Hanne Line Wærness, vernepleier, førstelektor og FO-tillitsvalgt ved VID vitenskapelige høgskole, Stavanger og profesjonsfaglig ansvarlig for vernepleiere, FO Rogaland

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. Innlegget ble først publisert i Stavanger Aftenblad.

Ansvaret for forebygging og tilrettelegging handler om arbeidsmiljø og er arbeidsgivers ansvar – ikke den enkelte ansattes. Det er ikke en del av jobben å bli utsatt for vold og trusler om vold. Ikke la noen lure deg til å tro det!

Vold og trusler må aldri bli en del av jobben

NRK skriver 3. januar at for enkelte ansatte er det blitt en del av jobben å bli slått og klort på jobb – uten å melde fra. Det er alvorlig.

Arbeidstilsynet viser til at det i hele landet er en betydelig underrapportering av avvik i helsesektoren. Det er også alvorlig.

Det betydelige omfanget av ansatte i helse- og omsorgssektoren som utsettes for vold og trusler om vold på jobb må ikke pakkes inn i mangelfull avviksmelding eller underrapportering av avvik. Vi må ikke godta at vold og trusler om vold omtales som en del av jobben. Vi må kunne snakke alvorlig om det som er alvorlig.

Retten til et trygt arbeidsmiljø

Helse- og sosialarbeidere har krav på et arbeidsmiljø som er fullt forsvarlig ut fra faktorer i arbeidsmiljøet. Arbeidsmiljøloven slår fast at «Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre».

Ansatte i helse- og omsorgssektoren møter mennesker i sårbare livssituasjoner som kan ha dårlig verbalspråk eller manglende kompetanse til å kommunisere og gi uttrykk for egne følelser, ønsker og behov. På noen arbeidsplasser vil vold og trusler om vold forekomme til tross for systematisk forebyggende arbeid. «Så langt det er mulig» betyr ikke at arbeidsgiver kan unndra seg kravet om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, men derimot at det er et krav om kontinuerlig arbeid for å redusere forekomsten av vold og trusler om vold.

Vernepleiere topper statistikken over yrkesgrupper som utsettes for vold og trusler om vold. Det kan komme av at vernepleiere ofte yter tjenester til personer som har kommunikative utfordringer, og dermed trenger en særskilt tilnærming som krever kunnskap og kompetanse. Faglig forsvarlighet i tjenesteytingen vil være en del av et systematisk arbeid for å forebygge vold og trusler om vold.

På tide å avlive noen myter

En årsak til at noen ansatte unnlater å rapportere volds- og trusselhendelser er skyldfølelse for at de ikke klarte å forhindre situasjonen. Noen myter og forstillinger om vold og trusler må utfordres.

Vold og trusler er et individuelt problem

Nei, det er det ikke. Men det er en tendens til at både den utsatte ansatte, kolleger og arbeidsgiver privatiserer fenomenet, og knytter det til egenskaper ved den ansatte – og ikke til mulige årsaker i systemet. Konsekvenser av vold og trusler kan være omfattende for den som blir utsatt, og kan sånn sett bli et privat problem. Det må det ikke bli.

Hvis en person utsettes for vold på jobben – så er det at arbeidsmiljøproblem.

Vold og trusler er en kalkulert risiko

Nei, det er det ikke. Det er en mulig risiko i noen situasjoner, og mulige risikoer kan og skal forebygges og minimeres så langt som mulig. På en annen side skal vi være åpne på at i enkelte situasjoner er risikoen høy.

Vi må ikke få et arbeidsliv der det forventes at vi skal tåle litt bank på jobben, det sender signaler som er svært uheldig.

Aldri privatiser vold og trusler om vold!

Vold og trusler på jobb er for stort og alvorlig til at det skal bli en del av den enkelte ansattes ansvar, dette understrekes av Arbeidstilsynet. Vold og trusler er ikke et individuelt anliggende, men et arbeidsmiljøproblem som angår hele arbeidsplassen. Det er arbeidsgivers ansvar å forebygge vold og trusler om vold, og samtidig ha en plan for å følge opp arbeidstakere som blir utsatt.

Et forhold som kan øke risikoen for vold og trusler er tidspress og arbeidspress. Dette kan føre til at virksomheten ikke klarer å gjennomføre planlagte tiltak knyttet vold og trusler.

Hvis ansatte ikke har tid eller krefter til å registrere og rapportere alvorlige hendelser på jobb så er det alvorlig. Det er og blir arbeidsgivers ansvar å sørge for at det er rutiner – og rammer – for å melde avvik.

Det er derfor en alvorlig avsporing å la en så stor arbeidsmiljøutfordring som vold og trusler handle om mangelfull avviksmelding.

Vi må tørre å spørre: Hvorfor er det ikke tid til å rapportere avvik? Hvor blir det av avviksmeldingene?

Arbeidsgiver må sørge for tilstrekkelig bemanning med høy nok kompetanse til å møte mennesker i sårbare livssituasjoner. Vold og trusler må handle om kunnskap og kompetanse til å forebygge og håndtere, slik at det blir færre avvik. Det er rett spor.

Jeg har en klar oppfordring til ansatte, arbeidsgivere og politikere:

Aldri privatiser vold og trusler om vold.

Det er ikke en del av jobben å bli utsatt for vold.

Det må vi snakke alvorlig om.