte som et barn er avhengig av en forelder for omsorg, trøst og beskyttelse» (Johnson, 2008, s. 20). Det kan være nyttig å få hjelp til å se på hvordan denne omsorgen for hverandre kan se ut, dersom partneren strever med angst eller nedstemthet.

I den systemiske familieterapien, som er et viktig fundament i BÅND, er «terapeutens oppgave å skape rom for en dialog hvor foreldrene selv definerer utfordringer i deres forhold» (Jensen, 1994, s. 144). Det kan styrke båndet mellom de to å snakke om både egne behov og forventninger til den andre i en tid med så mye nytt. Ved å dele historier fra egen oppvekst og bakgrunn, kan de to se på hvilke verdier de ønsker å vektlegge, og hva de ikke ønsker å ta med videre.

Mange foreldre trenger å snakke om hvordan de kan håndtere konflikt og uenighet. For enkelte par kan konfliktnivået være høyt, og det kan igjen gå ut over omsorgen for barnet. I BÅND er vi opptatt av både å forebygge og avdekke alle former vold, og må noen ganger opprette kontakt med barnevernstjenesten eller henvise til annen type hjelp.

Avslutning

Det er ca. 40–50 familier som til nå har vært igjennom familieveiledningstilbudet BÅND. Det har vært ulik alvorlighetsgrad når det gjelder de voksnes strev. Fra familier hvor en eller begge de voksne har en psykiatrisk diagnose, til de som «bare» blir overveldet av de sterke følelsene som følger med denne store endringen i livet.

Vi tror og erfarer at BÅND-tilbudet for mange har gitt både bedre mental helse for de voksne og tryggere tilknytning for barnet. Tilbakemeldingene fra foreldrene har i overveiende grad vært positive.

De elementer vi tror har vært og er virksomme i BÅND er:

• En lite stigmatiserende form for hjelp på grunn av at det er et lavterskeltilbud, og ikke minst at det er samlokalisert med jordmortjeneste og helsestasjon.

• Begge foreldre blir inkludert i BÅND selv om de ofte kommer på bakgrunn av den enes strev eller utfordringer.

• Fast struktur og avgrenset i tid skaper forutsigbarhet både for familiene og oss.

• Fleksibelt opplegg som blir tilpasset den enkelte families behov.

• Trygge relasjoner og hjelp i en sårbar fase bygger tillit til andre deler av hjelpeapparatet.

Vi håper at BÅND kan bli et fast tilbud i Familiens hus slik at foreldre med strev i den perinatale fasen får både god og lik hjelp. Vi håper også på at samarbeidet innad i helsetjenestene blir utvidet og styrket dersom vi får fortsette med BÅND.

Vi mener BÅND harmonerer godt med intensjonen i både i ny opptrappingsplan for psykisk helse og oppvekst- og samhandlingsreformen, og gir et godt utgangspunkt for samhandling på tvers.

I den perinatale fasen har familien et økt behov for både praktisk og emosjonell støtte, men likevel føler mange med nyfødte barn seg alene. En drøm for fortsettelsen hadde vært å utvide tilbudet, og i større grad også arbeide med å mobilisere det «fjerde båndet», nemlig venner, utvidet familie og øvrig nettverk. Disse vil som regel spille en viktig rolle når båndet mellom foreldrene og det nye barnet skal knyttes, og som et afrikansk ordtak/uttrykk sier: «It takes a village to raise a child».

Liv Mølsæter

Privat

Sosionom med videreutdanning i familieterapi og i Marte Meo-metoden, har erfaring fra rusbehandling og akutt krisearbeid, jobber nå som familieveileder i Kristiansand kommune.