Ken Joar Olsen, far

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. 

Det er vel nå hevet over enhver tvil at Norges barnevernspraksis har vært helt i utakt med grunnleggende menneskerettigheter. Nå gjelder det hele 13 saker, mange gjenstår fremdeles å få behandlet i EMD (DEn europeiske menneskerettighetsdomstolen). De to siste kom 25. november i år.

Det er mye som tyder på at disse domfellelsene bare er toppen av isfjellet. Det er dokumentert at fylkesnemndene i lang tid fastsatte samvær mellom barn og foreldre etter en bestemt «norm», noe som ikke er en ivaretakelse av hverken barn eller foreldres rettigheter

Dette innebærer altså at norske myndigheter, med sin familiefiendtlige samværspraksis, har hindret kontakt mellom barnet og sine familier og trolig gjort at mange barn ikke har fått muligheten til å flytte hjem igjen. Det er veldig alvorlig og gir livslange konsekvenser. Barnas sorg og smerte, spesielt når de blir voksne og ikke har relasjoner av betydning igjen i livet sitt, er noe fagpersoner i systemet burde bære med seg. Dessverre tar enkeltpersoner lite ansvar og skylder på «systemet»

Det er likevel gledelig å lese at samværspraksisen har endret seg etter EMD sitt kraftige korrektiv av norsk praksis, og at min kamp har vært med på å føre til endringer for barn og familier.

Jeg må si at da jeg startet vår intense kamp for å få vår datter tilbakeført til oss, hadde jeg ingen ide om hvor store ringvirkninger vår kamp skulle få. Hun er nå trygt tilbake hos sine foreldre, i gang med å planlegge advent og er spent på pakkekalenderen i år, og har ingen ide om at hun også har vært med på å endre livet til svært mange barn i Norge.

Og at vår kamp har hatt stor betydning er det flere som sier, blant annet Karl Harald Søvig, Professor i rettsvitenskap og dekan ved juridisk fakultet i Bergen:

«K.O. og V.M. er den som umiddelbart har de største konsekvensene for dagens praksis i barnevernet.»

Vi fikk høre mange ganger at vi bare måtte gi opp å kjempe, at vi ikke kom til å komme noen vei. Det opplevdes som Davids kamp mot Goliat, der systemet satt med absolutt all makt. Vi fryktet at vår datter aldri ville komme til å bli tilbakeført. Vi levde i en evig angst der samvær var en eksamen. Barnevernet ga oss ingen støtte og ingen hjelp på noe tidspunkt av våre tre og et halvt års ufrivillige kontakt med dem. Min kamp ble betraktet som «manglende samarbeid», eller ikke evne til å innse egne begrensninger. Drivkraften for vår kamp fortsatte i kraft av kjærligheten til vår datter.

Nå har til og med Bufdir-direktør Mari Trommald innrømmet at Norge har hatt en feilaktig praksis, men det satt langt inne. Vi som har vært ofrene for dette og som har måtte kjempe frem en endring, vet hva dette har kostet av søvnløse netter, av savn, av psykisk og etter hvert fysisk smerte.

Det er helt grunnleggende i all barneoppdragelse og all alminnelig høflighet at når man har gjort noe galt så ber man om unnskyldning for det. Barne- og familieminister Kersti Toppe anerkjenner at menneskerettighetsbrudd er uakseptable. Likevel vil hun, i likhet med sine forgjengere, ikke be om unnskyldning. Hun kommer med en rekke bortforklaringer: «Det er ikke naturlig å kommentere spørsmålet om offentlig beklagelse nå. Nå skal jeg sette meg godt inn i disse dommene som ble kjent i går, som er viktige beskjeder og korrektiv om norsk barnevern», sa hun til Dagbladet etter de to siste EMD-dommene.

Atter en minister vil altså ikke beklage til barnevernsofre. For det er det vi er; ofre for barnevernets maktmisbruk. Som ny minister hadde hun et lite tidsvindu der hun kunne handlet for å inngi tillit, men det vinduet har hun allerede lukket. Toppe har åpenbart en del innsikt i barnevernsfeltet og ser og anerkjenner utfordringer som finnes, blant annet her i Fontene

Derfor er det ekstra skuffende at hun velger å ikke bruke sin posisjon til å markere et tydelig veiskille og være modigere enn sine forgjengere i barnevernspolitikken.

Vi som har kjempet en utmattende og rystende kamp mot det offentlige burde få en anerkjennelse for den smerte vi er påført. Vi er mange som har vedvarende traumer, som opplever avmakt og en evig redsel for statens makt og inngripen i familien. Og paradoksalt nok vet vi at vi er blant de «heldige», for vår datter er tilbake hos oss. Ikke fordi barnevernet jobbet aktivt for en tilbakeføring, slik de er lovpålagt å gjøre. Men fordi vi fikk hjelp av uavhengige fagpersoner som alle som en så oss som gode og ressurssterke foreldre, helt motsatt av barnevernet vurderinger. Likevel kjenner vi på tap, sorg og smerte som forsterkes av det offentliges mangel på ydmykhet. Mange barn og voksne har det på samme måte. Når ikke en gang 13 EMD-kjennelser (foreløpig) fremkaller en ektefølt unnskyldning fra hverken fagpersoner som var involvert i vår sak, politikere og nå heller ikke ministeren, så lurer jeg på hva som skal til. Kan du si meg det, Toppe, du som nå er den øverste ansvarlige? Hva skal til for at vi barnevernsofre ikke skal behandles som annenrangs borgere?

Vi barnevernsofre trenger ikke dine unnskyldninger Toppe. Vi, og hele barnevernsfeltet, trenger at du sier unnskyld!