Niels Erik Opdahl, cand.polit. med hovedfag i kriminologi, videreutdanning i gruppeanalyse og gestaltterapi, tidligere ansatt på KORUS Oslo, nå pensjonist og veileder på rusavdelinger

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Snakker vi om det? Jobber vi med det i rusbehandling? Jeg vil påstå at vi ikke gjør det. I dette innlegget vil jeg si noe om hvilke eksistensielle og sosiale faktorer som er i spill i livet til en rusavhengig. Det er på tide å snakke åpent om destruktive tanker og selvmord.

Rusmisbruk er i seg selv destruktivt, både for personen selv og for hans nærmeste. Rusen dekker over den psykiske smerten som ligger under. Jeg har intervjuet 12 rusavhengige som har jobbet seg gjennom sitt misbruk, vært i behandling og i dag lever normale liv (Opdahl, 2023). Ut fra hvordan jeg leser deres rushistorier, er det rimelig å anta at risikoen for selvmord blir større når det psykiske smertetrykket øker til det uutholdelige. Å bruke rusmidler var i startfasen nesten som en lettelse. De slapp unna en smerte som lå der – ubearbeidet, forvirrende og plagsom. Her noen eksempler på hvordan det var å debutere på rusmidler. (Navnene er fiktive)

Brage: «Fikk det friminuttet. Kunne være meg selv, eller slippe å være meg selv».                                         

Felix: «Jeg ble en helt annen person. Den tøffe gutten i gata. Gutten jeg kanskje ønsket å være».                     

Nelly: «Jeg begynte med Absolut vodka. Drakk meg dritings. Jeg bare kjente at jeg ville ha mer».              

Sandra: «Jeg ruset meg for å kunne sove, slippe negative tanker og følelser. Jeg ble mer sånn som jeg ville være».

Veien videre ble mer og mer belastende og smertetrykket økte. En tanke gjentok seg. «Jeg orker ikke mer.» «Dette må ta slutt.» «Jeg klarer det ikke selv.».                                                                     

Personens eksistensielle handlingsrom ble etter hvert et risikofylt rom å være i når tankene om å ta sitt eget liv ble dominerende. Tilværelsens grunnvilkår er ifølge Vetlesen gitte og allmenne. Du kan ikke velge hvilke følelser som slår inn. Det du kan velge er hva du gjør med dem. Det er akkurat på det punktet en rusavhengig med selvmordstanker er i krise. Også en rusavhengig lever sitt liv innenfor tilværelsens gitte grunnvilkår: avhengighet, sårbarhet, relasjoners skjørhet, eksistensiell ensomhet og dødelighet (Vetlesen, 2020).                                                     

En rusavhengig vil etter hvert leve sitt liv i randsonen av disse grunnvilkårene. For å beskytte seg selv blir sårbarheten erstattet med herdethet. En rusavhengig er allerede relasjonsskadd før han begynner med rusmidler. Relasjonene blir skjørere og skjørere. Han mister kontakten med barna sine og familien sin. Andre relasjoner bli mer truende, og han skylder penger i miljøet. Den eksistensielle ensomheten uutholdelig. Og det som en gang var avhengighet av mennesker er pervertert til avhengighet av rusmidler. Dødelighet. Den individuelle håndteringen av egen livssituasjon ble etter hvert rettet mot en løsning: Selvmordet. Det er sterke destruktive krefter på gang når et menneske faktisk gjør et forsøk på å ta sitt eget liv.                                                         

Felix: «Jeg prøvde å ta livet mitt med masse piller, havnet på sykehus, ble pumpet og sendt ut igjen etter 2–3 dager». Hermod: «Jeg hadde alvorlige selvmordsforsøk i fengselet. Det var ingen andre måter å bli kvitt meg selv på».       

Loke: «Amfetaminkjøret. Jeg fikk paranoia, ble deprimert, full av angst og nesten desperat. Tok et tau rundt halsen og prøvde å finne et sted å henge meg.»                                                                              

Nelly: «Jeg var ikke så redd for helsen min egentlig. For etter at jeg hadde fylt atten, tenkte jeg at jeg skulle ruse meg til jeg døde av det.»                 

Renate: «Da jeg våknet på akutten, var det første jeg tenkte: ja, du klarte faen ikke dette en gang. Jeg hadde nok tenkt, i alle fall det siste året, at jeg ville ta mitt eget liv.».                                                         

Bendik: «På et eller annet tidspunkt hadde jeg avfunnet meg med at jeg kom til å dø av rusen».                                                                

De sto på kanten av stupet. Som Brage uttrykte det: «Pistol eller telefon» Da Felix hang med en hånd fast i balkongkanten, tenkte han plutselig på sønnen sin. Med et nesten uutholdelig smertetrykk ble spørsmålet fundamentalt: Vil jeg leve eller vil jeg dø? De valgte livet.                     

Men ble disse episodene grepet fatt i av behandlingsapparatet? Ble de snakket om, traumebehandlet og satt ord på? Hva var foranledningen, hvilke følelser og hvilke tanker? Hvordan kan sykehuset etter to-tre dager på akutten, skrive ut Felix? Han var fortsatt suicidal. Felix gikk rett hjem, raserte leiligheten og ville kaste seg ut fra balkongen. Og hva med Hermod, Renate, Brage og Nelly? Gikk behandlingsapparatet inn og jobbet med de helt konkrete selvmordsforsøkene? Ut fra min kjennskap til disse menneskene – i altfor liten grad. Det ble ikke jobbet med de destruktive følelsene og tankene bak selvmordsforsøkene.                                                                                               

Finnes det andre måter å forstå disse handlingene på? Uansett om en rusavhengig ruser seg alene, er han vevd inn i sosiale relasjoner. Hvem kan si noe om denne sosiale veven og hvilken betydning den har for tanker om å ta sitt eget liv?                                        

Emile Durkheims klassiker Selvmordet kom i 1897 og ble utgitt sist gang i 2000. «Durkheims sosiologi er i hovedsak en lære om samholdet mellom mennesker», skriver Dag Østerberg i innledningen til boken Emil Durkheims samfunnslære. (Østerberg, 2012.) For bedre å forstå Durkheims teori fremsetter Østerberg det synspunkt at selvmord har noe å gjøre med fiendtlighet (aggresjon). Aggresjon er vanligvis noe man retter mot noen eller noe, men den kan også rettes mot en selv og føre til selvhat, selvskading og selvmordsforsøk. Jeg har ofte tenkt at når heroinmisbrukeren stikker nålen inn i sin egen blodåre, når alkoholikeren svelger ned 33 valium og en hel flaske sprit, er det en aggressiv handling – rettet mot en selv. Handlingen er egentlig et uttrykk for en underliggende følelse av håpløshet, sorg, savn, svik og avvisning.

Durkheim skiller mellom tre hovedtyper av selvmord:

Egoistisk selvmord kjennetegnes ved at selvmorderen har levd avsondret fra fellesskapet. «Dette er outsiderens selvmord, einstøingens, de ensommes selvmord», skriver Østerberg (2012.)       

Altruistisk selvmord kjennetegnes ved at selvmorderen er for sterkt integrert i gruppen han tilhører og blir mer eller mindre tvunget til å ta sitt eget liv for fellesskapet. En rusavhengig lever sitt liv i tette, avhengighetsskapende og livstruende miljøer.  

Østerberg skriver: «Man kan se Durkheims samhold som et stort bål som holder samfunnsmedlemmene varme. Kommer de for langt fra bålet, fryser de i hjel (egoistisk selvmord), kommer de for nære, forbrenner de seg (altruistisk selvmord)». Med den metaforen kan vi si at den rusavhengige kom for nær bålet og forbrant seg. Mange døde av det. Var det selvmord og en planlagt overdose? Andre overlevde med store «brannskader».                                                                  

Det anomiske selvmordet: Selvmorderen bukker under for det formløse ved den grupperingen han deltar i. Frykten og utryggheten i rusmiljøene er påtrengende. «Hvem kan jeg stole på? Blir jeg bøffa. Jeg er blakk. Kan jeg krite? Jeg skylder penger». I rusmiljøer kan tillærte normer som gjaldt i går, brått være endret dagen etter. Det sosiale spillet er i en overgangsperiode uten normer. Det er anomiske tilstander.                                                    

De sosiologiske til Durkheim kan bidra til å forstå de selvmordstruende sosiale kreftene som spiller seg ut i rusmiljøene. Tanker om selvmord er ikke bare et individuelt eksistensielt problem. Selvmordsforsøk må også sees på i en sosial kontekst

Tilbake til spørsmålet: Snakker vi med brukerne/pasientene om destruktive tanker og selvmord? Nei, vi gjør ikke det. Før vi som behandlere kommer i posisjon til å snakke om disse til dels tabubelagte temaene må vi gå i oss selv, undersøke egne destruktive sider, livssituasjoner vi selv har vært i der sårbarheten var truet og frykten for tap av viktige relasjoner var nærstående. Personlig har jeg stort utbytte av å lese skjønnlitterære tekster, romaner og poesi, for ikke å snakke om Ibsens samtidsdramaer.                                                           

Personene jeg har intervjuet (Opdahl, 2023) har hatt tanker om at rusen – ja, den kom de til å dø av. Flere gjorde også aktive forsøk på å ta sitt eget liv. Jeg tror det er viktig å snakke om selvmordstanker. Akkurat som det er viktig å snakke om selvforakt, fiendtlighet og destruktivitet. Jeg tror Østerberg sier noe viktig når han skriver at selvmord har noe å gjøre med fiendtlighet, les aggresjon. Å snakke med brukeren om kaotiske, egosentriske og destruktive sider, kan være truende, både for brukeren og behandleren. Åpenhet om destruktive sider, kan lære oss noe om, og kanskje føre til at vi bedre forstår, mørke sider i oss selv. Jeg tror disse samtalene har en enda større virkning hvis de foregår i en gruppe. Å dele destruktive tanker i en gruppe, vil med stor sannsynlighet føre til gjenkjenning hos de andre gruppedeltakerne. «Jeg er altså ikke alene om å ha slike tanker».  

Rusmisbrukeren med selvmordstanker har bukket under for det formløse ved den grupperingen han har deltatt i. Anomiske tilstander, «alles kamp mot alle», frykt og utrygghet. Når Østerberg skriver at Durkheims sosiologi i hovedsak er en lære om samholdet i samfunnet, betyr det at et sunt samhold, i et oversiktlig og åpent samfunn, forebygger selvmord. Betydningen av samhold på samfunnsnivå kan også anvendes på gruppenivå. Psykiateren Irvin D. Yalom har introdusert virksomme terapeutiske faktorer i gruppepsykoterapi. (Yalom 2005) Blant de viktigste er nettopp samhold. Å skape samhold i gruppen er av stor betydning for endring. Trygghet og aksept er en forutsetning for åpent å kunne dele selvmordstanker og destruktive følelser. 

Oppsummert er det viktig å forstå hvilke eksistensielle og sosiale faktorer som er i spill. Jeg tror ikke rasjonelle valg er til stede når en rusavhengig gjør forsøk på å ta sitt eget liv. De destruktive kreftene er for overveldende. Som behandlere må vi våge å gå inn i de «mørke rommene». Der ligger nøkkelen til håpets dør – et bedre liv.