Colourbox.com

Å møte barn med traumer

Fagartikkel: Å tilby beredskapshjem for barn krever mye av de voksne. De må tåle å møte smerten i barnet og gjøre valg som kan bygge barnets tillit til den voksne. Da kan barnet få hjelp til å bygge sin egen styrke.
21.04.2020
11:49
21.04.2020 11:49

birgitglusk@hotmail.com

I snart fem år nå har jeg levd sammen med barn som har opplevd ulike traumer i livet sitt. Med stor entusiasme, spenning og ydmykhet ble jeg og familien min beredskapshjem. Vi tok imot barn som akutt måtte ut av hjemmet sitt og få omsorg av andre enn mamma og pappa. Noen ble hos oss i noen få dager, mens andre trengte mer tid.

Jeg opplever en uendelig sårhet og nakenhet i møtet med disse barna. De kommer med hele seg, med sine personligheter, erfaringer, styrker, sår og tap. Og de rører ved meg, på godt og vondt.

Dette skrev jeg til et av barna jeg har fått dele livet med en stund:

TIL MIKAEL

Snipp snapp snute, så er eventyret ute

En gutt har lænde på mi pute.

Gutten sank ned i den mjuke puta, han hadde djupe sår og kutt

Eventyret han forlot var uten lykkelig slutt

Frå puta stupte gutten inn i hjertet mitt

Nå håper je det er stort nok tæl å romme tapet ditt.

Du kræsjlænde i hjertet mitt, nå er det sårt og ømt

Mørbanka i sjela møter je en unge, så såra og forsømt.

Vi veit at trøll kæn sprække når sola får lov å skinne

Je håper og ber om at det vonde blir et minne

Et minne som kæn gi næring tæl noe stort og godt

At du får bruke gaver og talenter du har fått.

Je veit at sår kæn heles, en avbrøtin vinge gro

Må gode kræfter møtes slik at du kæn finne ro.

Og det var jo det jeg ønsket: Å få være en trygg havn. Å få ta noen av disse barna inn i hjertet og være med på å reparere brukne vinger. Så har jeg opplevd at det er mange fasetter i dette. Å leve tett på små mennesker som har måttet flytte til beredskapshjem har lært meg mye om verden, om mennesker og om meg selv. Jeg har kjent på følelser, møtt meg selv i døra og forundret meg over egne reaksjoner. Jeg har latt meg imponere av egen familie, hjelpeapparat, kloke lærere, assistenter og foreldre som hever seg over egen smerte og ønsker barnets beste. Samtidig har jeg mange andre ganger kjent på maktesløshet og frustrasjon når jeg har opplevd at vi som står rundt barnet ikke har greid å samarbeide godt nok, eller at jeg ikke har nådd inn til barnet slik jeg ønsket.

Når man forsøker å ta barna på alvor, finnes det ikke enkle løsninger, ingen snarveier. Sannheter man før har hatt, kan bli grundig utfordret. Jeg har lyst til å dele noen av de sannhetene og motsetningene jeg har funnet, vel vitende om at dette er mine sannheter her og nå.

Du må tåle det vonde

Med traumatisert forstår jeg barn som har levd under betingelser som har truet deres helse og integritet eller opplevd så overveldende og ukontrollerbare hendelser at det har vært en ekstrem psykisk påkjenning (Dyregrov, 2010; Nordanger & Braarud, 2017). Opplevelsene er overveldende fordi de kan true barnets følelse av trygghet og selvverdi og føre til at de fortsetter å oppleve fare og hjelpeløshet selv når faren er over (Jensen, 2017). Å møte traumatiserte barn er vondt. Man kommer tett på mye urett. Da jeg begynte å jobbe som beredskapshjem, hadde jeg en tanke om at jeg ville se en del sår og blåmerker, og prøvde å forberede meg på det. Slik har det ikke vært. Det jeg har sett eller fått ane er mange innvendige skader og sår. Noen ganger har jeg blitt betrodd vonde historier, oftere har jeg kun fått et lite glimt inn i en vond virkelighet. Og så er det jo slik at selv om barna blir tatt vekk fra en vond hverdag, må de leve videre i en ny vanskelig situasjon. De bærer med seg en vond historie og må leve videre med nye tap og mer sorg.

Som voksen omsorgsperson, mor og fostermor, vil jeg jo helst slippe å vite at denne virkeligheten finnes. Det gjør for vondt. Det finnes etter hvert mye kunnskap om langsiktige konsekvenser av tidlige traumer på viktige områder av livet. Barn som har opplevd tidlige traumer og omsorgssvikt har økt risiko for fysisk sykdom som for eksempel hjerte/karsykdommer, kreft og psykiske lidelser som angst og depresjon (Brown et al., 2009; Lehmann, Havik, Havik, & Heiervang, 2013). Å ta inn over seg hva den vonde virkeligheten kan forvolde av langsiktig skade for barnet, er kanskje enda vondere og vanskeligere. Her ligger utfordringen. For å kunne være en god omsorgsperson for et traumatisert barn, må jeg tåle det vonde. Jeg må tåle barnets virkelighet.

Jeg har erfart hvor viktig det er at barnet får tillit til at jeg tåler hans virkelighet, at jeg orker å se smerten, tørke svette og trøste et barn som natt etter natt våkner i et voldsomt mareritt. At jeg ikke er en voksen som vil ta på barnets tiss, selv om han ber meg om det. At jeg gjerne vil sitte sammen med barnet, puste sammen med ham og kanskje få lov å holde rundt ham, når savnet etter pappa sender gutten inn i voldsomme raserianfall.

Jeg må også vise barnet at hans virkelighet ikke er min. Hos oss er det annerledes. At han ikke behøver å spise mer enn han orker, det er mat i kjøleskapet også til neste måltid. Jeg opplever at mennesker ofte søker det kjente, for det ukjente er utrygt. Min snillhet, forståelse og ro kan synes å forvirre og skremme et barn som er vant til å bli møtt med høye stemmer, avvisning og kanskje slag. Av og til hører vi om fosterbarn som ikke kunne tåle når familien skulle ha det så «fordømt koselig», og det er forståelig. Hvordan jeg kan forholde meg til dette, er fortsatt en gåte for meg. Så langt ser jeg at det er ingen kvikk fix, tiden må få lov til å jobbe, og imens må jeg vise ydmykhet for den situasjonen barnet er satt i. Og jeg må, både for egen skyld og for barnets skyld, ha tillit til styrken og motstandskraften jeg kan ane i barnet. Igjen og igjen blir jeg imponert av at barnet tør å møte meg i lek, kan le og vise humor, setter kloke ord på vanskelige situasjoner, våger å satse på nytt.

Betroelser kommer ofte i små drypp. Barnet må sjekke ut. Hvordan reagerer jeg? Holder jeg ord? Er jeg på barnets parti? Jeg har ofte kjent på utålmodighet. Hvorfor kan ikke barnet fortelle slik at vi voksne kan hjelpe? Det er så slitsomt å lete i blinde, jeg blir så maktesløs. Men jeg må vise meg barnets tillit verdig. Vonde opplevelser, svik og smerte kan ha revet ned barnets tillit til voksne, til verden og også til meg (Jensen, 2017). Det er en møysommelig prosess å bygge denne tilliten opp igjen. Dette byggearbeidet opplever jeg som et samarbeidsprosjekt der barnet er byggeleder, legger premissene og bestemmer farten. Så får vi voksne være konsulenter og støttespillere som står sammen med barnet og legger forholdene til rette slik at barnet igjen kan bygge en grunnmur av tillit, stein for stein.

Et langsomt liv

Jeg har etter hvert oppdaget at ved å velge å leve et liv sammen med små mennesker med tap og traumer, så har jeg også valgt å leve et langsomt liv. Dette har på ingen måte vært et bevisst valg fra starten av. Jeg har vært vant til et relativt hektisk liv i mange år. Da muligheten til å bli beredskapshjem åpnet seg, så jeg fram til å roe noe ned, kunne jobbe hjemme, konsentrere meg om ett barn og få tid å ro til å jobbe i dybden. At det skulle bli så til de grader rolig, ante jeg ikke.

De aller fleste av barna som har kommet over dørstokken hos oss, har hatt et høyt aktivitetsnivå og høyt aktiveringsnivå. Aktivering kan være engstelse eller å være på vakt, kanskje ikke hele tiden, men i alle fall periodevis. Det kan være mange grunner til dette. Bildet er sammensatt, og hvert barn har sin egen personlighet og historie. Det kan være mye som kan fungere som påminnere og utløse reaksjoner, det vil si traumatiske påminnere eller triggere (Dyregrov, 2010) og lite som skal til. Min opplevelse er i alle fall at mange av barna jeg har, møtt jobber beinhardt for å prøve å få oversikt og ikke minst en flik av kontroll i en sår og uoversiktlig hverdag. Kanskje har noen strategier fungert tidligere i andre settinger, kanskje fungerer det i den nye situasjonen. Kan for eksempel det å endre navnet på alle i familien og på skolen, og selv bestemme hva de skal hete, gi en følelse av å ha styring, være sjef i eget liv? Eller hva med å konsekvent komme for sent til alle avtaler slik at alle må vente, hver gang? Det gir jo både kontroll og litt makt i en situasjon der man har mistet oversikt og kontroll.

Barna er plassert i en ny virkelighet der gamle erfaringer og sannheter kanskje ikke lenger gjelder. Det nye kan i all sin herlighet og snillhet være skremmende ukjent. Å finne seg til rette i alt det nye er en møysommelig prosess, og det tar tid. Vi befinner oss i et landskap der snarveier ikke finnes, og fartsgrensen kan gå ned mot sneglefart.

Et barn som bruker all sin kapasitet til å kartlegge og forstå omgivelsene og forsøke å dempe frykten for det ukjente, kan selvsagt ikke ta imot flere beskjeder samtidig. Heller ikke bli med på en kvikk endring av planer. Krisen kan være et faktum når vi «bare» må stikke innom butikken for å kjøpe litt mer middagsmat fordi sønnen i huset har med seg en kompis hjem. Det blir for komplisert og uforutsigbart. Planen var jo at vi skulle dra rett hjem, lese bok og så spise middag sammen. Nå blir alt annerledes, barnet mister oversikt og kontroll, og det kan bli veldig skummelt og slitsomt. En skjør verden kan falle i grus.

Barnet som i en slik situasjon reagerer med raseri, blir stille og mutt eller gråter høylytt, er ikke vrang, selvopptatt eller slem. Dette barnet har det vondt. Barnet kjemper kanskje sitt livs kamp for å lage seg litt forutsigbarhet, finne litt trygghet, forstå noe av det som skjer. Og så river vi alt dette ned ved å svinge innom Kiwi, forvente en rask løpetur mellom hyllene for så å få en vilt fremmed, kanskje bråkete, gutt inn i huset. Som voksne, trygge mennesker kan vi kanskje ikke greie å forstå hva dette kan innebære av forvirring og engstelse hos den lille, men det er en god øvelse å prøve.

Løsningen har for meg blitt å øve på å leve livet langsomt. Innse at stress er gift. Prøve å la barnet henge med, forstå og få medbestemmelse i det vi gjør. Selvsagt og naturlig, men faktisk ofte ganske krevende i hverdagen. Jeg må igjen og igjen minne meg selv på at rutiner som å vaske seg, pusse tenner og legge seg tar tid. Disse rutinene blir skjelettet i hverdagen i lang tid, og de er viktige. Så jeg lager rutiner, planlegger, forbereder og evaluerer, alene, med familie og andre samarbeidspartnere og med barnet.

Skal rutiner endres, er det lurt å snakke om det, ta barnet med på råd. «Hvordan er det best for deg at vi gjør dette?», «Du må jo dra på skolen, hvordan kan vi få det til sammen?» Jeg tenker at når barnet går skrittene sammen med en rolig og lydhør voksen, kan veien bli litt tryggere og barnet litt mindre redd. Så må den voksne være nettopp voksen, ta ansvar for situasjonen, vurdere hvor mye kontroll barnet trenger, hvor mye innflytelse barnet til enhver tid makter å ha.

Samarbeid med barnet

Dette er ikke bare fornuftig pedagogikk. Det er faktisk også en menneskerettighet nedfelt i Barnekonvensjonen (Forente Nasjoner, 1989). Barnet skal høres og ha innflytelse på sin egen livssituasjon.

Jeg erfarer stadig at det er mye å hente i det å prøve å gjøre hverdagen til et samarbeidsprosjekt. Og barnets hverdag er slitsom. Mitt ansvar som omsorgsperson er også å legge inn pauser for barnet. Jeg må prøve å innse hvor krevende selv enkle hverdagsrutiner kan være for den lille. Når det å pusse tenner er en overvinnelse hver gang, kanskje fordi barnet aldri har gjort det før, kanskje fordi dette tidligere har gjort vondt i en liten munn full av hullete tenner eller fordi nærheten til den voksne har vært for mye, hva vet jeg? Uansett, det krever mye av barnet som må bygge nye erfaringer. Triggerne kan stå i kø.

Og hva krever ikke da det vi tenker er en avslappende tur på stranda eller en hyggelig tur på biblioteket? Jeg må igjen og igjen minne meg selv om dette. Ta innover meg hvor sårbart og slitsomt dette er. Programmet må ikke være tettpakket av opplevelser. En aktiv dag krever kanskje to rolige dager etterpå. Jeg må legge inn gode pauser slik at både barnet og jeg finner tilbake til en balanse og ro og er klare for neste runde.

Dette betyr at inni den utvendig så rolige voksne er det ofte høy aktivitet. Jeg observerer, vurderer, evaluerer og fører uendelige samtaler med meg selv. Hvordan kan vi best avslutte leken og komme i gang med kveldsstellet? Hva skal til for å oppmuntre? Skal jeg skjerme eller utfordre nå? Hvor mye? De små tingene blir store, og de store tingene kanskje små. Jeg kunne nok aldri ha forestilt meg hvilken krevende utholdenhetsprøve det faktisk er å leve livet langsomt.

Åpne stengte dører

Barna som blir plassert i beredskapshjem bærer på tap, sår og skader. Det kan være mange sperrer, mange låste dører. Noen dører må vi kanskje hjelpe til å åpne raskt for at barnet skal kunne få det bedre, greie å ta imot hjelp. Andre kan vi åpne mer gradvis, sammen med barnet. Tid, humor, lek, samarbeid og gode samarbeidspartnere har ofte blitt redningen. Og noen dører må vi kanskje godta å la stå uåpnede.

Ett barn jeg møtte var ekstremt redd for å utlevere informasjon om seg selv. Fotografering og filming var utelukket, fødselsdato skulle ingen få vite og etternavnet var også strengt hemmelig. Da barnet trengte pass, var det i mitt hode nærmest en umulighet.

Men hva kan man gjøre? Vi snakket om pass, så på alle familiemedlemmenes pass og studerte likheter og ulikheter ved utenlandske og norske pass. Så var tiden inne til å lage passkontor på kjøkkenet. Stuen var venterom, der satt kosedyrene på rekke og rad. De fikk kølapper og ble ropt inn i tur og orden, ledsaget av barnet. Med polaroidkamera var det mulig raskt å framkalle bilder. Pass ble produsert på løpende bånd med både signaturer og vinge- og fotavtrykk. Det ble noen morsomme timer. Barnet var stolt av resultatet, og jeg vet at han ennå har passene trygt plassert på nattbordet. Fortsatt var det veldig skummelt å dra på politistasjonen for å få pass. Vi møtte dyktige ansatte som tok seg tid, og det gikk. Passet kom i posten og både barnet og kosedyrene fikk en flott tur. Dette er en suksesshistorie jeg synes det er fint å dele. For hver slik historie må man tåle flere som ikke lykkes, i alle fall ikke i første omgang.

Når jeg ønsker å bidra i livet til et lite menneske med traumer, beveger jeg meg inn i ukjent farvann. Ofte vet jeg lite om barnets historie. Helt sikkert vet jeg lite om hvordan det vil reagere i møte med meg, familien min, våre liv og rutiner. Jeg må tåle å famle i blinde. En inngangsport kan være lek, som i eksemplet over. For andre er det andre ting som gjelder, mat, bok, såpebobler, en hilsen på matpakka, dataspill. Å bruke tid sammen, være tilgjengelig når barnet er i stand til å ta imot nærhet, gi rom når barnet trenger det, trekke meg litt tilbake, men ikke for langt.

Det er en spennende balansegang, og fallgruvene er mange når man skal forsøke å tilrettelegge for det ukjente. Da gjelder det å ha gode støttespillere og ikke være for streng med seg selv. Jeg må ofte minne meg selv på at det går an å reparere, si unnskyld, snakke om såre hendelser og så gå videre. Jeg trøster meg med at i den åpenheten ligger det også mye nyttig læring for både barnet og meg.

Stadig blir jeg forundret over styrken barn kan hente fram når forholdene blir lagt til rette. Hvordan mange makter å knytte bånd til nye voksne, vokse inn i nye situasjoner, lære nye ting og gå videre. Oftest er det museskritt, noen ganger svære byks. Uansett gir det håp.

Takk til Maren Bogerud som oppmuntret meg til å skrive. Takk til Ragnhild Dybdahl for god hjelp og nyttige innspill.

Birgit Lusk

Privat

Førskolelærer med videreutdanning i veiledning og coaching. Hun har jobbet med mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, både barn, ungdom og voksne. Hun har også vært beredskapshjem.

birgitglusk@hotmail.com

Referanser

Brown, D. W., Anda, R. F., Tiemeier, H., Felitti, V. J., Edwards, V. J., Croft, J. B., & Giles, W. H. (2009). Adverse childhood experiences and the risk of premature mortality. American Journal of Preventive Medicine, 37(5), 389-396.

Dyregrov, A. (2010). Barn og traumer. En håndbok for foreldre og hjelpere, 2.

Forente Nasjoner (1989. FNs konvensjon om barns rettigheter. Lastet ned 15.11.2019 fra https://www.fn.no/Om-FN/Avtaler/Menneskerettigheter/Barnekonvensjonen

Jensen, T. (2017). Barn og traumer. Lastet ned 15.11.2019 fra https://www.youtube.com/watch?v=VNrxDhxpTfw.

Lehmann, S., Havik, O. E., Havik, T., & Heiervang, E. R. (2013). Mental disorders in foster children: a study of prevalence, comorbidity and risk factors. Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health, 7(1), 39.

Nordanger, D. Ø., & Braarud, H. C. (2017). Utviklingstraumer: Regulering som nøkkelbegrep i en ny traumepsykologi. Fagbokforlaget.

21.04.2020
11:49
21.04.2020 11:49

Birgit Lusk

Privat

Førskolelærer med videreutdanning i veiledning og coaching. Hun har jobbet med mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, både barn, ungdom og voksne. Hun har også vært beredskapshjem.

birgitglusk@hotmail.com